Hobbiten: Smaugs ødemark

Hei,

Jeg var på kino i går og så Hobbiten: Smaugs ødemark. Jeg elsket den! Den er helt fantastisk. Filmen varer i ca. to og en halv time, men det føles ikke slik. Det føles som om den er mye kortere. Filmen fortsetter der Hobbiten: En uventet resie slutter. Bilbo og dvergene er på vei mot Ensomfjellet for å ta tilbake Erebor, dvergenes kongerike, fra Smaug, dragen.

Smaugs ødemark er enda bedre enn En uventet reise. Den er ikke like bra som Ringenes Herre, men det er ikke langt unna. Jeg synes i hvert fall at den var fantastisk! Hvor skal jeg begynne? Hvordan skal jeg prøve å fortelle dere hvorfor jeg likte den så godt?

Jeg kan starte med karakterene. Det er så utrolig mange gode karakterer, og skuespillerne er utrolig flinke! For eksempel er det jo sir Ian McKellan som spiller Gandalf. Han begynner å bli en gammel mann nå. Jeg kan ikke fatte at han holder ut; han har en del fysisk krevende scener. Det er helt utrolig! Men jeg er så glad for at han får det til. Det hadde ikke vært det samme om det var en annen som spilte Gandalf. Også har vi Richard Armitage som spiller Thorin, Martin Freeman som spiller Bilbo, Luke Evans som er Bard osv... Jeg kunne sikkert ha ramset opp alle sammen, men jeg stopper her. Bare fordi det sikkert ikke er så spennende å sitte å lese en masse navn... Men  jeg kommer uansett til å skrive om Bombur. Tykke, lille Bombur. Man er bare nødt til å elske ham. Han er så morsom og fantastisk. Du skjønner hva jeg mener hvis du har sett filmen. 

Thorin, Gandalf og Legolas.

Legolas (Orlando Bloom) er tilbake! Egentlig er ikke Legolas med i boka, men de har funnet ut han levde på den tiden det foregikk. Dvergene er å besøker faren hans, Thranduil (Lee Pace), så det er litt rart at han ikke er nevnt. Jeg er glad de tok ham med. Det er jo Legolas det er snakk om. I tillegg har de gitt ham ei venninne, Tauriel (Evangeline Lilly). Hun finnes ikke i boka i det hele tatt, ikke i Ringenes Herre heller. Karakteren hennes ble skapt fordi de som lagde filmen følte at det var en overvekt av mannlige roller; de følte at de trengte en sterk kvinne med. Det fikk de til! Jeg er også glad for at de husket Beorn. Hadde det kun blitt en film, ville nok Beorn vært en av dem som ble droppet. Jeg er så glad de ikke gjorde det. Jeg liker Beorn.

Thranduil, skogsalvenes konge.

Smaug. Smaug, den store skurken i historien. Han er dragen som har invadert Erebor, og det var han som ødela byen Dal og sendte menn og dverger på flukt. Smaug er briljant spilt av  Benedict Cumberbatch. Han har både stemmen og bevegelsene til den store dragen. Av en eller annen grunn synes jeg Smaug ligner ganske mye på Benedict. Det er nesten litt skummelt. Han burde ikke ligne så mye... En ting jeg synes er litt morsomt er at Benedict Cumberbatch gikk i en dyrehage for å se på øglene og hvordan de beveget seg mens han forberedte seg til rollen som Smaug. Han gikk og imiterte øglene og salamanderne. Jaja, slik kan det også gjøres. Og forresten, det er Benedict Cumberbatch som spiller the Necromancer også.

Det er utrolig mange fantastiske scener. Det er så utrolig mye fin natur; majestetisk er det. Flotte fjell og sletter, skoger og elver. Det er rett og slett en fryd for øyet å se på. Det er helt utrolig at slike landskap finnes på jorda. Det gjør de! Filmene er spilt inn på New Zealand. Jeg har fått enda mer lyst til å dra dit. Men det er ikke bare naturen som er nydelig. Scenene i Erebor er også utrolige. Det er helt nydelig. Hvordan alt funker sammen. Det er lett å se at Erebor har vært storslått og nydelig i dvergenes storhetstid. Nå er det derimot litt dystert og mørkt å grunn av Smaug.

Musikken i filmen  er også nydelig. Det er storslått musikk som passer helt perfekt til en slik episk fortelling. Jeg er veldig glad i musikken fra både Hobbiten og Ringenes Herre. Nydelig!

Legolas

Grunnen til at disse filmene er blitt tre filmer i stedet for én er fordi de har tatt med mye ekstramateriale fra Ringenes Herre. Boka, Hobbiten, er bare på noen 300 sider. Det er ikke nok stoff for så mye film som det blir laget. Jeg, som er en stor fan, synes det er veldig interessant og gøy at de har gravd i ekstramateriale, og jeg synes at de får frem poeng og grunner bedre på denne måten. Det forklarer for eksempel mer om orkene, som jeg absolutt ikke liker (ikke kjempeedderkoppene heller for den saks skyld!), og det forklarer litt om hvordan Sauron kom tilbake til Ringenes Herre. Det er veldig gøy! Folk som ikke har lest boka, vil ikke legge merke til dette, da... 

Bard the Bowman

Første gang man ser dvergene ved siden av menn, Bard for det meste, ser de ut som små mennesker, men det er vel egentlig det de er, er det ikke? Jeg synes bare det så litt snodig ut. Thorin så ut som om han hadde veldig lite hode... Samme det.

Filmen var i 3D. Disse 3D-brillene er litt irriterende. Noen andre som synes det? De glir nedover nesa mi hele tiden. Men 3D-effektene i filmen var veldig gode. Jeg var imponert. Jeg har sett en del dårlige 3D-effekter tidligere. Jeg har til og med sett filmer hvor jeg ikke har sett noe til 3D-effektene i det hele tatt. Det var bedre effekter i traileren på en annen film jeg så før filmen begynte-.-

Selv om det er scener som fikk meg til å skvette, var filmen kjempespennende, og jeg anbefaler den virkelig. Du må selvfølgelig se den første først. Og mens jeg husker det, hvis du ser filmen, se etter om du kan finne Peter Jackson, regissøren. Han er med. Jeg fant ham, kan du?

- Anna 

The Restaurant at the End of the Universe av Douglas Adams

Tittel: The Restaurant at the End of the Universe
Forfatter: Douglas Adams
Serie: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy #2
Sider: 187
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
THE RESTAURANT AT THE END OF THE UNIVERSE

When all questions if space, time, matter and the nature of being have been resolved, only one question remains - "Where shall we have dinner?" The Retaurant at the End of the Universe provides the ultimate gastronomic experience, and For once there is no morning after to worry about.

VOLUME TWO IN THE TRILOGY OF FOUR

Mine tanker:
Jeg begynte på denne rett etter at jeg var ferdig med The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Om mulig er The Restaurant at the End of the Universe enda morsommere enn den forrige. I denne boka trenger ikke Douglas Adams å bruke tid på å introdusere personene. De er de samme som i den forrige boka. Det kommer noen nye bikarakterer, men de trenger ikke en så veldig lang introduksjon. Dette gjør at forfatteren kan bruke mer tid på å skape morsomme og absurde situasjoner. Vi kjenner jo allerede til Arthurs situasjon, og vi har fått en forklaring på tid og sted i The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Boka er morsom fra første side. Den starter med:

"The story so far:

In the beginning the Universe was created.

This has made a lot of people very angry and been widely regarded as a bad move.[...]"

Det skjer så utrolig mye rart, og alt virker egentlig helt merkelig. Det er aldri mulig  gjette seg til hva som kommer til å skje, og har du gjettet på noe, er det svært lite sannsynlig at du har rett. Men vet du hva, det er utrolig gøy, og det gjør disse bøkene enda morsommere  lese. Det er en reise, en reise sammen med Arthur Dent, som er akkurat like forvirret som leseren. Jeg vil tro det er det som er meningen fra forfatterens side; å forvirre leseren mest mulig. 

Jeg må bruke litt tid til å skrive om denne restauranten. Det er en restaurant på slutten av Universet. Først så trodde jeg at den var der Universet sluttet stedsmessig, men det går jo ikke an siden Universet er uendelig. Jeg fant ut etter hvert at restauranten ligger der Universet slutter tidsmessig. Det vil si; du kan sitte å spise mens du nyter synet av at Universet slutter. Hvis du har lyst. Like etter at Universet har gått under, blir restauranten trukket tilbake i tid til like før Universet går under, og så er det påen igjen. Hvis det ikke var nok for deg å se Universets undergang, har de en hamburgerbar på begynnelsen av Universet også. Der kan du se skapelsen av Universet. 

Det er på tide at noen bruker litt tid på å sette pris på disse fantastiske navnene Douglas Adams har funnet på. For hvem har vel ikke lyst til å kalle barnet sitt for Slartibartfast (det er et guttenavn)? Er ikke det et helt vanlig navn? Jeg kan ikke skjønne at det er mulig å finne på et slikt navn. Han som heter det i boka, synes ikke navn er så veldig viktig. Det kan jeg godt forstå! Det er ikke det eneste. Vi har også Zarniwoop, Hotblack Desiato, Zaphod Beeblebrox og Ford Prefect, han valgte det selv, men skjønte ikke at det ikke var et navn som mennesker brukte; det er navnet på en bil, en Ford for å være mer presis. Du må ha ganske god fantasi for finne på noe slikt! Jeg hadde aldri fått det til, det er helt sikkert. 

Det er mange snodige raser ute i Universe. The Golgafrichans er en av dem. Hvordan er det mulig å være så utrolig dumme? Jeg kan ikke forstå det. Det verste er hvem de viser seg å være. Jeg kommer ikke til å si det. Du får lese boka selv. Det er utrolig morsomt og nesten litt tragisk. Uff... Er det mulig? I tillegg, disse yrkene de har, telephone sanitizer (telefonrengjører?) for eksempel, er det et ordentlig yrke? Er det noen som jobber som det?

Men... når alt dette er sagt... du burde virkelig lese denne boka. Den er så utrolig morsom!!!

Anmeldelse av tidligere bøker:

The Hitchhikers's Guide to the Galaxy - bok 1

- Anna  

The Hitchhiker's Guide to the Galaxy av Douglas Adams

Tittel: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy
Forfatter: Douglas Adams
Serie: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy #1
Sider: 159
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
THE HITCHHIKER'S GUIDE TO THE GALAXY

One Thursday lunchtime the Earth gets unexpectedly demolished to make way for a new hyperspace bypass. For Arthur Dent, who has only just had his house demolished that morning, this seems already to be more than he can cope with. Sadly, however, the weekend has only just began, and the Galaxy is a very strange and startling place.

VOLUME ONE IN THE TRILOGY OF FOUR

Mine tanker:
Først vil jeg bare si: volum en i en trilogi på fire... Trilogi... Jeg trodde det betydde at det var tre bøker i en serie. Tydeligvis ikke nå lenger! Og vel, det er ikke fire bøker i serien; det er  fem pluss en skrevet av Eion Colfer (forfatteren av Artemis Fowl). Han fikk lov til å skrive en sjette bok av Douglas Adams enke. Så egentlig er dette en trilogi på seks. Det gir ingen mening...

Og så vil jeg også si at jeg er litt forvirret når det gjelder hvordan man staver "hitchhiker". Boka jeg har skrev det i to ord "hitch hiker", men alle andre steder er det stavet i ett ord "hitchhiker". Hva er riktig? Noen som vet det? Internett vil ha det i ett ord, da.

Pappa har lenge fortalt meg hvor morsomme disse bøkene er, og jeg følte meg litt deprimert etter Patrick Ness' Chaos Walking-serie, så jeg trengte noe morsomt å lese. Derfor valgte jeg The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Den er utrolig morsom. Det var flere ganger jeg lo høyt. Alt er så utrolig urealistisk og ulogisk , og det er helt latterlig. Noen av tingene som skjer er så utrolig usannsynlig, som for eksempel aper som har skrevet Hamlet. (Vel, det skjedde mens de kjørte i usannsynlighetsmodus; det kan være grunnen, men likevel...)

"It was crazier than a mad monkey."

                                                                                               - Ford Prefect

Jeg likte veldig godt hvordan boka var skrevet. Jeg kan se at den ikke er skrevet i dag, men jeg likte det veldig godt. Det passet veldig godt til historien.

Karakterene er veldig morsomme, og jeg likte dem veldig godt. Arthur Dent. Stakkars fyr. Først ødelegges huset hans for å bygge motorvei, så ødelegges jorda for å bygge intergalaktisk motorvei. Uff, litt uheldig? Jeg skjønner godt at han er litt muggen. Ford, Trillian og Zaphod likte jeg også veldig godt. Jeg kan ikke forklare det, men de bare passet inn i historien, om du skjønner hva jeg mener... Mest sannsynlig ikke, men det får gå. Den beste av alle karakterene var Marvin. Marvin er en manisk deprimert robot. Hvordan kommer man opp med en slik idé i det hele tatt? Han er utrolig morsom, og noen av de aller beste scenene er med ham. Jeg elsker ham!

Jeg bare må fortelle om Babelfisk. Babelfisk er små fisk som sitter inni øret ditt og oversetter alle språk i hele universet. Visste du at det er en ordbok på Internett som heter Babel Fish? Den er oppkalt etter Douglas Adams Babelfisk. Tenk så snodig det må være å ha en fisk i øret. En fisk! Jeg hadde aldri kommet opp med en slik idé. Det er helt snodig. Skjønner du nå hva jeg mener med urealistisk, usannsynlig og ufattelig morsomt?

Jeg likte boka veldig godt, og har tenkt til å lese den neste The Restaurant at the End of the Universe. The Hitchhiker's Guide to the Galaxy finnes også på norsk. Da heter den Haikerens guide til galaksen. Jeg anbefaler virkelig!!!

- Anna

PS! Det er til og med en henvisning til Bob Dylans Blowing in the Wind. Se om du kan finne den!

The Hunger Games: Catching Fire

Hei,

Har vært i Oslo og besøkt Synne. Jeg, Synne og Anders var på kino og så The Hunger Games: Catching Fire. Filmen begynner med at Katniss (Jennifer Lawrence) og Peeta (Josh Hutcherson) skal ut på seiersturne og må ut til alle de andre distriktene. Senere får de vite at deltagerne til de 75. Hunger Games skal trekkes ut blant de tidligere vinnerne. Det vil si at Katniss må ut igjen sammen med Peeta eller Haymitch.

Jeg likte filmen veldig godt. Jeg synes at de har fått med seg det viktigste, og filmen er tro mot boka. Det liker jeg veldig godt. Jeg har sett filmatiseringer av bøker hvor jeg ikke har kjent igjen historien. Her kunne jeg kjenne historien igjen, og filmen var både spennende og trist selv om jeg visste hva som kom til å skje. Jeg begynte å gråte da Katniss og Peeta var i Distrikt 11 og snakket om Rue og Thresh. Utrolig trist :'(

Jennifer Lawrence, som spiller Katniss, er utrolig flink. I anmeldelser har det stått at hun bærer hele filmen. Det kan jeg være enig i. Hun er så fantastisk flink, og det er helt utrolig hvordan hun får det til. Jeg kan ikke forstå det. Så flink til å portrettere følelser som virker riktig utifra situasjonen. Jeg er så imponert!

I filmen var det noen nydelige naturshoots. Det var noen nydelige steder de hadde spilt inn og filmen var veldig flott visuelt. Jeg ble veldig imponert og veldig mye av naturen var fantastisk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det var utrolig!

Alt i alt likte jeg filmen veldig godt og kan godt tenke meg å se den igjen!

- Anna

Monsters of Men av Patrick Ness

Tittel: Monsters of Men
Forfatter: Patrick Ness
Serie: Chaos Walking #3
Sider: 603
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
"War," says the Mayor. "At last."

Three armies march on New Prentisstown, each one intent on destroying the others.

Todd and Viola are caught in the middle, with no chance of escape.

As the battles commence, how can they hope to stop the fighting? How can there ever be peace when they're so hopelessly outnumbered? And if war makes monsters of men, what terrible choices await?

But then a third voice breaks into the battle, one bent on revenge...

Mine tanker:
Da var den siste boka i Patrick Ness' Chaos Walking-trilogi lest. Jeg har ikke ord for hvor fantastisk disse bøkene er. Hvorfor har ikke alle lest dem?

Nå er det blitt krig mellom Mayor Prentiss' hær, the Answer og the Spackle. Hvordan skal det gå? Hvem vil alliere seg? Eller vil de slåss alle mot alle? Det er så forferdelig! Krigen er forferdelig! Det er helt grusomt å lese om, og jeg skjønner veldig godt hvorfor Todd reagerer som han gjør. Følelsen av håpløshet og av at det ikke er verdt det.

Helt fra begynnelsen har jeg elsket disse bøkene, og nå som jeg er ferdig med serien, elsker jeg den enda mer. Det er sjeldent bøker får meg til å begynne å gråte. Alle tre bøkene i Chaos Walking-trilogien har fått meg til å gråte. Noen ganger fordi det var så trist, andre ganger gråt jeg av glede. Det er sjeldent bøker får meg til å føle så mye. Sorg, glede, frykt, spenning, lettelse, frustrasjon og hjertesorg. Jeg vet ikke helt om dette er så lett å forstå, men det er akkurat slik det har vært å lese disse bøkene. Det har vært en følelsesladd reise sammen med Todd og Viola. Det er som om Patrick Ness har revet hjertet mitt ut av meg og hoppet på det. Ok, det hørtes litt voldsomt ut...

Alle karakterene utvikler seg og blir mer kompliserte og mer grå enn svart hvit. Nå vet jeg ikke lenger hva jeg skal synes om Mistress Coyle og Mayor Prentiss. Jeg greier ikke å hate eller like noen av dem. Alle har sine grunner, og da blir det vanskeligere å mislike dem. Oppi det hele har vi Wilf, den gamle mannen som har hjulpet Todd og Viola tidligere. Han er så søt og snill og det er umulig å ikke like ham. Han er bare så utrolig skjønn.

1017, the Spackle, får fortelle sin historie. Han har fått sin egen synsvinkel, og jeg føler at jeg endelig forstår ham litt. Historien hans er forferdelig, og den forklarer hvorfor han hater Todd så kraftig som han gjør. Jeg vet ikke om jeg likte 1017 eller ikke. Det som er helt klart er at jeg syntes synd på ham.

I deler av boka var det en del snakk om vann. Det gjorde meg utrolig tørst. Har du noen gang opplevd det før? Å bli tørst når det er snakk om vann eller sulten når det er snakk om mat. Jeg blir tørst av å sitte å skrive om det...

Boka er FULL av plot twists, finner ikke noe godt norsk ord. Noen mener at Rick Riordan er kongen av plot twists. Han er prinsen. Patrick Ness er kongen. Det er aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Det skjer noe uventet nesten hver eneste side. Det er en av grunnene til at disse bøkene er så fantastiske som de er. Jeg elsker det, samtidig som det gjør meg utrolig frustrert. Når man tror at Todd og Viola endelig er trygge, kan man være ganske sikker på at de ikke er det. Patrick Ness finner en ny måte å ødelegge for dem vær du sikker.

Jeg elsker designet på disse bøkene. De er så enkle når de ser dem på avstand. Kommer du nærmere, ser du at de er dekket av skrift. Det er utrolig lekkert og nydelig!

Til slutt vil jeg bare si at disse bøkene er fantastiske, og jeg anbefaler dem for alle!!!

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Knife of Never Letting Go - bok 1
The Ask and the Answer - bok 2

- Anna

Ender's Game

Hei,

Jeg har nettopp vært på kino og sett Ender's Game. Filmen handler om Andrew "Ender" Wiggin (Asa Butterfield), som blir håndplukket til å lede menneskeheten i kampen mot formikene (aliens). Filmen handler om treningen han går gjennom på Kampskolen og på Befalskolen. Den er basert på Orson Scott Cards science fiction-klassiker med samme navn. Les min anmeldelse her.

Filmen var veldig god, og jeg, som er stor fan av boka, var fornøyd. Det var noen ting som irriterte med litt, men slik er det alltid når bøker blir filmatisert. Som vanlig var boka bedre enn filmen, men det betyr ikke at filmen ikke var bra. Det var den!

Jeg var veldig imponert over det visuelle. Mange av scenene var nydelige visuelt sett. For eksempel var jeg veldig imponert over Battle Room, husker ikke hva de oversatte det med, og scenene med simulatoren på slutten var utrolige. Tankespillet var også blitt nydelig, men det var småting som manglet i det. Det gjorde ikke noe særlig.

Det eneste som jeg synes var litt dumt, var at noen av karakterene var blitt en blanding av flere, og det samme hadde skjedd med noen av scenene. Jeg skulle ønske at de hadde brukt litt lenger til på noen av scenene slik at vi kunne fått mer tilgang til Enders tanker og følelser rundt temaet. Det er ganske viktig i boka.

Eller så var den veldig spennende, og i motsetning til andre filmer jeg har sett, kjente jeg historien igjen. Det var utrolig fint! Jeg er veldig fornøyd med hvordan filmen viste seg å bli, og tror at jeg ville likt den enda bedre hvis jeg ikke hadde lest boka først.

Asa Butterfield, som spiller Ender, er utrolig flink. Han fikk portrettert Ender på en måte som gjorde at jeg trodde på det. Jeg tror at Ender er en av de mer vanskelige personlighetene å spille, og det må ha vært en prøvelse. Dette er på grunn av at Ender er en slik komplisert person, og han har så mange tanker og følelser som svirrer rundt oppi hode som han prøver å holde inne. Det å spille en person som prøver å ikke vise følelsene sine, er ikke lett. Du skal la folk skjønne hva karakteren føler samtidig som at det ikke skal bli for tydelig. (Sorry, jeg vet ikke om det ga noen mening...)

Til slutt vil jeg bare klage litt på Aftenpostens anmeldelse av Ender's Game. Når du skriver en anmeldelse av en film, da er det vanlig å skrive om han/hun som spiller hovedpersonen. Det hadde ikke Aftenpostens anmelder gjort. Asa Butterfield var ikke nevnt i anmeldelsen! Er det mulig? Er det bare fordi han er ung? D
e voksne som spiller noen av bikarakterene var nevnt. Det var veldig snodig, spør du meg.

Jeg vil anbefale andre å se Ender's Game. I hvert fall hvis du er glad i science fiction.

- Anna

PS! Ender's Game er den første boka i en serie, men jeg vet ikke om det vil bli flere filmer. Jeg håper det!

Jeg kommer fra nå av til å bare anmelde filmer som er basert på bøker. Det er litt på grunn av at det tar mye tid, og fordi jeg for det meste ser filmer som er basert på bøker. Håper det er greit?

The Ask and the Answer av Patrick Ness

Tittel: The Ask and the Answer
Forfatter: Patrick Ness
Serie: Chaos Walking #2
Sider: 517
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
Fleeing before a relentless army, Todd has carried a desperately wounded Viola right into the hands of their worst enemy, Mayor Prentiss.

Immediately separated from Viola and imprisoned, Todd is forced to learn the ways of the Mayor's new order. 

But what secrets are hiding just outside of town? And where is Viola? Is she even still alive? And who are the mysterious Answer?

And then, one day, the bombs begin to explode...

Mine tanker:
Jeg begynte på The Ask and the Answer rett etter at jeg var ferdig med The Knife of Never Letting Go. Den var utrolig bra. Dessverre ikke fullt så bra som den første, men fortsatt kjempespennende, og den knuste hjertet mitt flere ganger. Jeg elsket boka!

I denne boka forteller både Todd og Viola sin del av historien. Jeg likte det veldig godt! Det var gøy å se Violas syn på historien, og jeg likte å lese hennes del veldig godt. Hun forteller på en annen måte enn Todd. Han snakker mye bredere med yer og ain't mens hun ville si you og isn't. Begge kommer tydelig til liv på den måten. I tillegg er de adskilt i store deler av historien. Derfor var det veldig fint å få Violas del, men det var utrolig trist å lese om dem når de ikke var sammen. Det var så søtt at de hele tiden spurte etter hverandre. De ar så søte sammen!

Verdenen Todd og Viola bor i er ganske interessant. Den er delvis middelalderskk, med hest og kjerre og slikt, men også delvis futuristisk, med romskip og sånne ting. Det er en spennende miks, som funker helt perfekt. Det er ikke noen logiske brister. Heldigvis! Det er utrolig kjipt når det er det.

Det er en del personer i boka jeg ikke er så særlig glad i. Ganske mange av offiserene i Mayor Prentiss hær for eksempel. Mr Hammar er den verste av dem alle! Han er så utrolig usympatisk og slem. Han liker å se at andre har det vondt! Mayor Prentiss er ikke så mye bedre. Jeg greier ikke helt å finne ut hvem han er, men jeg får frysninger av ham.

The Spackle, de som bodde der før menneskene kom, er ganske rare. Jeg håper jeg får vite mer om dem i Monsters of Men. De ser litt ut som mennesker, men er også ganske annerledes. De snakker for eksempel med tankene. Det er litt rart. Gleder meg til å få vite mer om dem.

The Ask and the Answer er en veldig bra bok, og jeg anbefaler den!

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Knife of Never Letting Go - bok 1

- Anna

The Knife of Never Letting Go av Patrick Ness

Tittel: The Knife of Never Letting Go
Forfatter: Patrick Ness
Serie: Chaos Walking #1
Sider: 479
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
TODD HEWITT IS THE LAST BOY IN PRENTISSTOWN.

But Prentisstown isn't like other towns. Everyone can hear everyone else's thoughts in a constant, overwhelming, never-ending Noise. There is no privacy. There are no secrets.

Or are there?

Just one month away from the birthday that will make him a man, Todd unexpectedly stumbles upon a spot of complete silence.

Which is impossible.

Prentisstown has been lying to him.

And now he's going to have to run...

Mine tanker:
Jeg har hørt mye om denne serien, Chaos Walking, og har lenge hatt lyst til å lese den. Så jeg bestemte meg for å kjøpe dem. Det er jeg så glad for. Nå har jeg nettopp lest The Knife of Never Letting Go og er veldig imponert.

Boka handler om Todd, som er den eneste gutten igjen i Prentisstown, en by med bare menn og en gutt. (I denne verdenen er det også noen vesen som kalles spackle, men de skal være utdødd). Todd lever i en verden hvor alle kan høre alles tanker. De kaller det Støy (Noise). Jeg synes dette er en virkelig kul idé, og jeg lurer på hvordan forfatteren har kommet på det. Jeg kan ikke skjønne hvordan noen kan leve i en slik verden. Det virker utrolig slitsomt, og jeg tror at jeg ville hatt konstant hodepine. Jeg tror også at jeg hadde følt meg svært utilpass. Jeg liker godt å kunne være alene iblant.

Todd og Viola, som er hovedpersonene i boka, likte jeg veldig godt. Jeg synes de er veldig godt beskrevet, og de utfyller hverandre. De er der for hverandre og sier de rette ordene den andre trenger å høre for å komme seg videre. Jeg liker vennskapet deres veldig godt. Når Viola leser for Todd, holdt jeg nesten på å begynne å gråte, scenen er så rørende.

Manchee er Todds hund. Han er så søt, morsom og irriterende. Jeg elsker Manchee! Manchee, som alle andre dyr, kan snakke. Hunder er noen av de mer intelligente,(sauer for eksempel, er så dumme at det eneste de kan si er sau), men Manchee er ikke så veldig smart. For det meste sier han bare "Todd?" Jeg ble virkelig glad i ham.

Boka er skrevet veldig muntlig, og noen ord er skrevet akkurat slik de blir uttalt. Though er skrevet tho, og station er skrevet stayshun. I begynnelsen syntes jeg det var litt forvirrende, men jeg vente meg fort til det. Jeg ble faktisk veldig glad i måten å skrive på, og følte at jeg ble bedre kjent med Todd på den måten, (han forteller i jeg-person). Det var lettere å tro på Todd som person siden boka var skrevet på den måten.

Som vanlig var det en person i boka jeg absolutt ikke likte, Aaron. Han er presten i Prentisstown, men om han følger Gud eller Djevelen vet jeg ikke. Jeg tror ikke at det har vært mange litterære karakterer jeg har mislikt så sterkt, kanskje bare Penny i Gone-serien. Måten han dukker opp hele tiden, og hva han krever av Todd, er helt forferdelig og galt! Hvordan kan noen være så korka i hodet sitt og gale som det Aaron er?

Historien om Prentisstown er helt forferdelig. Jeg kan ikke skjønne at noe slikt kan ha  blitt holdt hemmelig. Hvordan er det mulig? Todd, stakkars, er født midt oppi det hele. Det må ha vært grusomt for ham å få høre det!

Typisk så ender det med en cliff-hanger, og det er ikke en liten en. Jeg er så glad jeg har både The Ask and the Answer, bok to, og Monsters of Men, bok tre, i bokhylla mi.

The Knife of Never Letting Go er kjempespennende og morsom, men til tider er den også utrolig trist. Det er en av de aller første gangene tårer rant nedover kinnene mine mens jeg leste. Det var så forferdelig og trist at jeg nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Glad jeg ikke satt på et fly eller buss!

Anbefales på det aller sterkeste. Hvorfor har ikke flere lest disse?

- Anna

Photoshop Elements

Hei,

For en stund siden kjøpte jeg Photoshop Elements. Jeg vil gjerne vise deg noen av bilene jeg har redigert. Det er jeg som har tatt alle bildene, og de er tatt med Nikon D3200.

Fire bilder av et ekorn:

Originalbildet

 Tre bilder av samme blomst:

Bildet er slik, jeg har ikke gjort noe med fargene

Spornes, Hove

Spornes, Hove

Hva synes du?

- Anna

The House of Hades av Rick Riordan

Tittel: The House of Hades
Forfatter: Rick Riordan
Serie: Heroes of Olympus #4
Sider: 583
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
THE STAKES HAVE NEVER BEEN HIGHER. IF PERCY JACKSON AND ANNABETH FAIL IN THEIR QUEST, THERE'LL BE HELL ON EARTH. LITERALLY.

Wandering the deadly realms of Tartarus, every step leads them further into danger. And, if by some miracle they do make it to the Doors of Death, there's a legion of bloodthirsty monsters waiting for them.

Meanwhile, Hazel and the crew of the Argo II have a choice: to stop a war or save their friends. Whichever road they take, one thing is certain - in the Underworld, evil is unstoppable.

Mine tanker:
Jeg har ventet så lenge på The House of Hades, og nå er den endelig her! Jeg elsket de tre første bøkene i serien og var kjempespent! Boka er enda en kjempegod, morsom og spennende én fra Rick Riordan. Jeg skjønner ikke hvordan han får det til. For hver bok, blir de bare bedre og bedre.

Det første som møtte meg da jeg åpnet boka var den lille hilsenen til hvem enn forfatteren har dedikert boka til. Vanligvis står det noe sånn som:

 "To Jill

Love you"

Rick Riordan hadde skrevet:

"To my wonderful readers:

Sorry about that last cliff-hanger.

Well, no, not really, HAHAHAHA.

But, seriously, I love you guys."

Det er bare så typisk Rick Riordan. Han fikk meg til å le før boka hadde begynt. Hvordan går det an? 

Det er så mange geniale karakterer i disse bøkene. Jeg elsker Leo. Han er så morsom og smart. Det var scener hvor jeg lo høyt på grunn av ham. Bob, haha, han er så søt. (Litt rart å kalle en titan søt, men Bob er det). Dragen Festus er også fantastisk. La oss putte inn en gal gud for jordbruk og en ilder som fjerter hele tiden(-.-), så skjønner du kanskje hvorfor disse bøkene er utrolig morsomme. Det er så mange morsomme karakterer, og jeg elsker mange av vitsene. Noen av dem er så teite at de blir morsomme.  

!!!SPOILER ALERT!!!

Stakkars Percy og Annabeth som er i Tartarus. Hvordan kan du gjøre noe sånt Rick? Du kunne like så godt ha sendt dem til Helvete, vent litt... De er i Helvete-.- Og Leos møte med Calypso... Det er så fantastisk søtt og det knuste hjertet mitt. Jeg elsket det!!!

!!!SPOILER OVER!!!

Det er noe med måten Rick Riordan skriver på. Jeg klarer ikke å beskrive det; finner ikke de rette ordene. Boka fanget meg, jeg satt en hel søndag for å få lest den ferdig. Det er spennende, morsomt å litt trist på en gang. Jeg skjønner ikke hvordan han greier det. (Hvis dette ikke ga noen mening, burde du lese boka. Da vil du forstå hva det er jeg prøver å si).

Åh, Nico. Stakkars, stakkars Nico. Hvorfor gjør Rick dette mot deg? Jeg tror at jeg endelig forstår Nico litt bedre. Jeg forstår i hvert fall hvorfor han har hatt slik motvilje mot Percy og Annabeth. Nå håper jeg at han vil godta det og vil la noen andre en bare Jason få vite det. Kanskje han endelig kan få fred med seg selv og føle tilhørighet..?

Da jeg var ferdig med boka var det eneste jeg tenkte, ferdig alt? Hvorfor må det være ett helt år til neste, The Blood of Olympus, kommer? Neeei!!!

Anbefaler på det aller sterkeste. Heroes of Olympus er en av mine favorittserier. 

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Son of Neptune - bok 2
The Mark of Athena - bok 3

- Anna 

Ender in Exile av Orson Scott Card

Tittel: Ender in Exile
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #1.5
Sider: 384
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
At first, Ender believed they would bring him back to Earth as soon as things quietened down. But things were quiet now, had been quiet for a year, and it was pøain to him now that they would not bring him back at all, that he was much more useful as a name and a story than he would ever be as an inconveniently flesh-and-blood person.

At the close of Ender's Game, Andrew Wiggin - better known as ender - knows that he cannot live on Earth. He has become far more than just a boy who won a game: he is the Saviour of Earth, a herom a military genius whose allegiance is sought by every nation of the newly shattered Earth Hegemony.

He is offered the choice of living undr the Hegemon's control, a pawn in his brother Peter's political games. Or he can join the colony ships and go out to settle one of the new worlds won in the war.

The story of those years on the colony worlds has never been told... until now.

Mine tanker:
Ender in Exile er oppfølgeren til Ender's Game som kom år etter at serien egentlig var ferdig. Den handler om det som skjer mellom bok én, Ender's Game, og bok to, Speaker for the Dead. Den beskriver i detaljer det som så vidt ble nevnt i siste kapittel i Ender's Game, pluss mye mer. Jeg har ikke lest bok to, men gikk rett på denne da jeg var ferdig med bok én.

Jeg likte den veldig godt. Den er ikke fullt så god som den første, men det er ikke veldig langt unna. Problemet mitt var at den var litt treg i begynnelsen, og at det ikke var noe konkret mål i boka, men alt som skjedde, dukket opp underveis. Det var ingen fiende som skulle bekjempes eller noe annet de jobbet for å få til. Man kan argumentere med at Ender kjemper mot sin egen skyldfølelse gjennom hele boka, men det er ikke helt det samme som å ha en fysisk fiende synes jeg.

Jeg likte veldig godt at boka var skrevet fra forskjellige av karakterenes synsvinkel. Jeg syntes det var interessant og gøy å få historien fra for eksempel Valentines side av saken og ikke bare Enders. Spesielt godt likte jeg scenene med Valentine, Peter og foreldrene deres. Det var litt trist å lese om hvordan Val og Peter tror de forstår foreldrene deres, men så gjør de egentlig ikke det i det hele tatt. Det er akkurat det samme den andre veien, men foreldrene forstår Val og Peter litt bedre. Det var trist å se hvordan et familieforhold kunne ende opp som det. Derfor likte jeg spesielt godt samtalen Val hadde med foreldrene før hun dro. Da virket det som om de endelig forstod hverandre, i hvert fall litt.

Det at hvert kapittel begynner med en e-mail fra en av karakterene til en annen, likte jeg veldig godt. E-mailene får fram deler av historien, som ikke ville ha kommet fram ellers. Det var gøy å lese, og ga boka forskjellige måter å fortelle historien på. Av en eller annen grunn har jeg alltid syntes det er gøy med slikt som e-mailer, brev, notater og slikt i bøker. Det gir et lite avbrekk fra en ellers ganske kompakt tekst.

En ting som forvirret meg litt, var at the Buggers, som Ender kjempet mot i første boka, plutselig ble kalt the Formics. Jeg grublet over dette, og til slutt kom jeg fram til at det måtte være deres ekte navn, at Buggers bare var slang. Noen kalte dem fortsatt Buggers, og det var noe av det som forvirret meg mest, men jeg overlevde. Det var ikke noe stort problem for meg.

Det var mange nye karakterer som dukket opp i Ender in Exile. En av dem var Alessandra. Jeg likte henne veldig godt. Hun var modig, sta og hadde sin egen mening, men moren styrte for mye av livet hennes. Moren virket helt sprø. Hun gikk rundt og snakket om feer hele tiden. Jeg likte henne ikke noe særlig. Ikke likte jeg Quincy Morgan noe særlig heller. Han var alt for maktsyk og paranoid, og måten han behandlet Ender på var uakseptabel. Achilles syntes jeg nesten synd på. Han var så misledet av den gale moren sin at det ikke var rart at han handlet slik han gjorde.

Til min store glede og fortvilelse dukket Bean opp igjen. Han var min favoritt i Ender's Game. I denne boka blir han bare nevnt, men det man får høre er utrolig trist. Stakkars søte, lille Bean! Hvorfor måtte det ende slik?

Ender er genialt skrevet. Det er virkelig gøy å se hvordan han forandrer seg gjennom boka; hvordan han vokser. Jeg kunne tydelig se at Ender ble eldre, og at han fikk flere venner. Han var ikke særlig nær noen i den forrige boka, og det har satt sine spor i ham.

Til slutt vil jeg bare si at jeg likte slutten veldig godt. Det var gøy å se Petra igjen. Jeg er veldig fornøyd med boka, og anbefaler den.

Anmeldelse av tidligere bøker:
Ender's Game - bok 1

- Anna

Terminal av Roderick Gordon og Brian Williams

Tittel: Terminal

Originaltittel: Terminal

Forfatter: Roderick Gordon og Brian Williams

Oversetter: Marius Middelthon

Serie: Tunneler #6

Sider: 386

Sjanger: Fantasy

Baksidetekst:

MED TERMINAL SETTES DET ENDELIGE PUNKTUMET FOR SUKSESSERIEN.

Styxene herjer over hele England og etterlater seg død og forferdelse overalt. Det ser ut som om det er umulig å stoppe dem. Will og Elliot prøver så godt de kan. Fra et sted ingen visste fantes: Jordens indre.

Mine tanker:

Terminal er den siste boka i serien om Will og Chester. Det er en god stund siden de oppdaget Kolonien i første bok, og det er mye som har hendt siden den gang. Terminal begynner der Spiral sluttet. Det likte jeg veldig godt, for det skapte spenning fra begynnelsen. Dessverre er det ganske lenge siden jeg leste Spiral, og det tok derfor litt tid før jeg husket alt som hadde skjedd og hvem alle var. 

Boka er utrolig spennende! Den var utrolig vanskelig å legge fra seg. Underveis i boka var det så mange spørsmål jeg ville ha svar på. (Heldigvis fikk jeg svar!) Som for eksempel, hvem er buskmennene? Danforth, er han snill eller slem? Hvordan skal de bekjempe grensevokterne (På baksiden av boka blir de kalt styxene, men inni boka kalles de grensevokterne)? 

Persongalleriet i denne serien er stort. De fleste av karakterene liker jeg veldig godt. Som Will. Han er hovedpersonen i serien. Jeg liker godt vennskapet hans med Chester og vennskapet han har med Elliot. Stakkars Chester. Jeg både skjønner ham og skjønner ham ikke. Så har ikke jeg opplevd noe så traumatisk som det han har. Det er ganske grusomt å lese om at han bare blir galere og galere. Hadde jeg vært Stephanie, hadde jeg óg vært livredd. Mrs. Burrows har forandret seg mye i løpet av serien. I starten så hun bare på tv. Nå er hun aktiv og gjør det hun kan. Jeg liker henne mye bedre nå. Likte henne ikke noe særlig i starten. Colly, jaktkatten, er alltid sammen med henne. Colly er skikkelig søt. Så har vi jo Drake. En av mine favorittpersoner i serien. Hvorfor måtte det ende slik? (Hvis dette ikke gir noen mening, så skjønner jeg det godt, men hvis du har lest boka, skjønner du hva jeg sikter til...)

Også er det så mange jeg absolutt ikke liker. Som Rebecca-tvillingene og Hermione. Kan ikke de bare gå og dø i et hull? Jeg ble nesten litt sint når jeg leste om dem. Og grensevokterne og armagiene deres. Måten Fasen utføres på er bare helt motbydelig!!! Selvfølgelig må jo Martha også dukke opp. Den gale kjerringa. Har ikke du skapt nok trøbbel for stakkars Chester? 

Jeg elsket slutten. Den samlet sammen mange løse tråder.  I tillegg kom den helt overraskende på meg. Hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle ende slik. Ikke i mine villeste drømmer, med det passet godt!

Jeg anbefaler virkelig!

Anmeldelse av tidligere bøker:
Tunneler - bok 1

- Anna

Ender's Game av Orson Scott Card

Tittel: Ender's Game
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #1
Sider: 326
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
TO SAVE MANKIND

THEY NEED A HERO

BUT ARE THEY CREATING 

A MONSTER

Mine tanker:
Ender's Game handler om det unge geniet Andrew "Ender" Wiggin. Han blir valgt til å lede menneskeheten i kampen mot deres største fiender, the Buggers. Boka handler om treningstiden hans på the Battle School og på the Commander School.

Før boka starter, er det en introduksjon forfatteren har skrevet. Den handler om Ender's Game, hvordan den ble mottatt, og om det å skrive historier. Han skriver at det ikke er han som bestemmer hvordan historien blir. Det er du som leser som bestemmer. Du legger til det du tenker å føler. Slik blir en bok forskjellig fra person til person som leser den. Introduksjonen er utrolig bra skrevet.

Allerede etter først kapittel, hadde jeg en følelse av at dette kom til å bli en av mine favorittbøker. Jeg visste ikke noe særlig om boka, men jeg hadde en følelse... Og slik ble det. Jeg elsket Ender's Game.

Hovedpersonen i boka er Ender. Han er seks år i starten av boka, og han er tretten på slutten. Det betyr at boka strekker seg over et langt tidsrom. Ender opplever mye fælt. Jeg synes det er helt forferdelig hvor mye han må gjennomgå, og jeg kunne tydelig se hvordan det preget ham. Stakkars Ender...

Jeg elsker ideen til Orson Scott Card. Jorda i framtiden. En framtid hvor verden er delt i to. Den ene delen styres av the Hegemon, USA med flere land, og den andre delen er under den andre Warszawa-pakten, Russland med de fleste landene i Europa og mer. Jorda er overbefolket. Derfor har de satt i gang en to-barnspolitikk. Det minner litt om ett-barnspolitikken til Kina. Forskjellen er at i Ender's Game kan man få et tredje barn hvis de som styrer bestemmer det. De kan komme å si at dere to skal få et barn til. Det tredje barnet blir kalt en Third. Ender er en Third. De blir ofte mobbet.

Jeg liker veldig godt ideen med the Battle School og the Commander School. Det er en type Boarding School, bare at de ikke har vanlige fag, men lærer å sloss og styre en flåte med romskip. Guttene og jentene som kommer dit skal bli soldater.

Det er mange gode bikarakterer i Ender's Game. Jeg kan ramse opp en masse navn. Alai; han er sterk, har guts og  er snill mot Ender, Shen; en av Enders første venner, og han er veldig skjønn, Bean; jeg likte ham veldig godt, han har også sin egen serie som heter Shadow Saga, Dink, Valentine og Peter. Jeg tror ikke jeg skal gå noe grundigere inn på dette temaet. Det er et stort persongalleri i boka.

Boka er veldig spennende og har en vakker slutt.

Jeg anbefaler virkelig!!!

- Anna

The Great Gatsby av F. Scott Fitzgerald

Tittel: The Great Gatsby
Forfatter: F. Scott Fitzgerald
Sider: 115
Sjanger: Historisk Fiksjon
Baksidetekst:
Generally considered to be F. Scott Fitzgerald's finest novel, The Great Gatsby is a consummate summary of the "roaring twenties" and a devastating exposé of the "Jazz Age". Through the narration of Nick Carraway, the reader is taken into the superficially glittering world of the mansions which lined the Long Island shore of the American seaboard in the 1920s, to encounter Nick's cousin Daisy, Jay Gatsby and the mystery which surrounds him.

The Great Gatsby is and undisputed classic of American literature from the period following the First World War and is one of the great novels of the twentieth century.

Mine tanker:
Jeg har lenge tenkt at jeg burde begynne å lese klassikere, og jeg har sett at mange har anbefalt at man starter med The Great Gatsby, så da vi var i Danmark, kjøpte jeg den. Det tok litt tid før jeg fikk begynt på den, men nå som jeg har lest den, er jeg veldig glad for at jeg gjorde det. The Great Gatsby var ganske annerledes enn hva jeg vanligvis leser, men jeg likte den veldig godt.

Jeg likte veldig å lese fra Nicks synsvinkel. Boka var nydelig skrevet, full av flotte beskrivelser. Jeg likte Nick godt. Han virket som en sympatisk ung mann. Jeg synes det var bra at boka var fra hans synsvinkel og ikke Gatsbys. Det hadde blitt litt rart...

Jay Gatsby var en interessant person. I starten var han et mysterium. Hvem var han? Hvor kom han fra? Sakte, men sikkert fikk jeg vite det. Det var gøy å lese, men det var en tragisk historie som endte trist. Dessverre...

Det var gøy å lese om "the roaring twenties". Jeg kunne ikke så mye om tyvetallet fra før av, så det var gøy å lære mer. The Great Gatsby får frem de store kjennetegnene. De store festene, kjolene, optimismen, rikdommen og ungdommen. Ungdommens jakt etter mer rikdom og større og bedre fester. Egoismen.

Jeg likte The Great Gatsby veldig godt, og anbefaler den til andre.

- Anna

Maus av Art Spiegelman

Tittel: Maus
Forfatter: Art Spiegelman
Illustratør: Art Spiegelman
Format: Grafisk Roman
Sider: 296
Sjanger: Historisk Fiksjon
Omtale fra Goodreads:
Combined for the first time here are Maus I: A Survivor's Tale and Maus II - the complete story of Vladek Spiegelman and his wife, living and surviving in Hitler's Europe. By addressing the horror of the Holocaust through cartoons, the author captures the everyday reality of fear and is able to explore the guilt, relief and extraordinary sensation of survival - and how the children of survivors are in their own way affected by the trials of their parents. A contemporary classic of immeasurable significance.

Mine tanker:

Maus av Art Spiegelman er den først grafiske romanen jeg har lest, og den var helt fantastisk! Jeg vet ikke hvordan jeg skal få forklart hvor nydelig, trist, morsom, rørende og perfekt denne boka er. Jeg skal prøve likevel...

Jeg elsker Art Spiegelmans tegnestil. Den er helt enkel og perfekt. Han tegner jødene som mus, tyskerne som katter, polakkene er griser og amerikanerne er hunder. Jeg synes det passer så utrolig godt. Det er helt tydelig at det ligger mye arbeid bak denne boka. 

Mens jeg leste, var det av og til lett å tenke: det er bare en bok, men det er det jo ikke. Art Spiegelman har tegnet farens historie. Så alt det grusomme som Vladek i boka blir utsatt for, det skjedde i virkeligheten også. Det levde en gang en mann som het Vladek Spiegelman som opplevde alt dette. Det er helt utrolig at han overlevde! Jeg synes det er flott at sønnen ville fortelle farens historie.

Med innslag fra tiden han fikk faren til å fortelle om opplevelsene, blir boka bare mer personlig. Det viser hvordan det har gått med ham. Han overlevde Auschwitz, og det har satt spor i ham. Det er flott at noen viser den siden av saken. 

Anbefales på det sterkeste!!!!!

- Anna

Anne og Alet

På søndag var jeg å så filmen Anne og Alet. Den handler om to søstre som levde på Øyestad på slutten av 1700-tallet. De ble anklaget for giftmord og halshugget.

Filmen var laget som en dokumentar. Det var interessant å høre på dem som var intervjuet. De virket veldig interesserte, og det virket som om de kunne mye. For meg er dette en lokal historie, men jeg hadde ikke hørt den før.

Filmprodusenten, Hergel Film, er en lokal filmprodusent. Derfor var det mange jeg kjente med i filmen. Det var gøy å se dem på kinolerretet. En venninne av meg, Rikke Lydersen, spilte rollen som Anne. Både hun og hun som spilte Alet var kjempeflinke. Noen av de som spilte biroller, spilte dessverre litt for mye teater (ble litt overdrevent, om du skjønner hva jeg mener), men så var jo alle amatørskuespillere.

Selv hadde jeg en liten rolle i filmen, fem sekunder i et vindu hvor man kun ser håret mitt. Litt skuffet over at det ikke var mulig å se at det var meg. Jaja, sånn kan det gå. Det var nok det som passet best.

Alt i alt likte jeg filmen veldig godt, og jeg anbefaler andre å se den!

- Anna

The Kill Order av James Dashner

Tittel: The Kill Order 
Forfatter: James Dashner
Serie: Maze Runner #0.5
Sider: 331
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
Sun flares have unleashed devastation on the Earth. Mark and Trina were there when it happened, and against all odds they survived.

But now a violent and highly contagious disease is spreading like wildfire. Worse still, it's mutating, and people are going crazy. Mark and Trina will do anything to save their friends - if only they can avoid madness and stay alive...

Mine tanker:
Handlingen i The Kill Order skjer før handlingen i Maze Runner-trilogien. Det skjer i tiden før WICKED, og tiden the Flare, sykdommen, oppstår. Det er veldig spennende å få vite forhistorien. Hvordan det var rett etter at "the sun flares", finner ikke noe godt norsk ord, svidde jorda, og hvordan the Flare oppstod. Historien er veldig spennende, men det var noe jeg ikke var helt fornøyd med. The Kill Order var dessverre ikke like god som de andre bøkene i serien.

Jeg likte godt prologen om Thomas og Teresa. Den fortalte om tiden rett før Thomas ble sent inn i labyrinten. Det var interessant å lese Teresas tanker om det hele, om Thomas hjerneoperasjon, at hun skulle gjøre akkurat det samme og alt det andre. Epilogen var også veldig bra og trist. Jeg holdt nesten på å begynne å gråte under epilogen om Thomas som bitteliten. Men jeg ser ikke helt hva de har med resten av historien å gjøre.

Resten av historien handler om Mark og Trina, som på ingen måte har noen tilknytning til Thomas og Teresa. Det er som om James Dashner bare fant opp noen helt ny personer for å fortelle om spredningen av the Flare. Jeg skulle ønske at de hadde en tydelig tilknytning til Thomas, Teresa, Newt eller noen av de andre. Men utifra det jeg forstod, hadde de ikke det.

Det er forferdelig å høre om hvordan the Flare spredde seg. Det er ganske grusomt å høre om alle som må lide på grunn av det. Det er en grusom sykdom, og den muteres underveis. Det aller verste er hvordan den oppstod! Forferdelig!

Jeg liker godt måten forhistorien til Mark og Trina blir fortalt gjennom Marks drømmer. Det gjør at forfatteren fint kan legge handlingen et år fram i tid etter "the sun flares" (noen som vet et godt norsk ord?). Det er gøy å høre om det, men jeg skulle gjerne hørt mer.

Mark irriterte meg litt. Jeg greide ikke å finne ut hvem han var. I det ene øyeblikket, kunne han tenke på hvor feig han var, og i det neste, kunne han kaste seg ut i en slåsskamp uten å blunke. Jeg forstå meg ikke på ham. Han var også dessverre litt endimensjonal. Han overrasket ikke noe særlig. Jeg greide bare ikke å sympatisere med ham.

Alec skjønte jeg meg heller ikke på. Mark drev hele tiden tenkte på at han var så alvorlig å seriøs. Det var ganske mange ganger det var: "en av de få gangene Alec lo eller fortalte en vits." Det ble bare snodig for meg. Nei, jeg vet ikke hva jeg synes...

The Kill Order var en helt grei bok. Hvis du likte Maze Runner-trilogien veldig godt og  vil vite mer om forhistorien, er dette boka for deg.

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Maze Runner - bok 1
The Scorch Trials - bok 2
The Death Cure - bok 3

- Anna

The Death Cure av James Dashner

Tittel: The Death Cure
Forfatter: James Dashner
Serie: Maze Runner #3
Sider: 329
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
The Trials are over. WICKED is planning to restore the survivors' memories and complete the final cure for the Flare. 

But Thomas has already remembered more than they think. And he knows WICKED can't be trusted...

The time for lies is over. But the truth is more dangerous than Thomas could ever imagine. Will anyone survive the Death Cure?

Mine tanker:
Siste bok i Maze Runner-triologien. Hvordan kommer dette til å ende? Jeg likte veldig godt The Maze Runner og The Scorch Trials og var derfor veldig spent på The Death Cure. Boka levde virkelig opp til mine forventninger. Den var spennende og velskrevet.

I starten av boka får de vite at de kan få minnene sine tilbake hvis de vil. Det er en hjerneoperasjon som skal til. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Det høres ut som om det er deres beste mulighet, men som Thomas, stoler jeg ikke helt på WICKED. De får også vite at flesteparten av dem er immune mot the Flare, men ikke alle. Jeg døde inni meg da jeg fikk vite at Newt, min absolutte favoritt, ikke var immun. Hvorfor må alltid de beste karakterene lide mest? WICKED er bra? Ikke tale om!

Brenda dukker opp igjen, men jobber hun for WICKED eller ikke...? Det håper jeg virkelig ikke. Hun er skikkelig bad ass! Jorge er også tilbake, yay!

Hvorfor har jeg en følelse av at Newt kommer til å dø? :'( Jeg har hatt det gjennom store deler av boka. Jeg hater tanken på det. Newts skjebne er helt forferdelig. Det er så urettferdig!!! Under en scene mellom Newt og Thomas begynte jeg å gråte. Det var så utrolig trist. Nei, det ER så urolig trist!!!

Underveis i boka, stolte jeg mindre og mindre på WICKED, og det de vil at den siste kandidaten skal gjennomgå; det er helt grusomt! Hvordan kan noen vurdere å gjøre noe slikt mot en ungdom? Og det faktum at the Flare er menneskeskapt!? HVA??? Hvordan går det an?

Slutten overrasket meg, men det var en veldig bra slutt. Jeg likte den veldig godt. Nå gleder jeg meg veldig til The Maze Runner-filmen. Jeg gleder meg til å se Dylan O'Brian som Thomas og Thomas Brodie-Sangster som Newt.

Anbefales virkelig!

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Maze Runner - bok 1
The Scorch Trials - bok 2

- Anna

The Scorch Trials av James Dashner

Tittel: The Scorch Trials
Forfatter: James Dashner
Serie: Maze Runner #2
Sider: 359
Sjanger: Dystopi
Språk: Engelsk
Baksidetekst:
Solving the Maze was supposed to be the end. No more puzzles. And no more running. Thomas was sure that escaping meant he would get his life back. But no one knew what sort of life they were going back to...

Burned and baked, the earth is a wastland, it's people driven mad by an infection known as the Flare. 

Instead of freedom, Thomas must face another trial. He must cross the Scorch to once again save himself and his friends...

Mine tanker:
Til slutt i The Maze Runner, fikk jeg en følelse av at alt kom til å gå bra. Da jeg begynte å lese The Scorch Trials, måtte jeg revurdere dette. Thomas og vennene hans får vite at de ikke er ferdige enda. De må krysse the Scorch, en svidd ødemark, i løpet av to uker. De får vite at de har fått sykdommen the Flare, og hvis de kommer til the Safe Haven i tide, vill de få medisinen mot sykdommen. De har altså ikke noe annet valg enn å dra. I tillegg til dette er Teresa forsvunnet, og en gutt, Aris, har dukket opp. Han forteller dem at han har opplevd omtrent det samme som dem, bortsett fra at han bodde sammen med en gjeng jenter...

Jeg var interessert helt fra begynnelsen. Boka er spennende og dro meg inn i handlingen. Jeg liker ideen med en gruppe jenter og en gutt som har gått igjennom akkurat det samme som Thomas, vennene hans og Teresa. Det er et interessant scenario, og alt leder til spørsmål om de som har startet det hele. WICKED. Hvem er de? Hvorfor gjør de det de gjør? Jeg greier ikke å stole på dem, selv om noe av det siste Teresa skrev på armen sin før hun mistet alle minnene sine var: WICKED  is good. Jeg tviler sterkt på det.

Det er noen ganske fæle scener i boka. Sånne scener man helst ikke vil se på film. Man blir litt vant til det etter hvert. Det er noe av det rare med det. Man burde ikke bli vant til å lese om slike ting, men det blir man. Egentlig ganske grusomt...

Jeg liker veldig godt stemningen mellom de forskjellige personene i boka. Vennskapet mellom Newt, Minho og Thomas. Måten de erter hverandre på skaper mange morsomme situasjoner.

[...]"Pretty sure we just arrived in bloody hell. Always thought you'd end up here, Mihno, but not me."[...] - Newt

Jeg liker virkelig Brenda. Hun er interessant og kul. Et friskt pust i persongalleriet til James Dashner. Hun er det de kaller en Crank. En som har fått the Flare. Likevel prøver hun å hjelpe Thomas og vennene hans. Hun er sterk og modig, og det liker jeg veldig godt med henne. Teresa derimot, er jeg ikke så sikker på. Jeg greier ikke å bestemme meg for om jeg liker henne eller ikke...

Slutten var veldig spennende, og jeg har tenkt til å starte på tredje boka, The Deat Cure, så fort som mulig!

Anbefales!!!

Anmeldelse av tidligere bøker:
The Maze Runner - bok 1

- Anna 

Percy Jackson: Sea of Monsters

Da har jeg sett den, Percy Jackson: Sea of Monsters. Filmen alle Percy Jackson fans har ventet spent på. Jeg hadde ikke veldig høye forventninger på grunn av at den første filmen, Percy Jackson and the Lightning Thief, var så utrolig dårlig. Historien var nesten ikke til å kjenne igjen, og ikke karakterene heller. Noe jeg syntes var utrolig dumt. Jeg var derfor litt usikker på om jeg ville se Sea of Monsters, men til slutt gjorde jeg det.

Percy Jackson, sønn av havguden, Poseidon, er tilbake i Camp Halfblood. En camp for folk som ham, halvt gud, halvt menneske. Der finner de ut at Thalias tre, som beskytter campen mot monstre, er blitt forgiftet. Det eneste som kan redde det er det gyldne skinnet fra de gamle greske mytene. For å finne skinnet, må Percy og vennene hans dra til Monsterhavet og finne kyklopen Polyfemos som har skinnet. Dette kan høres lett ut, men det er det ikke. Legg til Luke Castellan, skurken fra The Lightning Thief, Karybdis (sjømonster), døde sørstatssoldater og mange andre monstre. Da ser du kanskje hvor dette ender...

Jeg likte Sea of Monsters bedre enn The Lightning Thief. Den holdt seg mye mer etter handlingen i boka, karakterene var mulig å kjenne igjen og Annabeth var endelig(!) blitt blondine, i The Lightning Thief var hun brunette-.- Jeg må innrømme at noen av effektene så litt fake ut, men ellers var det meste bra. Jeg er fornøyd, men det er ikke en av mine favorittfilmer. Som pappa sa; "Jeg satt ikke som fjetret. Det var ikke Ringenes Herre." 

Jeg er fornøyd, men jeg tror ikke jeg kommer til å se filmen om igjen med det første. 

- Anna

The Maze Runner av James Dashner

Tittel: The Maze Runner
Forfatter: James Dashner
Serie: Maze Runner #1
Sider: 371
Sjanger: Dystopi
Språk: Engelsk
Baksidetekst:
When the doors of the lift crank open, the only thing Thomas can remember is his first name. But he is not alone. He's surrounded by boys who welcome him to the Glade, an encampment at the centre of a bizarre and terrible maze.

Like Thomas, the Gladers don't know why or how the came to be there, or what's happened to the world outside. All they know is that every morning when the walls slide back, they will risk everything to find out.

Mine tanker:
The Maze Runner er første boka i en serie jeg lenge har tenkt på å lese, så nå var det på tide at jeg fikk lest den. Boka er veldig spennende og bra! Den har det som skal til for å få meg til å fortsette.

Jeg likte begynnelsen veldig godt. Den fikk meg virkelig til å ville vite mer. Det at alt er så hemmelighetsfullt, ingen svarer klart på spørsmål. Jeg følte meg like forvirret som Thomas. Men det skapte spenning, og jeg måtte lese videre for å få svar.

Boka har et vidt persongalleri med mange interessante karakterer. Thomas er hovedpersonen. Den nye gutten. Til tider er han litt irriterende og litt for opptatt av Teresa, men jeg likte han. Chuck er som en klegg. Klenger på Thomas hele tiden. Greier ikke helt å bestemme meg for om jeg likte ham eller ikke. Han var irriterende, men søt. Og så har vi Gally. UGH! Liker ham ikke i det hele tatt, men samtidig er det litt synd på ham. Stakkars gale Gally. Newt likte jeg veldig godt. Han var en fast klippe for de andre, og han virket som den mest jordnære av dem alle.

Historien var veldig spennende. Det var situasjoner hvor jeg trodde at de kom til å dø, og det var andre hvor jeg ble fylt med lettelse; de greide det! Handlingen kan minne litt om en blanding av Gone-serien og The Hunger Games. Så hvis du likte en av de to eller begge, anbefaler jeg The Maze Runner. Jeg liker godt ideen med labyrinten, the maze. Det å være en "maze runnner" høres utrolig slitsomt ut. Løpe rundt i labyrinten hele dagen. Ugh...

Boka er bra skrevet. Den er lett å lese, og jeg liker at forfatteren har funnet opp en egen slang som guttene snakker. Det gjør det hele mer realistisk.

Slutten er veldig god. Den er litt trist, men jeg fikk definitivt lyst til å lese mer!

Anbefales!

- Anna

PS. Det lages film av boka. Den kommer ut februar 2014!

Paper Towns av John Green

Tittel: Paper Towns
Forfatter: John Green
Sider: 305
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon
Språk: Engelsk
Baksidetekst:
Who is the real Margo?

Quentin Jacobsen has spent a lifetime loving the magnificent, adventurous Margo Roth Spiegelman from afar. So when she opens his bedroom window late one night and summons him to join her on an ingenious campaign of revenge - he follows.

After their all-nighter ends and a new day breaks, Q arrives at school to find that Margo has not. Always an enigma, she now becomes a mystery and Q soon learns that there are clues to be follows in his search for Margo.

Mine tanker:
Jeg elsker måten John Green skriver på. Måten han bruker metaforer og beskrivelser. Det er så realistisk og lett å lese og like. Paper Towns er ikke et unntak. Den er morsomt skrevet, og jeg satt flere ganger og lo høyt, men den er også tankevekkende og vakker. Så Paper Towns var det perfekte valget etter all den mørke fantasyen og dystopien jeg har lest i det siste, for eksempel Light av Michael Grant.

Personene i boka virket ekte, og jeg elsket vennskapet mellom Q, Ben og Radar. Måten de ertet hverandre og tullet, men også det at de kunne være helt seriøse sammen. Noen av de morsomste scene i boka, var mens de var sammen.

[...]As soon as I closed the front door, Ben let out a mighty groan. "Ahhhhhhhggg. Oh, sweet Lord Jesus, my hand." He attempted to make a fist and winced. "I think Chuck Parson has a textbook strapped to his stomach."

"Those are called abs," I told him.

"Oh, yeah. I've heard of those."[...]

Q var veldig skjønn. Han hadde mange gode kvaliteter og var en skikkelig ordentlig gutt. En svigermors drøm. Men jeg synes han var litt  for opptatt av Margo til tider. Men det gjorde ikke så mye. Det er jo slik vi tenåringer er, ikke sant?

Boka var litt treg i starten, men etter noen få sider var det så verdt det. Virkelig! Jeg elsket boka. Og tro meg når jeg sier det, men man kan finne et fantastisk sitat på omtrent hver eneste side. For eksempel side 151:

[...]"Jesus, kid, you're almost a detective. All you need now is a gun, a gut, and three ex-wives. So what's your theory?"[...]

Da jeg begynte på boka, forventet jeg at den skulle være trist (p.g.a. The Fault In Our Stars som er utrolig trist), så jeg ble gledelig overasket over at den ikke var det, men var morsom i stedet. Jeg fikk et nytt syn på John Greens bøker. Det er bare positivt. Til slutt vil jeg bare si at all burde lese John Greens bøker! Kom igjen!

Anbefales virkelig!

- Anna