The King's Men av Nora Sakavic

Tittel: The King's Men
Forfatter: Nora Sakavic
Serie: All for the Game #3
Format: E-bok
Sider: 370
Sjanger: Contemporary
Handling:
Neil Josten is out of time. He knew when he came to PSU he wouldn't survive the year, but with his death right around the corner he's got more reasons than ever to live.

Befriending the Foxes was inadvisable. Kissing one is unthinkable. Neil should know better than to get involved with anyone this close to the end, but Andrew's never been the easiest person to walk away from. If they both say it doesn't mean anything, maybe Neil won't regret losing it, but the one person Neil can't lie to is himself.

He's got promises to keep and a team to get to championships if he can just outrun Riko a little longer, but Riko's not the only monster in Neil's life. The truth might get them all killed—or be Neil's one shot at getting out of this alive.

Mine tanker:
The King's Men er siste boka i All for the Game av Nora Sakavic, og den er muligens den beste boka i hele serien. Det er utrolig hvordan disse bøkene blir bedre og bedre fra bok til bok, og jeg er så utrolig imponert! Nora Sakavic overrasket meg gang på gang, og All for the Game er definitivt en av mine favorittserier.

Andrew vokser så utrolig mye i løpet av The King's Men, og det er ikke bare fordi han slipper å fortsette på medisinene sine (takk og lov for at han slipper dem!). Han er utrolig fascinerende, og jeg, som Neil, ønsker å vite alt om ham. Jeg elsker hvordan forholdet mellom Andrew og Neil utvikler seg gjennom boka, og jeg er så fornøyd med hvor de er mot slutten av boka.

The King's Men har noen ganske grafiske voldsscener, og jeg satt lenge med en vond klump i magen. Siden jeg har blitt så utrolig glad i karakterene i boka, ønsket jeg bare at de skulle ha det bra, og det gjorde vondt å lese om noe annet. Likevel likte jeg kjempegodt å se Andrew miste kontrollen over passiviteten sin, men jeg skulle ønske det skjedde av en annen grunn. På en annen side var det kanskje det eneste som kunne ha fått ham til å miste kontrollen, så det var nok det som måtte til, men det var fælt uansett. Cry.

Jeg skulle ønske alle hadde lest disse bøkene, slik at jeg kunne pratet med noen om dem. Jeg trenger å rante litt til noen, men det er ingen jeg kjenner som har lest dem. Whyy?? Som jeg har sagt tidligere, anbefaler jeg dem på det sterkeste, og jeg håper at mange flere begynner å lese All for the Game. Det er en fantastisk serie!

Tidligere anmeldelser:
The Foxhole Court - bok 1
The Raven King - bok 2

- Anna

Blue Lily, Lily Blue av Maggie Stiefvater

Tittel: Blue Lily, Lily Blue
Forfatter: Maggie Stiefvater
Serie: The Raven Cycle #3
Sider: 389
Sjanger: Fantasy
Handling:
For the first time in her life, Blue Sargent has found a place where she feels at home. The Raven Boys have taken her in as one of their own and she is sure that this is where she belongs.

But certainties can unravel.

Visions can mislead.

And friends can betray.

The trick with found things is how easily they can be lost...

Mine tanker:
Jeg er så utrolig glad i disse bøkene! Hvorfor begynte jeg ikke på The Raven Cycle tidligere? Da har jeg lest tredje boka i Maggie Stiefvaters Raven Cycle, og selv om den ikke er den beste boka i serien, er det fortsatt en utrolig god bok, som jeg likte kjempegodt.

I Blue Lily, Lily Blue er det like spennende å se Blue og the Raven Boys utvikle seg, og jeg liker kjempegodt å se interaksjonene dem imellom. De utfordrer hverandre som personer, men samtidig er de der når noen av de andre trenger det. Spesielt godt likte jeg at vi får se en mykere og mer rolig versjon av Ronan, og det blir tydelig at han ikke er en så stor drittsekk som han vil folk skal tro. Spesielt godt likte jeg hans scener med Adam. Gansey har også forandret seg mye, og jeg liker helt klart Gansey slik han er nå mye bedre enn slik han var i starten.

Noe av det jeg likte best med Blue Lily, Lily Blue, er Adams utvikling gjennom boka. Adam går fra å være Adam Parrish, one man army, til å innse at det ikke er så ille å be om hjelp når det trengs. Dette gjør at han får et mindre anstrengt forhold til de andre, spesielt Gansey, og han krangler mye mindre med dem. Jeg blir så glad når jeg ser hvor mye Adam har vokst gjennom historien.

Det var gøy at Mallory faktisk dukket opp i historien. Man har fått høre om ham siden første boka, og Gansey har pratet med ham på telefonen, så derfor var det gøy da han faktisk dukket opp i historien. Mallory er eldgammel og utrolig rar, og jeg må si meg enig med Ronan og Adam om at han var ganske irriterende. Likevel likte jeg godt at vi faktisk fikk sett hvordan han var som person, og det gjorde også at jeg fikk sett en ny side av Gansey.

Historien var like spennende som i de to første bøkene, men ikke like emosjonell. Jeg hadde problemer med å legge boka fra meg, og hele tiden var jeg nødt til å vite hva som kom til å skje videre. Maggie Stiefvater kom med den ene plot twisten etter den andre, og jeg klarte aldri å gjette meg til hva som kom til å skje videre.

Blue Lily, Lily Blue er ikke like god som de to første bøkene, men den er fortsatt en av de bedre jeg har lest i det siste. Det sier mer om de to første enn om Blue Lily, Lily Blue. Jeg likte boka supergodt, og anbefaler serien på aller sterkeste!

Tidligere anmeldelser:
The Raven Boys - bok 1
The Dream Thieves - bok 2

- Anna

Library of Souls av Ransom Riggs

Tittel: Library of Souls
Forfatter: Ransom Riggs
Serie: Miss Peregrine's Peculiar Children #3
Sider: 458
Sjanger: Fantasy
Handling:
A BOY WITH EXTRAORDINARY POWERS.

AN ARMY OF DEADLY MONSTERS.

AN EPIC BATTLE FOR THE FUTURE OF PECULIARDOM.

The adventure that began with Miss Peregrine's Home for Peculiar Children and continued in Hollow City comes to a thrilling conclusion in Library of Souls. As the story opens, sixteen-year-old Jacob discovers a powerful new ability, and soon he's diving through history to rescue his peculiar companions from a heavily guarded fortress. Accompanying Jacob on his journey are Emma Bloom, a girl with fire at her fingertips, and Addison, a dog with a nose for sniffing out lost children.

They'll travel from modern-day London to the labyrinthine alleys of Devil's Acre, the most wretched slum in all of Victorian England. It's a place where the fate of peculiar children everywhere will be decided once and for all. Like its predecessors, Library of Souls blends thrilling fantasy with never-before-published vintage photography to create a one-of-a-kind reading experience. 

Mine tanker:
Library of Souls er siste boka i Ransom Riggs', (yep, han heter faktisk det...), Miss Peregrine's Peculiar Children-serie. Det er to år siden jeg leste den forrige boka i serien, Hollow City, og enda lenger siden jeg leste den første, Miss Peregrine's Home for Peculiar Children. Det gjorde at det var litt vanskelig å komme inn i historien i begynnelsen, men etter det var historien veldig underholdende.

Det var gøy å lære mer om karakterene, og jeg likte dem godt alle sammen. De er ikke favorittkaraktermateriale, men det er gode karakterer Riggs har skapt, og jeg likte godt å lese om dem. Jeg likte spesielt godt Jacobs indre monolog, han forteller i førsteperson, og det er gøy å se hvor mye han forandrer seg i løpet av bøkene.

Historien var veldig spennende, og når jeg først kom inn i den, leste jeg mye på en gang.  Jeg heiet på karakterene gjennom hele boka, og håpet at det kom til å gå bra, selv om det ikke alltid så slik ut. I tillegg synes jeg slutten passet godt til historien, og den fikk meg til å smile. Det var en perfekt slutt på en veldig spennende historie.

Det mest spesielle med denne serien er at Riggs har skrevet historien rundt gamle fotografier han har funnet. Det er utrolig stilig, men til tider virket det litt tvunget. Det var ikke alltid det fløyt like godt som det gjorde i de andre bøkene, men det var ikke noe stort problem. Det var fortsatt et utrolig stilig element, og gjør at serien skiller seg ut. Så, ja, jeg likte det godt.

Library of Souls er en veldig underholdende bok, og jeg liker serien godt. Jeg kan virkelig anbefale den.

Tidligere anmeldelser:
Miss Peregrine's Home for Peculiar Children - bok 1
Hollow City - bok 2
- Anna

Half a War av Joe Abercrombie

Tittel: Half a War
Forfatter: Joe Abercrombie
Serie: Shattered Sea #3
Sider: 497
Sjanger: Fantasy
Handling: 
YOU CAN ONLY CONQUER YOUR FEARS BY FACING THEM. HIDE FROM THEM, AND THEY CONQUER YOU

WORDS ARE WEAPONS

Princess Skara has seen all she loved made blood and ashes. She is left with only words. But the right words can be as deadly as any blade. She must conquer her fears and sharpen her wits to a lethal edge if she is to reclaim her birthright.

ONLY HALF A WAR IS FOUGHT WITH SWORDS

The deep-cunning Father Yarvi has walked a long road from crippled slave to king's minister. He has made allies of old foes and stitched together an uneasy peace. But now the ruthless Grandmother Wexen has raised the greatest army since the elves made war on God, and put Bright Yilling at its head - a man who worships only Death.

SOMETIMES ONE MUST FIGHT EVIL WITH EVIL

Some - like Thorn Bathu and the sword-bearer Raith - are born to fight, perhaps to die. Others - like Brand the smith and Koll the wood-carver - would rather stand in the light. But when Mother War spreads her iron wings, she may cast the whole Shattered Sea into darkness...

Mine tanker:
Half a War er siste boka i Joe Abercrombies Shattered Sea-trilogi. Det er en god bok, men det er ikke den beste i serien. Likevel synes jeg Half a War er en solid avslutning på en veldig god serie.

Jeg var veldig spent på hvordan Joe Abercrombie hadde tenkt til å avslutte serien, og ble ikke skuffet. Dette er en solid fantasybok, og det er ikke mye jeg kan pirke på. Historien er veldig spennende, og karakterene har fantastisk utvikling gjennom boka.

For meg var det beste å se igjen karakterene fra de to første bøkene, Half a King og Half the World. Jeg hadde savnet Yarvi fra Half a King, og Thorn og Brand fra Half the World, og synes det var utrolig gøy å se dem igjen i Half a War. Dessverre er de ikke så mye med i den tredje boka som jeg skulle ønsket; det er nemlig et nytt sett med karakterer i den siste boka. De er Skara, en ung prinsesse som ser familien hennes bli drept foran øynene sine, Raith, en ung, brutal kriger, og Koll, Father Yarvis læregutt, som forresten også var med i Half the World.

Selv om jeg likte de nye karakterene godt, var de ikke like interessante å lese om som de forrige. Spesielt savnet jeg å lese om Yarvi og hans tanker. Han viser så utrolig lite av det han tenker på på utsiden, og jeg savnet å vite hva han egentlig tenkte. I tillegg var det altfor lite Brand i denne boka, og jeg savnet han veldig. Vi fikk se mer av Thorn, men jeg savnet samhandling mellom henne og Brand.

Historien var litt forutsigbar til tider, og det hendte jeg kunne gjette meg til hva som kom til å skje. Andre ganger kom plot twistene som et sjokk på meg og slo beina under meg. Jeg satt igjen i sjokk med en følelse av "hva søren skjedde nå???". Jeg er så imponert!

En ting jeg gjerne skulle lært mer om er det såkalte "Breaking of God". Dette er en hendelse som har skjedd for flere hundre år siden, og det skjedde da "alvene" ble for hovmodige og gikk til krig mot Gud. Hva var det egentlig som skjedde? Hvem var "alvene"? I tillegg høres mye av det som er igjen etter denne hendelsen ut som moderne teknologi. Spesielt har de noen alvevåpen som høres mistenkelig ut som gevær. Teorien min er at det er det moderne mennesket, og et eller annet skjedde som satte verden tilbake til en slags vikingtid igjen. Skulle gjerne lært mer om dette, men jeg skjønner hvorfor vi ikke gjør det. Det er ikke superviktig ovenfor plottet i historien, og ingen av karakterene i serien vet hva som skjedde.

Så alt i alt likte jeg Half a War veldig godt, men jeg savnet de originale karakterene. Dette er en serie jeg anbefaler hvis du liker litt mørkere og dystrere fantasy.

Tidligere anmeldelser:
Half a King - bok 1
Half the World  - bok 2

- Anna

City of Glass av Cassandra Clare

Tittel: City of Glass
Forfatter: Cassandra Clare
Serie: The Mortal Instruments #3
Sider: 492
Sjanger: Fantasy
Handling:
Amid the chaos of war, the Shadowhunters must decide to fight with the vampires, werewolves and other Downworlders - or against them. Meanwhile, Jace and Clary have their own decision to make: should they pursue the love they know is forbidden?

Mine tanker:
Ok, så da har jeg endelig fått lest tredje boka i Cassandra Clares The Mortal Instruments-serie. Det var på tide. Siden det var en god stund siden jeg leste de to første bøkene, tok det litt tid å komme inn i historien, men da jeg fikk satt meg ned og virkelig lest boka, likte jeg den veldig godt.

Som sagt var boka litt treg i starten. Det kan ha noe med at jeg ikke er så utrolig interessert i Clary og Jaces story line. De irriterer meg litt, og er egentlig sykt teite til tider. Som alle andre har de sine øyeblikk, men jeg skjønner meg bare ikke helt på dem. Hvorfor de tar de valgene de gjør. For meg gir det ikke mening.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg likte boka så godt selv om jeg ikke liker hovedpersonene. Vel, det er et veldig godt spørsmål, og for en gangs skyld har jeg et svar. Jeg lever for bikarakterene, og da er det spesielt Alec Lightwood og Magnus Bane. Alle sammen vokser mye gjennom boka, men det er spesielt Alec som imponerte meg. Han går fra å være veldig usikker på seg selv og tvile på at andre vil godta han for den han er til å innse at han ikke bryr seg om hva andre har å si, og han gjør det han vet vil gjøre ham lykkelig. Alec er helt klart min favorittkarakter.

Til tider er historien litt klisjé og forutsigbar. Det var en del viktige poeng jeg greide å gjette meg til eller allerede hadde fått spoilet, men ellers var historien veldig spennende. Jeg hadde til tider problemer med å legge fra meg boka, og jeg gleder meg allerede til å lese neste bok. Det blir gøy å se hvor Cassandra Clare tar historien videre.

Helt til slutt må jeg bare få sagt at coveret er utrolig stygt. Hvem tenkte at det var en god idé? Ugh, jeg skulle ønske jeg begynte å kjøpe en annen utgave av bøkene. Det er noen som er mye finere...

Alt i alt likte jeg City of Glass kjempegodt selv om det var noen ting jeg irriterte meg over. Anbefales.

Tidligere anmeldelser: 
City of Bones - bok 1
City of Ashes - bok 2

- Anna

Xenocide av Orson Scott Card

Tittel: Xenocide

Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #3

Sider: 441

Sjanger: Science fiction, klassiker

Handling:

HE HAS SHAPED HISTORY

BUT CAN HE PREVENT 

ANOTHER ATROCITY?

The award-winning science fiction epic that began with ENDER'S GAME and SPEAKER OF THE DEAD continues...

Mine tanker:

Det er utrolig lenge siden jeg leste de andre bøkene i Ender's Saga. Det var mye jeg hadde glemt, og begynnelsen gjorde det meg veldig forvirret. Heldigvis kom det tilbake til meg etterhvert, og da begynte boka å bli bra. Xenocide er en tung bok, og ikke i nærheten så genial som Ender's Game, men den var underholdende og tankevekkende.

For dere som ikke vet hva xenocide betyr, så er det utryddelsen av en hel intelligent rase. Vi har flere lignende ord. Homicide er mord, suicide er selvmord, genocide er utryddelse av en etnisk gruppe, og xenocide er da utryddelsen av en intelligent rase, og da snakker jeg om romvesener. Aliens. 

Xenocide tar opp veldig mange etiske temaer, og stiller mange viktige spørsmål. Spørsmål som er like reelle nå, som da boka ble skrevet 1991. Hvor langt har vi for eksempel lov til å gå for å redde oss selv? Har vi rett til å utrydde en hel art intelligente vesener bare for å redde oss selv? Eller har de mer rett til å leve enn oss? Det er spørsmål som ikke så ofte blir stilt i science fiction, og spesielt ikke i de historiene om romvesener, og da oftest den typen som angriper Jorda. 

Boka tar for seg det som skjer etter Ender's Game, men også Speaker for the Dead, selv om det er på en mye mindre skala. Ødeleggelsene fra bok én er store, og det er vanskelig å si om det som skjedde var riktig eller ikke. Spesielt Ender er veldig påvirket av dette. Hvis han ikke hadde vært det, hadde han ikke vært et menneske. Derfor likte jeg godt å se hvordan han koper meg skylden, og det er ofte noe jeg synes mangler i science fiction. Hadde vi egentlig rett? Hadde vi lov til å gjøre det vi gjorde? 

Xenocide er helt klart en av de tyngste bøkene jeg har lest. Det er veldig mange filosofiske samtaler og mye vitenskapelig språk. Det var flere ganger jeg ikke hang med, og jeg har ikke peiling på om vitenskapen faktisk stemmer eller ikke. Likevel var det interessant å lese, og jeg ble tvunget til å tenke annerledes enn jeg vanligvis gjør. Det er på denne måten Ender's Game skiller seg fra resten av serien. Den første boka er mye mer rett fram og action, mens resten av serien handler om snøskredet som handlingene i den første boka satte i gang. 

Det som irriterte meg mest var at det var veldig mye portugisisk i boka. Ender lever i en portugisisk koloni på planeten Lusitania. Derfor var det mange som snakket portugisisk der. Så det gir mening, men jeg forstår ikke portugisisk. Mye var oversatt, men det var likevel noe som ikke var det, og jeg følte at jeg mistet noe. Det går hvis det bare er et ord her eller der, men av og til var det hele setninger. Det var ikke så gøy...

Historien var veldig spennende. I motsetning til bok to, var det noe som stod på spill, og jeg var redd for at de ikke skulle klare det. Den var ikke like spennende som Ender's Game, men mye mer spennende enn Speaker for the Dead. Ender in Exile, som er mellom bok én og to, er ikke i nærheten en gang. 

Alt i alt likte jeg Xenocide godt, den var bedre enn bok to, men ikke i nærheten så genial som bok én. Den var litt for tung til det. 

Tidligere anmeldelser:

Ender's Game - bok 1

Ender in Exile - bok 1.5

Speaker for the Dead - bok 2

- Anna

Daredevil av Bendis og Maleev Ultimate Collection, Book 1

Tittel: Daredevil
Forfatter: Brian Michael Bendis
Illustratør: Alex Maleev, David Mack, Manuel Gutierrez og Terry Dodson
Serie: Daredevil Ultimate Collection #1, Daredevil Marvel Knights #3, #4 og #5
Format: Grafisk roman
Sider: 480
Sjanger: Superhelt
Handling:
During a character-defining run, Brian Michael Bendis crafted a pulp-fiction narrative that exploited the Man Without Fear's rich tapestry of characters and psychodrama, and resolved them in an incredibly nuanced, modern approach. Earning an Eisner Award for Best Continuing Series, Bendis and artist Alex Maleev restored Daredevil to a luster worthy of the all-time greats. Now, their historic collaboration is collected across three titanic trade paperbacks!

Collecting Daredevil #16-19 and #26-40 - written by Bendis and illustrated by Maleev with David Mack, Manuel Gutierrez and Terry Dodson.

Mine tanker:
For en liten stund siden hørte jeg ved en tilfeldighet om TV-serien Daredevil laget som et samarbeid mellom Marvel og Netflix. Jeg hørte bare gode ting om serien og synes den så spennende ut, så jeg bestemte meg for å begynne å se på serien. Det er et av de beste valgene jeg har tatt! Jeg ble helt hekta med en gang, og så hele sesong 1 i løpet av noen få dager. Siden jeg likte serien så godt, tenkte jeg at jeg kunne sjekke ut tegneserien serien er basert på. Da jeg prøve å finne en å starte med, viste det seg å ikke være så enkelt. Daredevil har blitt laget siden 1964. Derfor spurte jeg på Twitter, og der ble jeg anbefalt å starte med Bendis og Maleevs historier. Det er jeg så glad jeg gjorde. Dette en en fantastisk tegneserie.

Daredevil er nok ikke en av Marvels mest kjente serier. Den har kommet ut på norsk under navnene Demonen og Våghalsen, men det er en stund siden. Serien handler om Matt Murdock. Om dagen er han advokat, og en god en i tillegg, om natten tar han loven i egne hender som superhelten Daredevil. Og det glemte jeg nesten å si, Matt er blind. Da han var ni år reddet han en gammel mann som holdt på å bli påkjørt. Selv endte Matt opp blind, men de andre sansene hans ble forbedret. Ikke lenge etter drepte en simpel kjeltring faren hans. Likevel kom Matt seg gjennom jusstudiene og startet opp advokatfirmaet Nelson and Murdock - Attorneys at Law sammen med bestevennenen, Foggy Nelson, og nå, når han ikke er i retten, sørger han for ro og orden i Hell's Kitchen i New York.

Matt Murdock slik han ser ut i serien spilt av briten
Charlie Cox.

Dette volumet inneholder to historier, Wake Up og Underboss, som er satt sammen av Underboss og Out. Den første historien ser vi gjennom journalisten Ben Urich sine øyne. Han får høre om en gutt, Timmy, opplevd noe så traumatisk at han har blitt katatonisk. Ben skjønner etterhvert at det har noe med Timmys far, skurken Leapfrog, og Daredevil å gjøre, men hva for en grusom opplevelse er det Timmy har opplevd? Den andre historien er mer kompleks. Noen har tatt Wilson Fisk, the Kingpin, av dage, og det har blitt lyst ut en belønning til den som kan få drept Matt Murdock, advokaten, ikke Daredevil. Er det noen som har fått vite at Matt er Daredevil? Og hvem er denne Mr Silke som har dukket opp blant Fisks folk?

Begge historiene var kjempespennende. Stemningen er, som i serien, ganske mørk, men samtidig realistisk. I Daredevil virker kriminalsakene virkelige, og selv om en karakter er skurk, får man likevel medfølelse med karakteren. I motsetning til det meste Marvel har produsert er Daredevil mørk og dyster, serien er voldelig og blodig, men det funker. Det funker perfekt. Selv kan jeg bli litt lei av blankpolerte superhelter, og da kan jeg alltid vende tilbake til Daredevil, som ikke er slik.

Flere av karakterene i disse to historiene er også i serien. Det var så gøy å se Matt, Foggy, Ben, Fisk og Vanessa igjen. Jeg merker at jeg har savnet dem, og likte kjempegodt å lære mer om dem. Spesielt godt liker jeg Matt Murdock. Han har klart seg veldig godt gjennom livet selv om han er blind. Det er rett og slett helt utrolig.

Tegningene i Daredevil passer kjempegodt til historien, og de er med på å skape den mørke stemningen. Fargepaletten er mørk, med innslag av knallrødt til Daredevils drakt. Jeg er kjempeimponert! Tegningene har så mye å si i en tegneserie, og Maleev, illustratøren, har virkelig gjort en fabelaktig jobb.

Jeg kommer garantert til å lese flere Daredevil-tegneserier, og jeg anbefaler både tegneseriene og serien.

- Anna

Abhorsen av Garth Nix

Tittel: Abhorsen
Forfatter: Garth Nix
Serie: The Old Kingdom #3
Sider: 396
Sjanger: Fantasy
Handling:
WHEN THE NINTH GATE CALLS, WHO CAN RESIST ITS SUMMONS?

An ancient evil has arisen - freed from its subterranean prison and seeking to escape the binding silver hemispheres which prevent it from finally unleashing its terrible powers.

Lirael, newly come into her inheritance as the Abhorsen-in-waiting, knows that the fate of the world is in her hands. With only a vision from the Clayr to guide her, and the uncertain help of her companions - Sam, the Disreputable Dog and Mogget - Lirael sets out on her perilous mission. The answer must be found somewhere in Life or Death - but can a former Second Assistant Librarian possibly discover the means to defeat the Destroyer ... before it is too late?

Mine tanker:
Jeg begynte på Abhorsen like etter at jeg leste ferdig Lirael. Abhorsen fortsetter der Lirael slutter, og de to bøkene hører veldig tett sammen. Til nå er dette min favorittbok i Garth Nix' The Old Kingdom-serie.

Historien i Abhorsen er utrolig spennende. Det er avslutningen på historien som ble startet i Lirael, og det bygger seg gradvis opp mot et klimaks mot slutten. Det er utrolig spennende å lese, og jeg, selv om jeg har lest boka før, var kjempenervøs og håpet at det kom til å gå bra.

Karakterene utvikler seg utrolig mye i løpet av Abhorsen. Lirael blir tryggere på seg selv, og Sam finner ut av hva hans skjebne er. Jeg liker utrolig godt å se dem utvikle seg. I tillegg er Nick, eller Nicholas Sayre som han heter, veldig viktig i Abhorsen. Jeg liker Nick utrolig godt. Han er handlekraftig, og han har det kanskje vanskeligst av dem alle.

Slutten er perfekt hvis du spør meg. Boka bygger seg opp mot et klimaks, og det innfrir så til de grader. Jeg hadde glemt store deler av det som kom til å skje, og var derfor like spent som første gang jeg leste serien. Jeg er veldig fornøyd med hvordan Garth Nix har avsluttet serien. Nå leser jeg en novelle som fortsetter handlingen etter Abhorsen. Den heter Nicholas Sayre and the Creature in the Case. Det skal også komme ut i hvert fall én bok til som skal fortsette historien etter novellen.

Abhorsen er min favoritt til nå, og jeg gleder meg til å fortsette serien. Jeg gleder meg både til å lese Clariel, bok fire, som har handlingen satt flere hundre år før Sabriel, og jeg gleder meg også til det kommer flere bøker i serien.

Tidligere anmeldelser:
Sabriel - bok 1
Lirael - bok 2

- Anna

Dreams of Gods and Monsters av Laini Taylor

Tittel: Dreams of Gods and Monsters
Forfatter: Laini Taylor
Serie: Daughter of Smoke and Bone #3
Sider: 613
Sjanger: Fantasy, Romanse
Handling:
Once upon a time, an angel and a devil pressed their hands to their hearts and started the apocalypse 

Common enemy, common cause.

When Jael's brutal seraph army trespasses into the human world, the unthinkable becomes essential, and Karou and Akiva must ally their enemy armies against the threat. It is a twisted version of their long-ago dream, and they begin to hope that it might forge a way forward for their people.

And, perhaps, for themselves.

But there are bigger threats than Jael in the offing. A vicious queen is hunting Akiva, and, in the skies of Eretz ... something is happening. Massive stains are spreading like bruises from horizon to horizon; the great winged stormhunters are gathering as if summoned, ceaselessly circling, and a deep sense of wrong pervades the world. 

What power can bruise the sky?

From the streets of Rome to the caves of the Kirin and beyond, humans, cimaera and seraphim will fight, strive, love and die in an epic theatre that transcends good and evil, right and wrong, friend and enemy.

At the very barriers of space and time, what do gods and monsters dream of? And does anything else matter?

Mine tanker:
Da har jeg endelig fullført Laini Taylors Daughter of Smoke and Bone-serie. De to første bøkene, Daughter of Smoke and Bone og Days of Blood and Starlight, leste jeg i mai-juni i fjor. Jeg likte de godt nok til at jeg ønsket å lese ferdig serien. Dreams of Gods and Monsters er en god avslutning på serien, men dette er nok ikke en av mine favorittserier.

Det er mye jeg liker med Dreams of Gods and Monsters, men det er også ting jeg ikke liker så godt. Dessverre kommer Akiva og Karou, hovedpersonene, under den siste kategorien. Jeg greier bare ikke å heie på dem, og den eneste grunnen til at jeg ønsket at de skulle bli sammen var at jeg var lei av å lese om at de lengtet etter hverandre. Det ble etterhvert litt irriterende, og det gjorde at jeg mistet interessen for plottet, som ellers er veldig bra. Jeg liker best når romansen ikke påvirker plottet, bare spicer det opp, men her styres plottet av romansen. Jeg er egentlig litt lei av det... Det funker i bøker hvor jeg er forberedt på at det er en bok om romanse, men i Dreams of Gods and Monsters vil jeg heller høre om kampene mot Jaels seraphim-hær og hvordan de skal redde verden fra å gå under.

Jeg likte veldig godt det at Akivas seraphim-hær og Karous chimaera-hær endelig jobber sammen. Det førte til interessante situasjoner, og det var spennende å lese om hvordan det funket. Man skulle tro at det aldri ville gå, men så feil kan man ta. Jeg likte godt å se hvordan forholdet mellom de to rasene, seraphim og chimaera, utviklet seg og hvilke problemer som oppstod.

I motsetning til Akiva og Karou, likte jeg bikarakterene kjempegodt. Zuzana og Mik, Karous venner fra jorda, er kjempesøte, og jeg ønsker dem alt godt. Zuzana er skikkelig badass, og Mik er fantastisk der han sitter med fiolinen sin. Jeg liker også Liraz veldig godt. Jeg gjorde ikke det før, men hun har forandret seg mye gjennom den siste boka, og jeg sympatiserte med henne. Ziri er også en av mine favoritter. Han er bare helt nydelig og fortjener det aller beste.

Til slutt vil jeg bare si at jeg synes slutten var litt klisjé og litt cheesy, men ellers likte jeg den ganske godt. Den passet for så vidt godt til boka.

Alt i alt er Dreams of Gods and Monsters en god bok. Historien er god, og jeg liker bikarakterene veldig godt.

Tidligere anmeldelser:
Daughter of Smoke and Bone - bok 1
Days of Blood and Starlight - bok 2

- Anna

Hobbiten: Femhærslaget

I går var jeg og så Hobbiten: Femhærslaget på kino med noen venninner. Jeg hadde utrolig store forventninger til den siste Hobbit-filmen, og den innfridde! Noe så til de grader!!!

Filmen starter der den forrige, Smaugs ødemark, slutter. Smaug (Benedickt Cumberbatch) flyr ut for av Erebor for å brenne Lake Town. Samtidig er en hær av orker og varger på vei mot Erebor. Hvordan skal det gå for Bilbo (Martin Freeman), Thorin (Richard Armitage) og resten av dvergfølget?

Jeg er så imponert over hva Peter Jackson, regissøren, har laget ut av boka Hobbiten. Det er en 300 sider lang bok, og han har greid å lage tre opp mot tre timer lange filmer. Selvfølgelig har de skrevet inn nytt materiale, men det aller meste er hentet fra tillegget i Ringenes herre. Jeg liker det veldig godt og synes de har laget tre veldig gode filmer. 

Det er utrolig trist at dette er den siste filmen fra Midgard, Tolkiens fantasiverden. Jeg kommer virkelig til å savne den. Heldigvis er det mulig å besøke igjen gjennom bøkene og filmene. 

Filmen heter Femhærslaget fordi det er et stort slag i ekte Peter Jackson-stil. Striden er mellom menn (1), alver (2), dverger (3), orker og varger (4) og ørner (5). Altså fem hærer. I boka er det tusser og varger og ikke orker, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Tussene er også med i filmen.

Det er så mye som er bra med Hobbiten, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Skuespillerne, jeg kan starte med dem. Skuespillerne var utrolig flinke. De fikk frem nye sider av karakterene, og jeg blir stadig vekk overrasket over hvordan de utviklet karakterene. Den som imponerte meg mest var Richard Armitage, som spiller Thorin Oakenshield. Han fikk tydelig frem "dragesyken" i karakteren, og jeg ble nesten skremt av den versjonen av Thorin han portretterte. Det var en tydelig endring i karakteren, og det ble fantastisk utført.

Alle tretten dvergene. Du kan se bildet bedre ved å klikke på det :)

Hobbiten har mange storslåtte og vakre scener. Det er utrolig vakre landskap, og jeg blir nesten overveldet. Filmen er filmet inn i New Zealand, og jeg får bare mer og mer lyst til å dra dit. Synd det er så langt unna... Kanskje jeg får dratt dit en gang? Håper det.

Sånn omtrent halvveis i filmen begynte jeg å gråte. Først fordi jeg ble rørt, men så fordi det ble utrolig trist. Jeg var ikke den eneste i salen som gråt! Det var helt stille i salen, og plutselig hørte jeg et høyt hulk. Jeg skal vedde på at de fleste i salen følte med den det gjaldt. Jeg må innrømme en ting. Jeg har aldri grått så mye på grunn av en film noen gang før. Jeg og Astrid, en venninne av meg, satt og gråt gjennom hele rulleteksten etterpå. Så forferdelig var det, og det at jeg visste hva som kom til å skje gjorde det ikke noe bedre. Det ble bare verre...

Fra venstre: Gandalf (Sir Ian McKellen), Bilbo Lommelun (Marin Freeman),
Legolas (Orlando Bloom), Thorin Oakenshield (Richard Armitage),
Tauriel (Evangeline Lily), Bard the Bowman (Luke Evans), Galadriel
(Cate Blanchett) og Thranduil (Lee Pace). 

En ting som irriterer meg når jeg går på kino er fjortiser. Der sitter jeg, det er en utrolig emosjonell scene, også sitter det søren meg en fjortis like ved meg og LER!!! HVA??? RESPEKTER ANDRES FØLELESER!!! Sorry, jeg blir bare så utrolig irritert på grunn av den typen folk som bare ser filmer fordi det er main stream, og så ødelegger de opplevelsen for andre. Anne Regine, en venninne av meg, satt mellom meg, som gråt, og noen fjortiser som lo. Vær så snill, ikke le! Det er ikke morsomt at andre er lei seg. Vær så snill!!

Musikken i filmen er utrolig passende og vakker. Spesielt godt liker jeg sangen som ble spilt under rulleteksten. I Smaugs ødemark brukte de en ganske moderne sang, I See Fire av Ed Sheeran, som jeg elsker(!), men i Femhærslaget har Billy Boyd, Pippin fra Ringenes herre, skrevet og framført en sang. Sangen heter The Last Goodbye, og passer perfekt til filmen. Den er mer fantasyaktig, og, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette, den passer bedre hele sangen. Her kommer den:

Bildene i videoen er hentet fra både Hobbiten-trilogien og Ringenes herre-filmene.

Alt i alt elsket jeg Hobbiten: Femhærslaget, og jeg kommer garantert til å se den igjen. Anbefales på det sterkeste. Her kommer traileren, med Billy Boyd som framfører The Edge of Night (også kalt Pippin's Song) fra Ringenes herre.

- Anna

The Hunger Games: Mockingjay part 1

I  går var jeg og så Mockingjay part 1 på kino. Det er den tredje filmen om Katniss Everdeen, (den første er The Hunger Games og den andre er Catching Fire). Jeg har gledet meg lenge til denne filmen, og den var helt fantastisk!!!

Katniss (Jennifer Lawrence) ble reddet ut far arenaen i slutten av forrige film. Hun ble tatt til distrikt 13, distriktet som ikke fantes, eller det var i hvert fall det alle trodde. I distrikt 13 vil de at Katniss skal være deres spottekråke (Mockingjay), deres symbol på opprøret mot Capitol. Hva vil Katniss velge, og hvordan reagerer hun når hun får vite at Peeta (Josh Hutcherson) er fange i Capitol?

Jeg synes filmskaperne har laget en utrolig bra film. Mange regner Mockingjay som den svakeste boka i Hunger Games-trilogien, men blant filmene er det motsatt. Jeg synes Mockingjay er den beste filmen til nå. Så er det bare å vente et år til på del 2... Det er altfor lenge...

Jeg synes skuespillerne fikk mer å jobbe med i denne filmen, og Jennifer Lawrence var fantastisk som vanlig. Hun er utrolig flink, og spiller på et bredt register av følelser. For meg er hun den perfekte Katniss Everdeen. Men det var ikke bare Jennifer Lawerence som var fantastisk i denne filmen. Josh Hutcherson har vokst så mye siden The Hunger Games, og jeg synes han skinte i denne filmen. Han gjorde en fantastisk jobb som Peeta, og han greide å få frem den skadede siden ved karakteren, som virkelig trengs i Mockingjay.

Mockingjay er utrolig vakker scenisk. Det var mange flotte scener, som passet perfekt sammen med musikken. Hvordan skal jeg forklare det? Mange av scenene, spesielt dem i distrikt 12, var grusomme, men på samme tid vakre. Gir det mening?

Som det emosjonelle vraket jeg er, begynte jeg å gråte i løpet av filmen, og det var spesielt to scener. Den ene var en av Katniss' monologer, og den andre var en scene hvor Katniss synger, som går over til at mange folk er med. Jeg vil ikke si så mye om det... Spoilers! Men jeg kan si at det var rørende, vakkert og grusomt på en gang, og så vil jeg dele sangen Katniss synger med dere. Her kommer The Hanging Tree sunget av Jennifer Lawrence.



Det er litt rart å sitte og vite hva som kommer til å skje. Jeg satt og ventet på det forferdelige jeg visste kom til å skje. Likevel ble jeg like forferdet som vennene mine, som ikke har lest boka, da det skjedde. Det er ganske surrealistisk egentlig; å vite hva som kommer til å skje, og likevel er det som om det er første gangen jeg får vite historien.

Jeg anbefaler virkelig Mockingjay. Den er fantastisk!!! Her er traileren:


- Anna

Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

Tittel: Nøkkelen
Originaltittel: Nyckeln (svensk)
Forfatter: Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Oversetter: Gry Brenna
Serie: Engelsfors-trilogien #3
Sider: 843
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Slutten nærmer seg i Engelsfors

Det har så vidt gått en måned siden tragedien i gymsalen på Engelsfors videregående skole, men De utvalgte får ingen tid til å hente seg inn. Snart blir verden snudd opp ned igjen. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Tiden er i ferd med å renne ut, og De utvalgte kan bare være sikre på en ting - alt vil forandres.

Nøkkelen er siste del i Engelsfors-trilogien. De første bøkene Sirkelen og Ild, har gjort stor suksess hos kritikere og lesere. Bøkene kommer ut i over tretti land og skal filmatiseres.

Mine tanker:
Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.

Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!

Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.

Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.

Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.

Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!

Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...

Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.

Anmeldeleser av tidligere bøker:
Sirkelen - bok 1
Ild - bok 2

- Anna

Allegiant av Veronica Roth

Tittel: Allegiant
Forfatter: Veronica Roth
Serie: Divergent #3
Sider: 526
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
The faction-based society that Tris Prior once believed in is shattered - fractured by violence and power struggles and scarred by loss and betrayal. So when offered a chance to explore the world past the limits she's known, Tris is ready. Perhaps beyond the fence she and Tobias will find a simple new life together, free from complicated lies, tangled loyalties and painful memories.

But Tris's new reality is even more alarming than the one she left behind. Old discoveries are quickly rendered meaningless. Explosive new truths change the hearts of those she loves. And once again Tris must battle to comprehend the complexities of human nature - and of herself - while facing impossible choices about courage, allegiance, sacrifice and love.

Told from a riveting dual perspective, Allegiant, by No. 1 New York Times bestselling author Veronica Roth, brings the Divergent series to a powerful conclusion while revealing the secrets of the dystopian world that has captivated millions of readers in Divergent and Insurgent.

Mine tanker:
Da har jeg lest hele Divergent-serien. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om den. Selv om jeg synes historien var veldig spennende, greide jeg ikke å heie på hovedpersonene... Så selv om jeg likte Allegiant på mange måter, likte jeg den også på en måte ikke. Gir det noen mening? Vel, samme det... Det er i hvert fall slik jeg føler det.

I motsetning til de to første er det ikke bare Tris som forteller lenger. Nå har Tris og Tobias hver sine kapitler. Det var interessant å se hvordan Tobias reagerte på det som skjedde. Det som foregikk inne i hodet hans var annerledes fra hvordan jeg hadde sett det for meg. Han var ikke så tøff og hard som han ville at det skulle se ut som. Dessverre ble de to fortellerstemmene til tider litt for like, og det hendte at jeg ikke husket hvem det var som fortalte, og ble veldig forvirret. Ellers funket det veldig bra, og det passet godt til historien.

Jeg likte Tris bedre i Allegiant enn i Insurgent, men ikke så godt som jeg likte henne i Divergent. Hun begynte å ta bedre valg, og hun tok bedre vare på livet sitt i denne boka. Det likte jeg. Jeg likte ikke at hun var så uforsiktig og dumdristig i den forrige boka. Det var også lettere å forstå Tobias i denne boka. Både fordi han hadde sine kapitler han fortalte, men også fordi han åpnet seg mer opp for Tris. Jeg synes begge vokste som karakterer, men likevel var de litt dumme til tider. Noe av det dummeste de gjorde var å ikke høre på hverandre. Jeg synes de kunne ha hørt litt mer på hverandre. Da ville nok mye gått annerledes, (og bedre).

Jeg synes det var spennende å lese om hvordan Tris' verden oppstod. Man får svar på mange spørsmål i Allegiant. Alle de man har spurt seg selv tidligere og noen flere man ikke visste at man lurte på. Jeg lurte veldig på hvordan verden var utenfor gjerdet, og svarene overrasket og gledet meg. Det hele ga mening og tettet hull i historien. Veronica Roth har laget en godt gjennomført, dystopisk verden. Jeg hadde ikke problemer med å tro på den.

Historien var bra, spennende og ikke veldig forutsigbar. Den tok stadig nye vendinger. Det kom aldri som et sjokk på meg, men jeg hadde ikke sett for meg at det kom til skje heller. Annet enn slutten. Slutten var litt for forutsigbar, men jeg synes den passet. Jeg kan se hvorfor mange ikke har likt slutten på serien, men jeg synes at det passet. Selv om det ikke var en koselig slutt...

Så alt i alt likte jeg historien, men jeg hadde noen problemer med hovedpersonene. Jeg anbefaler serien hvis du liker dystopi, men hvis jeg skulle anbefalt deg én dystopi-serie du må lese, er det ikke Divergent jeg ville ha sagt.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Divergent - bok 1
Insurgent - bok 2

- Anna

The Rise of Nine av Pittacus Lore

Tittel: The Rise of Nine
Forfatter: Pittacus Lore
Serie: Lorien Legacies
Sider: 380
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
Until I met John Smith, Number Four, I'd been on the run alone, hiding and fighting to stay alive. Together we are much more powerful. But it could only last so long before we had to separate to find the others...

I went to Spain to find Seven, and I found even more, including a tenth member of the Garde who escaped from Lorien alive. Ella is younger than the rest of us, but just as brave. Now we're looking for the others - including John. 

But so are they.

I am Number Six.

To finish what they started,

they have to fight us first.

Mine tanker:

Tredje boka om John Smith og de andre Garde-medlemmene. Denne gangen forteller Six sin del av historien. Det er gøy å lese hennes syn på det som skjer. Endelig fikk jeg vite hva hun tenker og føler om det hele. Jeg har lenge håpet på å få se historien gjennom hennes øyne. Hun er en av dem jeg liker best!

I tillegg til Six, forteller også John og Marina, Four og Seven, sin del av historien. Som i den forrige likte jeg Marinas kapitler mye bedre enn Johns. Han er fortsatt ganske irriterende. Heldigvis tenker han ikke så mye på Sarah lenger, men han er blitt litt arrogant til tider. Det irriterer meg at han ikke kan høre på det Nine har å si.

Nine irriterer meg forsåvidt også. Han prøver hele tiden å vis hvor tøff og sterk han er, og han er litt for mye machomann til at jeg greier å like ham... Han og John burde virkelig prøve å samarbeide. I stedet krangler og slåss de. Er det mulig å bli barnsligere?

Det er litt trist at man ikke får høre noe om Sam i det hele tatt i denne boka. Jeg likte Sam... Stakkars fyr; tatt til fange av the Mogadorians. Jeg savnet han i denne boka. Han var en av få John hørt på. Jeg håper de får reddet han i The Fall of Five. Jeg tror jeg hadde blitt utrolig sinna hvis de fant Sam, og han var død. Det hadde vært så typisk... Forfattere greier nesten alltid å ta livet av de karakterene jeg liker best. Jeg får bare krysse fingrene og håpe at det ikke skjer.

I denne boka møter man også Nummer Åtte, Eight. Han virket litt rar i begynnelsen, men etter hvert likte jeg han bedre å bedre. Nå er han en av mine favoritter. Han, Marina og Ella. Han har noen av de kuleste evnene, Legacies, blant alle Garde-medlemmene. Hvor kult er det ikke å kunne teleportere? I tillegg virker han veldig snill og hyggelig å være sammen. Det er ikke rart at Marina liker ham..!

The Rise of Nine var mye mer spennende enn de to første. Det var mye mer som skjedde, og konflikten begynner å tilspisse seg. Nå begynner jeg virkelig å få sansen for serien. Dessverre har jeg ikke den fjerde boka, så jeg får lese noe annet i mellomtiden... Men så fort jeg får tak i den, kommer jeg til å lese den.  Jeg håper det går bra til slutt... Det pleier som regel å gjøre det i ungdomslitteratur, men man kan aldri være for sikker på det. Det er The Fault in Our Stars og The Book Thief eksempler på, som forøvrig er bøker alle burde lese!

Alle medlemmene i the Garde har spesielle evner, kalt Legacies, derav navnet på serien, Lorien Legacies. Jeg lurer på hvor mange slike Legacies hver av dem får. Hvis jeg har telt riktig, har John fem og får fortsatt flere... Noen som vet hvor mange hver av dem får? Det har jeg lurt lenge på. Det virker litt unaturlig at de skal få utrolig mange. Det blir litt for superheltaktig for min del...

Alle de ti Garde skal ta plassen til de ti Elders; de som bestemte på Lorien. Man får vite at en av dem skal ta plassen til Pittacus Lore, sjefen over alle sjefer (det er dessverre ikke Asgeir...). John tror det er han. Jeg håper egentlig ikke det er han. Han er litt for arrogant, og jeg liker han ikke så godt. Han irriterer meg ikke så mye som i de to første bøkene, men jeg ønsker likevel at den som skal ta plassen til Pittacus Lore ikke er John. Håper det blir Eight. Eller en av de andre. Kanskje ikke Nine; han er litt arrogant han óg.

Når det er sagt, må jeg si at jeg gleder meg til den neste boka. Jeg håper jeg finner den i bokhandelen snart.

Jeg anbefaler serien for dem som liker lett spenning, men hvis du vil ha komplekse, karakterdrevne bøker, er ikke dette serien for deg.

Anmeldelse av tidligere bøker:
I Am Number Four - bok 1
The Rise of Nine - bok 2

- Anna

The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two by Catherinne M. Valente

Tittel: The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two
Forfatter: Catherynne M. Valente
Serie: Fairyland #3
Sider: 248
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
September misses Fairyland and her friends Ell, the Wyverary, and the boy Saturday. She longs to leave the routines of home and embark on a new adventure. Little does she know that this time, she will be spirited away to the moon, reunited with her friends, and find herself faced with saving Fairyland from a moon-Yeti with great mysterious powers.

Here is another rich, beautifully told, wisely humorous, and passionately layered book from New York Times-best-selling author Catherinne M. Valente.

Mine tanker:
Det var fint å være tilbake i Fairyland sammen med September. Catherinne M. Valente skriver veldig flott. Det var fint å lese en av hennes bøker igjen, men det var også litt trist. The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two er siste bok i serien. Uff... Jeg kommer til å savne Fairyland... :(

Catherinne M. Valente skriver utrolig nydelig. Språket er virkelig fantastisk, og hun skildrer vakkert og levende. Det er ikke vanskelig å se historien for seg! Hun skildrer litt annerledes enn andre forfattere, og hun bruker mye metaforer og beskriver én ting ved hjelp av én annen. En av de fineste beskrivelsene er det hun har skrevet om å lyve:

"The trouble with lies is that they love company. Once you tell a single lie, that lie gets terrible exited and calls all its friends to visit. Soon you find yourself making room for them in every corner, turning down beds and lighting lamps to to make them comfortable, feeding them and tidying them and mending them when they start to wear thin."

Dessverre kan språket til tider bli litt komplisert. Valente bruker mange ord jeg ikke har hørt før. Derfor blir det litt tungt, men jeg bryr meg ikke så mye. 

Jeg liker godt de bildene i starten av hvert kapittel. De er veldig fine, og er med på å sette stemningen i boka. Tegnestilen er litt spesiell, men det passer godt til boka. 

Catherynne M. Valente har gjort en veldig god jobb med å lage Fairyland. Jeg er veldig imponert!  Det hele er veldig gjennomtenkt, og det er tydelig at hun har tenkt gjennom forhistorien før hun skrev bøkene. Jeg liker det veldig godt. Det er lettere å forstå verdenen hun har skapt, og det er ikke noen  logiske brister. Hele tiden er det noe nytt å lære, og det er gøy! Jeg oppdager stadig vekk noe nytt.

Det er ganske utrolig at hun har greid å skape en så bra verden; hele Fairyland er helt usannsynlig. Forfattere kan lett gå i fellen når de har skapt en så usannsynlig verden. Det kan fort bli for usannsynlig og mange logiske brister. Det er det ikke. Heldigvis! Stakkars September, det hele må være veldig forvirrende for henne...

Jeg anbefaler serien! 

Anmeldelse av tidligere bøker:

The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making - bok 1

The Girl Who Fell Beneath Fairyland and Led the Revels There - bok 2

- Anna

Oppdatering 16.02.14

Det kan hende at dette ikke er siste bok i serien likevel. Det går visst rykter om to bøker til. Plutselig ble jeg veldig glad :D

Life, the Universe and Everything av Douglas Adams

Tittel: Life, the Universe and Everything
Forfatter: Douglas Adams
Serie: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy #3
Sider: 162
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
LIFE, THE UNIVERSE AND EVERYTHING

In consequence of a number of stunning catastrophes, Arthur Dent is surprised to find himself living in a hideously miserable cave on prehistoric Earth. However, just as he thinks that things cannot possibly get any worse, they suddenly do. He discovers that the Galaxy is not only mind-bogglingly big and bewildering but also that most of the things that happen in it are strangely unfair.

VOLUME THREE IN THE TRILOGY OF FOUR

Mine tanker:
Da var enda en Hitchhiker's Guide-bok lest. Jeg er fortsatt veldig imponert. De er veldig morsomme og utrolig rare. Alt er helt absurd. Det er så snodig. Det er ikke mulig å forklare det ordentlig; du må lese bøkene selv.

Når boka starter, er Arthur fanget på den forhistoriske jorda. For ham er det veldig kjedelig. Han vet ikke hvordan han skal komme seg vekk derfra, og det er ikke noe å gjøre. Det skjedde ikke stort på jorda på den tiden. Ford Prefect, som også er strandet sammen med Arthur, vet han ikke hvor er hen.

"Time is the worst place, so to speak, to get lost in, as Arthur Dent could testify, having been lost in both time and space a good deal. At last being lost in space kept you busy."

En ting som skjer mens Arthur vandrer rundt på den forhistoriske jorda er at han får besøk. Han får besøk av Wowbagger the Infinite som kommer kun for å fornærme ham. Wowbagger har på en eller annen måte blitt udødelig, og han har bestemt seg for å reise rundt i verdensrommet og fornærme alt og alle i alfabetisk rekkefølge. Det er ikke spesielt meningsfullt, men det er en mening. Det mener i hvert fall Wowbagger. Han er utrolig snodig! Hva hadde du sagt hvis det kom en grønn liten alien bort til deg og fortalte deg at du var en drittsekk? Jeg tror ikke at jeg hadde greid å si noe som helst. Tror jeg hadde vært ganske sjokket...

Det er så utrolig mye rart som skjer i denne boka. De møter på de snodigste folkene. Tor med hammeren dukker opp. De møter på Krikkitfoket. Et folk som nesten er for snille, bortsett fra at de vil utslette alle som ikke er fra Krikkit... Men ellers er de veldig snille og fredsommelige. Også er det de hvite morderrobotene. Det er noen rare greier. De har et romskip som, når det dukker opp, høres ut som mange mennesker som sier "wop". Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er utrolig morsomt!

Det er veldig mange rare beskrivelser. Det er visst noe med en sang the Masters of Krikkit synger som får Arthur til å tenke på Paul McCartney som er på picknick og ikke vet helt hvor han skal dra. Det er ikke akkurat det jeg ville tenkt på, men... Andre ganger kan Douglas Adams ha beskrevet et sted, og så kan han komme med en setning som ikke har noe med det som har skjedd før å gjøre. For eksempel:

"A magician wandered along the beach, but no one needed him."

Det gjør det hele mer og mer absurd!

Det kan føles som om han trekker inn ting som ikke har noe å si for historien, men Douglas Adams er utrolig flink til å samle trådene på en måte det er mulig å "tro" på. (Hvis det i det hele tatt er mulig å tro på noe som helst i disse bøkene (: ). Det er ganske genialt hvordan han får alt til å passe sammen til slutt. 

Jeg har ledd høyt mens jeg leste Life, the Universe and Everything. Anbefales på det sterkeste. Disse bøkene finnes også på norsk. Haikerens guide til Galaksen er første boka.

Hvis du ikke er så veldig glad i å lese, kan disse være noe for deg. De er veldig korte og morsomme. 

Anmeldelse av tidligere bøker:

The Hitchhikers's Guide to the Galaxy - bok 1

The Restaurant at the End of the Universe - bok 2

- Anna 

PS! Det blir nevnt et romskip som heter GSS Suicidal Insanity. Måtte bare nevne det...

Monsters of Men av Patrick Ness

Tittel: Monsters of Men
Forfatter: Patrick Ness
Serie: Chaos Walking #3
Sider: 603
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
"War," says the Mayor. "At last."

Three armies march on New Prentisstown, each one intent on destroying the others.

Todd and Viola are caught in the middle, with no chance of escape.

As the battles commence, how can they hope to stop the fighting? How can there ever be peace when they're so hopelessly outnumbered? And if war makes monsters of men, what terrible choices await?

But then a third voice breaks into the battle, one bent on revenge...

Mine tanker:
Da var den siste boka i Patrick Ness' Chaos Walking-trilogi lest. Jeg har ikke ord for hvor fantastisk disse bøkene er. Hvorfor har ikke alle lest dem?

Nå er det blitt krig mellom Mayor Prentiss' hær, the Answer og the Spackle. Hvordan skal det gå? Hvem vil alliere seg? Eller vil de slåss alle mot alle? Det er så forferdelig! Krigen er forferdelig! Det er helt grusomt å lese om, og jeg skjønner veldig godt hvorfor Todd reagerer som han gjør. Følelsen av håpløshet og av at det ikke er verdt det.

Helt fra begynnelsen har jeg elsket disse bøkene, og nå som jeg er ferdig med serien, elsker jeg den enda mer. Det er sjeldent bøker får meg til å begynne å gråte. Alle tre bøkene i Chaos Walking-trilogien har fått meg til å gråte. Noen ganger fordi det var så trist, andre ganger gråt jeg av glede. Det er sjeldent bøker får meg til å føle så mye. Sorg, glede, frykt, spenning, lettelse, frustrasjon og hjertesorg. Jeg vet ikke helt om dette er så lett å forstå, men det er akkurat slik det har vært å lese disse bøkene. Det har vært en følelsesladd reise sammen med Todd og Viola. Det er som om Patrick Ness har revet hjertet mitt ut av meg og hoppet på det. Ok, det hørtes litt voldsomt ut...

Alle karakterene utvikler seg og blir mer kompliserte og mer grå enn svart hvit. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal synes om Mistress Coyle og Mayor Prentiss. Jeg greier ikke å hate eller like noen av dem. Alle har sine grunner, og da blir det vanskeligere å mislike dem. Oppi det hele har vi Wilf, den gamle mannen som har hjulpet Todd og Viola tidligere. Han er så søt og snill og det er umulig å ikke like ham. Han er bare så utrolig skjønn.

1017, the Spackle, får fortelle sin historie. Han har fått sin egen synsvinkel, og jeg føler at jeg endelig forstår ham litt. Historien hans er forferdelig, og den forklarer hvorfor han hater Todd så kraftig som han gjør. Jeg vet ikke om jeg likte 1017 eller ikke. Det som er helt klart er at jeg syntes synd på ham.

I deler av boka var det en del snakk om vann. Det gjorde meg utrolig tørst. Har du noen gang opplevd det før? Å bli tørst når det er snakk om vann eller sulten når det er snakk om mat. Jeg blir tørst av å sitte å skrive om det...

Boka er FULL av plot twists, finner ikke noe godt norsk ord. Noen mener at Rick Riordan er kongen av plot twists. Han er prinsen. Patrick Ness er kongen. Det er aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Det skjer noe uventet nesten hver eneste side. Det er en av grunnene til at disse bøkene er så fantastiske som de er. Jeg elsker det, samtidig som det gjør meg utrolig frustrert. Når man tror at Todd og Viola endelig er trygge, kan man være ganske sikker på at de ikke er det. Patrick Ness finner en ny måte å ødelegge for dem vær du sikker.

Jeg elsker designet på disse bøkene. De er så enkle når de ser dem på avstand. Kommer du nærmere, ser du at de er dekket av skrift. Det er utrolig lekkert og nydelig!

Til slutt vil jeg bare si at disse bøkene er fantastiske, og jeg anbefaler dem for alle!!!

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Knife of Never Letting Go - bok 1
The Ask and the Answer - bok 2

- Anna

The Death Cure av James Dashner

Tittel: The Death Cure
Forfatter: James Dashner
Serie: Maze Runner #3
Sider: 329
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
The Trials are over. WICKED is planning to restore the survivors' memories and complete the final cure for the Flare. 

But Thomas has already remembered more than they think. And he knows WICKED can't be trusted...

The time for lies is over. But the truth is more dangerous than Thomas could ever imagine. Will anyone survive the Death Cure?

Mine tanker:
Siste bok i Maze Runner-triologien. Hvordan kommer dette til å ende? Jeg likte veldig godt The Maze Runner og The Scorch Trials og var derfor veldig spent på The Death Cure. Boka levde virkelig opp til mine forventninger. Den var spennende og velskrevet.

I starten av boka får de vite at de kan få minnene sine tilbake hvis de vil. Det er en hjerneoperasjon som skal til. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Det høres ut som om det er deres beste mulighet, men som Thomas, stoler jeg ikke helt på WICKED. De får også vite at flesteparten av dem er immune mot the Flare, men ikke alle. Jeg døde inni meg da jeg fikk vite at Newt, min absolutte favoritt, ikke var immun. Hvorfor må alltid de beste karakterene lide mest? WICKED er bra? Ikke tale om!

Brenda dukker opp igjen, men jobber hun for WICKED eller ikke...? Det håper jeg virkelig ikke. Hun er skikkelig bad ass! Jorge er også tilbake, yay!

Hvorfor har jeg en følelse av at Newt kommer til å dø? :'( Jeg har hatt det gjennom store deler av boka. Jeg hater tanken på det. Newts skjebne er helt forferdelig. Det er så urettferdig!!! Under en scene mellom Newt og Thomas begynte jeg å gråte. Det var så utrolig trist. Nei, det ER så urolig trist!!!

Underveis i boka, stolte jeg mindre og mindre på WICKED, og det de vil at den siste kandidaten skal gjennomgå; det er helt grusomt! Hvordan kan noen vurdere å gjøre noe slikt mot en ungdom? Og det faktum at the Flare er menneskeskapt!? HVA??? Hvordan går det an?

Slutten overrasket meg, men det var en veldig bra slutt. Jeg likte den veldig godt. Nå gleder jeg meg veldig til The Maze Runner-filmen. Jeg gleder meg til å se Dylan O'Brian som Thomas og Thomas Brodie-Sangster som Newt.

Anbefales virkelig!

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Maze Runner - bok 1
The Scorch Trials - bok 2

- Anna

Skeleton Key av Anthony Horowitz

Tittel: Skeleton Key
Forfatter: Anthony Horowitz
Serie: Alex Rider #3
Sider: 325
Sjanger: Thriller
Språk: Engelsk
Baksidetekst:
Sharks. Assassins. Nuclear bombs. Alex Rider's in deep water.

Reluctant teenage superspy Alex Rider is useful to the national security services in ways an adult could never be. Now they require his help once again: for a routine reconnaissance mission at the Wimbledon Tennis Championships. But before long, Alex finds himself caught up in a terrifying chain of events that leads from the Chinese Triad gangs in London to an undercover assignment on Cayo Esqueleto - Skeleton Key - Cuba. There, Alex begins to make chilling links between several suspicious deaths, an illegal nuclear weapons deal and the plans of his host, Russian General Sarov, for the future of the world.

 Alex faces his most dangerous challenge yet. Alone, equipped only with a handful of cleverly concealed devices, he must outwit the coldly insane Sarov...or die

Mine tanker:
Enda en solid bok fra Anthony Horowitz. Hans Alex Rider-serie skuffer ikke. Skeleton Key er grundig gjennomført og er veldig spennende. Selv om jeg vet at det er flere bøker om Alex, var det flere ganger jeg var redd for at han skulle dø. Jeg likte boka! Den er veldig lettlest. Det går fort å lese hundre sider i denne boka.

Alex er ung til å være spion. Han er bare fjorten år. Likevel virker det som om Alan Blunt, skjefen hans, tror han er eldre enn han er. Jeg synes det virker som om Alan Blunt ikke tenker på Alex i det hele tatt, bare på at jobben blir gjort. Det er veldig tydelig at han ikke har barn selv! Sånn sett liker jeg Mrs. Jones litt bedre. Hun tenker i hvert fall på Alex' beste når det går for langt, i motsetning til Alan Blunt.

Oppdraget Alex må på i denne boka er tøffere enn noe av det han har gjort før, og det endrer han mye tydeligere enn de tidligere oppdragene har gjort. Jeg liker det veldig godt at man kan se at Alex forandrer seg. Etter alt det han har vært i gjennom, hadde det vært veldig rart hvis han bare tenkte: Ok, da var det gjort. På tide å fortsette med livet mitt som før. Jeg er veldig glad at det ikke ble slik! Det er så utrolig kjedelig når hovedpersonen ikke forandrer seg.

Alt i alt likte jeg Skeleton Key godt, og anbefaler den til alle mellom 12 og 16 år.

Anmeldelse av tidligere bøker:
Point Blanc - bok 2

- Anna

Frosten, tredje dag av John Marsden

Tittel: Frosten, tredje dag
Originaltittel: The Third Day, The Frost (I USA: A Killing Frost)
Forfatter: John Marsden
Oversetter: Jon Vegard Lunde
Serie: I morgen #3
Sider: 252
Sjanger: Dystopi
Språk: Norsk
Originalspråk: Engelsk
Baksidetekst:
Hva er den største faren du kan tenke deg? Denne er større.
Hva er den største utfordringen du kan forestille deg? Denne er tøffere.
Hva frykter du mest av alt? Det får du snart vite.
Hvem er det viktigst  redde - deg selv, vennene dine, familien din eller landet ditt? Du kan bli nødt til å velge.

Først var det I morgen, da krigen kom.
Så kom Når natten er mørkest.
Og her er Frosten, tredje dag.

Australia er invadert av en fremmed makt. Åtte ungdommer er de eneste i området hvor de bor, som ikke er tatt til fange. De må finne ut hva som ventes av dem, og samle mot til å gjennomføre det. Når Frosten, tredje dag begynner, er de fem. Hva har hendt med de andre?

Mine tanker:
Nå er det veldig lenge siden jeg leste Når natten er mørkest, og derfor husket jeg ikke så veldig mye. Det var litt irriterende fordi de stadig vekk hintet til ting som hadde skjedd før, men det gikk greit. Jeg begynte å huske ting etter hvert. 

Boka er veldig spennende, og det er veldig interessant å se hvordan ungdom reagerer på en slik situasjon. Krig er ikke ønsket, men det er spennende å lese om. 

Det er Ellie som forteller. John Marsden har faktisk utviklet en ny forteller måte, som kalles Ellie's voice. Jeg liker godt måten hun forteller på. Man lærer mye om henne, men dessverre ikke like mye om de andre. Jeg skulle gjerne lært mer om dem. Én ting som er litt dumt med at det boka er skrevet i jeg- form, er det at alt sees fra Ellies side. Hvis noen av de andre er et annet sted, vet ikke jeg som leser noe mer enn det Ellie gjør. I  bøker hvor det er en allvitende forteller, kan man hoppe litt mellom hvem som er i fokus. Når det et jeg-forteller, kommer man i stedet mye tettere innpå hvem det nå er som er jeg.  I denne boka er det Ellie.

I løpet av boka var det én ting jeg irriterte meg litt over. Det var at forlaget ikke hadde korrekturlest godt nok. Det var steder ord var skrevet litt feil, og det var steder det manglet komma. Det gjør at det blir litt slitsomt å lese. Dessverre!

Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette med serien eller ikke, men det er mest fordi jeg har så utrolig mange andre serier/bøker jeg vil lese. Hvis jeg finner neste bok på engelsk på biblioteket, skal jeg lese ferdig serien.

- Anna