The Doll's House av Neil Gaiman

Tittel: The Doll's House
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Michael Zulli, Mike Dringenberg, Chris Bachalo, Malcolm Jones III og Steve Parkhouse
Serie: The Sandman #2
Format: Grafisk Roman
Sider: 232
Sjanger: Fantasy, Horror
Baksidetekst: 
The Doll's House

This second of twelve volumes collecting the complete run of THE SANDMAN follows Rose Walker as she finds more than she bargained for - long lost relatives, a serial killers' convetion, and, ultimatly, her true identity. The Master of Dreams attempts to unravel the mystery, unaware that the hand of another, far closer to home, is pulling the strings.

Mine tanker:
Da fikk jeg endelig tid til å lese Sandman #2. Jeg har gledet meg til det, siden jeg likte den først veldig godt. Jeg synes virkelig at serien har forbedret seg. Det virker som om Neil Gaiman var bitt mer sikker på historien, karakterene og alt sammen i The Doll's House.

Ok, bare så det er sagt, The Doll's House handler ikke om dukker. Heldigvis. Dukker er utrolig creepie, og den er ikke akkurat veldig pen, den som er på coveret. Den er egentlig mye styggere i virkeligheten enn på bildet...

Tegneserien starter med innledning, en type "the story so far", skrevet av Neil Gaiman. Den er ufattelig godt skrevet, full av atmosfære og stemning. Jeg ble dratt rett inn i Sandman-verden, og det var bare introduksjonen. Det er en helt spesielt stemning i Sandman-serien, en mørk og dyster verden hvor alt kan skje. Alt dette fikk Neil Gaiman frem i introduksjonen, og det beviser hvor dyktig en forfatter han er.

Da jeg anmeldte Preludes & Nocturnes, det første Sandman-volumet, skrev jeg at jeg var sikker på at jeg har sett Morpheus, the Sandman, et sted før. Det tror jeg fortsatt, men jeg innså nå at han egentlig ligner litt på Neil Gaiman selv. Noen ganger. Andre ganger ligner han mer på vokalisten i The Cure. Sånn seriøst, Morpheus ligner sykt på vokalisten i The Cure.

Tekstene i The Doll's House er utrolig godt skrevet. Som de fleste tegneserier skjer det meste gjennom bildene, men i Sandman er også tekstene utrolig gode. Dette er ikke Donald Duck, det er helt klart. Sandman er en helt annen liga. Jeg har vanligvis ikke vært så veldig interessert i tegneserier, men etter at jeg valgte å gi Sandman en sjanse, har jeg blitt mye mer åpen for det. Dette er genialt lesestoff.

Hvis man bare blar fort gjennom tegneserien, vil man ikke skjønne noe. Det vil virke som en helt grufull fortelling, som det også er til tider, men man får et helt feil inntrykk at historien ved å bare se på bildene. Man må lese tekstene for å forstå hva som skjer. Veldig mye skjer i folks drømmer, og drømmeverdenen, og derfor kan det virke litt forvirrende og mye mer grusomt en det egentlig er. Jeg tror muligens jeg skrev noe lignende anmeldelsen min av Preludes & Nocturnes.

Det er noen forskjeller i The Doll's House fra Preludes & Nocturnes. Den viktigste er at historien handler om Rose Walker, det er ikke Morpheus som er hovedperson. Jeg likte det veldig godt, og jeg likte veldig godt Roses historie. Det gjorde historien mer virkelig. Morpheus er så veldig annerledes. Så alien, som de ville sagt på engelsk. Man trenger noen som kan forankre historien i virkeligheten, og i The Doll's House var det Rose Walker.

Samtidig var det veldig spennende å lære mer om Morpheus. Han er en utrolig kompleks karakter, og det er alltid noe nytt å lære. Jeg skjønner meg ikke helt på ham, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil. Men som jeg har sagt tidligere, han er ikke menneske, det er ikke sikkert det er mening at vi skal forstå ham.

Jeg er veldig fornøyd med The Doll's House, og kommer til å starte på Dream Country, som jeg fikk av Synne til jul, snart. Jeg anbefaler virkelig.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Preludes & Nocturnes - bok 1

- Anna