onsdag 31. desember 2014

2014 - en oppsummering

2014 har vært et godt år for meg. Hvordan kan jeg oppsummere 2014? Vel, jeg har blitt ferdig med ungdomsskolen og begynt på videregående. Der har jeg fått mange nye venner. Jeg har faktisk funnet folk med samme interesser som meg, helt utrolig! Jeg trengte et miljøskifte, og det var utrolig deilig da det skjedde.

Jeg var redd for at jeg ikke skulle kjenne noen i klassen min, jeg søkte på en spesiell linje (stuespesialisering med internasjonalisering), og jeg viste ikke om noen som hadde søkt samme linje som meg. Bortsett fra Helene, da, som jeg ble kjent med på dramaen. Det viste seg at jeg kjente mange i klassen fra før av, og jeg ble fort kjent med resten. Så godt som jeg likte den gamle klassen min, må jeg innrømme at jeg ikke savner den noe særlig. I den nye klassen min er mange flere mye likere meg, og jeg trives supergodt.

Andre ting jeg har gjort i år er at jeg har vært i Frankrike med familien min. Jeg har spilt Mord over en lav sko av Knut Nærum med dramagruppa mi, og jeg var på DUS-seminar i Stavanger. DUS, den unge scene, er et prosjekt for ungdomsgrupper som driver med teater. Hvert andre år arrangeres DUS, og da skrives det seks-syv nye manus som gruppene som deltar skal spille. I år spiller gruppa mi et stykke om mobbing, og vi skal sette det opp i februar-mars neste år. Jeg ble sendt i stedet for læreren vår, fordi jeg er eldst. I Stavanger lærte jeg mye nytt, og ble kjent med noen nye folk. Veldig koselig.

Ellers er det ikke så mye spennende som har foregått i livet mitt. Jeg ble seksten i vår, men det er vel det. Jeg har for det meste brukt tiden min sammen med venner, med en bok eller en TV-serie, og i det siste har jeg begynt å spille litt Pokémon igjen. Hadde glemt hvor gøy det er :)

Bøker:
Da året startet, hadde jeg et mål om hvor mange bøker jeg skulle lese. 50. Men etter som tiden gikk, så jeg at jeg kom til å rekke flere enn det, så jeg skrudde målet opp til 60. Nå er jeg på 62. Jeg er veldig fornøyd. Jeg har lest mange veldig gode bøker i år, og noen ikke fullt så gode. 2014 har vært et godt leseår. 

Årets favoritt er litt vanskelig å kåre. Det er enten More Than This av Patrick Ness, Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett, Fangirl av Rainbow Rowell eller Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke. Jeg tror jeg må si at det var Jonathan Strange & Mr Norrell. Det var boka som gjorde mest inntrykk på meg, og som overasket meg mest. 

Filmer:
Jeg har sett mange filmer i år. Overraskende mange. Det har vært varierende hvor godt jeg har likt dem, men noen har gjort spesielt inntrykk på meg. Marvels Guardians of the Galaxy for eksempel. Jeg har ikke vært så utrolig imponert over Marvelfilmer før, men Guardians imponerte meg stort. Jeg likte den utrolig godt, og så den to ganger på kino.

En annen som imponerte meg var X-Men: Days of Future Past. Jeg har ikke sett noe X-Men før, men ble helt hekta etter at jeg så filmen. Jeg gikk til og med så langt som å kjøpe et samlesett av alle DVD'ene som var kommet ut til da.

The Book Thief overrasket meg også veldig. Jeg hadde ikke trodd at filmen kom til å bli så god, men det gjorde den. Jeg er så imponert, og så fikk jeg tre DVD'er av den til jul... Haha, måtte bytte noen av dem. Godt gjort, familie, godt gjort.

Det er andre filmer jeg også kunne ha nevnt, men dette var de som virkelig imponerte meg. Jeg kunne også ha nevnt The Hunger Games: Mockingjay Part 1. Likevel er årets favoritt Hobbiten: Femhærslaget. Jeg tror aldri jeg har grått så mye under en film noen gang. Det var rett og slett helt grusomt, men samtidig var filmen fantastisk. Det var en verdig avslutning på Hobbiten-trilogien. Jeg blir trist når jeg tenker på at det var den siste filmen fra Midgard vi vil få se på en god stund.

TV-serier:
Jeg har sett flere TV-serier i år enn i fjor. Det har vært et godt år for TV-serier, og jeg har blitt hekta på mange flere. Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har fått sett mer av Supernatural eller Merlin, men jeg har vært opptatt med så mange andre serier. Det er mange som har utmerket seg i år, og jeg har fått flere nye favoritter. For eksempel krimseriene Whitechapel og How to get away with Murder. Begge er fantastiske serier.

I Doctor Who-universet har vi fått en ny Doctor. Peter Capaldi har utmerket seg som en litt gretten Doctor, men jeg liker ham veldig godt. Mange har sagt at de måtte varme opp til ham, men jeg likte ham helt fra starten av.


Serien som utmerket seg mest var britiske In the Flesh. Jeg er vanligvis ikke så veldig glad i zombieapokalypser, men In the Flesh er annerledes. Her får zombiene medisiner, og derfor kan de leve som vanlige mennesker. Med fantastiske karakterer og uforglemmelige historier er dette min favorittserie i år. I tillegg tar serien opp mange viktige temaer, som f. eks. å ikke godta seg selv, finne ut hvem man er, undertrykkelse, rasisme, homofili osv... Dette er en veldig viktig serie, og jeg håper virkelig den får en sesong til.

Fotografi:
Jeg har ikke fått tatt så mange bilder i år som jeg skulle ønske, men noen har jeg fått tatt. De fleste ble tatt da jeg var på ferie. Her kommer mitt favorittbilde fra i år:


Som dere kan skjønne har 2014 vært et flott år for meg, og jeg håper det har vært like bra for dere også. Jeg håper 2015 vil bli like bra!

Godt nyttår, alle sammen!

- Anna

The Doll's House av Neil Gaiman

Tittel: The Doll's House
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Michael Zulli, Mike Dringenberg, Chris Bachalo, Malcolm Jones III og Steve Parkhouse
Serie: The Sandman #2
Format: Grafisk Roman
Sider: 232
Sjanger: Fantasy, Horror
Baksidetekst: 
The Doll's House

This second of twelve volumes collecting the complete run of THE SANDMAN follows Rose Walker as she finds more than she bargained for - long lost relatives, a serial killers' convetion, and, ultimatly, her true identity. The Master of Dreams attempts to unravel the mystery, unaware that the hand of another, far closer to home, is pulling the strings.

Mine tanker:
Da fikk jeg endelig tid til å lese Sandman #2. Jeg har gledet meg til det, siden jeg likte den først veldig godt. Jeg synes virkelig at serien har forbedret seg. Det virker som om Neil Gaiman var bitt mer sikker på historien, karakterene og alt sammen i The Doll's House.

Ok, bare så det er sagt, The Doll's House handler ikke om dukker. Heldigvis. Dukker er utrolig creepie, og den er ikke akkurat veldig pen, den som er på coveret. Den er egentlig mye styggere i virkeligheten enn på bildet...

Tegneserien starter med innledning, en type "the story so far", skrevet av Neil Gaiman. Den er ufattelig godt skrevet, full av atmosfære og stemning. Jeg ble dratt rett inn i Sandman-verden, og det var bare introduksjonen. Det er en helt spesielt stemning i Sandman-serien, en mørk og dyster verden hvor alt kan skje. Alt dette fikk Neil Gaiman frem i introduksjonen, og det beviser hvor dyktig en forfatter han er.

Da jeg anmeldte Preludes & Nocturnes, det første Sandman-volumet, skrev jeg at jeg var sikker på at jeg har sett Morpheus, the Sandman, et sted før. Det tror jeg fortsatt, men jeg innså nå at han egentlig ligner litt på Neil Gaiman selv. Noen ganger. Andre ganger ligner han mer på vokalisten i The Cure. Sånn seriøst, Morpheus ligner sykt på vokalisten i The Cure.

Tekstene i The Doll's House er utrolig godt skrevet. Som de fleste tegneserier skjer det meste gjennom bildene, men i Sandman er også tekstene utrolig gode. Dette er ikke Donald Duck, det er helt klart. Sandman er en helt annen liga. Jeg har vanligvis ikke vært så veldig interessert i tegneserier, men etter at jeg valgte å gi Sandman en sjanse, har jeg blitt mye mer åpen for det. Dette er genialt lesestoff.

Hvis man bare blar fort gjennom tegneserien, vil man ikke skjønne noe. Det vil virke som en helt grufull fortelling, som det også er til tider, men man får et helt feil inntrykk at historien ved å bare se på bildene. Man må lese tekstene for å forstå hva som skjer. Veldig mye skjer i folks drømmer, og drømmeverdenen, og derfor kan det virke litt forvirrende og mye mer grusomt en det egentlig er. Jeg tror muligens jeg skrev noe lignende anmeldelsen min av Preludes & Nocturnes.

Det er noen forskjeller i The Doll's House fra Preludes & Nocturnes. Den viktigste er at historien handler om Rose Walker, det er ikke Morpheus som er hovedperson. Jeg likte det veldig godt, og jeg likte veldig godt Roses historie. Det gjorde historien mer virkelig. Morpheus er så veldig annerledes. Så alien, som de ville sagt på engelsk. Man trenger noen som kan forankre historien i virkeligheten, og i The Doll's House var det Rose Walker.

Samtidig var det veldig spennende å lære mer om Morpheus. Han er en utrolig kompleks karakter, og det er alltid noe nytt å lære. Jeg skjønner meg ikke helt på ham, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil. Men som jeg har sagt tidligere, han er ikke menneske, det er ikke sikkert det er mening at vi skal forstå ham.

Jeg er veldig fornøyd med The Doll's House, og kommer til å starte på Dream Country, som jeg fikk av Synne til jul, snart. Jeg anbefaler virkelig.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Preludes & Nocturnes - bok 1

- Anna

mandag 29. desember 2014

Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke

Tittel: Jonathan Strange & Mr Norrell
Forfatter: Susanna Clarke
Sider: 782
Sjanger: Fantasy, Historisk Fiksjon
Baksidetekst:
Two magicians shall appear in England
The first shall fear me
The second shall long to behold me

Centuries ago, when magic still existed in England, the greatest magician of all was the Raven King, a human child brought up by fairies. Now at the beginning of the nineteenth century, he is barely more than a legend, and England, with its mad King and its dashing poets, no longer believes in practical magic.

Then the reclusive Mr Norrell of Hurtfew Abbey appears and news spreads of the return of magic to England. Persuaded that he must help the government in the war against Napoleon, Mr Norrell goes to London where he meets a brilliant young magician, Jonathan Strange. Together they dazzle the country with their feats.

But the partnership soon turns to rivalry. Mr Norrell has never conquered his lifelong habits of secrecy, while Strange will always be attracted to the wildest, most perilous magic. He becomes fascinated with the shadowy figure of the Raven King, and his heedless pursuit of long-forgotten magic threatens not only his partnership with Norrell, but everything he holds dear.

Elegant, witty and utterly compelling, Jonathan Strange & Mr Norrell creates a past world of great mystery and beauty that will hold the reader in thrall until the last page.

Mine tanker: 
Nå er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noe sist, og det er spesielt lenge siden jeg har anmeldt en bok. Oooops... Sorry, Jonathan Strange & Mr Norrell har bare tatt så utrolig lang tid å lese. Presset inn mellom de siste prøvene på skolen, turer til Oslo og diverse vennebesøk og andre julebesøk, har jeg endelig greid å lese ferdig boka.

Nesten 800 sider er ikke så mye når jeg tenker på andre bøker jeg har lest, men det er få bøker jeg har brukt så lang tid på som Jonathan Strange & Mr Norrell. Det er vel kun Ringenes herre, med det er en helt annen sak... Hadde du sett den utgaven av boka jeg låner av pappa, hadde du mest sannsynlig trodd at det var mange flere sider enn 782. Det trodde i hvert fall jeg. Det er litt av en murstein, og i tillegg er skriften veldig liten. Dette er noen av grunnene til at boka har tatt meg så lang tid.

Jeg startet på Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg fikk vite at BBC lager en TV-serie av boka. Det skal ikke være så veldig lenge til serien kommer ut, og jeg hadde lyst til å lese boka først. Jeg har lenge planlagt å lese Jonathan Strange & Mr Norrell, men den har ikke vært øverst på leselista mi. I følge pappa er dette en av de beste fantasybøkene som er skrevet dette tiåret, og det kan jeg si meg enig i.

Jonathan Strange & Mr Norrell er en utrolig sterk debutroman. Susanna Clarke begynte å skrive på romanen i 1993, og boka ble gitt ut i 2004. Underveis har hun skrevet noveller fra samme univers, men hun har ikke skrevet flere bøker. Jeg er utrolig imponert over det hun har fått til!!!

Jeg er veldig glad i både fantasy og historisk fiksjon, og sammen ble det utrolig kult og fascinerende. Jeg har ikke lest mye i historisk fantasy-sjangeren før, men jeg kommer definitivt til å lese mer av det. Det at Susanna Clarke har valgt Napoleonskrigene som bakteppe, liker jeg spesielt godt. Det er noe med hele attenhundretallsatmosfæren som passer spesielt godt til denne formen for magi. I tillegg har jeg alltid funnet attenhundretallet fascinerende.

Karakterene i Jonathan Strange & Mr Norrell er utrolig godt skrevet. Hverken Jonathan Strange eller Mr Norrell er slik jeg trodde de skulle være, og det var en gledelig overraskelse. Begge er svært grå i beskrivelsene, og selv om ikke alle i boka er like "likeable", er alle veldig gode karakterer. Jeg er utrolig imponert over persongalleriet!

Det er flere av karakterene jeg ikke ble så veldig glad i, nesten flere enn jeg faktisk likte... Drawlight for eksempel, den lille sniken, eller Lascelles. Selv om de to byttet plass i mine øyne etter hvert. Jeg ble heller aldri så veldig glad i Mr Norrell. Jeg synes han av og til oppførte seg som et bortskjemt barn. Mine sympatier lå med Jonathan Strange. Det må jeg innrømme. Selv om han var utrolig vimsete og ofte neglisjerte dem han burde ta vare på, skjønte jeg ham bedre enn Mr Norrell.

Er det en ting med denne boka jeg kan klage på, er det at den tar litt tid å komme inn i. Boka starter med Mr Norrell, som er en tørrpinn og rett og slett litt ubehagelig. Det er ikke det at jeg ikke likte å lese det. Det er mer det at de første sidene var veldig tunge, om du skjønner hva jeg mener... Det tar seg opp med en gang Jonathan Strange kommer på banen, og boka blir utrolig spennende mot slutten. Jeg er kjempefornøyd med boka, men det er ingen ungdomsbok, så jeg regnet ikke med at den kom til å bli like fast paced som en ungdomsroman.

Jonathan Strange & Mr Norrell er fantastisk skrevet! Språket er poetisk og veldig vakkert. Det er lett å se for seg det som skjer, og dette er noe av det jeg liker aller best med boka. Til tider er boka morsom, andre ganger er den mørk, spennende, av og til litt forvirrende - men da er det meningen. Spesielt godt liker jeg en scene hvor Childermass; Norrells tjener og høyre hånd, blir angrepet av magi og blir nesten transportert inn i feverdenen. Akkurat den scenen gjorde sterkt inntrykk på meg, og har festes seg i hukommelsen min. Dette sier vel ikke dere som ikke har lest boka så mye, men jeg vil dele et sitat fra denne scenen.

"... the sky looked at him. He felt the earth shrug because it felt him upon its back.
The sky spoke to him.
It was a language he had never heard before. He was not even certain there were words. Perhaps it only spoke to him in the black writing the birds made. He was small and unprotected and there was no escape. He was caught between earth and sky as if cupped between to hands. They could crush him if they chose.
The sky spoke to him again.
'I do not understand,' he said."

I boka er det med jevne mellomrom noen bilder. Jeg likte dem veldig godt. De var med på å skape en atmosfære rundt historien, og de var et lite avbrekk fra all teksten. Illustrasjonene er tegnet av Portia Rosenberg. 

Jonathan Strange kommer spaserende ut av et
speil etter at han har reist på "the King's Road".

Boka er også full av fotnoter. Helt siden pappa leste Bartimeus-trilogien av Jonathan Stroud for meg og Anders har jeg likt fotnoter veldig godt. I Jonathan Strange & Mr Norrell forteller fotnotene det historien ikke forteller, av og til med en litt sarkastisk tone. Jeg likte disse fotnotene veldig godt! 

Jeg har, som du skjønner, svært lite å påpeke på ved Jonathan Strange & Mr Norrell. Dette er en fantastisk bok, og jeg håper virkelig at serien kommer til å være boka verdig. Jeg anbefaler virkelig Jonathan Strange & Mr Norrell!!!

- Anna

søndag 14. desember 2014

Blade Runner

I familien vår har vi i det siste valgt en film hver vi skal se på lørdagene. Mamma, Anders og jeg har valgt tidligere, og denne gangen var det pappa sin tur. Han valgte Blade Runner, en science fiction-klassiker av Ridley Scott (Gladiator) fra 1982. Jeg likte filmen godt, men den var ganske forstyrrende.

Filmen handler om Rick Deckard (Harrison Ford) som må finne og drepe fire replikanter, kunstige mennesker. Disse replikantene har stjålet et romskip og returnert til jorda for å finne skaperen deres. Siden replikantene blir regnet som farlige, må Rick Deckard, en Blade Runner - en type spesialpoliti, finne og drepe dem. Filmen er basert på boka Do Androids Dream of Electrical Sheep? av Philip K. Dick.


Jeg gledet meg til å se Blade Runner, og av oss som ikke hadde sett filmen før; det vil si mamma, Anders og meg, var det nok jeg som likte den best. Anders fortalte oss stadig hvor forstyrrende filmen var, og mamma forlot TV-rommet litt over halvveis i filmen. Hun synes den ble for voldelig. Jeg kan si meg enig i at noen av scenene var ganske ekle, men jeg må innrømme at jeg til tider har sett verre. Håper ikke mamma eller pappa leser dette... Men en ting er klart; det er en grunn til at det er 15-års-aldersgrense på filmen. 

Det er Harrison Ford som spiller hovedrollen, Rick Deckard, i Blade Runner. Han er mest kjent som Han Solo fra Star Wars og Indiana Jones fra Indiana Jones-filmene. Jeg synes han gjorde en god rolle i denne filmen, men han er ikke så kjekk som alle skal ha det til. Spesielt ikke nå lenger. Nå er han gammel... 

Det var veldig lett å se når filmen var laget. Damene hadde puddelhår, og klesstilen var inspirert av 80-tallet. Det skal forestille 2019, men jeg tror ikke verden kommer til å være sånn om 5 år. Jeg håper virkelig ikke verden kommer til å være så deprimerende og mørk i 2019. I tillegg regnet det utrolig mye...

Man skulle trodd at spesialeffektene ville vært dårligere siden filmen er fra begynnelsen av 80-tallet (1982). Det er overraskende bra! Så lenge det er bedre enn Star Trek (serien - den originale med Spock og Kaptein Kirk) er jeg glad. Det så ikke så fake ut, og det var ikke noe som så ut som isopor. Det er et pluss. 

Historien i filmen var bra. Det var spennende, og jeg hadde veldig lyst til å vite hvordan det kom til å ende. Til tider var det litt forvirrende, men ikke så forvirrende at jeg ikke skjønte noe. Dette trakk ikke filmen ned noe særlig i mine øyne. 

Musikken i filmen var ganske merkelig. Det passet godt til filmen, men var utrolig snål... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det passet bare veldig bra. Dette gir sikkert ikke noe mening... Unnskyld... 

Alt i alt likte jeg Blade Runner, men den var litt forstyrrende. Jeg vil ikke anbefale den til noen under 15 år, og du må tåle litt blod og gørr.

- Anna

lørdag 13. desember 2014

Hobbiten: Femhærslaget

I går var jeg og så Hobbiten: Femhærslaget på kino med noen venninner. Jeg hadde utrolig store forventninger til den siste Hobbit-filmen, og den innfridde! Noe så til de grader!!!

Filmen starter der den forrige, Smaugs ødemark, slutter. Smaug (Benedickt Cumberbatch) flyr ut for av Erebor for å brenne Lake Town. Samtidig er en hær av orker og varger på vei mot Erebor. Hvordan skal det gå for Bilbo (Martin Freeman), Thorin (Richard Armitage) og resten av dvergfølget?


Jeg er så imponert over hva Peter Jackson, regissøren, har laget ut av boka Hobbiten. Det er en 300 sider lang bok, og han har greid å lage tre opp mot tre timer lange filmer. Selvfølgelig har de skrevet inn nytt materiale, men det aller meste er hentet fra tillegget i Ringenes herre. Jeg liker det veldig godt og synes de har laget tre veldig gode filmer. 

Det er utrolig trist at dette er den siste filmen fra Midgard, Tolkiens fantasiverden. Jeg kommer virkelig til å savne den. Heldigvis er det mulig å besøke igjen gjennom bøkene og filmene. 

Filmen heter Femhærslaget fordi det er et stort slag i ekte Peter Jackson-stil. Striden er mellom menn (1), alver (2), dverger (3), orker og varger (4) og ørner (5). Altså fem hærer. I boka er det tusser og varger og ikke orker, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Tussene er også med i filmen.

Det er så mye som er bra med Hobbiten, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Skuespillerne, jeg kan starte med dem. Skuespillerne var utrolig flinke. De fikk frem nye sider av karakterene, og jeg blir stadig vekk overrasket over hvordan de utviklet karakterene. Den som imponerte meg mest var Richard Armitage, som spiller Thorin Oakenshield. Han fikk tydelig frem "dragesyken" i karakteren, og jeg ble nesten skremt av den versjonen av Thorin han portretterte. Det var en tydelig endring i karakteren, og det ble fantastisk utført.

Alle tretten dvergene. Du kan se bildet bedre ved å klikke på det :)

Hobbiten har mange storslåtte og vakre scener. Det er utrolig vakre landskap, og jeg blir nesten overveldet. Filmen er filmet inn i New Zealand, og jeg får bare mer og mer lyst til å dra dit. Synd det er så langt unna... Kanskje jeg får dratt dit en gang? Håper det.

Sånn omtrent halvveis i filmen begynte jeg å gråte. Først fordi jeg ble rørt, men så fordi det ble utrolig trist. Jeg var ikke den eneste i salen som gråt! Det var helt stille i salen, og plutselig hørte jeg et høyt hulk. Jeg skal vedde på at de fleste i salen følte med den det gjaldt. Jeg må innrømme en ting. Jeg har aldri grått så mye på grunn av en film noen gang før. Jeg og Astrid, en venninne av meg, satt og gråt gjennom hele rulleteksten etterpå. Så forferdelig var det, og det at jeg visste hva som kom til å skje gjorde det ikke noe bedre. Det ble bare verre...

Fra venstre: Gandalf (Sir Ian McKellen), Bilbo Lommelun (Marin Freeman),
Legolas (Orlando Bloom), Thorin Oakenshield (Richard Armitage),
Tauriel (Evangeline Lily), Bard the Bowman (Luke Evans), Galadriel
(Cate Blanchett) og Thranduil (Lee Pace). 
En ting som irriterer meg når jeg går på kino er fjortiser. Der sitter jeg, det er en utrolig emosjonell scene, også sitter det søren meg en fjortis like ved meg og LER!!! HVA??? RESPEKTER ANDRES FØLELESER!!! Sorry, jeg blir bare så utrolig irritert på grunn av den typen folk som bare ser filmer fordi det er main stream, og så ødelegger de opplevelsen for andre. Anne Regine, en venninne av meg, satt mellom meg, som gråt, og noen fjortiser som lo. Vær så snill, ikke le! Det er ikke morsomt at andre er lei seg. Vær så snill!!

Musikken i filmen er utrolig passende og vakker. Spesielt godt liker jeg sangen som ble spilt under rulleteksten. I Smaugs ødemark brukte de en ganske moderne sang, I See Fire av Ed Sheeran, som jeg elsker(!), men i Femhærslaget har Billy Boyd, Pippin fra Ringenes herre, skrevet og framført en sang. Sangen heter The Last Goodbye, og passer perfekt til filmen. Den er mer fantasyaktig, og, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette, den passer bedre hele sangen. Her kommer den:


Bildene i videoen er hentet fra både Hobbiten-trilogien og Ringenes herre-filmene.

Alt i alt elsket jeg Hobbiten: Femhærslaget, og jeg kommer garantert til å se den igjen. Anbefales på det sterkeste. Her kommer traileren, med Billy Boyd som framfører The Edge of Night (også kalt Pippin's Song) fra Ringenes herre.



- Anna

onsdag 10. desember 2014

Topp 10 den tiende - Topp 10 bilder jeg har tatt i år

Dette er dessverre den siste Topp 10 den tiende-posten. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette til neste år. Dette skyldes rett og slett at jeg ikke har noen flere idéer til temaer, og det vil kanskje være litt kjedelig med de samme temaene om igjen? Det hadde vært fint å høre hva dere synes, og om dere har noen forslag til temaer hvis dere vil at disse postene skal fortsette.

I dag skal det handle om fotografi, og her kommer de ti beste bildene jeg har tatt i år. Hvis dere vil se bildene i full størrelse, er det bare å trykke på dem. Bildene er tatt med Nikon D3200, og de fleste er redigert bittelitt i Photoshop Elements 11.

1.

Alle bildene av ender er tatt i Fredrikstad. Jeg er veldig fornøyd med hvordan de ble, og dette er det jeg liker best. Bildet er beskåret i Photoshop. 

2.

Bildet er tatt i Frankrike. Vi var på ferie i Sør-Frankrike i sommer. Jeg er veldig fornøyd med hvordan fargene ble i dette bildet. Bildet er beskåret i Photoshop, men jeg synes det er nesten like fint uten beskjæringen. 

3.

Dette bildet av en stokkrose ble tatt i en liten landsby i Frankrike. Det var en veldig fin by, og jeg liker godt hvordan bildet ble. Det vite og grønne i bakgrunnen mot den helt vite (nesten litt lilla) og rosa blomsten funker veldig bra, og jeg liker godt at bakgrunnen ble blurry. Jeg kan ikke huske om jeg har gjort noe særlig med bildet i Photoshop... I så fall var det bare beskjæring. 

4.

Enda en liten and fra Fredrikstad. Endene var utrolig nærme oss, så det var veldig lett å ta bilder av dem. Jeg liker dette bildet godt fordi man kan se vanndråpene på anden, og vannet er gjennomsiktig - vi kan se beinet til anden. Bildet har blitt beskåret, og jeg har endret litt på lysbalansen i bildet; det var opprinnelig veldig lyst.

5.

Dette er en katt vi møtte på i Frankrike. Jeg synes den var veldig søt og stoppet for å ta bilde av den. Hvis du synes det er mange feriebilder her, er det fordi jeg for det meste tar bilder når jeg er på ferie. Uff, det burde jeg endre på... Bildet er beskåret i Photoshop, og jeg har endret på lysbalansen; det var mye lysere, og jeg har boostet opp fargene litt. 

6.

Andemor fra Fredikstad. Jeg er veldig fornøyd med hvordan vannet ble i dette bildet. De store kontrastene skaper dynamikk i bildet, og jeg liker det veldig godt! Bildet er beskåret i Photoshop.

7.

Christian Katt <3 Dette er katten vår. Han er oppkalt etter Christian kvart (Christian 4.). Det var ikke meg som fant på navnet... Han ser litt grumpy ut i dette bildet, men det er et av de beste bildene jeg har tatt av ham i år. Han ser rett i kameraet, og han har et godt uttrykk. Bildet er beskåret i Photoshop.

8.

Dette bildet tok jeg da vi kjørte "Det gule toget" fra Frankrike mot Andorra. Det er en slags mast av noe slag... Jeg synes bildet ble veldig kult, og jeg er godt fornøyd meg det. Bildet er faktisk ikke redigert i det hele tatt. Det enenste er at jeg har skrevet inn URL'en min, slik at ingen kan ta bildet og utgi det for å være deres.

9.

Dette bildet er tatt inne i en kirke i Carcassone, en borgby i Sør-Frankrike. Jeg liker veldig godt hvordan lysene ble seende ut; jeg var veldig spent på hvordan de kom til å se ut. Bildet er beskåret i Photoshop, og jeg har endret på lysbalansen i bildet. Det var veldig mørkt siden det er tatt inne i en mørk kirke.  

10.

Dette er et bildet av duftoljebrenneren min. Jeg kunne tydelig se røyken stige opp, og det var veldig kult. Jeg tok frem kameraet mitt, og etter noen forsøk satte jeg på lampa mi; da kunne jeg lettere se røyken på skjermen. Det du ser her er resultatet. Bildet er rettet opp og beskåret i Photoshop.

Her kommer et andebilde til, selv om jeg har vist ti bilder. De var bare så utrolig søte :)


Tar du bilder? 
I så fall, er det noen du vil dele med meg?

Takk for et fint år med Topp 10 den tiende. Jeg har kost meg med å lage disse postene, og jeg håper dere har synes det har vært like gøy å lese dem. Kanskje har du fått noen idéer eller inspirasjon? Jeg håper dette har vært en hyggelig opplevelse for dere. Og ikke glem, hvis dere vil jeg skal gjøre det igjen til neste år, tar jeg gjerne imot forslag til temaer. Jeg har rett og slett ikke peiling selv...

- Anna

fredag 21. november 2014

The Hunger Games: Mockingjay part 1

I  går var jeg og så Mockingjay part 1 på kino. Det er den tredje filmen om Katniss Everdeen, (den første er The Hunger Games og den andre er Catching Fire). Jeg har gledet meg lenge til denne filmen, og den var helt fantastisk!!!


Katniss (Jennifer Lawrence) ble reddet ut far arenaen i slutten av forrige film. Hun ble tatt til distrikt 13, distriktet som ikke fantes, eller det var i hvert fall det alle trodde. I distrikt 13 vil de at Katniss skal være deres spottekråke (Mockingjay), deres symbol på opprøret mot Capitol. Hva vil Katniss velge, og hvordan reagerer hun når hun får vite at Peeta (Josh Hutcherson) er fange i Capitol?

Jeg synes filmskaperne har laget en utrolig bra film. Mange regner Mockingjay som den svakeste boka i Hunger Games-trilogien, men blant filmene er det motsatt. Jeg synes Mockingjay er den beste filmen til nå. Så er det bare å vente et år til på del 2... Det er altfor lenge...

Jeg synes skuespillerne fikk mer å jobbe med i denne filmen, og Jennifer Lawrence var fantastisk som vanlig. Hun er utrolig flink, og spiller på et bredt register av følelser. For meg er hun den perfekte Katniss Everdeen. Men det var ikke bare Jennifer Lawerence som var fantastisk i denne filmen. Josh Hutcherson har vokst så mye siden The Hunger Games, og jeg synes han skinte i denne filmen. Han gjorde en fantastisk jobb som Peeta, og han greide å få frem den skadede siden ved karakteren, som virkelig trengs i Mockingjay.


Mockingjay er utrolig vakker scenisk. Det var mange flotte scener, som passet perfekt sammen med musikken. Hvordan skal jeg forklare det? Mange av scenene, spesielt dem i distrikt 12, var grusomme, men på samme tid vakre. Gir det mening?

Som det emosjonelle vraket jeg er, begynte jeg å gråte i løpet av filmen, og det var spesielt to scener. Den ene var en av Katniss' monologer, og den andre var en scene hvor Katniss synger, som går over til at mange folk er med. Jeg vil ikke si så mye om det... Spoilers! Men jeg kan si at det var rørende, vakkert og grusomt på en gang, og så vil jeg dele sangen Katniss synger med dere. Her kommer The Hanging Tree sunget av Jennifer Lawrence.



Det er litt rart å sitte og vite hva som kommer til å skje. Jeg satt og ventet på det forferdelige jeg visste kom til å skje. Likevel ble jeg like forferdet som vennene mine, som ikke har lest boka, da det skjedde. Det er ganske surrealistisk egentlig; å vite hva som kommer til å skje, og likevel er det som om det er første gangen jeg får vite historien.

Jeg anbefaler virkelig Mockingjay. Den er fantastisk!!! Her er traileren:


- Anna

søndag 16. november 2014

The Long War av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long War
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #2
Sider: 501
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
The Long Earth is open. Humanity has spread across untold worlds linked by fleets of airships encouraging exploration, trade and culture.

But while mankind may be shaping the Long Earth, the Long Earth is, in turn, shaping mankind - and a collision of crises is looming. More than a million steps from the original Earth a new America is emerging - a young nation that resents answering to the Datum government.

And the trolls - those graceful, hive-minded humanoids whose song once suffused the Long Earth - are, in the face of man's inexorable advance, beginning to fall silent... and to disappear.

It was Joshua Valienté who, with the omniscient being known as Lobsang, first explored these multiple worlds. And it is to Johsua that the Long Earth turns for help. For there is the very real threat of war...

... a war unlike any fought before.

Mine tanker:
Jeg leste The Long Earth i sommer i Frankrike, og jeg likte den; den var ikke det beste jeg har lest, men den var underholdende. Så da jeg fant The Long War i bokhandelen, valgte jeg å kjøpe den. Bok nummer to er ikke like god som den første. Jeg hadde virkelig håpet av serien kom til å ta seg opp, men det gjorde den dessverre ikke.

Nå må du ikke misforstå meg. Dette er underholdende bøker, men de er bare helt ok. Aldri noe mer enn det. Bøkene har noen gode sider, og noen dårlige sider.

Det var ikke egentlig noe som irriterte meg med The Long War. Det var mer det at jeg kjedet meg. Jeg pleier aldri å kjede meg mens jeg leser. Hva er det som skjer? Begynner jeg å bli like kritisk som pappa? Håper ikke det. Jeg kunne sitte å lese, men så tenkte jeg at jeg heller ville se på YouTube-videoene til Phil Lester (AmazingPhil) eller Dan Howell (danisnotonfire), som jeg nettopp har begynt å se på. Det er en av grunnene til at det er så lenge siden jeg skrev en anmeldelse sist... De lager veldig bra videoer, men det er sjeldent jeg blir avsporet mens jeg leser. Det kan nok hende at det hadde tatt meg enda lenger hadde det ikke vært for at jeg ville lese Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke før TV-serien kommer ut til vinteren.

Grunnen til at boka er kjedelig er fordi det ikke skjer så mye. Alt går så tregt, og det er ikke noe mål. Karakterene bare går og går og går. Man får utforsket mye av the Long Earth, en serie parallelle jordkloder, men det er ikke spennende nok. Vanligvis har jeg ikke noe imot bøker hvor det ikke skjer så mye, men da må det være sterke karakterer, som jeg sympatiserer med. Det er det ikke her. Det er altfor mange karakterer med sine parallelle historier, og jeg ble ikke ordentlig kjent med, eller brydde meg om, noen av dem.

De siste hundre sidene tar historien seg opp, og det begynner å skje noe. Men da er det litt for sent...

Men det er ikke bare dumme ting med The Long War. Jeg liker veldig godt språket, som er helt genialt. Det er beskrivende, og utforsker denne brilliante verdenen Pratchett og Baxter har skapt. Det var interessant å bli med å utforske the Long Earth, og alle som bodde der.

I tillegg likte jeg også at de refererte til Star Trek, og jeg var stolt over at jeg tok referansen. Ja, jeg er en stor nerd. Jeg vet det...

Jeg tror ikke jeg kommer til å lese den siste boka, The Long Mars, men vi får se. Kanskje gjør jeg det likevel...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Long Earth - bok 1

- Anna

mandag 10. november 2014

Topp 10 den tiende - Topp 10 band / artister

Da var det den tiende igjen. Denne gangen skal det handle om musikk, og det skal handle om band og artister. Jeg har lyst til å dele mine favoritter, og jeg håper dere her lyst til å ta dere tid til å høre på musikken. Dette er sanger, og artister/band som betyr mye for meg, og har betydd mye for meg lenge. Noen har jeg hørt på siden jeg begynte å virkelig høre på musikk tidlig på barneskolen, og andre har jeg nylig begynt å høre på. Vel, her kommer de:

1. Green Day
Green Day er det første bandet jeg ble introdusert til av søsteren min, Synne. Hun viste meg Walking Contradiction, og senere American Idiot, som er deres mest kjente sang, og Boulevard of Broken Dreams, som fort ble min yndlingssang.

Green Day består av Billie Joe Armstrong, vokalist og gitarist, Mike Dirnt, Bassist, og Tré Cool, trommis. De slo gjennom med albumet Dookie i 1994. De er essensielt et punkrock-band, og har hatt flere store hits. Good Riddance (Time of Your Life), 21 Guns og American Idiot, som er deres mest kjente sang, men det var med sanger som Basket Case og When I Come Around at de slo gjennom. Green Day holder fortsatt på, og i løpet av 2013 ga de ikke ut ett album, men tre. Disse tre albumene, ¡Uno!, ¡Dos! og ¡Tré!, og da de turnerte i 2012 var de også i Oslo. Heldige meg var og så konserten, og jeg sto på andre rad! Det var en fantastisk konsert som fikk terningkast 6 av Aftenposten.

Akkurat nå er min favorittsang av Green Day The Forgotten fra albumet ¡Tré!, og det er den sangen jeg vil dele med dere her.



2. Keaton Henson
Det er ikke lenge siden jeg oppdaget Keaton Henson. Jeg hørte musikken hans for første gang da jeg så TV-serien, In the Flesh.

Keaton Henson, fra London, ble kjent med albumet Dear..., som ble gitt ut i 2010. Senere har han gitt ut albumene Birthdays og Romantic Works. Keaton Henson er en veldig sjenert person, som har ført til sceneskrekk. Da han først begynte å holde konserter, gjorde han det slik at han satt inne i et rom, mens en og en kunne komme bort til et hull i veggen og få en privat konsert.

Jeg ble interessert i Keaton Hensons musikk med sangene Don't Swim, 10am Gare du Nord, Flesh and Bone, Charon og Beekeeper. Her vil jeg dele Lying to You med dere.

 

3. Imagine Dragons
Jeg oppdaget Imagine Dragons da Radioactive, deres største hit, var på sitt mest populære. Jeg likte musikken godt, og fortsatte å høre på dem.

Imagine Dragons ble dannet i 2009. De ble godt mottatt da de slapp EP'ene Imagine Dragons og Hell and Silence. De ble veldig store med Radioactive og Demons, og ga ut sitt første album, Night Vision, i 2012. I det siste har de gitt ut singlene Monsters, Warriors og I Bet My Life. I 2013 spilte de på Hove, en konsert jeg så, og likte veldig godt.

Her vil jeg dele Bleeding Out med dere.



 4. The Neighbourhood
Jeg fikk høre om The Neighbourhood fra noen venner på skolen. Jeg begynte å høre på bandet, og de ble fort veldig glad i musikken deres.

The Neighbourhood ble formet i 2011. De ga ut EP'en I'm Sorry..., med sanger som Sweater Weather og Female Robbery, og senere ga de ut EP'en Thank You som en avslutning på debutalbumet deres, I Love You.

Her vil jeg dele Flawless, som er min favorittsang blant The Neighbourhoods sanger.



5. Bastille
Bastille ble jeg kjent med da Pompeii populær i 2013. Samme året så jeg dem på Hove, og ble helt hekta på musikken deres.

Bastille oppstod i 2010, og bandet begynte som et soloprosjekt for vokalisten Dan Smith - som har bursdag 14 juli (aka Bastilledagen. Frankrikes nasjonaldag). Bandet ga ut flere singler, Flaws og Icarus for eksempel, før de slo gjennom med Pompeii. De har gitt ut ett album, Bad Blood, og senere ga de ut en deluksversjon, All This Bad Blood. Sangene til Bastille har ofte historiske tekster, og de er kjent for å ha veldig obskure musikkvideoer.

En sang jeg falt for meg en gang er Oblivion, som jeg vil dele med dere.



6. The Killers / Brandon Flowers
The Killers, som Green Day, er et av bandene Synne først introduserte meg til. Hun introduserte meg til Jenny Was a Friend of Mine og Mr. Brightside. Jeg likte dem kjempegodt, og det gjør jeg fortsatt.

The Killers oppstod i 2002 i Las Vegas. De slo gjennom med albumet Hot Fuss, og senere har de gitt ut tre album til, Sams Town, Day & Age og Battle Born. Det var sanger som Mr. Brightside, When You Were Young og Human de ble virkelig store med. I 2013 turnerte de med albumet Battle Born, og jeg var så heldig at jeg fikk se dem i Oslo.

Vokalisten i The Killers, Brandon Flowers, har gitt ut et soloablum, Flamingo.

Jeg vil dele sangen Romeo and Juliet med dere. Sangen er originalt Dire Straits, men The Killers har gjort en cover av sangen.



7. Sum 41
Sum 41 er også ett av bandene fra barndommen min. Jeg har fortsatt mange sanger igjen å høre av dem, og de overrasker meg til stadighet.

Sum 41 slo gjennom i 1996 med punkrock musikk og mye humor. I 2000 ga de ut albumet All Killer No Filler, og sanger som Into Deep og Fat Lip ble store. Det er ikke bare moro og humor med dem, i 2004 involverte Sum 41 seg i veldedighetsorganisasjonen War Child Canada, og de var med på å lage en dokumentar om borgerkrigen i DR Kongo. Etter fem dagers filming, begynte folk plutselig å skyte rundt dem, og de slapp så vidt unna med uskadet. Etter det slapp de et mer alvorlig album, Chuck, oppkalt etter FN-arbeidere, Chuck Pelletier, som var med på å få dem i sikkerhet. Sum 41 ga ut sitt nyeste album i 2011, Screaming Bloody Murder.

Jeg vil dele en av de roligste sangene til Sum 41 med dere. Her kommer Best of Me.



8. Muse
Muse er et band jeg lenge har tenkt på at jeg burde høre mer på, men ikke har begynt å høre på før nå nylig. Tidligere har jeg bare hørt Uprising, deres mest kjente sang, men nå som jeg har hørt mer på dem, har jeg funnet ut at jeg liker dem veldig godt.

Britiske Muse debuterte i 1997 med EP'en Dangerous Records. Senere, i 2002, ga de ut albumet Hullabaloo Sountrack, og de har gitt ut flere album etter det. Muse er mest kjent for sangen Uprising, men Madness og Knights of Cydonia er også kjente sanger av Muse.

Jeg vil dele Resistance med dere.



9. Fun.
Jeg oppdaget Fun. i 2012. Da var sangen deres, We Are Young, veldig populær. Senere ble Some Nights også populær, og jeg skjønte fort at jeg likte Fun.

Fun. er e itndiepop-band fra New York. De har gitt ut to album, debutalbumet fra 2009, Aim and Ignite, og Some Nights, som de slo gjennom med internasjonalt. Deres mest kjente sanger er We are Young og Some Nights.

Jeg vil dele Light a Roman Candle With Me med dere. Sangen er fra Aim and Ignite.



10. Simple Plan
Simple Plan er det bandet av disse ti jeg har hørt minst på. Jeg elsker mange av de eldre sangene deres, men da de kom ut med Summer Paradise, som ikke var likt noe de hadde gitt ut før, ble jeg litt skuffet. Jeg likte sangen, men den var rett og slett for mainstream i forhold til deres tidligere sanger. Likevel liker jeg Simple Plan veldig godt. De har utrolig rørende tekster, og nydelige sanger.

Simple Plan ble dannet i 1999. I 2002 ga de ut punkalbumet No Pads No Helmets... Just Balls, og senere har de gitt ut albumene Still Not Getting Any, Simple Plan og Get Your Heart On!. Blant sangene deres finner vi populære sanger som Perfect, I'm Just a Kid og Welcome to My Life.

Jeg vil dele Save You med dere.



Det var mine favorittband / -artister. En ting til, det ordene som er grønne, er linker til sangene jeg nevner. Bare så dere vet det :)

Har du hørt på noen av disse artistene/bandene?
Har du et favorittband eller -artist?

- Anna

mandag 3. november 2014

The Fall of Five av Pittacus Lore

Tittel: The Fall of Five
Forfatter: Pittacus Lore
Serie: Lorien Legacies #4
Sider: 342
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
I thought things would change when I found the others. We would stop running. We would fight the Mogadorians. And we would win.

But I was wrong. Though we came together, we barely escaped with our lives. And now we hide. The six of us are powerful - but not strong enough to take on an army. We haven't discovered our full Legacies. We haven't learned to work together.

And time is running out, because we need to find Number Five before they do.
This battle is far from over...

Mine tanker:
Nå er det utrolig lenge siden jeg leste The Rise of Nine, og jeg merker at jeg ikke er så veldig motivert når det gjelder denne serien lenger. Det er litt for mange ting jeg irriterer meg over. Det er synd, for dette kunne ha blitt en veldig interessant serie, men det er dessverre ikke det.

Det var vanskelig å sette seg inn i historien igjen. Boka er fortalt i jeg-person, men det er ikke konsekvent hvem som forteller. Det står heller ikke hvem det er som forteller, og det forvirret meg veldig! Det eneste som skiller mellom de forskjellige fortellerne er skifttypene; som ikke er konsekvent fra bok til bok, og i denne boka var skrifttypene til Sam og Marina så godt som like; jeg kunne ikke se forskjell på dem. Så forvirrende!!!

John, nummer Fire, er akkurat like flat som vanlig. Jeg hadde håpet han kunne vokse litt i løpet av bøkene, men det har han dessverre ikke gjort... Jaja... Sånn kan det gå. Jeg synes det er veldig dumt, fordi han er så godt som hovedpersonen, og flere av bikarakterene er bedre skrevet...

Historien er bra nok. Det er spenning, og jeg måtte ikke tvinge meg gjennom boka. Jeg ville gjerne vite hva som kom til å skje, men jeg har ikke noe ønske om å vite mer. Jeg kommer ikke til å lese flere bøker i denne serien.

På slutten av boka var det tre noveller. Jeg likte dem godt fordi de handlet om noen andre karakterer som ikke er så mye med i serien. Det var interessant å få vite mer om Sandor, Nis Cêpan, og Adam, den eneste snille Mogadorian. Historiene om Adam var de beste, og de fikk meg nesten til å få lyst til å lese neste bok, men jeg kommer ikke til å gjøre det.

Dette er en helt ok bok; den er spennende nok, men karakterene er litt flate.

Anmeldelser av tidligere bøker:
I Am Number Four - bok 1
The Power of Six - bok 2
The Rise of Nine - bok 3

- Anna

fredag 31. oktober 2014

Beekeeper av Keaton Henson

Jeg har lenge hatt lyst til å dele Beekeeper av Keaton Henson med dere. Jeg oppdaget Keaton Henson da jeg så TV-serien In the Flesh. Musikken hans ble brukt i serien, og jeg synes sangene var veldig fine. Derfor søkte jeg opp sangene på Spotify, og jeg har hørt mye på Keaton Henson siden.

Musikken hans er ikke slik jeg pleier å høre på. Jeg hører vanligvis på alternativ rock, punkrock og poprock. Keaton Henson derimot, har rolig og melodiøs musikk ofte akkompagnert av kun en klassisk gitar. Jeg liker det veldig godt, og sangene passet perfekt i serien hvor jeg oppdaget dem. Til tider er musikken veldig trist, og jeg advarer mot å høre på Keaton Hensons musikk når du er lei deg. Da er det stor sjanse for at du blir tristere.

Her kommer Beekeeper:


"Can you see?
Can you see they tell you lies thus keeping you weak
Leave me, my heart is dead for all to see
Can you see?"

Har du hørt noen av sangene til Keaton Henson før?
Hva synes du om Beekeeper?

- Anna

onsdag 29. oktober 2014

Cloud Atlas

I går så jeg Cloud Atlas. Grunnen til at jeg så den var at jeg måtte se en film til en filmanmeldelse jeg skulle skrive. Anmeldelsen skulle skrives på engelsk. Jeg har lyst til å poste den her, og jeg håper at det ikke gjør noe at den er på engelsk. Jeg gidder ikke å oversette den til norsk... 

"Our lives are not our own. From womb to tomb, we are bound to others. Past and present. And by each crime and every kindness, we birth our future."

The movie Cloud Atlas is based on David Mitchell’s book with the same title. The movie came out in 2012, and was directed by Tom Tykwer, Andy Wachowski and Lana Wachowski. The main cast, consisting of Tom Hanks, Halle Berry, Hugh Grant, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Jim Sturgess, Doona Bae and Ben Wishaw, played different characters in the different parts of the movie. 


The movie tells the stories of six completely different persons, in six completely different lives. In the 19th century, a young American lawyer, Adam Ewing, travels with a ship across the Pacific. A young composer, Robert Frobisher, sends letters to his lover in the 1930s. In the 1970s, a young journalist, Luisa Rey, investigates a mystery surrounding a new nuclear power plant. An old publisher, Timothy Cavendish, is tricked to enrol in a nursing home in 2012. In a future Korea, 2144, a fabricant, Sonmi-451, opposes her programming and joins a rebellion. And in a post-apocalyptic future at Hawaii, a young man, Zachry, does everything he can to survive. Their stories are all connected. From the 19th century to a post-apocalyptic future, every action is a ripple in the water and creates waves.

As I said earlier, Cloud Atlas is based on a book by David Mitchell. It is a long time since I read Cloud Atlas, but as far as I can tell, the movie is true to the book. I recognised the essence of the story and most of it was the same as the book. Of course, some of the story was cut out of the movie, but I realised why, and it weren’t important parts. I really liked that the script writer had kept David Mitchell’s beautiful language, and I recognised a lot of the lines. The language is poetic and has a huge impact on the story. I loved the way lines from one story blended together with the action of another perfectly.

I really liked the way the six stories blended together in the movie. It is different from the book, but as a movie it was absolutely perfect. The scenes changed often, and it helped prove the point that all the six stories were somehow mixed together; they were connected. It felt like one story, not six separate. I understand that the changing of scenes can be confusing, and I have to say that this is a movie you have to concentrate on while watching; it’s not a movie you watch just because you are bored. You have to commit to the cause when you watch this movie, but don’t let this put you off. It is really worth it.

I loved how each of the stories were original. They were all different from each other, but most of them were quite dramatic. Because of that it was great to have the story about Timothy Cavendish. It felt like the movie’s comic relief, and I did laugh out loud sometimes. Old people running away from a nursing home are actually hilarious, and Jim Broadbent played Timothy Cavendish perfectly. Where the stories of Robert Frobisher, the composer, and Zachry, the post-apocalyptic man, made me cry at times, Timothy Cavendish made up for it by making me laugh.

The cast in Cloud Atlas was brilliant. Playing that many different characters in one movie must have been hard, and I, as an amateur actress, can really appreciate their work. It was great seeing them in the different roles, and it made me feel like the stories were connected. I suppose that’s why the directors decided to tell the story like that. I think it worked really well.

Noen av de viktigste karakterene. Fra venstre: Robert Frobisher (Ben Wishaw),
Sonmi-451 (Doona Bae), Adam Ewing (Jim Sturgess), Luisa Rey (Halle Berry),
Zachry (Tom Hanks), Lloyd Hooks (Hugh Grant), Abbess (Susan Sarandon)
og Timothy Cavendish (Jim Broadbent).

The cinematic part of the movie was amazing. Some of the scenes were absolutely stunning; shots of mountain ranges and the sailing ship at the Pacific. It took my breath away. I always love landscape shots in movies, and Cloud Atlas had some really beautiful ones.

The music in the movie was also beautiful. I like to listen to movie soundtracks, and I am sure going to listen to Cloud Atlas’s soundtrack. The music fitted the story perfectly. It made scenes suspenseful, sad, romantic and everything else the soundtrack is supposed to. Robert Frobisher composes a piece of music, The Cloud Atlas Sextet, in the movie, and it is a really beautiful piece of music. It fitted the movie and the theme of the story very well.

I really liked this movie, and even though I want to say that the book was better I am not so sure. The book was better at some points, but the movie at others. The book was, for example, hard to read at times because the different stories were written in a way that made it seem like they were written at the particular time they were meant to describe. The 19th century text was one of the texts that were a bit hard to understand. In the movie it was much easier. But there were much more happening in the book, and I felt like I got to know the characters better.

I would really recommend Cloud Atlas. It is a beautiful, exciting, sad and humorous story, which I believe most people will find entertaining. The plot is original, the cast is amazing and the story really makes you think about life in general; do I affect the lives of others? Check it out. It’s worth a try.

“Fear, belief, love. Phenomena that determined the course of our lives. These forces begin long before we are born and continue after we perish.”

Håper det ikke gjorde noe at anmeldelsen er på engelsk. 

- Anna

mandag 27. oktober 2014

The Blood of Olympus av Rick Riordan

Tittel: The Blood of Olympus
Forfatter: Rick Riordan
Serie: Heroes of Olympus #5
Sider: 500
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
THE ONLY THING SCARIER THAN A HUNGRY DEMIGOD IS A HUNGRY EARTH MOTHER...

Despite surviving their many deadly quests, Percy, Jason, Annabeth and the rest of the crew are no closer to defeating the all-powerful Earth Mother, Gaia. Now her army of giants has risen and they're stronger than ever.

They must be stopped before the Feast of Spes, when Gaia will sacrifice two demigods in Athens. She needs their blood - the blood of Olympus - in order to awaken.

But how can a handful of young demigods hope to battle against Gaia's legion of giants? In spite of the terrible danger that awaits them in Athens, they have no choice. 

Because if Gaia wakes, it is game over. For them all.

Mine tanker:
The Blood of Olympus. Endelig! Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ventet på denne boka... Det er nå omtrent ett år siden jeg leste The House of Hades, og jeg har gledet meg veldig til The Blood of Olympus. Rick Riordan leverer sin til nå beste bok! Jeg elsket den!!!

The Blood of Olympus er siste boka i Heroes of Olympus. For en gangs skyld har jeg sluppet unna de verste spoilerne. Det er utrolig deilig! Jeg hater å få bøker, filmer og serier spoilet... Det at jeg slapp unna spoilere gjorde at jeg ble helt oppslukt av boka. Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje, hvordan karakterene kom til å utvikle seg osv... Fantastisk!

Boka er utrolig spennende. Jeg satt hele gårsdagen, søndag, og leste og leste. Kunne ikke legge boka fra meg. Jeg bare MÅTTE vite hvordan det kom til å ende, og slutten var helt perfekt selv om det var spørsmål jeg gjerne skulle fått svar på. Jeg får vel bare dikte opp mine egne historier. Kommer nok ikke til å gjøre det, nei... Har aldri likt det noe særlig. Får heller lese hva andre tenker og håpe på at onkel Rick (fansens navn på Rick Riordan) kommer ut med noen nye noveller eller noe... Dette er en perfekt avslutning på en fantastisk serie.

Det jeg liker aller best med denne serien er karakterene. Jeg bryr meg så mye om dem, og jeg er alltid veldig spent på å se hvordan det kommer til å gå med dem. Det var fantastisk å se hvordan de har vokst, og jeg liker spesielt godt å se hvordan Nico har forandret seg. Hades sønn, Nico di Angelo, er min absolutt favorittkarakter i serien, og det var fantastisk å se at for en gangs skyld hendte det noen gode ting med ham.

!!!SPOILER!!!
Jeg har så lyst til å se hvor vennskapet til Nico og Will Solace tar dem. Det er et slikt fantastisk vennskap, og jeg håper virkelig onkel Rick kommer til skrive noen korte historier om Nico og Will på eventyr. Det hadde vært fantastisk!!!
!!!SLUTT PÅ SPOILER!!!

Jeg liker veldig godt at Nico og Reyna får fortelle noen av kapitlene. Jeg føler at jeg ble mye mer kjent meg dem som karakterer. Reyna er utrolig bad ass, og jeg likte godt å komme inn under huden på henne; skjønne hvem hun er og hvilke motiver hun har. Det var nytt og spennende, og det passet veldig bra!

The Blood of Olympus er utrolig morsom. Onkel Rick skriver så fantastisk morsomt, og jeg elsker humoren hans. Tørr og ironisk. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Lillebroren min kom inn til meg og lurte på om jeg gråt fordi han hørte at jeg lo... Hahaha! Jeg skjønner for eksempel ikke hvordan man kan gjøre en trist scene morsom. Jeg satt og gråt og lo om hverandre.

Som sagt er boka også trist. Det var flere ganger jeg begynte å gråte, og siden dette er siste boka i serien, var det ganske spesielt for meg. Det ligger så mange følelser i denne serien, og jeg tok meg flere ganger i å smile bredt når det skjedde noe bra og gråte når det skjedde noe trist. Det er ikke mange forfattere som får meg til å føle så mye. Serier og filmer, ja, bøker, nei.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. The Blood of Olympus er fantastisk, og jeg elskPercy Jackson-serien først; Heroes of Olympus er en slags oppfølger.
er hvordan onkel Rick blander gresk mytologi og den moderne verden. Jeg anbefaler denne serien for alle, men du må lese

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Son of Neptune - bok 2
The Mark of Athena - bok 3
The House of Hades - bok 4

- Anna

fredag 24. oktober 2014

Elantris av Brandon Sanderson

Tittel: Elantris
Forfatter: Brandon Sanderson
Sider: 615
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
THE DEBUT NOVEL FROM THE INTERNATIONAL BESTSELLING FANTASIST BRANDON SANDERSON, PUBLISHED FOR THE FIRST TIME IN THE UK.

ELANTRIS WAS A PLACE OF GLORY.

The capital of Arelon, the home to people transformed into magic-using demigods by the Shaod.

But then the magic failed, Elantris started to rot, and its inhabitants turned into powerless wrecks.

And in the new capital, Kae, close enough to Elantris for everyone to be reminded of what they have lost, a princess arrives. Sarene is to be married to unite Teod and Arelon against the religious imperialists of Fjordell. But she is told that Raoden, her husband to be, is dead.

Determined to carry on the fight for Teod and Arelon's freedom, Sarene clashes with the high priest Hrathen. If Hrathen can persuade the populace to convert, Fjordell will reign supreme.

But there are secrets in Elantris, the dead and the ruined may yet have a role to play in this new world. Magic lives.

Mine tanker:
Nå er det lenge siden jeg har publisert noe her. Sorry for det, men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noe å skrive om. Det tok meg ganske lang tid å lese Elantris, og jeg har ikke sett noen filmer i det siste. Men nå kommer anmeldelsen av Elantris.

Først må jeg si at jeg ikke har lest noe av Brandon Sanderson før. Jeg vet at han har gitt ut flere bøker, og jeg har lyst til å lese flere av dem, men Elantris er den første jeg har lest. Jeg tenkte at det kunne være gøy å starte med debutromanen hans, og jeg er virkelig imponert over boka. Det er en kompleks verden Sanderson har skapt.

Coveret til Elantris er utrolig nydelig. Jeg har den britiske utgaven av boka, og de britiske utgavene av  Brandon Sandersons bøker er ti ganger så fine som de amerikanske. Det er svært uvanlig; vanligvis, når boka originalt er amerikansk, er de amerikanske versjonene de fineste. Alle de britiske utgavene av Sandersons bøker er laget på samme måte. De er hvite med et motiv tegnet i gråtoner pluss enkelte innslag av farger, som oftest bare én. Du kan se coveret bedre hvis du trykker på det.

Boka er skrevet i tredjeperson, men det er ikke en allvitende forfatter. Hvert kapittel blir sett fra kun én persons synsvinkel. Raoden, Sarene og Hrathen bytter på. Jeg liker dette veldig godt. Det gjør at man kan se historien fra flere synsvinkler, og jeg forstod de forskjellige karakterenes motiver bedre. Hrathen blir sett på som en skurk av Sarene og litt av Raoden, men siden jeg fikk et innblikk i Hrathens tanker var det ikke mulig for meg å se på ham som skurken. Dilaf, Hrathens medhjelper, derimot...

I Elantris er politikken i de forskjellige landene veldig viktig. Fjordell, eller Fjorden som landet også kalles, prøver å ta over hele den siviliserte verden. Når boka starter, er det kun to frie land igjen, Teod og Arelon. Sarene, en prinsesse fra Teod, og Raoden, kronprinsen i Arelon, skal gifte seg for å sørge for en samarbeidsavtale mellom de to landene. Men når Sarene ankommer Arelon, får hun vite at Raoden er død. Hun bestemmer seg derfor for å delta i politikken i Arelon, og hun ønsker å redde landet fra invasjon fra Fjorden. Jeg synes det er utrolig stilig hvordan Sanderson har diktet opp forskjellige styresett og bakgrunnshistorier til de forskjellige landene, og det funker helt perfekt. Jeg ble helt oppslukt.

Mye av kampen mellom Fjorden og resten av den siviliserte verden handler om religion. I Fjorden tror de på Shu-Dereth, som de også bruker som styresett, mens i Arelon og Teod tror de på Shu-Korath. Begge religionene ble dannet som grener fra Shu-Keseg, som folket i Jindo tror på. Det er merkelig hvor store konflikter som kan dannes mellom to religioner med felles røtter, men når vi ser på verdenshistorien, er det kanskje ikke like rart. Kristendommen og Islam for eksempel. Jeg synes dette er en veldig kul og nøye gjennomført del av boka. Det funker veldig godt, og var til tider litt skremmende.

Delene om Elantris var veldig bra. Det var spennende å lese om Elantris og livet der. Det hørtes ikke ut som et godt liv. Selv om magien i Elantris var ødelagt, var det fortsatt folk som ble tatt av the Shaod og forvandlet til Elantrians. Forskjellen var at de gamle Elantrians var så godt som guder i folks øyne, men nå var de stakkarslige krek; mange av dem var blitt gale.

Det var veldig lett å bli glad i karakterene i Elantris. Spesielt godt likte jeg Sarene, Raoden, Sarenes fetter Lukel, hertug Roial og baron Shuden. Det var også flere jeg likte veldig godt. Jeg likte Sarene spesielt godt fordi hun ikke var en typisk prinsesse. Hun var sterk, modig, smart og morsom, og hun og Raoden er det søteste paret! De passer perfekt sammen.

Elantris er full av plot twists. Jeg hadde ingen anelse om hvor Brandon Sanderson kom til å ta historien, og det gjorde boka spesielt spennende. Hrathen og Sarene drev for eksempel og ødela for hverandre, og det førte historien nye veier hele tiden. Da Raoden kom inn i bildet, tok det helt av. Jeg elsker når jeg ikke kan gjette hvordan en bok kommer til å ende, og Elantris er en slik bok.

Jeg har kun en ting å klage på, og det er at boka er litt treg i starten. Det tok meg ganske lang tid å komme inn i historien. Dette er på grunn av at det er mye å sette seg inn i: en helt ny verden, noen nye ord, ny form for magi, mange karakterer osv... Men når man får satt seg inn i det hele, er Elantris fantastisk! Så det er virkelig verdt det.

Jeg likte Elantris veldig godt, og anbefaler den til andre. Elantris er frittstående, men det finnes to noveller fra samme verden, The Hope of Elantris og The Emperor's Soul, som jeg garantert kommer til å lese. Jeg kommer til å lese mer av Brandon Sanderson. Det er helt klart!

- Anna

søndag 12. oktober 2014

Engines of War av George Mann

Tittel: Engines of War
Forfatter: George Mann
Serie: Doctor Who
Sider: 312
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"I've had many faces. Many lives. I don't admit to all of them. There's one life I've tried very hard to forget - the Doctor who fought in the Time War."

The Great Time War has raged for centuries, ravaging the Universe. Scores of human colony planets are now overrun by Dalek occupation forces. A weary, angry Doctor leads a flotilla of Battle TARDISes against the Dalek stronghold, but in the midst of the carnage, the Doctor's TARDIS crashes to a planet below: Moldox.

As the Doctor is trapped in an apocalyptic landscape, Dalek patrols roam amongst the wreckage, rounding up the remaining civilians. But why haven't the Daleks simply killed the humans?

Searching for answers the Doctor meets 'Cinder', a young Dalek hunter. Their struggles to discover the Dalek plan take them from the ruins of Moldox to the halls of Gallifrey, and set in motion a chain of events that will change everything. And everyone.

An epic novel of the Great Time War featuring the War Doctor as played by John Hurt.

Mine tanker:
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.

Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.

The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)

Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.

Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.

Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Shroud of Sorrow

- Anna