Tittel: Monsters of MenForfatter: Patrick Ness
Serie: Chaos Walking #3
Sider: 603
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
"War," says the Mayor. "At last."
Three armies march on New Prentisstown, each one intent on destroying the others.
Todd and Viola are caught in the middle, with no chance of escape.
As the battles commence, how can they hope to stop the fighting? How can there ever be peace when they're so hopelessly outnumbered? And if war makes monsters of men, what terrible choices await?
But then a third voice breaks into the battle, one bent on revenge...
Mine tanker:
Da var den siste boka i Patrick Ness' Chaos Walking-trilogi lest. Jeg har ikke ord for hvor fantastisk disse bøkene er. Hvorfor har ikke alle lest dem?
Nå er det blitt krig mellom Mayor Prentiss' hær, the Answer og the Spackle. Hvordan skal det gå? Hvem vil alliere seg? Eller vil de slåss alle mot alle? Det er så forferdelig! Krigen er forferdelig! Det er helt grusomt å lese om, og jeg skjønner veldig godt hvorfor Todd reagerer som han gjør. Følelsen av håpløshet og av at det ikke er verdt det.
Helt fra begynnelsen har jeg elsket disse bøkene, og nå som jeg er ferdig med serien, elsker jeg den enda mer. Det er sjeldent bøker får meg til å begynne å gråte. Alle tre bøkene i Chaos Walking-trilogien har fått meg til å gråte. Noen ganger fordi det var så trist, andre ganger gråt jeg av glede. Det er sjeldent bøker får meg til å føle så mye. Sorg, glede, frykt, spenning, lettelse, frustrasjon og hjertesorg. Jeg vet ikke helt om dette er så lett å forstå, men det er akkurat slik det har vært å lese disse bøkene. Det har vært en følelsesladd reise sammen med Todd og Viola.
Alle karakterene utvikler seg og blir mer kompliserte og mer grå enn svart hvit. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal synes om Mistress Coyle og Mayor Prentiss. Jeg greier ikke å hate eller like noen av dem. Alle har sine grunner, og da blir det vanskeligere å mislike dem. Oppi det hele har vi Wilf, den gamle mannen som har hjulpet Todd og Viola tidligere. Han er så søt og snill og det er umulig å ikke like ham. Han er bare så utrolig skjønn.
1017, the Spackle, får fortelle sin historie. Han har fått sin egen synsvinkel, og jeg føler at jeg endelig forstår ham litt. Historien hans er forferdelig, og den forklarer hvorfor han hater Todd så kraftig som han gjør. Jeg vet ikke om jeg likte 1017 eller ikke. Det som er helt klart er at jeg syntes synd på ham.
I deler av boka var det en del snakk om vann. Det gjorde meg utrolig tørst. Har du noen gang opplevd det før? Å bli tørst når det er snakk om vann eller sulten når det er snakk om mat. Jeg blir tørst av å sitte å skrive om det...
Boka er FULL av plot twists, finner ikke noe godt norsk ord. Noen mener at Rick Riordan er kongen av plot twists. Han er prinsen. Patrick Ness er kongen. Det er aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Det skjer noe uventet nesten hver eneste side. Det er en av grunnene til at disse bøkene er så fantastiske som de er. Jeg elsker det, samtidig som det gjør meg utrolig frustrert. Når man tror at Todd og Viola endelig er trygge, kan man være ganske sikker på at de ikke er det. Patrick Ness finner en ny måte å ødelegge for dem vær du sikker.
Jeg elsker designet på disse bøkene. De er så enkle når de ser dem på avstand. Kommer du nærmere, ser du at de er dekket av skrift. Det er utrolig lekkert og nydelig!
Til slutt vil jeg bare si at disse bøkene er fantastiske, og jeg anbefaler dem for alle!!!
Anmeldelse av tidligere bøker:
The Knife of Never Letting Go - bok 1
The Ask and the Answer - bok 2
- Anna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar