Percy Jackson: Sea of Monsters

Da har jeg sett den, Percy Jackson: Sea of Monsters. Filmen alle Percy Jackson fans har ventet spent på. Jeg hadde ikke veldig høye forventninger på grunn av at den første filmen, Percy Jackson and the Lightning Thief, var så utrolig dårlig. Historien var nesten ikke til å kjenne igjen, og ikke karakterene heller. Noe jeg syntes var utrolig dumt. Jeg var derfor litt usikker på om jeg ville se Sea of Monsters, men til slutt gjorde jeg det.

Percy Jackson, sønn av havguden, Poseidon, er tilbake i Camp Halfblood. En camp for folk som ham, halvt gud, halvt menneske. Der finner de ut at Thalias tre, som beskytter campen mot monstre, er blitt forgiftet. Det eneste som kan redde det er det gyldne skinnet fra de gamle greske mytene. For å finne skinnet, må Percy og vennene hans dra til Monsterhavet og finne kyklopen Polyfemos som har skinnet. Dette kan høres lett ut, men det er det ikke. Legg til Luke Castellan, skurken fra The Lightning Thief, Karybdis (sjømonster), døde sørstatssoldater og mange andre monstre. Da ser du kanskje hvor dette ender...

Jeg likte Sea of Monsters bedre enn The Lightning Thief. Den holdt seg mye mer etter handlingen i boka, karakterene var mulig å kjenne igjen og Annabeth var endelig(!) blitt blondine, i The Lightning Thief var hun brunette-.- Jeg må innrømme at noen av effektene så litt fake ut, men ellers var det meste bra. Jeg er fornøyd, men det er ikke en av mine favorittfilmer. Som pappa sa; "Jeg satt ikke som fjetret. Det var ikke Ringenes Herre." 

Jeg er fornøyd, men jeg tror ikke jeg kommer til å se filmen om igjen med det første. 

- Anna