The Knife of Never Letting Go av Patrick Ness

Tittel: The Knife of Never Letting Go
Forfatter: Patrick Ness
Serie: Chaos Walking #1
Sider: 479
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
TODD HEWITT IS THE LAST BOY IN PRENTISSTOWN.

But Prentisstown isn't like other towns. Everyone can hear everyone else's thoughts in a constant, overwhelming, never-ending Noise. There is no privacy. There are no secrets.

Or are there?

Just one month away from the birthday that will make him a man, Todd unexpectedly stumbles upon a spot of complete silence.

Which is impossible.

Prentisstown has been lying to him.

And now he's going to have to run...

Mine tanker:
Jeg har hørt mye om denne serien, Chaos Walking, og har lenge hatt lyst til å lese den. Så jeg bestemte meg for å kjøpe dem. Det er jeg så glad for. Nå har jeg nettopp lest The Knife of Never Letting Go og er veldig imponert.

Boka handler om Todd, som er den eneste gutten igjen i Prentisstown, en by med bare menn og en gutt. (I denne verdenen er det også noen vesen som kalles spackle, men de skal være utdødd). Todd lever i en verden hvor alle kan høre alles tanker. De kaller det Støy (Noise). Jeg synes dette er en virkelig kul idé, og jeg lurer på hvordan forfatteren har kommet på det. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan leve i en slik verden. Det virker utrolig slitsomt, og jeg tror at jeg ville hatt konstant hodepine. Jeg tror også at jeg hadde følt meg svært utilpass. Jeg liker godt å kunne være alene iblant.

Todd og Viola, som er hovedpersonene i boka, likte jeg veldig godt. Jeg synes de er veldig godt beskrevet, og de utfyller hverandre. De er der for hverandre og sier de rette ordene den andre trenger å høre for å komme seg videre. Jeg liker vennskapet deres veldig godt. Når Viola leser for Todd, holdt jeg nesten på å begynne å gråte, scenen er så rørende.

Manchee er Todds hund. Han er så søt, morsom og irriterende. Jeg elsker Manchee! Manchee, som alle andre dyr, kan snakke. Hunder er noen av de mer intelligente,(sauer for eksempel, er så dumme at det eneste de kan si er sau), men Manchee er ikke så veldig smart. For det meste sier han bare "Todd?" Jeg ble virkelig glad i ham.

Boka er skrevet veldig muntlig, og noen ord er skrevet akkurat slik de blir uttalt. Though er skrevet tho, og station er skrevet stayshun. I begynnelsen syntes jeg det var litt forvirrende, men jeg vente meg fort til det. Jeg ble faktisk veldig glad i måten å skrive på, og følte at jeg ble bedre kjent med Todd på den måten, (han forteller i jeg-person). Det var lettere å tro på Todd som person siden boka var skrevet på den måten.

Som vanlig var det en person i boka jeg absolutt ikke likte, Aaron. Han er presten i Prentisstown, men om han følger Gud eller Djevelen vet jeg ikke. Jeg tror ikke at det har vært mange litterære karakterer jeg har mislikt så sterkt, kanskje bare Penny i Gone-serien. Måten han dukker opp hele tiden, og hva han krever av Todd, er helt forferdelig og galt! Hvordan kan noen være så korka i hodet sitt og gale som det Aaron er?

Historien om Prentisstown er helt forferdelig. Jeg kan ikke skjønne at noe slikt kan ha  blitt holdt hemmelig. Hvordan er det mulig? Todd, stakkars, er født midt oppi det hele. Det må ha vært grusomt for ham å få høre det!

Typisk så ender det med en cliff-hanger, og det er ikke en liten en. Jeg er så glad jeg har både The Ask and the Answer, bok to, og Monsters of Men, bok tre, i bokhylla mi.

The Knife of Never Letting Go er kjempespennende og morsom, men til tider er den også utrolig trist. Det er en av de aller første gangene tårer rant nedover kinnene mine mens jeg leste. Det var så forferdelig og trist at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Glad jeg ikke satt på et fly eller buss!

Anbefales på det aller sterkeste. Hvorfor har ikke flere lest disse?

- Anna