Star Wars: Jedi Academy, Return of the Padawan av Jeffrey Brown

Tittel: Star Wars: Jedi Academy, Return of the Padawan
Forfatter: Jeffrey Brown
Serie: Jedi Academy #2
Sider: 176
Sjanger: Science fiction
Handling:
I thought my second year at Jedi Academy would be better, and it was ... at first. I built an awesome robot, took a field trip to an ice planet, and avoided Gammy's alien cooking. But then things got all mixed-up! Star pilot training was harder than I expected, my best friends started ignoring me, and the class bullies are trying to lead me to the dark side - which actually looks fun. Just when I thought I had school all figured out... 

Mine tanker:
Roan Novachez er tilbake for sitt andre år på Jedi Academy, og ting går ikke slik han skulle ønske. Vennene hans ignorerer ham, og klassens bøller prøver å lede ham over til den mørke siden. Vent hva..? Hva er det som har gått galt?

Roans andre år på Jedi Academy er underholdende, og det var gøy å se hva Jeffrey Brown hadde på lager for karakterene. Scenarioet i historien er ganske typisk high school-film-scenario, men det er underholdende likevel. Av og til gjør det ikke så mye at historien er full av klisjeer. Den er søt, men jeg må innrømme at jeg, personlig, likte den første boka best.

Vi fikk faktisk se Roan vokse litt som karakter i løpet av Return of the Padawan, og det likte jeg godt. Han er ikke akkurat tredimensjonal akkurat, men det var gøy å se at det skjedde en endring i løpet av historien. Han lærte mye i denne boka.

Jeg er nok ikke akkurat i målgruppa for disse bøkene, men de er underholdende likevel. De er søte, og man trenger ikke å tenke for å la se underholde.

Tidligere anmeldelser:
Star Wars: Jedi Academy - bok 1

- Anna

And Another Thing... av Eoin Colfer

Tittel: And Another Thing...

Forfatter: Eoin Colfer
Serie: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy #6
Sider: 340
Sjanger: Science fiction
Handling:
Arthur Dent led a perfectly ordinary, uneventful life until The Hitchhiker's Guide to the Galaxy hurled him deep into outer space. Now he's convinced a cruelly indifferent universe is out to get him.

And who can blame him?

His life is about to collide with a pantheon of unemployed gods, a lovestruck green alien, a very irritating computer and at least one very large slab of cheese. It, that is, everyone's favourite renegade Galactic President can get him off planet Earth before it is destroyed ... again.

Mine tanker:

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til å starte på And Another Thing... En Hitchhiker's Guide-bok skrevet av en annen forfatter en Doulgas Adams. Kunne det gå bra? Dermed ble jeg veldig positivt overrasket da jeg begynte å lese boka og innså at jeg likte den veldig godt. Selvsagt ikke så godt som jeg likte Doulgas Adams' bøker, men And Another Thing... er ikke en dårlig bok i det hele tatt.

Douglas Adams skal visst ha planlagt å skrive en sjette bok, men han døde dessverre før han kom så langt. År etter at han døde, ble Eoin Colfer (mest kjent for Artemis Fowl) utvalgt til å skrive den sjette boka. Jeg, som sikkert mange andre fans, var litt skeptisk til Eoin Colfers bok, for hvordan kunne han fortsette på en så genial serie som The Hitchhiker's Guide to the Galaxy og leve opp til Douglas Adams? Etter å ha lest boka, synes jeg han klarte det godt. Det er en underholdende bok, og vi fikk knyttet sammen noen av de siste røde trådene.

Noe av det jeg likte best med And Another Thing... var det at det var tydelig at Eoin Colfer hadde studert Douglas Adams' måte å skrive på, men samtidig ga han boka sitt eget særpreg. Boka hadde dem samme tørre humoren og overfloden av unødvendig informasjon, men samtidig var historien litt mindre surrealistisk. Jeg likte det godt. Det var litt enklere å følge med på hva som faktisk skjedde, haha.

Det var gøy å lese om Arthur Dent og de andre igjen. Det er fantastisk gode karakterer, og jeg likte godt å se dem utvikle seg videre. Yeah, jeg har nok savnet dem litt. Det er en haug rare folk Douglas Adams har diktet opp, og jeg likte godt hvordan Eoin Colfer skrev videre om dem, selv om jeg kanskje ikke var helt enig med alle valgene han tok.

Alt i alt var And Another Thing... en veldig underholdende bok, og selv om den ikke er like god som Douglas Adams' bøker, er den utrolig morsom og gøy å lese. Jeg vil anbefale den.

Tidligere anmeldelser:

The Hitchhikers's Guide to the Galaxy - bok 1

The Restaurant at the End of the Universe - bok 2

Life, the Universe and Everything - bok 3

So Long, and Thanks for all the Fish - bok 4

Mostly Harmless - bok 5

- Anna

Star Wars: Jedi Academy av Jeffrey Brown

Tittel: Star Wars: Jedi Academy
Forfatter: Jeffrey Brown
Serie: Jedi Academy #1
Sider: 160
Sjanger: Science fiction
Handling: 
My whole life I planned on going to pilot school like the rest of my friends - but I didn't get in! 

Then a little green guy named Yoda invited me to Jedi Academy. Now I'm at a school with aliens, robots and lightsaber-wielding bullies who can lift things with their minds! How am I supposed to compete with that? As if starting a new school isn't hard enough...

Mine tanker:
Roan Novachez har hele livet sitt drømt om å begynne på Pilotakademiet og komme seg vekk fra hjemplaneten, Tatooine. Når han får beskjed om at han ikke har kommet inn, er han livredd for at han må begynne på Planteakademiet på Tatooine. Hvorfor ligger Planteakademiet på en ørkenplanet?? Heldigvis for Roan, får han et brev fra Yoda og Jediakademiet, som sier at han har fått en plass der i stedet. Dermed starter Roans første skoleår på Jediakademiet.

Jeg fikk Star War: Jedi Academy til bursdagen av en venninne, og det er en kjempesøt, liten bok. Boka er skrevet som om det er dagboka til Roan, og den bytter mellom små tegneseriestriper, dagbokinnlegg, emailer, brev og andre utklipp og bilder. Jeg likte godt måten boka var skrevet på, og den minner egentlig litt om En pingles dagbok av Jeff Kinney.

Karakterene var veldig søte, og det var gøy å se hvor mye trøbbel Roan klarte å komme opp i i løpet av et år. Siden det er en barnebok, var en del av karakterene ganske endimensjonale, men i Star Wars: Jedi Academy gjorde det ikke så mye. Det er ikke verdens mest seriøse bok akkurat, men det er en søt historie, og den er veldig underholdende. Jeg gleder meg til å se hva Roan og vennene hans finner på i neste bok.

Alt i alt likte jeg Star Wars: Jedi Academy godt, og det er en veldig søt historie. Det er en barnebok, men hvis man liker korte, ikke så veldig seriøse historier, er Star Wars: Jedi Academy et godt valg.

May the Force be with you!

- Anna

Saga, Volume Two av Brian K. Vaughan og Fiona Staples

Tittel: Saga, Volume Two
Forfatter: Brian K. Vaughan
Illustratør: Fiona Staples
Serie: Saga #2
Format: Grafisk roman
Sider: 168
Sjanger: Fantasy, science fiction
Handling:
From award-winning writer BRIAN K. VAUGHAN (Pride of Baghdad, Ex Machina) and critically acclaimed artist FIONA STAPLES (Mystery Society, Done to Death), SAGA is the sweeping tale of one young family fighting to find their place in the universe. Thanks to her stark-crossed parents Marko and Alana, newborn baby Hazel has already survived lethal assassins, rampaging armies, and horrific monsters, but in the cold vastness of outer space, the little girl encounters her strangest adventure yet ... grandparents. 

Mine tanker:
Det er utrolig lenge siden jeg leste første volumet i Saga-serien, og jeg har savnet Marko og Alanas verden. Jeg hadde dessverre glemt en god del av det som hadde skjedd, men heldigvis gikk det bra. Historien kom tilbake til meg mens jeg leste.

Tegningene i Saga er utrolige. De er så detaljerte, og det er alltid gøy å bare se på tegningen i denne serien. Fiona Staples har gjort en utrolig jobb med å illustrere Brian K. Vaughans manus, og jeg er så imponert. Spesielt godt liker jeg hvordan Marko og Alana ser ut. Designet passer personlighetene deres perfekt, og det kunne ikke blitt bedre.

Hazel er en fantastisk forteller, og jeg liker denne måten å lese historien på kjempegodt. Hun har sine kommentarer, og er til tider veldig morsom. Spesielt godt liker jeg når hun snakker om foreldrene sine, og jeg liker best delene hvor vi får vite om livene deres før de møtte hverandre. Det er så gøy å lære mer om Marko og Alana, og de er fantastisk komplekse karakterer.

Dette volumet var dessverre ikke like bra som det første, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. Jeg elsket det første volumet så mye, og da er det vanskelig å leve opp til det. Likevel likte jeg Saga, Volume Two kjempegodt, og jeg gleder meg til å se hvor Marko og Alanas historie går videre.

Saga er en helt utrolig serie, som jeg anbefaler på det aller sterkeste. Jeg gleder meg til å lese de neste volumene i serien!

Tidligere anmeldelser:
Saga, Volume One - bok 1

- Anna

The 100 av Kass Morgan

Tittel: The 100
Forfatter: Kass Morgan
Serie: The Hundred #1
Sider: 323
Sjanger: Science fiction
Handling:
NO ONE HAS SET FOOT ON EARTH IN CENTURIES - UNTIL NOW.

Ever since a devastating nuclear war, humanity has lived on spaceships far above Earth's radioactive surface. Now, one hundred juvenile delinquents - considered expendable by society - are being sent on a dangerous mission: to re-colonize the planet. It could be their second chance at life ... or it could be a suicide mission.

CLARKE was arrested for treason, though she is haunted by the memory of what she really did. WELLS, the chancellor's son, came to Earth for the girl he loves - but will she ever forgive him? Reckless BELLAMY fought his way onto the transport pod to protect his sister, the other half of the only siblings in the universe. And GLASS managed to escape back onto the ship, only to find that life there is just as dangerous as she feared it would be on Earth.

Confronted with a savage land and haunted by secrets from their past, the hundred must fight to survive. They were never meant to be heroes, but they may be mankind's last hope.

Mine tanker:
Jeg har hørt mye om The 100, og da spesielt mye om TV-serien, som er basert på boka. Alle ser ut til å like serien, så jeg tenkte at det var på tide at jeg sjekket den ut. Jeg valgte å lese boka først, og hadde ganske høye forventninger til boka. For meg ble de dessverre ikke innfridd. The 100 er en god bok, men den levde ikke opp til all hypen.

Vi får historien gjennom Clarke, Wells, Bellamy og Glass' øyne. Fire forskjellige ungdommer; tre på Jorda og en igjen på romskipet, hvor menneskeheten har bodd i årevis. Menneskeheten bestemmer seg for å flytte tilbake til Jorda igjen, men de må først vite om strålingsnivåene er lave nok til at det er trygt. Derfor sender de hundre ungdomsforbrytere ned først. Bellamy kjemper seg ombord i fartøyet som skal til Jorda for å kunne hjelpe søsteren sin, som er blant de hundre, og Glass greier å slippe unna og blir igjen på romskipet. Jeg likte karakterene, men jeg synes ofte de tok dumme valg, og greide ikke alltid å forstå hvorfor de reagerte som de gjorde. Sorry, men til tider var det bare dumt.

Selve historien var spennende, men som med karakterene, var det aspekter jeg ikke forstod. Hvorfor tok forfatteren de valgene hun gjorde? I tillegg var det litt for mye fokus på kjærlighet, og det funket ikke for meg denne gangen. Noen av parene funket, men andre ... vel, jeg vet ikke helt hva jeg synes.

Samfunnet Kass Morgan har skapt er veldig interessant. Det var spennende å se hvorfor de hadde de reglene de hadde, som var litt vel strenge, men da jeg fikk forklaringen, skjønte jeg hvorfor. I tillegg var det kult å tenke på at det kan være mulig å bo på et romskip ute i verdensrommet. Jeg synes science fiction er stilig.

Det jeg likte godt med boka var beskrivelsene av Jorda. De fikk meg virkelig til å tenke på hvor fantastisk Jorda virkelig er. Det er en fantastisk, enestående planet, og vi tar absolutt ikke godt nok vare på den. Vi setter ikke nok pris på planeten vår, og jeg synes det er utrolig trist. Vi hugger ned regnskog og forurenser uten å tenke på at planeten vår ikke klarer mer.

The 100 endte med en cliff hanger, og selv om jeg synes boka bare var middelmådig, kommer jeg til å lese de to andre bøkene i serien, Day 21 og Homecoming.

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 science fiction-filmer / TV-serier

Da var det denne tiden igjen. I dag skal det handle om filmer og TV-serier i sjangeren science fiction. Jeg synes det er en veldig interessant sjanger, og det er veldig mye bra i den. Her kommer mine topp 10 filmer og TV-serier i science fiction-sjangeren:

1. The Martian
Mark Watney (Matt Damon) er en av seks astronauter som er på oppdrag på Mars. Dessverre blir de overrasket av en fryktelig storm, og må derfor dra hjem igjen til Jorda før oppdraget var over ellers kan romskipet deres velte. Mens de beveger seg mot romskipet blir Mark truffet av noe som kommer flyvende, og de andre tror han er død og reiser fra ham. Det viser seg at Mark overlevde, og nå må han overleve alene på Mars inntil han kan bli reddet, og det er tre-fire år til. Det vil si, hvis han i det hele tatt får varslet om at han er i live.

Jeg så The Martian på kino med pappa i går, og den var fantastisk. Filmen er basert på Andy Weirs bok med samme navn. Filmen var aldri kjedelig, og det var kjempeinteressant å se hvordan Mark greide å overleve så lenge alene på Mars som han gjorde. Dette er muligens den første filmen som har fått meg til å gråte gledestårer, og jeg kunne ikke slutte å smile da vi gikk fra kinoen.

2.  Sense8
Åtte helt forskjellige mennesker fra hele verden finner ut at de har en helt spesiell tilknytning til hverandre. De kan plutselig "besøke" hverandre, det vil si at de er både hos seg selv og hos den de besøker, eller de kan sette seg selv inn i en annens situasjon, de kan hjelpe hverandre ut av situasjoner den andre ikke taklet. Men dette er ikke alt, noen er på jakt etter dem. Er de egentlig trygge? Og hva er det som har skjedd med dem?

Sun Bak (Doona Bae), Will Gorski (Brian J. Smith), Riley Blue (Tuppence
Middleton), Kala Dandekar (Tina Desai), Capheus (Aml Ameen), Nomi
Marks (Jamie Clayton), Wolfgang Bodganow (Max Riemelt) og Lito Rodriguez
(Miguel Ángel Silvestre)

Sense8 er utrolig spennende, og den er aldri kjedelig. I tillegg har serien et helt utrolig persongalleri, som inneholder alle typer personer. De er alle forskjellige, og de har sine gleder og sorger. Det er utrolig spennende å se hvordan disse åtte menneskene reagerer på det som skjer dem, og hvordan de reagerer på hverandre.

3. Firefly og Serenity
Det er et godt stykke inn i fremtiden. Jorda er ubeboelig, og menneskeheten har spredd seg rundt i universet. For noen år siden var det en forferdelig krig mellom Alliansen og Resistansen (Browncoats), og kaptan Malcolm Reynolds (Nathan Fillion) var på den tapende siden. Nå styrer Alliansen over alt, og Mal og crewet hans gjør alt de kan for å holde skipet sitt, Serenity, i lufta, både lovlig og ulovlig.

Jayne Cobb (Adam Baldwin), Kaylee Frye (Jewel Staite), Sheperd Book
(Ron Glass), Simon Tam (Sean Maher), Inara Serra (Morena Baccarin),
Malcolm Reynolds (Nathan Fillion), Zoë Washburne (Gina Torres),
Hoban "Wash" Washburne (Alan Tudyk) og River Tam (Summer Glau)

Firefly og den tilhørende filmen Serenity er fantastiske. Dette er science fiction på sitt beste. Med geniale karakterer og spennende historier er dette en serie og film man ikke glemmer med det første. Dessverre har Firefly kun én sesong... De beste seriene, er de som blir avsluttet/kansellert alt for tidlig... 

4. Doctor Who
Jeg har skrevet så mye om Doctor Who her, så nå burde det vel ikke være en overraskelse at jeg har den med denne gangen også. Serien handler om en mann kalt The Doctor. Han er en Time Lord, og med hjelp av mennesker han reiser sammen med, redder han verden.

The Doctor (William Hartnell, Patrick Troughton, Jon Pertwee, Tom Baker,
Peter Davison, Colin Baker, Sylvester McCoy, Paul McGann, John Hurt (ikke
på bildet), Christopher Eccleston, David Tennant, Matt Smith og Peter Capaldi)

Doctor Who er en av mine absolutt favorittserier. Serien er rett og slett genial, og de kan gjøre akkurat hva de vil med den, og det funker. Doctor Who kan være skummelt, trist, morsomt, romantisk, historisk, science fiction-aktig og mye mer, og alt funker. Nå sendes sesong 9, og de to episodene jeg har sett så langt er fantastiske. 

5. Dollhouse
I en nær fremtid har noen laget teknologi som kan fjerne en persons personlighet og erstatte den med en ny. The Dollhouse jobber med å leie ut actives, mennesker uten personlighet, til dem som har nok penger til å betale for det. De kan da få hvem de vil, men er dette egentlig riktig?

FBI-agent Paul Ballard (Tahmoh Penikett), Victor (Enver Gjokaj), Echo
(Eliza Dushku) og Sierra (Dichen Lachman), Topher Brink (Fran Kranz),
Adelle DeWitt (Olivia Williams) og Boyd Langton (Harry Lennix)

Dollhouse er en veldig creepy serie, og den er veldig moralsk vanskelig. Vi får historien fra så mange sider, og det gjør det vanskelig å si hva som er riktig og galt. Man heier på folk på alle sider, og det er ikke mulig å si hva som kommer til å skje. Serien overrasket meg flere ganger, og den er egentlig ganske genial. Virkelig verdt å se. Synd at den bare har to sesonger.

6. Interstellar
En plantesykdom holder på å ødelegge verdens avlinger, og for å redde menneskeheten, får tidligere NASA-pilot Cooper (Matthew McConaughey) tilbud om å være med på en ekspedisjon ut i verdensrommet for å finne en beboelig planet. Målet er et planetsystem som går i bane rundt et sort hull, og for å komme dit må de gjennom et ormehull. Hvordan kommer det til å gå?

Det er en stund siden jeg så Interstellar, men jeg husker fortsatt hvor godt jeg likte den. Den er utrolig spennende, og selv om det er mye vitenskapelig snakk, er den ikke kjedelig. Matthew McConaughey gjør en fantastisk jobb som Cooper. Dette er rett og slett en veldig spennende film.

7. Torchwood
Torchwood er en spin off av Doctor Who, og serien handler om Captain Jack Harkness (John Barrowman) og teamet hans, Torchwood. De er en organisasjon som jobber for å hindre en invasjon fra verdensrommet.

Toshiko Sato (Naoko Mori), Ianto Jones (Gareth David-Lloyd), Jack Harkness
(John Barrowman), Martha Jones (Freema Agyeman), Gwen Cooper (Eve
Myles) og Owen Harper (Burn Goram)

Torchwood er en mer voksen versjon av Doctor Who-universet. Torchwood-teamet holder til i Cardiff, og derfra bekjemper de romvesner. Serien er kjempespennende, og jeg liker karakterene veldig godt. Det kan være forvirrende å se serien hvis man ikke har sett Doctor Who, men den er virkelig verdt å se.

8. Star Wars
Vel, hvem vet vel ikke hva Star Wars handler om. Filmene handler om kampen mellom det gode og det onde, Jediene og Sithene. I de tre første, som egentlig ble laget sist, følger vi Anakin Skywalker, og i de tre siste, som originalt ble laget først, følger vi Luke Skywalker og Leia Organa.

Star Wars er "den store" innenfor science fiction-sjangeren, så selvfølgelig måtte Star Wars med på denne lista. Disse filmene er fantastiske, og det er en veldig spennende historie. I tillegg kommer det nå ut tre filmer de neste årene, og jeg gleder meg utrolig mye til den første kommer nå i desember. Kan ikke vente!!

9. Ender's Game
Jorda holder på å bli invadert av en alien rase kalt buggers. Menneskeheten rekrutterer de smarteste barna som er født, og de skal trene for å bli piloter og strateger. Andrew "Ender" Wiggin (Asa Butterfield) er en av dem, og det er ham vi følger i denne filmen. Kan han og de andre barna på Battle School redde menneskeheten?

Ender's Game er basert på Orson Scott Cards bok med samme navn. Jeg elsket boka, og filmen er også utrolig god. Det er spennende å følge Ender på Battle School, og settingen er kjempekul. Jeg synes Battle School høres utrolig interessant ut, og måten de trener på er skikkelig kul. I tillegg ender historien med en skikkelig plot twist. Jeg så virkelig ikke den komme.

10. Star Trek

"Space: the final frontier. These are the voyages of the starship Enterprise. Its five-year mission: to explore strange new worlds, to seek out new life and new civilizations, to boldly go where no man has gone before."

Slik starter hver episode av den originale serien av Star Trek. Serien handler om reisene til romskipet Enterprise og dets mannskap med Captain Kirk (William Shatner) i spissen. 

Star Trek er, som Star Wars, en av klassikerne innenfor science fiction. Det er laget to serier og utallige filmer fra dette universet. Selv har jeg bare sett noen episoder av den originale serien fra 60-tallet. Jeg liker serien veldig godt, og det var gøy å se hvor karakterer som Spock (Leonard Nimoy) kommer fra. 

Det var alt for denne gang. 

Har du noen favoritter innenfor science fiction-sjangeren?

- Anna

Xenocide av Orson Scott Card

Tittel: Xenocide

Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #3

Sider: 441

Sjanger: Science fiction, klassiker

Handling:

HE HAS SHAPED HISTORY

BUT CAN HE PREVENT 

ANOTHER ATROCITY?

The award-winning science fiction epic that began with ENDER'S GAME and SPEAKER OF THE DEAD continues...

Mine tanker:

Det er utrolig lenge siden jeg leste de andre bøkene i Ender's Saga. Det var mye jeg hadde glemt, og begynnelsen gjorde det meg veldig forvirret. Heldigvis kom det tilbake til meg etterhvert, og da begynte boka å bli bra. Xenocide er en tung bok, og ikke i nærheten så genial som Ender's Game, men den var underholdende og tankevekkende.

For dere som ikke vet hva xenocide betyr, så er det utryddelsen av en hel intelligent rase. Vi har flere lignende ord. Homicide er mord, suicide er selvmord, genocide er utryddelse av en etnisk gruppe, og xenocide er da utryddelsen av en intelligent rase, og da snakker jeg om romvesener. Aliens. 

Xenocide tar opp veldig mange etiske temaer, og stiller mange viktige spørsmål. Spørsmål som er like reelle nå, som da boka ble skrevet 1991. Hvor langt har vi for eksempel lov til å gå for å redde oss selv? Har vi rett til å utrydde en hel art intelligente vesener bare for å redde oss selv? Eller har de mer rett til å leve enn oss? Det er spørsmål som ikke så ofte blir stilt i science fiction, og spesielt ikke i de historiene om romvesener, og da oftest den typen som angriper Jorda. 

Boka tar for seg det som skjer etter Ender's Game, men også Speaker for the Dead, selv om det er på en mye mindre skala. Ødeleggelsene fra bok én er store, og det er vanskelig å si om det som skjedde var riktig eller ikke. Spesielt Ender er veldig påvirket av dette. Hvis han ikke hadde vært det, hadde han ikke vært et menneske. Derfor likte jeg godt å se hvordan han koper meg skylden, og det er ofte noe jeg synes mangler i science fiction. Hadde vi egentlig rett? Hadde vi lov til å gjøre det vi gjorde? 

Xenocide er helt klart en av de tyngste bøkene jeg har lest. Det er veldig mange filosofiske samtaler og mye vitenskapelig språk. Det var flere ganger jeg ikke hang med, og jeg har ikke peiling på om vitenskapen faktisk stemmer eller ikke. Likevel var det interessant å lese, og jeg ble tvunget til å tenke annerledes enn jeg vanligvis gjør. Det er på denne måten Ender's Game skiller seg fra resten av serien. Den første boka er mye mer rett fram og action, mens resten av serien handler om snøskredet som handlingene i den første boka satte i gang. 

Det som irriterte meg mest var at det var veldig mye portugisisk i boka. Ender lever i en portugisisk koloni på planeten Lusitania. Derfor var det mange som snakket portugisisk der. Så det gir mening, men jeg forstår ikke portugisisk. Mye var oversatt, men det var likevel noe som ikke var det, og jeg følte at jeg mistet noe. Det går hvis det bare er et ord her eller der, men av og til var det hele setninger. Det var ikke så gøy...

Historien var veldig spennende. I motsetning til bok to, var det noe som stod på spill, og jeg var redd for at de ikke skulle klare det. Den var ikke like spennende som Ender's Game, men mye mer spennende enn Speaker for the Dead. Ender in Exile, som er mellom bok én og to, er ikke i nærheten en gang. 

Alt i alt likte jeg Xenocide godt, den var bedre enn bok to, men ikke i nærheten så genial som bok én. Den var litt for tung til det. 

Tidligere anmeldelser:

Ender's Game - bok 1

Ender in Exile - bok 1.5

Speaker for the Dead - bok 2

- Anna

Saga, Volume One av Brian K. Vaughan og Fiona Staples

Tittel: Saga, Volume One
Forfatter: Brian K. Vaughan
Illustratør: Fiona Staples
Serie: Saga #1
Format: Grafisk roman
Sider: 160
Sjanger: Fantasy, science fiction
Handling:
From award-winning writer BRIAN K. VAUGHAN (Y: The Last Man, television's Lost) and critically acclaimed artist FIONA STAPLES (Mystery Society, North 40), SAGA is the sweeping tale of one young family fighting to find their place in the universe. When two soldiers from opposite sides of a never-ending galactic war fall in love, they risk everything to bring a fragile new life into a dangerous old world. Fantasy and science fiction are wed like never before in the first volume of this sexy, subversive ongoing epic.

Mine tanker:
Wow! Mind blown! Det er ikke så mye annet jeg kan si om Saga, Volume One. I april kjøpte jeg det første volumet av Saga, og jeg kan absolutt ikke forstå hvorfor jeg ventet så lenge med å lese det. Det er absolutt fantastisk!!

Saga handler om Marko og Alana, to soldater på hver sin side av en intergalaktisk krig. De forelsker seg, gifter seg og får en datter sammen. Når deres overordnede får høre om dette, gjør de alt de kan for å ta livet av Marko og Alana.

Alana og Marko

Saga er veldig annerledes fra de andre tegneseriene jeg har lest. Serien blander fantasy og science fiction, og det er derfor ganske vanskelig å kategorisere den. Men alt gir mening. Det er en grundig uttenkt verden Brian K. Vaughan og Fiona Staples har skapt. Jeg er kjempeimponert, og hadde veldig vanskelig for å legge Saga fra meg. 

Jeg likte Alana og Marko kjempegodt. De var så dyktig skapt, og hadde sine gode og ikke fullt så gode sider. Selv om Alana har vinger og Marko har horn kunne disse to godt ha fantes i virkeligheten, og jeg likte kjempegodt interaksjonene mellom dem. De var så morsomme sammen, og småkranglingen deres var fantastisk. 

Historien blir fortalt av datteren deres, Hazel. Jeg likte veldig godt hvordan det fungerte, og Hazels måte å fortelle på passet perfekt til historien. Hun har små kommentarer her og der, og hadde ofte noe morsomt å si. 

Fiona Staples har gjort en fantastisk jobb med illustrasjonene. De var så vakre og detaljrike. Jeg har ikke andre ord enn: wow!

Alt med Saga, Volume One var fantastisk, og det er muligens den beste tegneserien jeg har lest! Jeg kan ikke noe annet enn å anbefale, men ikke til altfor unge. Det er en del litt grafiske bilder.

- Anna

Armada av Ernest Cline

Tittel: Armada
Forfatter: Ernest Cline
Sider: 349
Sjanger: Science Fiction
Handling: 
Zack Lightman has spent his life dreaming. Dreaming that the real world could be a little more like the countless science-fiction books, movies and video games he's spent his life consuming. Dreaming that one day, some fantastic, world-altering event will shatter the monotony of his humdrum existence and whisk him off on some grand space-faring adventure.

But hey, there's nothing wrong with a little escapism, right? After all, Zack tells himself, he knows the difference between fantasy and reality. He knows that here in the real world, aimless teenage gamers with anger issues don't get chosen to save the universe.

And then he sees the flying saucer.

Even stranger, the alien ship he's staring at is straight out of the video game he plays every night, a hugely popular online flight simulator called Armada - in which gamers just happen to be protecting the earth from alien invaders. 

No, Zack hasn't lost his mind. As impossible as it seems, what he's seeing is all to real. And his skills - as well as those of millions of gamers across the world - are going to be needed to save the earth from what's about to befall it.

It's Zack's chance, at last, to play the hero. But even through the terror and exhilaration, he can't help thinking back to all those science-fiction stories he grew up with, and wondering: doesn't something about this scenario seem a little... familiar?

Mine tanker:
For to år siden leste jeg Ready Player One, som jeg likte supergodt. Da jeg så at Ernest Cline hadde gitt ut en ny bok, kjøpte jeg den så fort jeg fant den i min lokale bokhandel. Dessverre var ikke Armada like bra som Ready Player One, og jeg hadde muligens hatt litt for høye forventninger. Det kan hende jeg hadde likt den bedre hadde jeg ikke lest Ready Player One først.

Ready Player One var utrolig original, og jeg hadde ikke lest noe lignende før. Armada, derimot, er som en krysning mellom Ender's Game og Agents of S.H.I.E.L.D. Ikke at det er noe dumt, jeg liker begge historiene kjempegodt, men det gjorde at jeg følte at jeg hadde lest boka før. Hvis du skjønner hva jeg mener?

Historien bli dessverre litt klisjé og da spesielt mot slutten. Det er også litt enkelt å gjette seg til hva som kommer til å skje videre, og det var ingen store overraskelser i plottet. Det er litt dumt. Det gjør at boka kan bli litt kjedelig. Heldigvis var ikke det et stort problem. Armada var veldig underholdende og gøy å lese, selv om plottet var litt forutsigbart.

Zack Lightman var lett å like, men til tider var han litt irriterende. Han hadde sinneproblemer, og ble derfor ofte veldig sur, og jeg skjønte ikke hvorfor. I tillegg tok han noen dårlige valg. Men jeg tror at det var dette som gjorde han menneskelig. Han virket virkelig. Selv om jeg ikke kjenner noen som minner om ham.

Akkurat som i Ready Player One er boka full av referanser til andre bøker, filmer, TV-serier, spill og musikk. Jeg liker denne delen supergodt, men jeg kan forstå hvis det blir litt for mye for andre. Jeg, derimot, synes det er utrolig kult, og det var spesielt gøy med referansene jeg tok.

Jeg liker coveret utrolig godt. Det var med på å gjøre at jeg kjøpte boka så fort. Det er enkelt, men jeg synes det er utrolig kult. Fargene passer godt sammen, og Armada er rett og slett en utrolig fin bok å se på.

I tillegg elsker jeg skrivestilen til Ernest Cline. Den reddet mye av boka for meg. Han skriver på en sarkastisk og morsom måte, og jeg synes det er fantastisk. Jeg satt flere ganger og lo litt for meg selv mens jeg leste boka. Han har beskrivelser jeg aldri har lest før, og jeg synes alltid at det er gøy.

Alt i alt var Armada en underholdende bok, men dessverre litt for uoriginal for min del. Les heller Ready Player One.

- Anna

Blade Runner

I familien vår har vi i det siste valgt en film hver vi skal se på lørdagene. Mamma, Anders og jeg har valgt tidligere, og denne gangen var det pappa sin tur. Han valgte Blade Runner, en science fiction-klassiker av Ridley Scott (Gladiator) fra 1982. Jeg likte filmen godt, men den var ganske forstyrrende.

Filmen handler om Rick Deckard (Harrison Ford) som må finne og drepe fire replikanter, kunstige mennesker. Disse replikantene har stjålet et romskip og returnert til jorda for å finne skaperen deres. Siden replikantene blir regnet som farlige, må Rick Deckard, en Blade Runner - en type spesialpoliti, finne og drepe dem. Filmen er basert på boka Do Androids Dream of Electrical Sheep? av Philip K. Dick.

Jeg gledet meg til å se Blade Runner, og av oss som ikke hadde sett filmen før; det vil si mamma, Anders og meg, var det nok jeg som likte den best. Anders fortalte oss stadig hvor forstyrrende filmen var, og mamma forlot TV-rommet litt over halvveis i filmen. Hun synes den ble for voldelig. Jeg kan si meg enig i at noen av scenene var ganske ekle, men jeg må innrømme at jeg til tider har sett verre. Håper ikke mamma eller pappa leser dette... Men en ting er klart; det er en grunn til at det er 15-års-aldersgrense på filmen. 

Det er Harrison Ford som spiller hovedrollen, Rick Deckard, i Blade Runner. Han er mest kjent som Han Solo fra Star Wars og Indiana Jones fra Indiana Jones-filmene. Jeg synes han gjorde en god rolle i denne filmen, men han er ikke så kjekk som alle skal ha det til. Spesielt ikke nå lenger. Nå er han gammel... 

Det var veldig lett å se når filmen var laget. Damene hadde puddelhår, og klesstilen var inspirert av 80-tallet. Det skal forestille 2019, men jeg tror ikke verden kommer til å være sånn om 5 år. Jeg håper virkelig ikke verden kommer til å være så deprimerende og mørk i 2019. I tillegg regnet det utrolig mye...

Man skulle trodd at spesialeffektene ville vært dårligere siden filmen er fra begynnelsen av 80-tallet (1982). Det er overraskende bra! Så lenge det er bedre enn Star Trek (serien - den originale med Spock og Kaptein Kirk) er jeg glad. Det så ikke så fake ut, og det var ikke noe som så ut som isopor. Det er et pluss. 

Historien i filmen var bra. Det var spennende, og jeg hadde veldig lyst til å vite hvordan det kom til å ende. Til tider var det litt forvirrende, men ikke så forvirrende at jeg ikke skjønte noe. Dette trakk ikke filmen ned noe særlig i mine øyne. 

Musikken i filmen var ganske merkelig. Det passet godt til filmen, men var utrolig snål... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det passet bare veldig bra. Dette gir sikkert ikke noe mening... Unnskyld... 

Alt i alt likte jeg Blade Runner, men den var litt forstyrrende. Jeg vil ikke anbefale den til noen under 15 år, og du må tåle litt blod og gørr.

- Anna

The Long War av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long War
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #2
Sider: 501
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
The Long Earth is open. Humanity has spread across untold worlds linked by fleets of airships encouraging exploration, trade and culture.

But while mankind may be shaping the Long Earth, the Long Earth is, in turn, shaping mankind - and a collision of crises is looming. More than a million steps from the original Earth a new America is emerging - a young nation that resents answering to the Datum government.

And the trolls - those graceful, hive-minded humanoids whose song once suffused the Long Earth - are, in the face of man's inexorable advance, beginning to fall silent... and to disappear.

It was Joshua Valienté who, with the omniscient being known as Lobsang, first explored these multiple worlds. And it is to Johsua that the Long Earth turns for help. For there is the very real threat of war...

... a war unlike any fought before.

Mine tanker:
Jeg leste The Long Earth i sommer i Frankrike, og jeg likte den; den var ikke det beste jeg har lest, men den var underholdende. Så da jeg fant The Long War i bokhandelen, valgte jeg å kjøpe den. Bok nummer to er ikke like god som den første. Jeg hadde virkelig håpet av serien kom til å ta seg opp, men det gjorde den dessverre ikke.

Nå må du ikke misforstå meg. Dette er underholdende bøker, men de er bare helt ok. Aldri noe mer enn det. Bøkene har noen gode sider, og noen dårlige sider.

Det var ikke egentlig noe som irriterte meg med The Long War. Det var mer det at jeg kjedet meg. Jeg pleier aldri å kjede meg mens jeg leser. Hva er det som skjer? Begynner jeg å bli like kritisk som pappa? Håper ikke det. Jeg kunne sitte å lese, men så tenkte jeg at jeg heller ville se på YouTube-videoene til Phil Lester (AmazingPhil) eller Dan Howell (danisnotonfire), som jeg nettopp har begynt å se på. Det er en av grunnene til at det er så lenge siden jeg skrev en anmeldelse sist... De lager veldig bra videoer, men det er sjeldent jeg blir avsporet mens jeg leser. Det kan nok hende at det hadde tatt meg enda lenger hadde det ikke vært for at jeg ville lese Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke før TV-serien kommer ut til vinteren.

Grunnen til at boka er kjedelig er fordi det ikke skjer så mye. Alt går så tregt, og det er ikke noe mål. Karakterene bare går og går og går. Man får utforsket mye av the Long Earth, en serie parallelle jordkloder, men det er ikke spennende nok. Vanligvis har jeg ikke noe imot bøker hvor det ikke skjer så mye, men da må det være sterke karakterer, som jeg sympatiserer med. Det er det ikke her. Det er altfor mange karakterer med sine parallelle historier, og jeg ble ikke ordentlig kjent med, eller brydde meg om, noen av dem.

De siste hundre sidene tar historien seg opp, og det begynner å skje noe. Men da er det litt for sent...

Men det er ikke bare dumme ting med The Long War. Jeg liker veldig godt språket, som er helt genialt. Det er beskrivende, og utforsker denne brilliante verdenen Pratchett og Baxter har skapt. Det var interessant å bli med å utforske the Long Earth, og alle som bodde der.

I tillegg likte jeg også at de refererte til Star Trek, og jeg var stolt over at jeg tok referansen. Ja, jeg er en stor nerd. Jeg vet det...

Jeg tror ikke jeg kommer til å lese den siste boka, The Long Mars, men vi får se. Kanskje gjør jeg det likevel...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Long Earth - bok 1

- Anna

The Fall of Five av Pittacus Lore

Tittel: The Fall of Five
Forfatter: Pittacus Lore
Serie: Lorien Legacies #4
Sider: 342
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
I thought things would change when I found the others. We would stop running. We would fight the Mogadorians. And we would win.

But I was wrong. Though we came together, we barely escaped with our lives. And now we hide. The six of us are powerful - but not strong enough to take on an army. We haven't discovered our full Legacies. We haven't learned to work together.

And time is running out, because we need to find Number Five before they do.
This battle is far from over...

Mine tanker:
Nå er det utrolig lenge siden jeg leste The Rise of Nine, og jeg merker at jeg ikke er så veldig motivert når det gjelder denne serien lenger. Det er litt for mange ting jeg irriterer meg over. Det er synd, for dette kunne ha blitt en veldig interessant serie, men det er dessverre ikke det.

Det var vanskelig å sette seg inn i historien igjen. Boka er fortalt i jeg-person, men det er ikke konsekvent hvem som forteller. Det står heller ikke hvem det er som forteller, og det forvirret meg veldig! Det eneste som skiller mellom de forskjellige fortellerne er skifttypene; som ikke er konsekvent fra bok til bok, og i denne boka var skrifttypene til Sam og Marina så godt som like; jeg kunne ikke se forskjell på dem. Så forvirrende!!!

John, nummer Fire, er akkurat like flat som vanlig. Jeg hadde håpet han kunne vokse litt i løpet av bøkene, men det har han dessverre ikke gjort... Jaja... Sånn kan det gå. Jeg synes det er veldig dumt, fordi han er så godt som hovedpersonen, og flere av bikarakterene er bedre skrevet...

Historien er bra nok. Det er spenning, og jeg måtte ikke tvinge meg gjennom boka. Jeg ville gjerne vite hva som kom til å skje, men jeg har ikke noe ønske om å vite mer. Jeg kommer ikke til å lese flere bøker i denne serien.

På slutten av boka var det tre noveller. Jeg likte dem godt fordi de handlet om noen andre karakterer som ikke er så mye med i serien. Det var interessant å få vite mer om Sandor, Nis Cêpan, og Adam, den eneste snille Mogadorian. Historiene om Adam var de beste, og de fikk meg nesten til å få lyst til å lese neste bok, men jeg kommer ikke til å gjøre det.

Dette er en helt ok bok; den er spennende nok, men karakterene er litt flate.

Anmeldelser av tidligere bøker:
I Am Number Four - bok 1
The Power of Six - bok 2
The Rise of Nine - bok 3

- Anna

Cloud Atlas

I går så jeg Cloud Atlas. Grunnen til at jeg så den var at jeg måtte se en film til en filmanmeldelse jeg skulle skrive. Anmeldelsen skulle skrives på engelsk. Jeg har lyst til å poste den her, og jeg håper at det ikke gjør noe at den er på engelsk. Jeg gidder ikke å oversette den til norsk... 

"Our lives are not our own. From womb to tomb, we are bound to others. Past and present. And by each crime and every kindness, we birth our future."

The movie Cloud Atlas is based on David Mitchell’s book with the same title. The movie came out in 2012, and was directed by Tom Tykwer, Andy Wachowski and Lana Wachowski. The main cast, consisting of Tom Hanks, Halle Berry, Hugh Grant, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Jim Sturgess, Doona Bae and Ben Wishaw, played different characters in the different parts of the movie. 

The movie tells the stories of six completely different persons, in six completely different lives. In the 19th century, a young American lawyer, Adam Ewing, travels with a ship across the Pacific. A young composer, Robert Frobisher, sends letters to his lover in the 1930s. In the 1970s, a young journalist, Luisa Rey, investigates a mystery surrounding a new nuclear power plant. An old publisher, Timothy Cavendish, is tricked to enrol in a nursing home in 2012. In a future Korea, 2144, a fabricant, Sonmi-451, opposes her programming and joins a rebellion. And in a post-apocalyptic future at Hawaii, a young man, Zachry, does everything he can to survive. Their stories are all connected. From the 19th century to a post-apocalyptic future, every action is a ripple in the water and creates waves.

As I said earlier, Cloud Atlas is based on a book by David Mitchell. It is a long time since I read Cloud Atlas, but as far as I can tell, the movie is true to the book. I recognised the essence of the story and most of it was the same as the book. Of course, some of the story was cut out of the movie, but I realised why, and it weren’t important parts. I really liked that the script writer had kept David Mitchell’s beautiful language, and I recognised a lot of the lines. The language is poetic and has a huge impact on the story. I loved the way lines from one story blended together with the action of another perfectly.

I really liked the way the six stories blended together in the movie. It is different from the book, but as a movie it was absolutely perfect. The scenes changed often, and it helped prove the point that all the six stories were somehow mixed together; they were connected. It felt like one story, not six separate. I understand that the changing of scenes can be confusing, and I have to say that this is a movie you have to concentrate on while watching; it’s not a movie you watch just because you are bored. You have to commit to the cause when you watch this movie, but don’t let this put you off. It is really worth it.

I loved how each of the stories were original. They were all different from each other, but most of them were quite dramatic. Because of that it was great to have the story about Timothy Cavendish. It felt like the movie’s comic relief, and I did laugh out loud sometimes. Old people running away from a nursing home are actually hilarious, and Jim Broadbent played Timothy Cavendish perfectly. Where the stories of Robert Frobisher, the composer, and Zachry, the post-apocalyptic man, made me cry at times, Timothy Cavendish made up for it by making me laugh.

The cast in Cloud Atlas was brilliant. Playing that many different characters in one movie must have been hard, and I, as an amateur actress, can really appreciate their work. It was great seeing them in the different roles, and it made me feel like the stories were connected. I suppose that’s why the directors decided to tell the story like that. I think it worked really well.

Noen av de viktigste karakterene. Fra venstre: Robert Frobisher (Ben Wishaw),
Sonmi-451 (Doona Bae), Adam Ewing (Jim Sturgess), Luisa Rey (Halle Berry),
Zachry (Tom Hanks), Lloyd Hooks (Hugh Grant), Abbess (Susan Sarandon)
og Timothy Cavendish (Jim Broadbent).

The cinematic part of the movie was amazing. Some of the scenes were absolutely stunning; shots of mountain ranges and the sailing ship at the Pacific. It took my breath away. I always love landscape shots in movies, and Cloud Atlas had some really beautiful ones.

The music in the movie was also beautiful. I like to listen to movie soundtracks, and I am sure going to listen to Cloud Atlas’s soundtrack. The music fitted the story perfectly. It made scenes suspenseful, sad, romantic and everything else the soundtrack is supposed to. Robert Frobisher composes a piece of music, The Cloud Atlas Sextet, in the movie, and it is a really beautiful piece of music. It fitted the movie and the theme of the story very well.

I really liked this movie, and even though I want to say that the book was better I am not so sure. The book was better at some points, but the movie at others. The book was, for example, hard to read at times because the different stories were written in a way that made it seem like they were written at the particular time they were meant to describe. The 19th century text was one of the texts that were a bit hard to understand. In the movie it was much easier. But there were much more happening in the book, and I felt like I got to know the characters better.

I would really recommend Cloud Atlas. It is a beautiful, exciting, sad and humorous story, which I believe most people will find entertaining. The plot is original, the cast is amazing and the story really makes you think about life in general; do I affect the lives of others? Check it out. It’s worth a try.

“Fear, belief, love. Phenomena that determined the course of our lives. These forces begin long before we are born and continue after we perish.”

Håper det ikke gjorde noe at anmeldelsen er på engelsk. 

- Anna

Engines of War av George Mann

Tittel: Engines of War
Forfatter: George Mann
Serie: Doctor Who
Sider: 312
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"I've had many faces. Many lives. I don't admit to all of them. There's one life I've tried very hard to forget - the Doctor who fought in the Time War."

The Great Time War has raged for centuries, ravaging the Universe. Scores of human colony planets are now overrun by Dalek occupation forces. A weary, angry Doctor leads a flotilla of Battle TARDISes against the Dalek stronghold, but in the midst of the carnage, the Doctor's TARDIS crashes to a planet below: Moldox.

As the Doctor is trapped in an apocalyptic landscape, Dalek patrols roam amongst the wreckage, rounding up the remaining civilians. But why haven't the Daleks simply killed the humans?

Searching for answers the Doctor meets 'Cinder', a young Dalek hunter. Their struggles to discover the Dalek plan take them from the ruins of Moldox to the halls of Gallifrey, and set in motion a chain of events that will change everything. And everyone.

An epic novel of the Great Time War featuring the War Doctor as played by John Hurt.

Mine tanker:
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.

Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.

The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)

Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.

Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.

Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Shroud of Sorrow

- Anna

Speaker for the Dead av Orson Scott Card

Tittel: Speaker for the Dead
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #2
Sider: 314
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
A FALLEN HERO

HAUNTED BY HIS PAST

BUT CAN HE CHANGE

THE FUTURE?

In this brilliant sequel to ENDER'S GAME, one of the greatest stories in the history of science fiction continues...

Mine tanker:
Jeg har lenge lett etter Speaker for the Dead. Det er nå litt under et år siden jeg leste første boka i Ender's Saga, Ender's Game, som jeg elsket! Bok nummer én og én halv, som jeg leste kort tid etter, Ender in Exile, likte jeg ikke fullt så godt som den første, men jeg likte den likevel godt. Da jeg fant Speaker for the Dead i min lokale bokhandel, kjøpte jeg den. Jeg hadde skyhøye forventninger til boka, og jeg må innrømme at den ikke innfridde helt.

Det er veldig mye med Speaker for the Dead som er helt fantastisk. Språket for eksempel er helt utrolig. Orson Scott Card skriver levende og vakkert, og beskrivelsene hans er utrolig nydelige! Jeg elsker språket i boka, og det kunne umulig ha vært bedre. Du skal lete lenge etter like vakkert språk!

I boka dukker det opp en ny rase romvesner. De kalles the Piggies, Grisene, fordi de ligner på griser. Mye av historien i boka skjer rundt disse små romvesnene og xenologene som forsker på dem. Jeg likte the Piggies godt. De var søte, og det var spennende å få vite mer om dem. Det var interessant å se hva forskjellige mennesker tenkte om dem. For eksempel var det diskusjoner om de var raman, tenkende på linje med oss mennesker, eller varelse, dyr. Dette skapte spennende konflikter i boka, og det ga forfatteren en mulighet til å leke psykolog. Hvordan er det vi mennesker oppfører oss ovenfor det nye og ukjente? Hva gjør vi hvis de er raman? Hva gjør vi hvis de er varelse? Hva forteller de reglene vi har laget om kontakt med the Piggies om oss selv? Det er interessante spørsmål, og jeg synes Orson Scott Card besvarer dem godt.

Det var gøy å lese om Ender igjen. Jeg har savnet karakteren og gledet meg til å se hvordan han utviklet seg. Dessverre må jeg si at jeg ikke kjente han helt igjen. I Ender's Game er han en liten gutt, men likevel veldig voksen. Jeg likte karakteren hans i den boka veldig godt! Han hadde sine problemer, men han greide seg. I Speaker for the Dead synes jeg han har forandret seg litt for mye. Han er nå i tredveårene og ikke lenger den lille gutten jeg husker fra Ender's Game. Han var seg selv lik på mange måter, men samtidig var han ikke det. Så selv om jeg likte veldig godt å lese om Ender igjen, var det litt trist at han ikke var den lille gutten jeg ble kjent med i Ender's Game lenger.

Historien i Speaker for the Dead er god. Det er mye som skjer, men jeg savner målbevisstheten i Ender's Game. I Ender's Game hadde karakterene et mål og oppnå, mens i Speaker for the Dead bare skjedde ting. Om du skjønner hva jeg mener? Jeg savnet den følelsen at det hele hadde en mening; at det var er mål med det hele. Det var en av tingene jeg likte godt med Ender's Game, og både i Ender in Exile og Speaker for the Dead manglet dette formålet. Ikke misforstå meg, alle bøkene jeg leser må ikke ha et mål. En av mine favorittbøker, Fangirl av Rainbow Rowell, har ikke det, men jeg synes ikke at karakterene i Speaker for the Dead er interessante nok til å drive boka fremover; jeg koblet ikke med dem på et emosjonelt nivå. Så selv om historien var bra, og jeg liker Ender veldig godt som karakter, savnet jeg et mål karakterene kunne jobbe mot.

Boka inneholder mange gode tanker om hva det vil si å være menneske. Noen av de beste delene av boka er delene hvor menneskelighet blir tatt opp. Hvem er vi? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Jeg synes Orson Scott Card har spesielt gode tanker om hvordan vi oppfører oss ovenfor andre. Hvordan vi ofte ser ned på andre og føler oss større og bedre. Dette er tendenser vi ser i samfunnet vårt langt tilbake i tid, og jeg tror ikke de vil forsvinne så fort heller.

Sitat fra Speaker for the Dead

Speaker for the Dead er har en helt grei historie, og det som trekker boka opp er det fantastiske språket(!) og Orson Scott Cards tanker om menneskelighet. I disse passasjene er dette en helt fantastisk bok! Dessverre så savnet jeg et mål, siden karakterene ikke var interessante nok til å drive boka fremover. (Bortsett fra Ender, da.) Jeg kommer likevel til å lese de to siste bøkene i serien, Xenocide og Children of the Mind.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Ender's Game - bok 1
Ender in Exile - bok 1.5

- Anna

The Long Earth av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long Earth
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #1
Sider: 424
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
1916: The Western Front. Private Percy Blakeney wakes up. He is lying on fresh spring grass. He can hear birdsong, and the wind in the leaves in the trees. Where have the mud, blood and blasted landscape of No Man's Land gone?

2015: Madison, Wisconsin. Cop Monica Jansson is exploring the burned-out home of a reclusive - some say mad, others dangerous - scientist when she finds a curious gadget: a box containing some wiring, a three-way switch and a . . . potato. It is the prototype of an invention that will change the way Mankind views its world forever.

And that's an understatement if ever there was one . . . 

Mine tanker:
Jeg kjøpte denne boka bare fordi det var en Terry Pratchett-bok. Terry Pratchett skriver med humor og varme, og bøkene hans er ofte veldig surrealistiske. Jeg har tidligere lest Magiske Maurits og hans gløgge gnagere, en fantastisk bok alle burde lese; så utrolig morsom(!), tre av fire bøker om Petronella Pine og Magiens farge av Terry Pratchett. Alle likte jeg veldig godt, og jeg har tenkt å lese bøkene hans i Discworld-serien. Det er bare 39 bøker... Til nå har jeg lest fem.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i The Long Earth. Det var mange karakterer, og det var litt forvirrende i starten. I tillegg hoppet historien mellom forskjellige personer, og det forvirret meg. Men det kan også ha hatt noe å si at jeg var egentlig litt syk da jeg begynte på boka. Jeg følte meg ikke bra, og jeg måtte legge boka vekk ganske ofte pga hodepiner. Det var synd, fordi historien ble veldig oppstykket i starten. Heldigvis kom jeg inn i historien etter hvert, og da var det en veldig bra bok.

Jeg har ikke lest noe av Stephen Baxter tidligere, men han er visst veldig kjent i Storbritannia. Han er visst en av de store science fiction-forfatterne som lever nå. Terry Pratchett, derimot, har jeg lest litt av, og jeg kunne kjenne igjen humoren hans i boka. Spesielt det med poteten er typisk Terry Pratchett. Han minner meg egentlig litt om Douglas Adams, som har skrevet The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Begge skriver like surrealistisk og morsomt.

Selve historien i The Long Earth er ikke spesielt spennende. Når man tenker over det, er det ikke stort som skjer, men det er the Long Earth som fascinerer meg. The Long Earth er en rekke parallelle jordkloder som menneskene plutselig får vite om. Noen trenger en spesiell maskin, en Stepper, for å reise mellom de parallelle jordklodene, mens andre er naturlige Steppere; de kan reise uten maskin. Etter hvert blir det mer av en historie, men det er ikke noe spesielt mål. De bare reiser videre.

Siden det ikke er historien som driver meg til å lese videre, må det være noe annet. I The Long Earth er det karakterene. Jeg likte godt å lese om de forskjellige karakterene, og det var gøy å se hvor de kom inn i bildet i forhold til hverandre. Spesielt godt likte jeg å lese om Joshua, han jeg regner som hovedpersonen i boka, Lobsang, en datamaskin/robot, og tidligere menneske, som Joshua reiser sammen med, Private Percy Blakeney og Sally, den gale vitenskapsmannens datter. Det var gøy å se hvordan de utviklet seg og forandret seg i løpet av boka. Det likte jeg veldig godt, og det fikk meg til å lese videre.

Slutten kom som en overraskelse for meg. Jeg kunne ikke forestille meg at det kom til å ende som det gjorde. Likevel likte jeg slutten veldig godt, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det er to bøker til i serien, The Long War og The Long Mars. Jeg kommer garantert til å lese dem.

Jeg anbefaler boka hvis du liker Terry Pratchett eller Stephen Baxter, men også hvis du liker science fiction.

- Anna

Shroud of Sorrow av Tommy Donbavand

Tittel: Shroud of Sorrow
Forfatter: Tommy Donbavand
Serie: Doctor Who
Sider: 253
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
23 NOVEMBER, 1963

It is the day after John F. Kennedy's assassination and the faces of the dead are everywhere. PC Reg Cranfield sees his late father in the mists along Totters Lane. Reporter Mae Callon sees her grandmother in a coffee stain on her desk. FBI Special Agent Warren Skeet finds his long-dead partner staring back at him from raindrops on a window pane.

The faces begin to talk and scream and push through into our world as the alien Shroud begins to feast on the grief of a world in mourning. Can the Doctor dig deep enough into his own sorrow to save mankind?

A thrilling all-new adventure featuring the Doctor and Clara, as played by Matt Smith and Jenna-Louise Coleman in the spectacular hit series from BBC Television.

Mine tanker:
Shroud of Sorrow er, som dere kanskje har forstått, basert på BBCs tv-serie Doctor Who. Det er ikke den første boka som er skrevet om Doktoren, og det nok ikke den siste. Det har vært skrevet bøker om Doktoren og hans eventyr nesten helt siden serien startet i 1963. Denne boka handler om den ellevte Doktoren, som ble spilt av Matt Smith.

Det er dagen etter at president John F. Kennedy ble drept. Hele verden sørger. Samtidig begynner forskjellige personer å se ansikter overalt. Dette er ansiktene til kjente og kjære, avdøde personer. De ser foreldre, barn, søsken, besteforeldre eller bestevenner. Men er disse ansiktene dem de gir seg ut for å være? Og hvem eller hva er the Shroud? Kan Doktoren og Clara hjelpe menneskeheten?

Shroud of Sorrow er en typisk Doctor Who-historie. Den er både litt trist, morsom, interessant og surrealistisk. Jeg er vant til å se Doctor Who på TV, så for meg var det litt rart å lese det som en bok. Jeg vet det finnes haugevis av bøker og radioteater om Doctor Who, men jeg har ikke lest eller hørt noen før nå. Det var en ny opplevelse, og jeg likte det godt! Jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Jeg synes Doktoren var genialt skrevet. Jeg kunne høre stemmen hans inne i hodet mitt, og karakteren var akkurat slik Matt Smith spilte han i serien. Clara, derimot, kjente jeg ikke helt igjen. Det er kanskje fordi hun har vært med i såpass få episoder. Det var kanskje litt vanskelig å skrive henne. I hvert fall fant ikke jeg henne spesielt realistisk i boka. Jeg synes hun klaget mye mer enn hun gjør i serien når Jenna-Louise Coleman spiller henne. 

Boka hadde en interessant historie, som ble hjulpet av en parallellhistorie. Jeg likte det godt, og det var interessant hvordan alt ble bundet sammen til slutt. Det var ingen løse tråder, og det var jeg veldig fornøyd med.

Dessverre synes jeg løsningen var litt for rar. Og det sier ganske mye siden Doctor Who vanligvis er veldig merkelig... Det ble litt for merkelig for meg, men av en eller annen snål grunn ga det mening. Det funket selv om det var litt for rart... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det...

Shroud of Sorrow var en underholdende bok, og jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

- Anna

Cloud Atlas av David Mitchell

Tittel: Cloud Atlas

Forfatter: David Mitchell

Sider: 529

Sjanger: Science Fiction, Historisk Fiksjon

Baksidetekst:

EVERYTHING IS CONNECTED

Six interlocking lives - one amazing adventure. In a narrative that circles the globe and reaches from the 19th century to a post-apocalyptic future, David Mitchell erases the boundaries of time, genre and language to offer an enthralling vision of humanity's will to power, and where it will lead us.

Mine tanker:

Cloud Atlas er en bok jeg har hatt liggende veldig lenge, men aldri kommet til å lese før nå. Jeg synes ideen rundt boka var veldig spennende, og den hørtes bra ut selv om det virket litt rart. Veldig spesiell. Og det var boka... Veldig spesiell... Jeg vet helt seriøst ikke hva jeg synes om den. Boka er delt inn i seks forskjellige små historier som veves sammen. Det er veldig rart...

På 1800-tallet reiser en amerikansk saksfører ombord en seilbåt på Stillehavet. På 1930-tallet har en ung mann kuttet kontakten med familien sin og går i lære hos en berømt komponist i Belgia. På 70-tallet, Buenas Yerbas, prøver en journalist å finne sannheten rundt atomsatsingen i området. Rundt år 2000 blir en gammel forlegger lurt til å skrive seg inn på et gamlehjem i England. I framtidens Korea gjør en ung jente oppgjør mot sine fabrikkerte gener. I en post-apokalyptisk framtid på Hawaii gjør en ung mann alt han kan for å overleve. 

Disse seks delene er satt sammen på en utrolig, men spesiell måte. Først får man halve The Pacific Journal of Adam Ewing, Letters from Zedelghem, Half-Lives - The First Luisa Rey Mystery, The Gastly Ordeal of Timothy Cavendish, An Orison of Sonmi-451. Så kommer hele Sloosha's Crossin' an' Ev'rytin' After. Så kommer de andre delene i motsatt rekkefølge slik at man slutter der man startet; med The Pacific Journal of Adam Ewing. Det er rart å lese en bok på denne måten, og jeg må innrømme at jeg ble forvirret og ikke alltid husket hva som hadde skjedd tidligere. Det hente at jeg satt og tenkte: "Hvem var det, igjen?"

De forskjellige fortellerne forteller historiene sine forskjellig. Adam Ewing skriver dagbok ombord på seilskipet. Robert Frobisher sender brev fra Belgia til sin gode venn, Rufus Sixsmith. Luisa Reys historie er skrevet som en vanlig bok. Timothy Cavendish skriver sin egen selvbiografi. Sonmi-451, i Korea, blir intervjuet. Og Zachry, på Hawaii, forteller historien sin til barna sine. Jeg tror i hvert fall at det er barna... Han snakker om: dere små. Jeg synes det er ganske stilig at David Mitchell har gjort det på denne måten. Det gjorde det lett å skille mellom de forskjellige historiene. 

I tillegg varierer språket mellom de forskjellige historiene. Det gjorde det vanskelig å sette seg inn i noen av historiene. Adam Ewings var litt treg i begynnelsen siden språket var gammeldags. Og Zachrys framtid var også ikke helt lett å lese om, pga. veldig muntlig, rart språk. Ellers var språket veldig bra, og boka har mange gode sitater. Spesielt de siste sidene var veldig minneverdige. 

Jeg synes David Mitchell skriver godt om tid, med tanke på at tid er en veldig viktig del av historien... 

"Time is what stops history happening at once; time is the speed at which the past disappears."

Jeg greide ikke helt å sette meg inn i Adam Ewings Stillehavsreise, men Robert Frobishers og Luisa Reys historier fanget meg. De var spennende og intense. I tillegg var karakterene lette å like, selv om Robert Frobisher var utrolig dum til tider... Det var da jeg kom til de historiene at jeg virkelig ble interessert i boka. De andre historiene var også bra. Timothy Cavendish føltes litt som bokas comic relief. Sonmi-451s skjebne var bare tragisk. Og selv om Zachrys historie var litt vanskelig å lese, var den spennende. 

Cloud Atlas er en veldig spesiell bok, og jeg sliter med å finne ut hva jeg egentlig synes om den... Den har noen deler som er helt fantastiske og andre som er nesten kjedelige. Det var en bok jeg likte, men jeg tror ikke alle vil like den. 

- Anna

PS! Jeg vet ikke om den finnes på norsk. Sorry! Men den er filmatisert. Jeg har tenkt til å se filmen :)

The Rise of Nine av Pittacus Lore

Tittel: The Rise of Nine
Forfatter: Pittacus Lore
Serie: Lorien Legacies
Sider: 380
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
Until I met John Smith, Number Four, I'd been on the run alone, hiding and fighting to stay alive. Together we are much more powerful. But it could only last so long before we had to separate to find the others...

I went to Spain to find Seven, and I found even more, including a tenth member of the Garde who escaped from Lorien alive. Ella is younger than the rest of us, but just as brave. Now we're looking for the others - including John. 

But so are they.

I am Number Six.

To finish what they started,

they have to fight us first.

Mine tanker:

Tredje boka om John Smith og de andre Garde-medlemmene. Denne gangen forteller Six sin del av historien. Det er gøy å lese hennes syn på det som skjer. Endelig fikk jeg vite hva hun tenker og føler om det hele. Jeg har lenge håpet på å få se historien gjennom hennes øyne. Hun er en av dem jeg liker best!

I tillegg til Six, forteller også John og Marina, Four og Seven, sin del av historien. Som i den forrige likte jeg Marinas kapitler mye bedre enn Johns. Han er fortsatt ganske irriterende. Heldigvis tenker han ikke så mye på Sarah lenger, men han er blitt litt arrogant til tider. Det irriterer meg at han ikke kan høre på det Nine har å si.

Nine irriterer meg forsåvidt også. Han prøver hele tiden å vis hvor tøff og sterk han er, og han er litt for mye machomann til at jeg greier å like ham... Han og John burde virkelig prøve å samarbeide. I stedet krangler og slåss de. Er det mulig å bli barnsligere?

Det er litt trist at man ikke får høre noe om Sam i det hele tatt i denne boka. Jeg likte Sam... Stakkars fyr; tatt til fange av the Mogadorians. Jeg savnet han i denne boka. Han var en av få John hørt på. Jeg håper de får reddet han i The Fall of Five. Jeg tror jeg hadde blitt utrolig sinna hvis de fant Sam, og han var død. Det hadde vært så typisk... Forfattere greier nesten alltid å ta livet av de karakterene jeg liker best. Jeg får bare krysse fingrene og håpe at det ikke skjer.

I denne boka møter man også Nummer Åtte, Eight. Han virket litt rar i begynnelsen, men etter hvert likte jeg han bedre å bedre. Nå er han en av mine favoritter. Han, Marina og Ella. Han har noen av de kuleste evnene, Legacies, blant alle Garde-medlemmene. Hvor kult er det ikke å kunne teleportere? I tillegg virker han veldig snill og hyggelig å være sammen. Det er ikke rart at Marina liker ham..!

The Rise of Nine var mye mer spennende enn de to første. Det var mye mer som skjedde, og konflikten begynner å tilspisse seg. Nå begynner jeg virkelig å få sansen for serien. Dessverre har jeg ikke den fjerde boka, så jeg får lese noe annet i mellomtiden... Men så fort jeg får tak i den, kommer jeg til å lese den.  Jeg håper det går bra til slutt... Det pleier som regel å gjøre det i ungdomslitteratur, men man kan aldri være for sikker på det. Det er The Fault in Our Stars og The Book Thief eksempler på, som forøvrig er bøker alle burde lese!

Alle medlemmene i the Garde har spesielle evner, kalt Legacies, derav navnet på serien, Lorien Legacies. Jeg lurer på hvor mange slike Legacies hver av dem får. Hvis jeg har telt riktig, har John fem og får fortsatt flere... Noen som vet hvor mange hver av dem får? Det har jeg lurt lenge på. Det virker litt unaturlig at de skal få utrolig mange. Det blir litt for superheltaktig for min del...

Alle de ti Garde skal ta plassen til de ti Elders; de som bestemte på Lorien. Man får vite at en av dem skal ta plassen til Pittacus Lore, sjefen over alle sjefer (det er dessverre ikke Asgeir...). John tror det er han. Jeg håper egentlig ikke det er han. Han er litt for arrogant, og jeg liker han ikke så godt. Han irriterer meg ikke så mye som i de to første bøkene, men jeg ønsker likevel at den som skal ta plassen til Pittacus Lore ikke er John. Håper det blir Eight. Eller en av de andre. Kanskje ikke Nine; han er litt arrogant han óg.

Når det er sagt, må jeg si at jeg gleder meg til den neste boka. Jeg håper jeg finner den i bokhandelen snart.

Jeg anbefaler serien for dem som liker lett spenning, men hvis du vil ha komplekse, karakterdrevne bøker, er ikke dette serien for deg.

Anmeldelse av tidligere bøker:
I Am Number Four - bok 1
The Rise of Nine - bok 2

- Anna