Prosessen av Franz Kafka

Tittel: Prosessen
Originaltittel: Der Prozess (tysk)
Forfatter: Franz Kafka
Oversetter: Paul Gjesdahl
Sider: 190
Sjanger: Dystopi
Handling: 
Prosessen er et genialt dikterverk, en besettende lignelse om menneskets evige angst og sjelekamper, dets forsvar og anklage foran en uhåndgripelig domstol og en uavvendelig dom.

Kafka søkte hele sitt liv etter meningen med tilværelsen, men fant sjelden annet enn irrganger og uendelige labyrinter, der han og hans diktede personer vandret rundt som i en drømmeverden. Josef K., hovedpersonen i Prosessen, blir arrestert tidlig en morgen. Han får ikke vite hva galt han har gjort. Innbitt men forgjeves arbeider han på sin frifinnelse. Spørsmålet er om han kanskje ikke er så uskyldig likevel... 

Franz Kafka ble født i Praha 1883 av tysktalende foreldre. Både Prosessen, som vel er hans mest berømte verk, og romanen Slottet, ble først utgitt etter hans død i 1924.

Mine tanker:
Ok, det er fem dager siden jeg fullførte Prosessen av Kafka, men jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive om boka før nå. Dette er en veldig spesiell bok, og jeg er fortsatt litt forstyrret og frustrert. Så, ja, jeg likte boka veldig godt.

Josef K. blir en morgen arrestert, men han får aldri vite hvorfor. Gjennom boka følger vi K., som prøver å finne ut av hva som har skjedd. Han besøker advokater, funksjonærer, rettsbetjenter og mange flere, og alle har noe å si om K.s rettssak. Historien blir sakte, men sikkert mer og mer intrikat og innviklet, samtidig som man egentlig ikke får noen svar. Det er både utrolig fascinerende og veldig frustrerende.

I hele mitt liv kan jeg kun huske en annen gang jeg har sett historien for meg like tydelig mens jeg leste, og det var da jeg leste Coraline av Neil Gaiman for utrolig mange år siden. Jeg så tydelig for meg uendelige trappeoppganger og mennesker med utydelige fjes, og K. som løp rundt og spurte om veien. Flere av sekvensene i boka er veldig drømmeaktige, og jeg fikk veldig lyst til å filmatisere boka etter slik jeg så den for meg i hodet mitt. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje, men det var en veldig spesiell opplevelse for meg.

K. er en utrolig fascinerende hovedperson, og det er spennende å se hvordan han takler situasjonen han har blitt kastet inn i. Hvordan han først reagerer med å tro at det hele er en spøk, men senere tar saken mer alvorlig. Jeg ser for meg en K. som blir sakte, men sikkert gal i løpet av historien, en K. som raser og kjefter, men som også til tider er rolig og uinteressert, og det fascinerer meg så utrolig mye.

Jeg synes det er litt vanskelig å si hva det er Kafka ville fram til med Prosessen. Selv tenkte jeg at han kritiserte samtidens rettssystem og ineffektiviteten i offentlige instanser, men jeg har senere lest at boka handler om angst, og det at vi dømmes av en domstol som er uhåndgripelig. Kan det være han mener at vi dømmer hverandre, og at det er utrolig vanskelig å endre andres oppfattelse av oss? I don't know, men det er likevel en utrolig god bok, og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt en klassiker.

Ikke spør meg hvorfor jeg plutselig fikk lyst til å lese Prosessen av Franz Kafka, men jeg er glad for at jeg har gjort det. Det er en fascinerende, men også veldig frustrerende bok. Kan virkelig anbefales!

- Anna

Jeppe på Berget; Erasmus Montanus; Niels Klim av Ludvig Holberg

Tittel: Jeppe på Berget; Erasmus Montanus; Niels Klim
Originaltittel: Nicolai Klimii iter subterraneum (latin) (kun Niels Klim)
Forfatter: Ludvig Holberg
Oversetter: Kjell Hegglund (kun Niels Klim)
Serie: Søyler i Norges litteratur #2
Format: Teaterstykke (kun Jeppe og Erasmus Montanus)
Sider: 352
Sjanger: Dystopi, samfunnskritisk roman, klassiker
Handling:
Bind to i serien Søyler i Norges litteratur inneholder to av Ludvig Holbergs mest kjente teaterstykker, Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, og hans dystopiske roman Niels Klims reise til den underjordiske verden.

Mine tanker:
Jeg har lett lenge etter Niels Klim siden jeg jeg skal skrive om boka i særoppgaven min, og til slutt fant broren min boka i en samleutgave, som også inneholder Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, i et antikvariat. Jeg kjente til historiene fra før av; Jeppe har jeg faktisk sett på film. Derfor hadde jeg litt kjennskap til hva det var jeg la meg ut på. Jeg skjønner at Ludvig Holberg er en av Norges store forfattere, men jeg må innrømme at for meg ble det litt kjedelig til tider.

Jeg må bare unnskylde meg og si at jeg har aldri egentlig likt Jeppe på Berget så veldig godt. Da vi lærte om stykket på skolen, fikk vi høre hvor morsomt det var, men jeg synes ikke det er så morsomt. Jeppe er bare en tragisk karakter, og jeg får ikke lyst til å le av hans ulykke. Likevel kan jeg se Holbergs kritikk av samfunnet, og det gjorde at jeg ikke hadde problemer med å lese stykke. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å styrte til teateret for å se Jeppe, da.

Erasmus Montanus likte jeg bedre, selv om jeg ikke lo så mye av det stykket heller. Jeg likte karakterene bedre, og jeg kunne se flere sammenlikninger med vårt eget samfunn. For meg virket Erasmus Montanus mer relevant i vår egen tid, og ble derfor mer interessant. Likevel må jeg innrømme at jeg ler ikke akkurat høyt av karakterenes dumhet, og Rasmus Berg ble litt for hoven og overlegen for min del. Unnskyld meg, men han har lyst til at broren hans skal si Monsieur Montanus til ham.

Stykkene var litt vanskelige å lese siden de er skrevet på en sær hybrid av norsk og dansk (tror jeg). Jeg aner ikke om det er originalversjonen eller om det er en senere oversettelse, men det gjorde at jeg hadde litt problemer med å forstå hva jeg leste. Men etter en stund vendte jeg meg til det, og uansett gjorde det ikke så mye om jeg ikke fikk med meg alt. Jeg skal ikke skrive oppgave om hverken Jeppe eller Erasmus Montanus. Heldigvis var Niels Klim på bokmål, og var derfor mye lettere å lese.

Jeg forstår godt hvorfor Niels Klims reise til den underjordiske verden er blitt en klassiker. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men jeg må innrømme at historien var litt kjedelig til tider. Det var veldig mange beskrivelser av forskjellige samfunn, som Holberg brukte for å si hva han synes var galt med det Dansk-Norske systemet, og også systemet i resten av Europa. I vår tid, hvor vi er vant til at det skal skje en noe i en bok, ble det litt for langdrygt. Niels gjør ikke så veldig mye annet i den underjordiske verden enn å reise rundt og treffe forskjellige folkeslag. Så, ja, jeg skjønner godt at boka var så omdiskutert da den kom ut i 1741, men selv synes jeg den var litt kjedelig.

Alt i alt er det tre gode historier fra Holbergs side, men jeg trenger litt mer for å underholdes. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men etter å ha lest Brave New World av Aldous Huxley og Fluenes herre av William Golding til særoppgaven, virket Niels Klims reise til den underjordiske verden litt tam. Likevel forstår jeg hvorfor boka er så viktig som den er, og jeg forstår veldig godt hvorfor vi må lære om Holberg på skolen. Kanskje jeg bare er litt for ung til å virkelig sette pris på disse historiene?

- Anna

Fluenes herre av William Golding

Tittel: Fluenes herre
Originaltittel: Lord of the Flies (engelsk)
Forfatter: William Golding
Oversetter: Inger Hagerup
Sider: 235
Sjanger: Dystopi, klassiker
Handling: 
William Golding regnes som en av verdens mest fantasifulle forfattere. Hver av hans 4 romaner er en uvanlig, men samtidig en nøyaktig konstruert fabel, spennende som fortelling og vidtfavnende og forstyrrende i sine moralske slutninger. Hans bøker får leseren til å krympe sammen av spenning samtidig som de fascinerer og overrasker.

Hans første roman, Fluenes herre er etter Goldings eget utsagn den mest effektfulle av bøkene. Det er et forsøk på å spore samfunnets feil tilbake til feilene i det enkelte menneske. Golding prøver å vise dette gjennom en gruppe engelske gutter som under et opphold på en Stillehavsøy etter hvert blir ville, som urmenneskene. 

Romanen er uhyre spennende og regnes som en av de mest fantasirike og betydeligste bøker i engelsk etterkrigslitteratur.

Mine tanker:
Fluenes herre er en av de bøkene vi alle kjenner til, men vi egentlig ikke kjenner historien til. Jeg hadde selv noen tanker om hva boka kom til å handle om; vi kjenner jo alle til de engelske skoleguttene som strander på en øde øy etter et flykrasj. Men hva som egentlig skjer etter det, er det ikke alle som vet.

I begynnelsen virker ikke boka så ille. Ja, noen av guttene er litt slemme, og de mobbet en av guttene, Gisgis kalte de ham fordi han var feit. Likevel var det fortsatt ganske uskyldig. De velgte en sjef, lagde lover og holdt møter. I begynnelsen var alle med og hjalp til, men litt etter litt ble det færre og færre, og da noen av guttene begynte å gå på jakt og drepte en gris, ble de sakte, men sikkert villere og villere. Derfra gikk det bare nedover, og det er en skremmende utvikling å følge. Jeg ble mer og mer forstyrret, og jeg har enda ikke klart å bestemme meg for om det var på en måte jeg likte. For min del ble det litt for mye, og det er enkelte scener jeg godt kan glemme.

Boka tar opp utrolig mange viktige temaer, og noe av det mest skremmende er hvor mange tråder vi kan trekke til vårt eget samfunn. Akkurat som guttene på øya prater og prater politikerne våre uten at noe blir gjort. I hvert fall ikke noe viktig. I tillegg tar boka opp hvor farlig mobmentalitet kan være. Ingen liker å stå alene, og folk kan få seg til å gjøre forferdelige ting hvis bare alle andre også gjør det. Det er en grunn til at det i de aller fleste mobbesaker er flertallet som mobber og ikke motsatt. I tillegg snakker Golding også om dette med anonymitet. Noen av guttene maler seg i fjeset, og da mister de alle hemninger. Det er noe med det at når vi er anonyme tror vi at det meste er greit. Bare vi ikke ser ut som oss selv, kan vi gjøre det vi vil.

Det var enkelte scener i boka som ble litt for mye for min del. Golding har litt for mange beskrivelser av griseskrotter, og de voldsscenene som er i boka er så levende beskrevet at jeg til tider nesten ble litt kvalm. Det hendte jeg måtte legge boka fra meg, fordi jeg rett og slett ikke klarte å lese videre. Det ble rett og slett for mye. De er så utrolig unge, og det er noe av det som forstyrrer meg mest. De som er blant de eldste er rundt tolv år. Jeg må innrømme at jeg til tider mistet litt troen på menneskeheten.

Jeg kan godt forstå at Fluenes herre er en klassiker, men for min del ble det litt for mye. Boka ble litt for grusom, og er derfor ikke blant mine favorittbøker. Likevel er det en viktig bok å lese, og den tar opp så utrolig mange viktige temaer. Derfor har jeg utrolige mange selvmotsigende følelser om denne boka, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig likte den eller ikke.

- Anna

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Tittel: Kollektivt selvmord
Originaltittel: Hurmaava joukkoitsemurha (finsk)
Forfatter: Arto Paasilinna
Oversetter: Tor Tveite
Sider: 235
Sjanger: Contemporary, humor
Handling:
DENNE ELLEVILLE historien begynner en midtsommeraften da den mildt sagt deprimerte direktør Rellonen etter ytterlige en konkurs (den fjerde) er på vei inn i en låve for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som allerede er i ferd med å feste repet sitt til en bjelke. De bestemmer seg for å utsette handlingen, og etter en lang nattlig diskusjon, med sprit og badstu, finner de en god løsning. De vil samle selvmordskandidatene rundt om i landet til et stort seminar. 

Etter det særdeles vellykkede seminaret bestemmer en gruppe aktivister seg for å begå kollektivt selvmord, og dermed starter den vanvittige reisen i luksusbuss mot "dødsriket".

I Kollektivt selvmord forener forfatteren alle sine typiske trekk: humoristisk tilnærming til alvorlige temaer og stor innlevelse i høyst vanlige menneskers liv og problemer. 

Mine tanker:
Jeg fikk Kollektivt selvmord av en venninne for over et år siden. Det var enten til jul i forfjor eller til bursdagen i fjor, men det er ikke så viktig. Det som betyr noe, er at det er superlenge siden, og jeg har dessverre ikke fått lest den før nå. Jeg har hørt mye om boka tidligere siden både pappa og søsteren min har lest den, og jeg hadde derfor store forhåpninger. Boka var ikke så morsom som jeg hadde håpet, men likevel likte jeg den godt.

Jeg har tidligere lest Harens år av Arto Paasilinna, og det eneste jeg husker er at jeg likte den godt. Det er ganske mange år siden, og jeg leste den over skulderen til mamma på flyet hjem fra ferie en gang. Jeg husker ikke hvor vi hadde vært eller hvor gammel jeg var, men jeg husker at jeg likte boka godt, selv om jeg sikkert var altfor liten til å forstå den.

Arto Paasilinna viser oss en ganske deprimerende del av det finske samfunnet, og hvor riktig det er vet jeg ikke, men det virker som om finnene er et ganske suicidalt folkeslag. Hvor representative karakterene i Kollektivt selvmord egentlig er, vet jeg ikke, så man må nok ta det med en klype salt. Likevel kan det godt hende at det er høy selvmordstatistikk i Finland. Arto Paasilinna er kjent for å ta opp samfunnsproblemer i bøkene sine og skrive om dem på en humoristisk måte, så det ligger nok noe i det.

Selvmord er et veldig alvorlig tema, og det er utrolig trist når noen føler at dette er eneste utvei. Likevel klarer Paasilinna å skrive humoristisk om teamet, samtidig som han får frem at det kanskje ikke er eneste utvei. Selv om livet ser fælt ut for øyeblikket, kan det bli bedre, og det er verdt å gi livet en ny sjanse. I tillegg forteller han at man ikke er alene i desperasjonen sin, og at ved hjelp av andre kan man overkomme de største hindere.

Jeg må innrømme at jeg trodde Kollektivt selvmord kom til å være morsommere. Ikke misforstå meg, jeg likte boka godt, men den levde dessverre ikke helt opp til forhåpningene mine. Boka er morsom, men ikke så morsom at jeg lo høyt. Det var mer den typen "det er morsomt, men jeg ler kun inni meg"-morsomt. Gir det mening?

Det skjer så utrolig mye rart i Kollektivt selvmord. Historien er helt absurd og til tider litt urealistisk. Likevel synes jeg den var underholdende, selv om jeg var litt forstyrret da jeg var ferdig med boka. Haha, men det var en god type forstyrret. Karakterene i boka kommer ut for så utrolig mange surrealistiske situasjoner, og det hele er så utrolig rart.

Alt i alt likte jeg Kollektivt selvmord godt, men boka er nok ikke blant mine favoritter. Likevel er det en god bok, og det kan godt hende at andre synes den er mye morsommere enn det jeg gjorde.

- Anna

Appelsinpiken av Jostein Gaarder

Tittel: Appelsinpiken
Forfatter: Jostein Gaarder
Sider: 175
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon
Handling:
"Faren min døde for elleve år siden. Da var jeg bare fire år gammel. Jeg trodde ikke at jeg skulle høre noe mer fra ham, men nå skriver vi bok sammen ..."

Georg lever som femtenåringer flest - helt til den dagen han mottar et brev som faren skrev til ham like før han døde. I brevet forteller ham om jakten på den gåtefulle Appelsinpiken, en mystisk skikkelse som dukker opp på de mest uventede steder.

Selv har Georg nylig skrevet en særoppgave om Hubbleteleskopet, og nå fletter han sine egne tanker om universet inn i farens brev. Slik samarbeider de to om å viske ut grensene mellom liv og død, fortid og nåtid.

Mine tanker:
Vi fikk i oppgave å lese en bok av en norsk forfatter til en norskpresentasjon, og jeg valgte Appelsinpiken av Jostein Gaarder. Grunnen til at jeg valgte den var egentlig bare at jeg tilfeldigvis fant den i bokhylla mi. Jeg tenkte at siden jeg har fått boka en gang, kunne jeg like godt lese den nå.

I Appelsinpiken møter vi Georg, en femten år gammel gutt. For elleve år siden døde faren hans, og nå har de funnet et gammelt brev han skrev til Georg. Boka er skrevet som om Georg skriver en bok om det som skjer. I boka han skriver deler han farens brev og sine egne tanker rundt det han får vite. Jeg synes det var en interessant måte å skrive historien på og likte det godt. Georg henvendte seg både til leseren og faren sin.

Historien var litt merkelig. Farens leting etter Appelsinpiken skjønte jeg meg ikke helt på, og det hjalp ikke så mye at jeg fort skjønte hvem hun var. Det var ikke så vanskelig å gjette seg til. Dessverre... Jeg skulle ønske at det ikke var så lett. Det ødela litt for meg.

Mot slutten var boka veldig rørende. Det var da faren henvendte seg direkte til Georg, og det var den delen jeg likte best. Mot slutten fikk jeg en klump i halsen fordi de siste sidene var så godt skrevet. I tillegg likte jeg veldig godt Georgs tanker rundt brevet og hvordan han reagerte.

Dette var en bok som fikk meg til å tenke over livet, og både Georg og faren stiller noen veldig gode spørsmål. Det er ikke så ofte jeg sitter igjen med slike tanker etter å ha lest en bok, og det synes jeg virkelig er godt gjort.

Selv om mysteriet var litt for lett å løse, var Appelsinpiken en tankevekkende bok, og jeg likte den godt.

- Anna

Indias datter av Shilpi Somaya Gowda

Tittel: Indias datter
Originaltittel: Secret Daughter (engelsk)
Forfatter: Shilpi Somaya Gowda
Oversetter: Sidsel Mellbye
Sider: 365
Sjanger: Kulturell Fiksjon, Realistisk Fiksjon
Baksidetekst:
Jentebarn har ingen verdi på landsbygda i India, så når Kavita føder en datter, dreper ektemannen Jasu den nyfødte. Noen år senere føder Kavita nok en datter, og trygler sin mann om å få tilbringe én natt sammen med barnet. Den natten bringer hun datteren i sikkerhet på et barnehjem.

I USA vokser Asha opp hos trygge og kjærlige adoptivforeldre. Likevel trekkes hun mot sitt fedreland, og reiser til India for å finne sin bakgrunn. Historien strekker seg over 20 år, og fortelles av de to mødrene og datteren de deler.

Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak.

Mine tanker:
Jeg fikk Indias datter til jul av Amanda. Jeg gledet meg til å lese den, og begynte å lese den nå i februar. Jeg visste ikke helt hva det var jeg la meg ut på, men likevel tenkte jeg det kom til å bli bra. Og det gjorde det. Likevel var det noen ting jeg ikke synes var så veldig bra med boka. For meg var dette en middels bok, men ikke misforstå. Jeg likte den godt.

Jeg likte veldig godt at man fikk historien fra flere synsvinkler. Som oftest var det fra Somer, Kavita eller Ashas synsvinkel. Somer er adoptivmoren til Asha, og Kavita er hennes biologiske mor. Av og til fikk man historien fra Krishnans, Ashas adoptivfar, Jasus, hennes biologiske far, og bestemoren til Ashas synsvinkler, men det var ikke så ofte. Jeg likte dette veldig godt, fordi man ble dratt inn i to helt ulike verdener, India og USA, og man kunne tydelig se forskjellene. Det var til tider litt skremmende å se. Våre "third world problems" virket så små og tåpelige i forhold til Kavita, som bor i India, sine.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om måten boka er skrevet på. Jeg greide dessverre ikke å leve meg så godt inn i boka, og jeg tror det kan ha noe med hvordan den er skrevet på. Det var til tider litt kunstig, og dialogene virket ikke realistiske. Dette trekker ned for meg. Bøker som dette, som viser forskjellige kulturer, er det viktig å kunne leve seg inn i. Da blir alt så mye sterkere. Nå endte det med at jeg ikke reagerte så mye over de grusomme tingene som skjedde i boka, og jeg pleier å leve meg lett inn i bøker.

I tillegg var ikke oversettelsen det beste jeg har sett. Det var noen skrivefeil her og der, og setninger som hørtes rare ut var det også. Jeg er generelt ikke så glad i norske oversettelser, men finner av og til noen som er veldig gode. Dette var dessverre ikke en av dem...

Én ting jeg likte veldig godt var å lese om den indiske kulturen. Det er en kultur jeg ikke vet så mye om, og det var spennende å lære mer om den. Jeg ble sjokket over ting som er godtatt, og andre ting som virket helt naturlig for meg, er ikke vanlig der. Dette var så rart for meg. Jeg synes det er veldig spennende med andre lands kulturer, så jeg kommer nok til å lese flere slike bøker.

Jeg likte boka bedre mot slutten. Det skjer mer, og jeg begynner å få mer sansen for karakterene. Slutten var egentlig ganske rørende, og hadde hele boka vært som slutten, hadde den vært veldig god.

Alt i alt likte jeg Indias datter godt, men det var noen ting jeg ikke likte så godt. Hvis du er interessert i denne typen bøker, vil jeg anbefale den.

- Anna

Odinsbarn av Siri Pettersen

Tittel: Odinsbarn
Forfatter: Siri Pettersen
Serie: Ravneringene #1
Sider: 614
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Tenk deg å mangle noe alle andre har.
Noe som beviser at du hører til i denne verdenen.
Noe så viktig, at uten det, er du ingenting.
En pest. En myte. Et menneske.

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...

ODINSBARN ER ORIGINAL FANTASY PÅ NORRØN GRUNN. ET EPISK OPPGJØR MED FREMMEDFRYKT, BLIND TRO OG RETTEN ELLER VILJEN TIL Å LEDE. DET ER DEN FØRSTE AV TRE BØKER OM HIRKA, I SERIEN RAVNERINGENE.

Mine tanker:
Jeg leser ikke mange norske bøker, så når jeg gjør det, må jeg ha hørt mye bra om den. Odinsbarn har blitt snakket om overalt, og egentlig er jeg litt treig. Men nå har jeg også lest den, og jeg likte den veldig godt.

Det er veldig mye med Odinsbarn som er bra. Dette er en veldig ambisiøs fantasyroman, og jeg er mektig imponert over det Siri Pettersen har fått til. Boka har alt som trengs for en god og annerledes fantasy. Siri Pettersen har skapt en verden der mennesker er myter, og folket i Ymslanda har alle haler. Alle utenom Hirka...

Det er en veldig god verden Siri Pettersen har skapt. Den er grundig gjennomtenkt, og jeg trodde på den. I fantasysjangeren er dette veldig viktig. Jeg hadde litt problemer med å sette meg inn i verdenen med en gang, men etter at jeg hadde lest en stund, gikk det veldig fint. Det tok ikke lang tid før jeg likte verdenen veldig godt.

Jeg likte veldig godt hvordan norrøn mytologi var blandet inn i historien. Jeg har alltid syntes at mytologier er spennende, og når det blandes inn i bøker, er det et stort pluss. Det passet perfekt inn i boka, og jeg synes det gjorde den mye bedre.

Det var noen småting som jeg ikke likte så godt... Det tok litt lang tid før det skjedde noe særlig. Dette er ikke et stort problem, men det gjorde at jeg brukte lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. I tillegg var det deler av boka som var litt forutsigbare... Spesielt når det kommer til forhold mellom karakterene. Jeg har lest nok ungdomsbøker til å skjønne hva som kom til å skje... Men det var ikke mye det er snakk om, og mesteparten av boka kunne jeg ikke gjette meg til. Så jeg er fornøyd.

Jeg har bare en siste ting å si nå før jeg runner av. Før jeg begynte på Odinsbarn, leste jeg noen anmeldelser av boka, for å se hva andre synes. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen klaget over at det minnet for mye om en ungdomsbok. OK... Hva? Det er en ungdomsbok. Boka står i ungdomsavdelingen i bokhandlene, så du kan ikke trekke den ned på det.

Jeg likte Odinsbarn veldig godt, og kommer garantert til å lese den neste boka, Råta. Dette er en serie jeg anbefaler.

- Anna

Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

Tittel: Nøkkelen
Originaltittel: Nyckeln (svensk)
Forfatter: Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Oversetter: Gry Brenna
Serie: Engelsfors-trilogien #3
Sider: 843
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Slutten nærmer seg i Engelsfors

Det har så vidt gått en måned siden tragedien i gymsalen på Engelsfors videregående skole, men De utvalgte får ingen tid til å hente seg inn. Snart blir verden snudd opp ned igjen. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Tiden er i ferd med å renne ut, og De utvalgte kan bare være sikre på en ting - alt vil forandres.

Nøkkelen er siste del i Engelsfors-trilogien. De første bøkene Sirkelen og Ild, har gjort stor suksess hos kritikere og lesere. Bøkene kommer ut i over tretti land og skal filmatiseres.

Mine tanker:
Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.

Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!

Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.

Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.

Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.

Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!

Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...

Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.

Anmeldeleser av tidligere bøker:
Sirkelen - bok 1
Ild - bok 2

- Anna

Det tause vitnet av Agatha Christie

Tittel: Det tause vitnet
Originaltittel: Dumb Witness (engelsk)
Forfatter: Agatha Christie
Oversetter: Thor Chr. Borch
Serie: Hercule Poirot #16
Sider: 239
Sjanger: Krim
Baksidetekst:
Frøken Arundell er gammel og styrtrik. Hun har to nieser og en nevø, alle i desperat pengemangel. De tilbringer påsken hos henne, og frøken Arundell blir utsatt for et merkelig ulykkestilfelle. Hun overlever, og skriver et brev til Hercule Poirot. Men da den belgiske mesterdetektiven åpner det, er hun allerede død.

Den lille mustasjeprydede belgieren Hercule Poirot dukket første gang opp i Agatha Christies debutroman Stylesmysteriet (1920), og han opptrer i 32 romaner og syv novellesamlinger før han gjør sin sorti. Denne skarpsynte logikeren - pertentlig og korrekt - gjør flittig bruk av sine "små grå hjerneceller" når et mysterium skal løses. Han er ingen handlingens mann, men går veien om gjerningsmannens psyke for å avsløre forbrytelsen. Dessuten er Poirot giftekspert, og i ikke mindre enn 40 av sakene han har vært med på å løse, ble gift brukt som mordvåpen. Sammen med sin private dr. Watson, kaptein Hastings, bistår Hercule Poirot ofte, og med stort hell, førstebetjent Japp ved Scotland Yard.

Mine tanker:
Jeg fant noen Agatha Christie-bøker blant pappas og mammas gamle bøker, i tillegg til at jeg kjøpte noen på et loppemarked, for ganske lenge siden. Til nå har jeg lest tre av seks. Jeg har lest Giftige krystaller,  Ti små negerunger og denne, Det tause vitnet. Til nå liker jeg Ti små negerunger best.

Det tause vitnet er ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det tar lang tid før det kommer fram at det er et mysterium i det hele tatt. Jeg synes det ble litt langtekkelig, og jeg lurte på hvorfor Poirot og Hastings vandret rundt i en liten by på landsbygda i England. De hadde jo ikke noe å gjøre der, trodde jeg, men når det er en krimbok, må det være et mord. Så de måtte ha en grunn, fant jeg ut til slutt.

Dette er min første bok om Poirot. I følge Goodreads er det nummer 16 om Poirot, men de trenger ikke å leses i riktig rekkefølge. Det jeg har sett av Poirot til nå minner meg om Sherlock Holmes. Begge bokseriene har en detektiv som er litt for smart for sitt eget beste, Hercule Poirot og Sherlock Holmes. Begge har en side kick som forteller historien, og ikke alltid er like skarp som detektiven, kaptein Hastings og doktor Watson. Watson er smartere enn Hastings, da. I tillegg hjelper begge detektivene en førstebetjent ved Scotland Yard, Poirot hjelper Japp og Holmes hjelper Lestrade. Dette er min mening etter å ha lest Det tause vitnet om Poirot og Hunden fra Baskerville om Holmes, så ikke skyt meg hvis du mener noe annet. Vær så snill!

Jeg synes både Poirot og Hastings har et litt gammeldags kvinnesyn. Jeg vet at boka er skrevet på 1930-tallet, så det er ikke så rart, men likevel irriterte det meg litt. Jeg synes at noen av utsagnene deres var dumme og diskriminerende. For eksempel snakket de om at tåpelige kvinner er tåpelige uansett hva de snakket om, og jeg synes ikke det var en særlig flatterende beskrivelse, hverken av en mann eller kvinne. Poirot og Hastings virket litt patroniserende ovenfor kvinner.

Språket var litt gammeldags. Jeg likte det! Jeg synes det er fascinerende å se hvor mye stivere folk var da de kommuniserte før enn nå. I Det tause vitnet brukes både De og Dem, og av og til dukket det opp noen engelske ord, som Weekend; det var veldig rart. Jeg vet ikke hvorfor oversetteren har valgt å gjøre det slik.

Det hendte at det dukket opp noen ordspråk i boka, og noen var bedre oversatt enn andre. Et av ordspråkene var oversatt helt ordrett fra engelsk, og da ga det ikke mening på norsk. Da jeg leste det, var det første jeg tenkte: "HVA SØREN?!" Så lo jeg høyt. Det var litt flaut fordi jeg satt på flyet hjem fra Stavanger... Det var Poirot som sa det, og han sa: "Dere har et uttrykk, ikke sant, når det stikker noe under: 'Det er en neger i vedstabelen'." Jeg hadde aldri hørt det før, og på norsk gir det ikke noe mening... Og det ble ikke bedre. Han fortsatte med å si: "Eh bien, sånn er det her også. Det er - ikke en neger, men en morder - i vår vedstabel." "Det er en neger i vedstabelen" er visst et amerikansk uttrykk, "There's a nigger in the wood pile", men når du oversetter det til norsk gir det ikke mening... (Dette er en ganske gammel bok. Det forklarer de litt upassende ordene, og for det vil jeg unnskylde hvis noen føler seg støtt. Det er absolutt ikke meningen.)

Som de fleste krimhistorier, greide jeg ikke å gjette hva som var løsningen på gåten. Jeg er elendig på det, og tenker ofte at det kan det ikke være, og så er det det... Haha... Vel, er det ikke alltid sånn? Jeg føler i hvert fall det. Det er ikke ofte jeg skjønner hva det er som har skjedd før løsningen blir fortalt.

Det tause vitnet er en underholdende bok, men den var ikke mer en helt grei. Jeg kommer likevel til å lese mer av Agatha Christie. Liker du klassisk krim er Agatha Christies bøker for deg.

- Anna

Ild av Angie Sage

Tittel: Ild
Originaltittel: Fyre (Engelsk)
Forfatter: Angie Sage
Oversetter: Carina Westberg
Serie: Septimus Heap #7
Sider: 497
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Nå som Septimus, Jenna og Bille er blitt fjorten år gamle, spiller de alle en viktigere rolle i den magiske verdenen de lever i. Bille er blitt kryptoskriftspesialist ved manuskriptoriet, og Jenna skal snart krones til dronning, mens Septimus fortsatt strever med å bekjempe restene av mørkefeltet, som vil bestå til kreftene i ringen med dobbeltansikt blir tilintetgjort. For at det skal kunne skje, må den eldgamle alkymistilden atter tennes - et oppdrag som fører Septimus helt tilbake til magiens og kurkunstens opprinnelse. Både evnene hans og lojaliteten ovenfor ypperstemagikeren Martha Overgård og alkymisten Marcellus Pyk blir satt på prøve. I løpet av denne ferden, som sammenfatter hele serien om Septimus Heap, finner Septimus ut stadig mer om hvem han egentlig er, samtidig som hans magiske krefter og evner øker. I Septimus Heap, bok 7: Ild får vi et gjensyn med hver eneste figur fra hele serien, og vi finner igjen mange av de magiske stedene fra foregående bøker. Ild er skrevet med Angie Sages umiskjennelige varme og humor og er en storslagen finale, en hyllest til den aller største magien som finnes: Når den indre ilden blir tent, og tiden er inne, er alt mulig.

Mine tanker:
Da har jeg lest siste bok i serien om Septimus Heap. Det er litt trist. Jeg kommer til å savne verdenen og karakterene. I løpet av syv bøker har Angie Sage fortalt historien om magikeren Septimus Heap. Det har vært en fantastisk reise, og jeg kommer helt klart til å lese mer av Angie. Heldigvis skriver hun en ny serie fra Septimus' verden: TodHunter Moon skal trilogien hete. Jeg gleder meg veldig!

Jeg har virkelig savnet Angies karakterer. Det var gøy å lese om dem igjen. Se hvordan det gikk med Septimus, Bille, Jenna, Simon og Lisa, osv... Det var hyggelig å se at Simon var blitt tatt inn i varmen igjen. Det har jeg ventet lenge på. Siden jeg liker karakterene så godt, likte jeg godt at Angie har en Dette skjedde med dem-del på slutten. Det har hun hatt i alle bøkene, og jeg har alltid likt det. Jeg synes det gir meg mer innsikt i hva som skjer videre med karakterene. Det er alltid gøy.

I Ild fikk jeg mange svar på spørsmål jeg hadde lurt på. For eksempel om ringen med dobbeltansikt. Endelig fikk jeg forklaring på hvordan den ble laget. Det var interessant å lese.

I boka er det mange "magiord". Jeg liker godt at de er uthevet. Det gir en forklaring på hva som er magisk og hva som ikke er det. Det gjør boka lettere å lese, og så får jeg en bedre innsikt i historien. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Det er et virkemiddel jeg har likt helt fra jeg begynte på første boka.

Hvert kapittel blir innledet med en tegning av Mark Zug. De er utrolig vakre! Jeg har alltid likt dem kjempegodt, og de har hjulpet meg med å skape et bilde av karakterene. Det har hendt at jeg har sittet og bladd gjennom boka for å se på bildene. Her kommer et bilde av Septimus. Det er i farger, men bildene i boka er i svart-hvitt.

Historien i Ild var spennende, og jeg ble drevet fremover. Jeg snudde side etter side; kunne ikke stoppe. Jeg ville så gjerne vite hvordan det endte. Jeg synes det var en fin slutt til en av mine favorittserier. Det var litt trist da det ikke var flere sider igjen. Jeg satt igjen med en tom følelese inni meg. Det var slutt. Ikke mer Septimus Heap. Uff... Men jeg gleder meg til Angie Sages neste trilogi, TodHunter Moon. 

Jeg anbefaler virkelig Septimus Heap-serien til folk som liker fantasy og magi. 

- Anna

Dødeboka av Lars Mæhle

Tittel: Dødeboka
Forfatter: Lars Mæhle
Serie: Landet under isen #2
Sider: 589
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Ei livsfarleg sekt.
Ei grufull utfordring.
Ei umuleg reise inn i riket under isbreen.
Eit hemmeleg skrift med svar på dødens gåter.
Ein sektleiar og mordar som skuler seg i Smalvik.
Ein utvald og ein etterforskar må finne løysinga.
Før jorda går under.

Leo Rubin, Den utvalde, får ei grufull utfordring: Han må reise frå heimstaden Smalvik til Karnak, tempelet lengst sør i Landet under isen. Han må vere der innan vintersolkverv, det aller mørkaste døgnet i året. Og han får eit umuleg val: Døden. For han sjølv. Eller for vennene sine. 

Det er ei hemmeleg sekt, Soltempelordenen, som står bak. Og sektleiaren, den nådelause Hathor, skjuler seg ein stad i Smalvik. Sekta førebur dommedag, saman med ein veksande hær livsfarlege kappekattar. Men først må dei få fatt i Dødeboka, den glømte og gjømte protokollen med svara på dødens gåter.

Hathor trør over lik for å få fatt i skriftet. Men kven er ho? Kan etterforskar Magne Jerstad avsløre henne? Kan Leo klare det umulege oppdraget i riket under isbreen? Og kan dei finne Dødeboka? I tide?

Dødeboka er ei råspennande fantasyforteljing der gammelegyptisk religion dannar bakteppet.

Mine tanker:
Da har jeg lest en norsk bok. Det var lenge siden sist. Jeg tror den forrige boka jeg leste på norsk var Store forventninger, og det var rundt jul... Vel, sånn kan det gå. Dødeboka er på nynorsk. Egentlig er jeg veldig glad i nynorsk. I motsetning til mange av vennene mine, som hater nynorsk, synes jeg det er et veldig fint språk, men jeg er enig i at det er unødvendig at vi må lære å skrive det. Jeg har ikke noe imot å lese nynorsk, men jeg har ikke tenkt til å ta nynorskdebatten nå. Nå er det Dødeboka det skal handle om...

Dødeboka er andre boka i en serie, Landet under isen. Første boka heter Landet under isen, og kom ut i 2010. Den var med i en kampanje som skulle få skolebarn til å lese mer. Man fikk en kupong som man skulle levere i bokhandelen. Med den kunne man få en gratis bok, og det var noen bøker å velge mellom. Jeg husker ikke hvor mange. Jeg gikk i 6. klasse, eller noe sånt... Jeg valgte Landet under isen og var overlykkelig over å få en gratis bok! Alltid gøy!!! Jeg leste boka og elsket den. Da jeg så at det var kommet ut en toer, måtte jeg ha den. Jeg kjøpte den for bursdagspengene mine like etter at jeg hadde fylt 16 år. Jepp, for dere som ikke vet det, er jeg 16 år.

Det var ganske lenge siden jeg leste bok nummer 1, og jeg husket ikke så veldig mye av den. Kun noe om noen munkekatter, at hovedpersonen hadde et uvanlig navn og at jeg elsket den. Heldigvis var det lett å sette seg inn i historien igjen, og Lars Mæhles verden fascinerer meg like mye nå, 4 år senere. Historien i Landet under isen kom sakte, men sikkert tilbake, men heldigvis var det ikke så viktig å vite alt i detalj. Det er en helt annen oppgave Leo Rubin har fått i Dødeboka enn det var i Landet under isen. En ting som var annerledes var for eksempel at Landet under isen ble skrevet i jeg-forteller mens Dødeboka ble skrevet i tredje-person.

"Utan håp skin ikkje menneska."

Boka er utrolig spennende. Handlingen beveger seg fort fremover, og Leo, Alisha og Bastian har aldri en ledig stund. Det har heller ikke Magne Jerstad, som ble igjen i Smalvik. De tre andre dro inn i Landet under isen. Da jeg leste boka, husket jeg godt hvorfor jeg elsket den første boka. Spenningen, og Lars Mæhles skrivestil. Jeg er mektig imponert. Boka er en page turner av dimensjoner, og jeg leste den ut i løpet av et par dager. Umulig å legge fra seg. Absolutt umulig!

Handlingen er basert på gammelegyptisk mytologi. Jeg har alltid synes at egyptisk mytologi er veldig spennende, og synes det er fantastisk at barne- og ungdomsbøker inneholder trekk fra egyptisk, gresk, romersk og andre mytologier. Det har alltid fascinert meg, og til nå har jeg likt bøker med opphav i slik mytologi veldig godt. Andre bøker basert på egyptisk mytologi er for eksempel Den røde pyramide (The Red Pyramid) av Rick Riordan. Den er første boka i en trilogi. 

Kulter og sekter er en annen ting som alltid har fascinert meg. De er knyttet opp mot det mystiske i religioner, og det er veldig spennende og interessant. I tillegg er det grunnlag for veldig spennende historier. Det er ikke så lenge siden jeg leste The Diviners av Libba Bray, som også har innslag av sekter og det okkulte. 

Dødeboka er veldig spennende, og en av de beste norske bøkene jeg har lest så langt. Slutten er jeg litt usikker på, ikke på en dum måte da. Den var veldig god, men jeg lurer på en del ting. Hva var det egentlig som skjedde? Blir det en ny bok? Jeg håper det kommer en bok til. Det ville ha vært fantastisk! Jeg anbefaler boka på det sterkeste, men du burde lese Landet under isen først.

- Anna

Katakombens hemmelighet av Tom Egeland

Tittel: Katakombens hemmelighet
Forfatter: Tom Egeland
Sider: 246
Sjanger: Spenning
Baksidetekst:
En romersk katakombe.
En magisk amulett.

14 år gamle Robert blir med moren til Roma for å utforske en katakombe - en gammel gravplass. En kveld tar han seg ned i katakomben. Alene. Tror han.

En religiøs profeti.
En mystisk munkeorden.

I hundrevis av år har munkene i Domini Canes-ordenen lett etter Den hellige stjerne. Endelig er de på sporet. Jakten fører dem til Norge - og til Robert.

En gutt. En gåte. En hemmelighet.

Katakombens hemmelighet er en intens spenningsroman om livets - og dødens - største gåter.

Mine tanker:
Jeg har hatt Katakombens hemmelighet stående i hylla en god stund nå. Den virket spennende, men jeg hadde ikke fått begynt på den. Det er så mange andre bøker jeg leste i stedet... I tillegg hadde jeg hørt en del om Tom Egeland, forfatteren, og han er visst veldig flink til å skrive voksenbøker. Jeg har ikke lest noen av dem, men etter at jeg leste Katakombens hemmelighet fikk jeg lyst til det.

Boka har en spennende idé. Jeg synes det er spennende å lese om gamle, mystiske deler av historien vår. Spesielle munkeordener, gamle symboler eller gamle myter. Sånn sett passer denne boka godt. Det er tydelig at Tom Egeland har vært grundig når det gjelder bakgrunnstoffet og hele historien er grundig gjennomarbeidet. Det liker jeg!

En annen fin ting med boka er at den er veldig lettlest, og det tok meg ikke lang tid å lese den. Jeg begynte så vidt på den på lørdag, (fikk lest to kapitler), og fullførte den på søndag. De 246 sidene hadde grei størrelse på skriften. Derfor gikk det fort å lese. I tillegg var det bilder av symboler og Roberts fakta om... (forskjellige små faktabokser, som forklarte ting det var lurt å vite). Dette gjør at boka passer fint for folk som ikke leser så mye.

Det eneste jeg synes var litt dumt, var at boka manglet den "åndeløse" spenningen. Den fanget meg ikke på samme måte som andre bøker har gjort. Jeg har lurt på om jeg egentlig er litt for gammel... Den passer nok best for 5. - 8. klassinger, men jeg har fått smaken på Tom Egelands bøker og kommer garantert til å lese flere av dem.

Jeg anbefaler boka til barn og ungdom fra 5. - 8. klasse. Selv om boka ikke var superspennende, var det en god bok, som passet veldig godt å lese etter More Than This av Patrick Ness. Jeg er godt fornøyd :)

- Anna

Store forventninger av Charles Dickens

Tittel: Store forventninger
Originaltittel: Great Expectations (engelsk)
Forfatter: Charles Dickens
Oversetter: Ragnhild Eikli
Sider: 499
Sjanger: Realistisk Fiksjon, Samfunnskritisk Roman
Baksidetekst:
Skildringen av det foreldreløse barnet Pips vandring gjennom livet åpner med et skrekkinngytende møte med en rømt straffange på en kirkegård i Kents tåkete myrlandskap. Pip blir oppdratt (og tyrannisert) av sin meget håndfaste søster, men får en alliert i hennes underkuede, men hjertegode ektemann, smeden Joe. Senere følger vi ham inn i Miss Havishams forlorne stuer og til middelklassetilværelsen i London, hvor han en stund lever høyt på midlene fra en mystisk, ukjent velgjører. 

Store forventninger (1860-61) skildrer en reise gjennom skiftende miljøer og sosiale lag. Men romanen er også en dannelsesreise, hvor Pips forventninger og illusjoner stadig blir utfordret av møtet med sosial urett, hykleri og iskaldt snobberi. Også medmenneskeligheten kommer til syne der hvor han minst venter den. Men selv om Pips store forventninger til livet brister under en stor personlig krise, skjer det motsatte med leserens forventninger i denne romanen, som med John Irvings ord ikke bere har "den mest fullkomment utarbeidede intrige av alle engelskspråklige romaner", men som dertil "aldri lar seg avlede fra sitt forsett om å røre leseren til latter og gråt".

Mine tanker:
Jeg leste Store forventninger på grunn av en skoleoppgave. Vi valgte én bok hver vi skulle lese og så skrive om etterpå. Jeg valgte Store forventninger fordi jeg lenge har hatt lyst til å lese den, og jeg fikk endelig sjansen; vi måtte lese på norsk, og jeg leser vanligvis på engelsk. Her kommer det jeg skrev under overskriften "anbefaling":

Jeg synes Store forventninger var en veldig spennende og god bok. Det var mye som skjedde, og det var alltid vanskelig å vite hva som kom til å skje videre. Boka tok stadig nye vendinger, og jeg satt ofte igjen og tenkte på hvor genial Charles Dickens må ha vært. Det er helt utrolig hvordan noen kan skrive en slik intrikat bok og få alt til å gå opp på slutten.

Det var morsomt å lese om de forskjellige personene. Jeg synes de utviklet seg godt, og de var ganske geniale. Jeg liker at de alle er så detaljerte og godt beskrevet. Det er veldig lett å se dem for seg.

Dickens skildrer nydelig, og det var utrolig mange steder jeg satt en liten lapp i boka. Dessverre kunne jeg ikke ta med alle de gode sitatene i denne besvarelsen; da ville den blitt mye lengre. I tillegg til å skrive veldig godt, har Dickens også ganske god humor. Det hendte at jeg satt og lo litt da jeg leste. Han skriver for eksempel om at klokkeren der Pip kommer fra, Mr. Wopsles, grandtante overvant sin uvane med å leve. Det høres så utrolig teit ut. Dette er en typisk engelsk måte å underdrive på. Når engelskmenn vil ha frem et poeng, underdriver de det. Det vil si at Mr. Wopsels grandtante må ha vært ei heks.

Jeg anbefaler andre å lese Store forventninger, men de burde kanskje vente til de er litt eldre enn meg; med mindre de er like glade i å lese som jeg. Til tider er boka litt tung, men det er så utrolig verdt det. Den er så nydelig skrevet, og det er et budskap i boka det virkelig er verdt å få med seg.

Jeg synes ikke det er rart at den har blitt en klassiker. Det er noe tidløst over historien; det er litt vanskelig å forklare det, men det er noe som gjør at jeg tror denne boka kommer til å bli lest i mange år fremover. Det fortjener den også.

Det eneste som er litt dumt, er at den var litt tung. Boka var ikke skrevet for ungdommer, og det merkes til tider. Noen deler av boka var litt tunge å komme seg gjennom, men det gikk greit nok for min del, andre ville kanskje ha gitt opp. Det at boka var litt tung gjorde, for meg, at det lille ekstra, som får meg til å snu side etter side uten å tenke på tiden, manglet. Dessverre.

Store forventninger er egentlig en litt utypisk Dickens-roman. Det er ingen av personene som er veldig slemme; det mangler en typisk skurk. I følge mamma og pappa er karakterene mye mer nyanserte enn de pleier å være i Dickens’ verk. Det er kanskje derfor boka er en av hans mest kjente.

Jeg vil gi boka terningkast fem. Den er utrolig godt skrevet, og er en fantastisk bok, men den manglet det lille ekstra som gjør at jeg kan sitte i time etter time uten å merke at tiden har gått, og den var til tider litt tung.

Hvis du av en eller annen grunn har lyst til å lese hele besvarelsen min, kan du ta kontakt med meg, og vi skal få ordnet det på en eller annen måte. 

- Anna

Terminal av Roderick Gordon og Brian Williams

Tittel: Terminal

Originaltittel: Terminal

Forfatter: Roderick Gordon og Brian Williams

Oversetter: Marius Middelthon

Serie: Tunneler #6

Sider: 386

Sjanger: Fantasy

Baksidetekst:

MED TERMINAL SETTES DET ENDELIGE PUNKTUMET FOR SUKSESSERIEN.

Styxene herjer over hele England og etterlater seg død og forferdelse overalt. Det ser ut som om det er umulig å stoppe dem. Will og Elliot prøver så godt de kan. Fra et sted ingen visste fantes: Jordens indre.

Mine tanker:

Terminal er den siste boka i serien om Will og Chester. Det er en god stund siden de oppdaget Kolonien i første bok, og det er mye som har hendt siden den gang. Terminal begynner der Spiral sluttet. Det likte jeg veldig godt, for det skapte spenning fra begynnelsen. Dessverre er det ganske lenge siden jeg leste Spiral, og det tok derfor litt tid før jeg husket alt som hadde skjedd og hvem alle var. 

Boka er utrolig spennende! Den var utrolig vanskelig å legge fra seg. Underveis i boka var det så mange spørsmål jeg ville ha svar på. (Heldigvis fikk jeg svar!) Som for eksempel, hvem er buskmennene? Danforth, er han snill eller slem? Hvordan skal de bekjempe grensevokterne (På baksiden av boka blir de kalt styxene, men inni boka kalles de grensevokterne)? 

Persongalleriet i denne serien er stort. De fleste av karakterene liker jeg veldig godt. Som Will. Han er hovedpersonen i serien. Jeg liker godt vennskapet hans med Chester og vennskapet han har med Elliot. Stakkars Chester. Jeg både skjønner ham og skjønner ham ikke. Så har ikke jeg opplevd noe så traumatisk som det han har. Det er ganske grusomt å lese om at han bare blir galere og galere. Hadde jeg vært Stephanie, hadde jeg óg vært livredd. Mrs. Burrows har forandret seg mye i løpet av serien. I starten så hun bare på tv. Nå er hun aktiv og gjør det hun kan. Jeg liker henne mye bedre nå. Likte henne ikke noe særlig i starten. Colly, jaktkatten, er alltid sammen med henne. Colly er skikkelig søt. Så har vi jo Drake. En av mine favorittpersoner i serien. Hvorfor måtte det ende slik? (Hvis dette ikke gir noen mening, så skjønner jeg det godt, men hvis du har lest boka, skjønner du hva jeg sikter til...)

Også er det så mange jeg absolutt ikke liker. Som Rebecca-tvillingene og Hermione. Kan ikke de bare gå og dø i et hull? Jeg ble nesten litt sint når jeg leste om dem. Og grensevokterne og armagiene deres. Måten Fasen utføres på er bare helt motbydelig!!! Selvfølgelig må jo Martha også dukke opp. Den gale kjerringa. Har ikke du skapt nok trøbbel for stakkars Chester? 

Jeg elsket slutten. Den samlet sammen mange løse tråder.  I tillegg kom den helt overraskende på meg. Hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle ende slik. Ikke i mine villeste drømmer, med det passet godt!

Jeg anbefaler virkelig!

Anmeldelse av tidligere bøker:
Tunneler - bok 1

- Anna

Anne og Alet

På søndag var jeg å så filmen Anne og Alet. Den handler om to søstre som levde på Øyestad på slutten av 1700-tallet. De ble anklaget for giftmord og halshugget.

Filmen var laget som en dokumentar. Det var interessant å høre på dem som var intervjuet. De virket veldig interesserte, og det virket som om de kunne mye. For meg er dette en lokal historie, men jeg hadde ikke hørt den før.

Filmprodusenten, Hergel Film, er en lokal filmprodusent. Derfor var det mange jeg kjente med i filmen. Det var gøy å se dem på kinolerretet. En venninne av meg, Rikke Lydersen, spilte rollen som Anne. Både hun og hun som spilte Alet var kjempeflinke. Noen av de som spilte biroller, spilte dessverre litt for mye teater (ble litt overdrevent, om du skjønner hva jeg mener), men så var jo alle amatørskuespillere.

Selv hadde jeg en liten rolle i filmen, fem sekunder i et vindu hvor man kun ser håret mitt. Litt skuffet over at det ikke var mulig å se at det var meg. Jaja, sånn kan det gå. Det var nok det som passet best.

Alt i alt likte jeg filmen veldig godt, og jeg anbefaler andre å se den!

- Anna

Hendelsenes hus av John Boyne

Tittel: Hendelsenes hus
Originaltittel: The House of Special Purpose
Forfatter: John Boyne
Oversetter: Kristina Quintano
Sider: 528
Sjanger: Historisk Fiksjon
Språk: Norsk
Originalspråk: Engelsk
Baksidetekst:
Russland 1915: Den dagen den seksten år gamle bondesønnen Georgy Jachmenev blir truffet av en kule som var ment for et medlem av den russiske tsarfamilien, forandrer livet hans retning for alltid. Belønningen for heltedåden er ansettelse som personlig livvakt for den unge tronearvingen, Alexej Romanov, eneste sønn til Tsar Nikolai II.

Georgy blir vitne til de dypeste hemmelighetene til Nikolai og hans kone, Aleksandra, og er til stede mens de siste hendelsene som fører til Romanovfamiliens fall, utfolder seg.

Sekstifem år senere besøker han sin hustru, Zoya, på sykehuset, og minnene om deres liv sammen og opplevelsene under tsarfamiliens storhetstid, strømmer på.

Mens han ser tilbake på sitt liv, følger vi Georgy fra han er en usikker bondegutt, som en ung mann i Vinterpalasset, og frem til han som gammel mann tenker tilbake på det utrolige livet han har levd. Gjennom hans minner fortelles det også den grusomme historien om Romanovfamiliens siste dager, historien som har ligget som en mørk skygge over ekteskapet til Georgy og Zoya.

Mine tanker:
Dette er en nydelig skrevet bok. Den er helt fantastisk! Historien er spennende, trist og veldig rørende, og den er nydelig fortalt av Georgy, som er jeg-fortelleren. Denne boka er en fantastisk reise gjennom Georgys liv. Boka starter i 1981. Georgy er å besøker kona, Zoya, på sykehuset. Annen hvert kapittel er fra et eller annet årstall etter at de forlot Russland, mens de andre kapitlene er fra tiden Georgy var Alexejs livvakt. Sakte men sikkert får man oppklart hva det er som har skjedd og hvorfor Georgy og Zoya dro til England.

John Boyne skriver utrolig flott. Han bruker sammenligninger som er nye for meg, men passer utrolig godt. Georgy har en fortellerstemme det er lett å tro på. Jeg merket at han fortalte litt forskjellig da han ble eldre, og jeg synes det passer veldig bra.

Personene i boka er veldig lett å tro på. Det er vanskelig å ikke bli glad i dem. Spesielt Georgy, men også Tsaren og familien hans. Selvfølgelig er det noen personer det ikke er mulig å like, som Fader Gregory, den forferdelige presten som Tsarinaen er helt avhengig av. Alexej er kjempeskjønn og umulig å ikke bli glad i.

I begynnelsen syntes jeg det var litt forvirrende med de russiske etternavnene, men jeg skjønte etter hvert at de hadde navn ala Olavsønn, som folk i Norge hadde for mange å siden (etter hva faren het), pluss at de hadde et familienavn. Georgy heter f. eks. Georgy Daniilovich Jachmenev, faren hans heter Daniil, derfor Daniilovich, og Jachmenev er familienavnet.

Og bare så det er sagt: Jeg elsker coveret. Det er utrolig nydelig. Hva synes du?

Jeg anbefaler virkelig denne boka!!!

- Anna

Frosten, tredje dag av John Marsden

Tittel: Frosten, tredje dag
Originaltittel: The Third Day, The Frost (I USA: A Killing Frost)
Forfatter: John Marsden
Oversetter: Jon Vegard Lunde
Serie: I morgen #3
Sider: 252
Sjanger: Dystopi
Språk: Norsk
Originalspråk: Engelsk
Baksidetekst:
Hva er den største faren du kan tenke deg? Denne er større.
Hva er den største utfordringen du kan forestille deg? Denne er tøffere.
Hva frykter du mest av alt? Det får du snart vite.
Hvem er det viktigst  redde - deg selv, vennene dine, familien din eller landet ditt? Du kan bli nødt til å velge.

Først var det I morgen, da krigen kom.
Så kom Når natten er mørkest.
Og her er Frosten, tredje dag.

Australia er invadert av en fremmed makt. Åtte ungdommer er de eneste i området hvor de bor, som ikke er tatt til fange. De må finne ut hva som ventes av dem, og samle mot til å gjennomføre det. Når Frosten, tredje dag begynner, er de fem. Hva har hendt med de andre?

Mine tanker:
Nå er det veldig lenge siden jeg leste Når natten er mørkest, og derfor husket jeg ikke så veldig mye. Det var litt irriterende fordi de stadig vekk hintet til ting som hadde skjedd før, men det gikk greit. Jeg begynte å huske ting etter hvert. 

Boka er veldig spennende, og det er veldig interessant å se hvordan ungdom reagerer på en slik situasjon. Krig er ikke ønsket, men det er spennende å lese om. 

Det er Ellie som forteller. John Marsden har faktisk utviklet en ny forteller måte, som kalles Ellie's voice. Jeg liker godt måten hun forteller på. Man lærer mye om henne, men dessverre ikke like mye om de andre. Jeg skulle gjerne lært mer om dem. Én ting som er litt dumt med at det boka er skrevet i jeg- form, er det at alt sees fra Ellies side. Hvis noen av de andre er et annet sted, vet ikke jeg som leser noe mer enn det Ellie gjør. I  bøker hvor det er en allvitende forteller, kan man hoppe litt mellom hvem som er i fokus. Når det et jeg-forteller, kommer man i stedet mye tettere innpå hvem det nå er som er jeg.  I denne boka er det Ellie.

I løpet av boka var det én ting jeg irriterte meg litt over. Det var at forlaget ikke hadde korrekturlest godt nok. Det var steder ord var skrevet litt feil, og det var steder det manglet komma. Det gjør at det blir litt slitsomt å lese. Dessverre!

Jeg er litt usikker på om jeg skal fortsette med serien eller ikke, men det er mest fordi jeg har så utrolig mange andre serier/bøker jeg vil lese. Hvis jeg finner neste bok på engelsk på biblioteket, skal jeg lese ferdig serien.

- Anna

Kamerat Napoleon av George Orwell

Tittel: Kamerat Napolen
Originaltittel: Animal Farm
Forfatter: George Orwell
Oversetter: Tor Bjerkmann
Sider: 93
Språk: Norsk
Originalspråk: Engelsk 
Baksidetekst:
Denne verdensberømte politiske satiren, som på engelsk heter Animal Farm, er skrevet av forfatteren av 1984, og er nå kommet ut i mer enn 50 land over hele verden. Den kom for første gang ut i billigbokform i 1964 som Pax-bok nr.1. Ved første øyekast er boka bare en uskyldig og undeholdene dyrefabel, som forteller om Revolusjonen: Under ledelse av gjøgrisen Napoleon overtar dyra på Manor Farm kontrollen over gården, fordriver eieren Jones og innfører Dyrismen. De lager forbud mor å ha på seg klær, sove i senger, drikke alkohol og drepe andre dyr, og under mottoet "Alle dyr er like" går de i gang med å drive gården selv. Men det viser seg snart at grisene, som naturlig blir ledere, ikke har like god moral som intelligens, og livet på Dyregården blir snart preget av terror og ulikhet. Den politiske parallell er nå blitt åpenbar. Satiren i Kamerat Napoleon er bitende, og dessuten er boka enestående morsom og sjarmerende.

Mine tanker:
Hva minner dette om? Å jo, den russiske revolusjonen og Sovjetunionen. Kamerat Napoleon er en treffende beskrivelse av Sovjet under kommunismen. Her kan du trekke tydelige likheter mellom to av grisene og Stalin og Lenin, og det er veldig likt slik det blir på gården som det var i Sovjet.

I starten var dette en søt bok med flere morsomme ting. Små hendelser. Griser som leste, og de utrolig dumme sauene. En sur og tverr geit. En hest som bare greide å lære seg A, B, C og D, (hvis han lærte seg E, F, G og H glemte han de fire første). Men etter hvert forandret historien seg. Det ble tristere, og jeg kunne se tydeligere likheter til Sovjetunionen.

Vi har lært om hvordan det var i Sovjetunionen, men jeg må si at jeg ble sjokkert da jeg leste denne boka. Jeg hadde ikke sett for meg at det var slik. Det er jo helt forferdelig!!!

Språket er bra, men det er litt gammeldags. Så er jo boka gitt ut for første gang på norsk i 1964. Det forklarer en del. I tillegg er den veldig kort.

Jeg anbefaler virkelig. Dette er lesestoff som de aller fleste burde lese!!! Jeg skal i hvert fall lese mer av George Orwell. Har 1984 liggende på nattbordet mitt klar til å leses.

- Anna

Løgner av Michael Grant

Tittel: Løgner
Originaltittel: Lies
Forfatter: Michael Grant
Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen
Serie: Gone #3
Sider: 446
Språk: Norsk
Originalspråk: Engelsk
Baksidetekst:
Perdido Beach står i flammer og konfliktene raser: Astrid mot byrådet, The Human Crew mot mutantene og Sam mot Drake - som er gjenoppstått fra de døde og klar for å avslutte det han og Sam begynte på.

Samtidig er et uhyggelig rykte, satt ut av Orsay og Nerezza, i ferd med å spre seg. De påstår at døden er den eneste veien ut av REBUS.

Forholdene er verre enn noen gang, og barna er desperate. Men er de desperate nok til å tro at døden setter dem fri?

Mine tanker:
Dette er en utrolig sterk fortsettelse på Gone-serien. Jeg elsket Forsvunnet og Mørke krefter, de to første bøkene i serien. 

Løgner er utrolig spennende og vanskelig å legge fra seg. Noen av tingene som skjer er skremmende å tenke på. Tenk om det hadde skjedd i virkeligheten? Hvordan hadde vi klart oss?

Da jeg leste de to første bøkene, syntes jeg at de som var 15 år, de var store, de kunne klare alt. Men nå er jeg snart 15 selv. Nå kan jeg ikke skjønne at de holder ut, at de er så modige som de er. Jeg vet ikke om jeg hadde taklet det.

Boka er godt skrevet, og det er en god oversettelse. Det er en av de bedre oversettelsene jeg har lest. Creds til oversetteren!

Gone-serien og Løgner anbefales virkelig! Men ikke for dem som blir veldig fort redd. 

- Anna

Heaven av Christoph Marzi

Tittel: Heaven
Orginaltittel: Heaven
Forfatter: Christoph Marzi
Oversetter: Ute Neumann
Sider: 376
Språk: Norsk
Orginalspråk: Tysk
Baksidetekst:
Det er natt i London. David tar snarveien over takene og snubler over ei jente. Hun heter Heaven. Hun er vidunderlig. Og hun hevder at to menn har stjålet hjertet hennes. Skåret det ut av kroppen med kniv.

Bli med på en nervepirrende reise gjennom London!
Urban fantasy på sitt beste!

Mine tanker:
Heaven er en veldig god bok. Jeg liker godt skrivestilen til forfatteren. Forfatteren skriver godt og skildrer mye.

”[…]Han likte disse nattlige turene fordi byen ble så annerledes når solen gikk ned. De mange lysene ga gatene og smugene et trolsk og hemmelighetsfullt skjær når de brøt seg i det skjøre sløret av tåke og duskregn som var så typisk for London. Alt var liksom forhekset på en skitten måte, som om eventyrene man hadde trodd på som barn, var blitt voksne.[…]”

Jeg synes at personene i boka er interessante. Selv om jeg ikke kjente meg igjen i dem, er jeg sikker på at andre vil gjøre det. De er godt beskrevet og virker som om det er personer som kunne ha levd. Både David og Heaven er gode karakterer det er lett å bli glad i.

Historien er spennende, og det var flere steder i boka hvor jeg satt og ikke kunne legge boka fra meg fordi jeg MÅTTE vite hvordan det gikk. Boka var spennende allerede fra første side. Det imponerer meg veldig!

I boka er det veldig mange henvisning til bøker, filmer, sanger og band. Av og til kunne det være litt irriterende fordi jeg fikk en følelse av at det var noe jeg gikk glipp av de gangene jeg ikke visste hvem eller hva det var snakk om. Men det var bare en bagatell.

Jeg vil anbefale denne boka for både gutter og jenter mellom 13 og 16 år. Hvis jeg skulle gitt boka et terningkast, ville den ha fått en svak femmer av meg. Dette er en veldig god bok!

Har du lest Heaven?

Hva synes du?

- Anna