Engines of War av George Mann

Tittel: Engines of War
Forfatter: George Mann
Serie: Doctor Who
Sider: 312
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"I've had many faces. Many lives. I don't admit to all of them. There's one life I've tried very hard to forget - the Doctor who fought in the Time War."

The Great Time War has raged for centuries, ravaging the Universe. Scores of human colony planets are now overrun by Dalek occupation forces. A weary, angry Doctor leads a flotilla of Battle TARDISes against the Dalek stronghold, but in the midst of the carnage, the Doctor's TARDIS crashes to a planet below: Moldox.

As the Doctor is trapped in an apocalyptic landscape, Dalek patrols roam amongst the wreckage, rounding up the remaining civilians. But why haven't the Daleks simply killed the humans?

Searching for answers the Doctor meets 'Cinder', a young Dalek hunter. Their struggles to discover the Dalek plan take them from the ruins of Moldox to the halls of Gallifrey, and set in motion a chain of events that will change everything. And everyone.

An epic novel of the Great Time War featuring the War Doctor as played by John Hurt.

Mine tanker:
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.

Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.

The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)

Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.

Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.

Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Shroud of Sorrow

- Anna

Shroud of Sorrow av Tommy Donbavand

Tittel: Shroud of Sorrow
Forfatter: Tommy Donbavand
Serie: Doctor Who
Sider: 253
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
23 NOVEMBER, 1963

It is the day after John F. Kennedy's assassination and the faces of the dead are everywhere. PC Reg Cranfield sees his late father in the mists along Totters Lane. Reporter Mae Callon sees her grandmother in a coffee stain on her desk. FBI Special Agent Warren Skeet finds his long-dead partner staring back at him from raindrops on a window pane.

The faces begin to talk and scream and push through into our world as the alien Shroud begins to feast on the grief of a world in mourning. Can the Doctor dig deep enough into his own sorrow to save mankind?

A thrilling all-new adventure featuring the Doctor and Clara, as played by Matt Smith and Jenna-Louise Coleman in the spectacular hit series from BBC Television.

Mine tanker:
Shroud of Sorrow er, som dere kanskje har forstått, basert på BBCs tv-serie Doctor Who. Det er ikke den første boka som er skrevet om Doktoren, og det nok ikke den siste. Det har vært skrevet bøker om Doktoren og hans eventyr nesten helt siden serien startet i 1963. Denne boka handler om den ellevte Doktoren, som ble spilt av Matt Smith.

Det er dagen etter at president John F. Kennedy ble drept. Hele verden sørger. Samtidig begynner forskjellige personer å se ansikter overalt. Dette er ansiktene til kjente og kjære, avdøde personer. De ser foreldre, barn, søsken, besteforeldre eller bestevenner. Men er disse ansiktene dem de gir seg ut for å være? Og hvem eller hva er the Shroud? Kan Doktoren og Clara hjelpe menneskeheten?

Shroud of Sorrow er en typisk Doctor Who-historie. Den er både litt trist, morsom, interessant og surrealistisk. Jeg er vant til å se Doctor Who på TV, så for meg var det litt rart å lese det som en bok. Jeg vet det finnes haugevis av bøker og radioteater om Doctor Who, men jeg har ikke lest eller hørt noen før nå. Det var en ny opplevelse, og jeg likte det godt! Jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Jeg synes Doktoren var genialt skrevet. Jeg kunne høre stemmen hans inne i hodet mitt, og karakteren var akkurat slik Matt Smith spilte han i serien. Clara, derimot, kjente jeg ikke helt igjen. Det er kanskje fordi hun har vært med i såpass få episoder. Det var kanskje litt vanskelig å skrive henne. I hvert fall fant ikke jeg henne spesielt realistisk i boka. Jeg synes hun klaget mye mer enn hun gjør i serien når Jenna-Louise Coleman spiller henne. 

Boka hadde en interessant historie, som ble hjulpet av en parallellhistorie. Jeg likte det godt, og det var interessant hvordan alt ble bundet sammen til slutt. Det var ingen løse tråder, og det var jeg veldig fornøyd med.

Dessverre synes jeg løsningen var litt for rar. Og det sier ganske mye siden Doctor Who vanligvis er veldig merkelig... Det ble litt for merkelig for meg, men av en eller annen snål grunn ga det mening. Det funket selv om det var litt for rart... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det...

Shroud of Sorrow var en underholdende bok, og jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

- Anna