Harry Potter and the Cursed Child av J. K. Rowling, John Tiffany og Jack Thorne

Tittel: Harry Potter and the Cursed Child
Forfatter: J. K. Rowling, John Tiffany og Jack Thorne
Serie: Harry Potter #8
Format: Teaterstykke
Sider: 330
Sjanger: Fantasy
Handling:
THE EIGHT STORY.
NINETEEN YEARS LATER...

It was always difficult being Harry Potter and it isn't much easier now that he is an overworked employee of the Ministry of Magic, a husband, and father of three school-age children.

While Harry grapples with a past that refuses to stay where it belongs, his youngest son Albus must struggle with the weight of a family legacy he never wanted. As past and present fuse ominously, both father and son learn the uncomfortable truth: sometimes, darkness comes from unexpected places.

Based on an original story by J. K. Rowling, John Tiffany and Jack Thorne, Harry Potter and the Cursed Child is a new play by Jack Thorne. It is the eight Harry Potter story and the first to be officially presented on stage. This Special Rehearsal Edition of the script brings the continued journey of Harry Potter and his friends and family to readers everywhere, immediately following the play's world premiere in London's West End on 30 July 2016.

This stage production of Harry Potter and the Cursed Child is produced by Sonia Friedman Productions, Colin Callender and Harry Potter Theatrical Productions.

Mine tanker:
Jeg var kjempespent da jeg fikk høre at J. K. Rowling skulle skrive mer om Harry Potter, men nå ønsker jeg hun ikke hadde gjort det. Dessverre likte jeg ikke Harry Potter and the Cursed Child noe særlig, og er egentlig ganske skuffet. Boka føltes ikke ut som en Harry Potter-historie i det hele tatt...

Historien inneholdt altfor mange klisjeer, og det var til tider lett å gjette seg til hva som kom til å skje. Store deler av tiden føltes det mer som om jeg leste en dårlig fan fiction enn den 8. boka i serien. Jeg hadde ingen problemer med at boka er manuskriptet til et teaterstykke, og var egentlig ganske spent på hvordan det kom til å fungere. For min del var det historien som ødela leseropplevelsen. Den er litt for tynn...

Flere av replikkene var helt utrolig kleine, og jeg har sjeldent opplevd så mange klisjeer på en gang. Ugh, det var litt for ille til tider. Jeg blir litt lei meg bare av å tenke på det.

Likevel var ikke alt bare negativt. Jeg likte Scorpius Malfoy, Draco Malfoys sønn, kjempegodt. Han var søt og nerdete, og han var store deler av grunnen til at jeg fullførte boka. Dessverre likte jeg ikke de andre karakterene så godt, og flere av dem oppførte seg på måter som ikke stemte med tidligere karakteriseringer. De oppførte seg rett og slette ikke som seg selv.

Jeg lånte boka av en venninne, og hun advarte meg at den ikke var så god. Det kan man trygt si. Det funket rett og slett ikke... Jeg må innrømme at jeg er skuffet og bitter, og nekter og tro at Cursed Child er en del av Harry Potter-canon. Bare nei. Jeg nekter.

Sorry, men jeg anbefaler ikke Harry Potter and the Cursed Child. Jeg likte ikke boka, og skulle egentlig ønske at den ikke fantes. Den er ikke verdt det.

- Anna

Worlds' End av Neil Gaiman

Tittel: Worlds' End
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Mike Allred, Gary Amano, Mark Buckingham, Tony Harris, Dick Giordano, Bryan Talbot, Steve Leialoha, Johan Watkiss, Shea Anton Pensa, Vince Locke, Michael Zulli og Alec Stevens
Serie: The Sandman #8
Format: Grafisk roman
Sider: 168
Sjanger: Fantasy, horror
Handling:
Worlds' End

Caught in the vortex of a reality storm, wayfarers from throughout time, myth and the imagination converge on a mysterious inn at the WORLDS' END, the eight volume of the complete run of THE SANDMAN. In the tradition of Chaucer's The Canterbury Tales, as the travellers wait out the tempest that rages around them, they share stories of the places they have been, the things they have seen... and those that they have dreamed. 

Mine tanker:
Jeg har sagt det mange ganger, og jeg sier det igjen: The Sandman av Neil Gaiman er en av de aller beste tegneseriene jeg noen gang har lest. Med hvert volum viser Neil Gaiman hva for en utrolig forfatter han er, og teamet som illustrerer imponerer like mye hver gang. Man skulle tro at en serie ville ha blitt svakere med tiden, men med The Sandman er det motsatt. The Sandman blir bedre og bedre for hvert volum, og Worlds' End er ikke et unntak.

I Worlds' End møter vi forskjellige reisende, som alle har måttet søke ly i vertshuset Worlds' End, da de ble overrasket av en storm. Disse reisende kommer fra forskjellige tidsepoker og verdener, men alle ble nødt til å stoppe på grunn av den samme stormen. En reality storm, som de kaller det. Hva som har forårsaket denne stormen vet de ikke, men mot slutten av historien begynner vi å få en mistanke om hva det kan være. For å få tiden til å gå, forteller de reisende historier fra sine verdener. De forteller om sine egne opplevelser, og mange av disse historiene kan virke utrolige, men fortelleren hevder alltid at historien er sann.

Panel fra Worlds' End

Neil Gaiman har skapt et utrolig persongalleri, (som vanlig), og man blir fort investert i historiene til de forskjellige karakterene. Det er spesielle historier, og de har alle sin fortellerstil. Dette reflekteres i tegningene. Det er forskjellige illustratører til de forskjellige historiene, og det passer perfekt. Vi merker lett når det skifter mellom historie og "virkelighet", og de forskjellige historiene får alle sitt eget særpreg. Til tider møter vi på karakterer fra tidligere volumer, og hvis vi er heldige, dukker en av Dreams søsken eller Dream selv opp i historien.

Neil Gaiman er et geni når det kommer til historiefortelling, og det vises virkelig i Worlds' End. Her er det historier inne i historier, og det er en utrolig smart tegneserie. De som sier at tegnerserier ikke er ordentlig litteratur har helt klart ikke lest The Sandman. Dette er bedre litteratur enn flere bøker jeg har lest. Ikke alle tegneserier er som Donald...

The Sandman er rett og slett min favorittegneserie noen sinne, og jeg kan ikke anbefale den mange nok ganger. Worlds' End er et utrolig volum. Jeg kan ikke vente på å få lest The Kindly Ones, volum ni. 

Tidligere anmeldelser:
Preludes & Nocturnes - bok 1
The Doll's House - bok 2 
Dream Country - bok 3
Season of Mists - bok 4
A Game of You - bok 5
Fables and Reflections - bok 6
Brief Lives - bok 7

- Anna

Harry Potter og dødstalismanene - del 2

Hei,

Da har jeg endelig fått sett Harry Potter og dødstalismanene - del 2. Det var på tide! Jeg har hatt DVD-en lenge, har bare ikke hatt noen å se den med. Men nå har jeg sett den med Anne Regine og Anders Chr.

Filmen var fantastisk! Jeg er veldig fornøyd. Det er en stund siden jeg leste boka, men det var mange minner som kom tilbake da jeg så filmen. Jeg liker veldig godt at de ikke har forandret så veldig mye. Det var ting som skjedde i boka, men ikke i filmen, men det var helt greit for meg!

De aller fleste vet vel hva denne filmen handler om, men for dem som ikke vet det; filmen handler om Harry Potter, en trollmann, som må sloss mot den onde Lord Voldemort for å hindre at han tar over verden. Filmen er bygget på den siste halvdelen av J.K. Rowlings bok Harry Potter og dødstalismanene. 

Selv om jeg visste hvordan det kom til å ende, var det likevel spennende, og det hendte at jeg var engstelig for hva som kom til å skje. Og så er det så mange triste scener... Hvorfor må de gjøre det så trist!

Det er utrolig mange gode replikker i filmen. Det er mange som får meg til å tenke. "Of course it is happening in your head, Harry, but why on earth should that mean it is not real?" og "Do not pity the dead, Harry, pity the living." er mine favoritter! Hva synes du?

Jeg liker veldig godt hvordan Nilus har vokst (ikke i høyden, men personligheten) og blitt mye modigere. Jeg har alltid likt Nilus, og nå beviste han at han også kan være like modig som de andre. Han er ikke den pinglen mange tror han er. 

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med filmen, og jeg anbefaler deg å se den hvis du ikke har gjort det ennå!

- Anna