2014 - en oppsummering

2014 har vært et godt år for meg. Hvordan kan jeg oppsummere 2014? Vel, jeg har blitt ferdig med ungdomsskolen og begynt på videregående. Der har jeg fått mange nye venner. Jeg har faktisk funnet folk med samme interesser som meg, helt utrolig! Jeg trengte et miljøskifte, og det var utrolig deilig da det skjedde.

Jeg var redd for at jeg ikke skulle kjenne noen i klassen min, jeg søkte på en spesiell linje (stuespesialisering med internasjonalisering), og jeg viste ikke om noen som hadde søkt samme linje som meg. Bortsett fra Helene, da, som jeg ble kjent med på dramaen. Det viste seg at jeg kjente mange i klassen fra før av, og jeg ble fort kjent med resten. Så godt som jeg likte den gamle klassen min, må jeg innrømme at jeg ikke savner den noe særlig. I den nye klassen min er mange flere mye likere meg, og jeg trives supergodt.

Andre ting jeg har gjort i år er at jeg har vært i Frankrike med familien min. Jeg har spilt Mord over en lav sko av Knut Nærum med dramagruppa mi, og jeg var på DUS-seminar i Stavanger. DUS, den unge scene, er et prosjekt for ungdomsgrupper som driver med teater. Hvert andre år arrangeres DUS, og da skrives det seks-syv nye manus som gruppene som deltar skal spille. I år spiller gruppa mi et stykke om mobbing, og vi skal sette det opp i februar-mars neste år. Jeg ble sendt i stedet for læreren vår, fordi jeg er eldst. I Stavanger lærte jeg mye nytt, og ble kjent med noen nye folk. Veldig koselig.

Ellers er det ikke så mye spennende som har foregått i livet mitt. Jeg ble seksten i vår, men det er vel det. Jeg har for det meste brukt tiden min sammen med venner, med en bok eller en TV-serie, og i det siste har jeg begynt å spille litt Pokémon igjen. Hadde glemt hvor gøy det er :)

Bøker:

Da året startet, hadde jeg et mål om hvor mange bøker jeg skulle lese. 50. Men etter som tiden gikk, så jeg at jeg kom til å rekke flere enn det, så jeg skrudde målet opp til 60. Nå er jeg på 62. Jeg er veldig fornøyd. Jeg har lest mange veldig gode bøker i år, og noen ikke fullt så gode. 2014 har vært et godt leseår. 

Årets favoritt er litt vanskelig å kåre. Det er enten More Than This av Patrick Ness, Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett, Fangirl av Rainbow Rowell eller Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke. Jeg tror jeg må si at det var Jonathan Strange & Mr Norrell. Det var boka som gjorde mest inntrykk på meg, og som overasket meg mest. 

Filmer:
Jeg har sett mange filmer i år. Overraskende mange. Det har vært varierende hvor godt jeg har likt dem, men noen har gjort spesielt inntrykk på meg. Marvels Guardians of the Galaxy for eksempel. Jeg har ikke vært så utrolig imponert over Marvelfilmer før, men Guardians imponerte meg stort. Jeg likte den utrolig godt, og så den to ganger på kino.

En annen som imponerte meg var X-Men: Days of Future Past. Jeg har ikke sett noe X-Men før, men ble helt hekta etter at jeg så filmen. Jeg gikk til og med så langt som å kjøpe et samlesett av alle DVD'ene som var kommet ut til da.

The Book Thief overrasket meg også veldig. Jeg hadde ikke trodd at filmen kom til å bli så god, men det gjorde den. Jeg er så imponert, og så fikk jeg tre DVD'er av den til jul... Haha, måtte bytte noen av dem. Godt gjort, familie, godt gjort.

Det er andre filmer jeg også kunne ha nevnt, men dette var de som virkelig imponerte meg. Jeg kunne også ha nevnt The Hunger Games: Mockingjay Part 1. Likevel er årets favoritt Hobbiten: Femhærslaget. Jeg tror aldri jeg har grått så mye under en film noen gang. Det var rett og slett helt grusomt, men samtidig var filmen fantastisk. Det var en verdig avslutning på Hobbiten-trilogien. Jeg blir trist når jeg tenker på at det var den siste filmen fra Midgard vi vil få se på en god stund.

TV-serier:
Jeg har sett flere TV-serier i år enn i fjor. Det har vært et godt år for TV-serier, og jeg har blitt hekta på mange flere. Jeg er litt skuffet over at jeg ikke har fått sett mer av Supernatural eller Merlin, men jeg har vært opptatt med så mange andre serier. Det er mange som har utmerket seg i år, og jeg har fått flere nye favoritter. For eksempel krimseriene Whitechapel og How to get away with Murder. Begge er fantastiske serier.

I Doctor Who-universet har vi fått en ny Doctor. Peter Capaldi har utmerket seg som en litt gretten Doctor, men jeg liker ham veldig godt. Mange har sagt at de måtte varme opp til ham, men jeg likte ham helt fra starten av.

Serien som utmerket seg mest var britiske In the Flesh. Jeg er vanligvis ikke så veldig glad i zombieapokalypser, men In the Flesh er annerledes. Her får zombiene medisiner, og derfor kan de leve som vanlige mennesker. Med fantastiske karakterer og uforglemmelige historier er dette min favorittserie i år. I tillegg tar serien opp mange viktige temaer, som f. eks. å ikke godta seg selv, finne ut hvem man er, undertrykkelse, rasisme, homofili osv... Dette er en veldig viktig serie, og jeg håper virkelig den får en sesong til.

Fotografi:
Jeg har ikke fått tatt så mange bilder i år som jeg skulle ønske, men noen har jeg fått tatt. De fleste ble tatt da jeg var på ferie. Her kommer mitt favorittbilde fra i år:

Som dere kan skjønne har 2014 vært et flott år for meg, og jeg håper det har vært like bra for dere også. Jeg håper 2015 vil bli like bra!

Godt nyttår, alle sammen!

- Anna

The Doll's House av Neil Gaiman

Tittel: The Doll's House
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Michael Zulli, Mike Dringenberg, Chris Bachalo, Malcolm Jones III og Steve Parkhouse
Serie: The Sandman #2
Format: Grafisk Roman
Sider: 232
Sjanger: Fantasy, Horror
Baksidetekst: 
The Doll's House

This second of twelve volumes collecting the complete run of THE SANDMAN follows Rose Walker as she finds more than she bargained for - long lost relatives, a serial killers' convetion, and, ultimatly, her true identity. The Master of Dreams attempts to unravel the mystery, unaware that the hand of another, far closer to home, is pulling the strings.

Mine tanker:
Da fikk jeg endelig tid til å lese Sandman #2. Jeg har gledet meg til det, siden jeg likte den først veldig godt. Jeg synes virkelig at serien har forbedret seg. Det virker som om Neil Gaiman var bitt mer sikker på historien, karakterene og alt sammen i The Doll's House.

Ok, bare så det er sagt, The Doll's House handler ikke om dukker. Heldigvis. Dukker er utrolig creepie, og den er ikke akkurat veldig pen, den som er på coveret. Den er egentlig mye styggere i virkeligheten enn på bildet...

Tegneserien starter med innledning, en type "the story so far", skrevet av Neil Gaiman. Den er ufattelig godt skrevet, full av atmosfære og stemning. Jeg ble dratt rett inn i Sandman-verden, og det var bare introduksjonen. Det er en helt spesielt stemning i Sandman-serien, en mørk og dyster verden hvor alt kan skje. Alt dette fikk Neil Gaiman frem i introduksjonen, og det beviser hvor dyktig en forfatter han er.

Da jeg anmeldte Preludes & Nocturnes, det første Sandman-volumet, skrev jeg at jeg var sikker på at jeg har sett Morpheus, the Sandman, et sted før. Det tror jeg fortsatt, men jeg innså nå at han egentlig ligner litt på Neil Gaiman selv. Noen ganger. Andre ganger ligner han mer på vokalisten i The Cure. Sånn seriøst, Morpheus ligner sykt på vokalisten i The Cure.

Tekstene i The Doll's House er utrolig godt skrevet. Som de fleste tegneserier skjer det meste gjennom bildene, men i Sandman er også tekstene utrolig gode. Dette er ikke Donald Duck, det er helt klart. Sandman er en helt annen liga. Jeg har vanligvis ikke vært så veldig interessert i tegneserier, men etter at jeg valgte å gi Sandman en sjanse, har jeg blitt mye mer åpen for det. Dette er genialt lesestoff.

Hvis man bare blar fort gjennom tegneserien, vil man ikke skjønne noe. Det vil virke som en helt grufull fortelling, som det også er til tider, men man får et helt feil inntrykk at historien ved å bare se på bildene. Man må lese tekstene for å forstå hva som skjer. Veldig mye skjer i folks drømmer, og drømmeverdenen, og derfor kan det virke litt forvirrende og mye mer grusomt en det egentlig er. Jeg tror muligens jeg skrev noe lignende anmeldelsen min av Preludes & Nocturnes.

Det er noen forskjeller i The Doll's House fra Preludes & Nocturnes. Den viktigste er at historien handler om Rose Walker, det er ikke Morpheus som er hovedperson. Jeg likte det veldig godt, og jeg likte veldig godt Roses historie. Det gjorde historien mer virkelig. Morpheus er så veldig annerledes. Så alien, som de ville sagt på engelsk. Man trenger noen som kan forankre historien i virkeligheten, og i The Doll's House var det Rose Walker.

Samtidig var det veldig spennende å lære mer om Morpheus. Han er en utrolig kompleks karakter, og det er alltid noe nytt å lære. Jeg skjønner meg ikke helt på ham, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil. Men som jeg har sagt tidligere, han er ikke menneske, det er ikke sikkert det er mening at vi skal forstå ham.

Jeg er veldig fornøyd med The Doll's House, og kommer til å starte på Dream Country, som jeg fikk av Synne til jul, snart. Jeg anbefaler virkelig.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Preludes & Nocturnes - bok 1

- Anna

Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke

Tittel: Jonathan Strange & Mr Norrell
Forfatter: Susanna Clarke
Sider: 782
Sjanger: Fantasy, Historisk Fiksjon
Baksidetekst:
Two magicians shall appear in England
The first shall fear me
The second shall long to behold me

Centuries ago, when magic still existed in England, the greatest magician of all was the Raven King, a human child brought up by fairies. Now at the beginning of the nineteenth century, he is barely more than a legend, and England, with its mad King and its dashing poets, no longer believes in practical magic.

Then the reclusive Mr Norrell of Hurtfew Abbey appears and news spreads of the return of magic to England. Persuaded that he must help the government in the war against Napoleon, Mr Norrell goes to London where he meets a brilliant young magician, Jonathan Strange. Together they dazzle the country with their feats.

But the partnership soon turns to rivalry. Mr Norrell has never conquered his lifelong habits of secrecy, while Strange will always be attracted to the wildest, most perilous magic. He becomes fascinated with the shadowy figure of the Raven King, and his heedless pursuit of long-forgotten magic threatens not only his partnership with Norrell, but everything he holds dear.

Elegant, witty and utterly compelling, Jonathan Strange & Mr Norrell creates a past world of great mystery and beauty that will hold the reader in thrall until the last page.

Mine tanker: 
Nå er det utrolig lenge siden jeg har skrevet noe sist, og det er spesielt lenge siden jeg har anmeldt en bok. Oooops... Sorry, Jonathan Strange & Mr Norrell har bare tatt så utrolig lang tid å lese. Presset inn mellom de siste prøvene på skolen, turer til Oslo og diverse vennebesøk og andre julebesøk, har jeg endelig greid å lese ferdig boka.

Nesten 800 sider er ikke så mye når jeg tenker på andre bøker jeg har lest, men det er få bøker jeg har brukt så lang tid på som Jonathan Strange & Mr Norrell. Det er vel kun Ringenes herre, med det er en helt annen sak... Hadde du sett den utgaven av boka jeg låner av pappa, hadde du mest sannsynlig trodd at det var mange flere sider enn 782. Det trodde i hvert fall jeg. Det er litt av en murstein, og i tillegg er skriften veldig liten. Dette er noen av grunnene til at boka har tatt meg så lang tid.

Jeg startet på Jonathan Strange & Mr Norrell fordi jeg fikk vite at BBC lager en TV-serie av boka. Det skal ikke være så veldig lenge til serien kommer ut, og jeg hadde lyst til å lese boka først. Jeg har lenge planlagt å lese Jonathan Strange & Mr Norrell, men den har ikke vært øverst på leselista mi. I følge pappa er dette en av de beste fantasybøkene som er skrevet dette tiåret, og det kan jeg si meg enig i.

Jonathan Strange & Mr Norrell er en utrolig sterk debutroman. Susanna Clarke begynte å skrive på romanen i 1993, og boka ble gitt ut i 2004. Underveis har hun skrevet noveller fra samme univers, men hun har ikke skrevet flere bøker. Jeg er utrolig imponert over det hun har fått til!!!

Jeg er veldig glad i både fantasy og historisk fiksjon, og sammen ble det utrolig kult og fascinerende. Jeg har ikke lest mye i historisk fantasy-sjangeren før, men jeg kommer definitivt til å lese mer av det. Det at Susanna Clarke har valgt Napoleonskrigene som bakteppe, liker jeg spesielt godt. Det er noe med hele attenhundretallsatmosfæren som passer spesielt godt til denne formen for magi. I tillegg har jeg alltid funnet attenhundretallet fascinerende.

Karakterene i Jonathan Strange & Mr Norrell er utrolig godt skrevet. Hverken Jonathan Strange eller Mr Norrell er slik jeg trodde de skulle være, og det var en gledelig overraskelse. Begge er svært grå i beskrivelsene, og selv om ikke alle i boka er like "likeable", er alle veldig gode karakterer. Jeg er utrolig imponert over persongalleriet!

Det er flere av karakterene jeg ikke ble så veldig glad i, nesten flere enn jeg faktisk likte... Drawlight for eksempel, den lille sniken, eller Lascelles. Selv om de to byttet plass i mine øyne etter hvert. Jeg ble heller aldri så veldig glad i Mr Norrell. Jeg synes han av og til oppførte seg som et bortskjemt barn. Mine sympatier lå med Jonathan Strange. Det må jeg innrømme. Selv om han var utrolig vimsete og ofte neglisjerte dem han burde ta vare på, skjønte jeg ham bedre enn Mr Norrell.

Er det en ting med denne boka jeg kan klage på, er det at den tar litt tid å komme inn i. Boka starter med Mr Norrell, som er en tørrpinn og rett og slett litt ubehagelig. Det er ikke det at jeg ikke likte å lese det. Det er mer det at de første sidene var veldig tunge, om du skjønner hva jeg mener... Det tar seg opp med en gang Jonathan Strange kommer på banen, og boka blir utrolig spennende mot slutten. Jeg er kjempefornøyd med boka, men det er ingen ungdomsbok, så jeg regnet ikke med at den kom til å bli like fast paced som en ungdomsroman.

Jonathan Strange & Mr Norrell er fantastisk skrevet! Språket er poetisk og veldig vakkert. Det er lett å se for seg det som skjer, og dette er noe av det jeg liker aller best med boka. Til tider er boka morsom, andre ganger er den mørk, spennende, av og til litt forvirrende - men da er det meningen. Spesielt godt liker jeg en scene hvor Childermass; Norrells tjener og høyre hånd, blir angrepet av magi og blir nesten transportert inn i feverdenen. Akkurat den scenen gjorde sterkt inntrykk på meg, og har festes seg i hukommelsen min. Dette sier vel ikke dere som ikke har lest boka så mye, men jeg vil dele et sitat fra denne scenen.

"... the sky looked at him. He felt the earth shrug because it felt him upon its back.

The sky spoke to him.

It was a language he had never heard before. He was not even certain there were words. Perhaps it only spoke to him in the black writing the birds made. He was small and unprotected and there was no escape. He was caught between earth and sky as if cupped between to hands. They could crush him if they chose.

The sky spoke to him again.

'I do not understand,' he said."

I boka er det med jevne mellomrom noen bilder. Jeg likte dem veldig godt. De var med på å skape en atmosfære rundt historien, og de var et lite avbrekk fra all teksten. Illustrasjonene er tegnet av Portia Rosenberg. 

Jonathan Strange kommer spaserende ut av et
speil etter at han har reist på "the King's Road".

Boka er også full av fotnoter. Helt siden pappa leste Bartimeus-trilogien av Jonathan Stroud for meg og Anders har jeg likt fotnoter veldig godt. I Jonathan Strange & Mr Norrell forteller fotnotene det historien ikke forteller, av og til med en litt sarkastisk tone. Jeg likte disse fotnotene veldig godt! 

Jeg har, som du skjønner, svært lite å påpeke på ved Jonathan Strange & Mr Norrell. Dette er en fantastisk bok, og jeg håper virkelig at serien kommer til å være boka verdig. Jeg anbefaler virkelig Jonathan Strange & Mr Norrell!!!

- Anna

Blade Runner

I familien vår har vi i det siste valgt en film hver vi skal se på lørdagene. Mamma, Anders og jeg har valgt tidligere, og denne gangen var det pappa sin tur. Han valgte Blade Runner, en science fiction-klassiker av Ridley Scott (Gladiator) fra 1982. Jeg likte filmen godt, men den var ganske forstyrrende.

Filmen handler om Rick Deckard (Harrison Ford) som må finne og drepe fire replikanter, kunstige mennesker. Disse replikantene har stjålet et romskip og returnert til jorda for å finne skaperen deres. Siden replikantene blir regnet som farlige, må Rick Deckard, en Blade Runner - en type spesialpoliti, finne og drepe dem. Filmen er basert på boka Do Androids Dream of Electrical Sheep? av Philip K. Dick.

Jeg gledet meg til å se Blade Runner, og av oss som ikke hadde sett filmen før; det vil si mamma, Anders og meg, var det nok jeg som likte den best. Anders fortalte oss stadig hvor forstyrrende filmen var, og mamma forlot TV-rommet litt over halvveis i filmen. Hun synes den ble for voldelig. Jeg kan si meg enig i at noen av scenene var ganske ekle, men jeg må innrømme at jeg til tider har sett verre. Håper ikke mamma eller pappa leser dette... Men en ting er klart; det er en grunn til at det er 15-års-aldersgrense på filmen. 

Det er Harrison Ford som spiller hovedrollen, Rick Deckard, i Blade Runner. Han er mest kjent som Han Solo fra Star Wars og Indiana Jones fra Indiana Jones-filmene. Jeg synes han gjorde en god rolle i denne filmen, men han er ikke så kjekk som alle skal ha det til. Spesielt ikke nå lenger. Nå er han gammel... 

Det var veldig lett å se når filmen var laget. Damene hadde puddelhår, og klesstilen var inspirert av 80-tallet. Det skal forestille 2019, men jeg tror ikke verden kommer til å være sånn om 5 år. Jeg håper virkelig ikke verden kommer til å være så deprimerende og mørk i 2019. I tillegg regnet det utrolig mye...

Man skulle trodd at spesialeffektene ville vært dårligere siden filmen er fra begynnelsen av 80-tallet (1982). Det er overraskende bra! Så lenge det er bedre enn Star Trek (serien - den originale med Spock og Kaptein Kirk) er jeg glad. Det så ikke så fake ut, og det var ikke noe som så ut som isopor. Det er et pluss. 

Historien i filmen var bra. Det var spennende, og jeg hadde veldig lyst til å vite hvordan det kom til å ende. Til tider var det litt forvirrende, men ikke så forvirrende at jeg ikke skjønte noe. Dette trakk ikke filmen ned noe særlig i mine øyne. 

Musikken i filmen var ganske merkelig. Det passet godt til filmen, men var utrolig snål... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men det passet bare veldig bra. Dette gir sikkert ikke noe mening... Unnskyld... 

Alt i alt likte jeg Blade Runner, men den var litt forstyrrende. Jeg vil ikke anbefale den til noen under 15 år, og du må tåle litt blod og gørr.

- Anna

Hobbiten: Femhærslaget

I går var jeg og så Hobbiten: Femhærslaget på kino med noen venninner. Jeg hadde utrolig store forventninger til den siste Hobbit-filmen, og den innfridde! Noe så til de grader!!!

Filmen starter der den forrige, Smaugs ødemark, slutter. Smaug (Benedickt Cumberbatch) flyr ut for av Erebor for å brenne Lake Town. Samtidig er en hær av orker og varger på vei mot Erebor. Hvordan skal det gå for Bilbo (Martin Freeman), Thorin (Richard Armitage) og resten av dvergfølget?

Jeg er så imponert over hva Peter Jackson, regissøren, har laget ut av boka Hobbiten. Det er en 300 sider lang bok, og han har greid å lage tre opp mot tre timer lange filmer. Selvfølgelig har de skrevet inn nytt materiale, men det aller meste er hentet fra tillegget i Ringenes herre. Jeg liker det veldig godt og synes de har laget tre veldig gode filmer. 

Det er utrolig trist at dette er den siste filmen fra Midgard, Tolkiens fantasiverden. Jeg kommer virkelig til å savne den. Heldigvis er det mulig å besøke igjen gjennom bøkene og filmene. 

Filmen heter Femhærslaget fordi det er et stort slag i ekte Peter Jackson-stil. Striden er mellom menn (1), alver (2), dverger (3), orker og varger (4) og ørner (5). Altså fem hærer. I boka er det tusser og varger og ikke orker, men det er ikke så viktig i den store sammenhengen. Tussene er også med i filmen.

Det er så mye som er bra med Hobbiten, så jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Skuespillerne, jeg kan starte med dem. Skuespillerne var utrolig flinke. De fikk frem nye sider av karakterene, og jeg blir stadig vekk overrasket over hvordan de utviklet karakterene. Den som imponerte meg mest var Richard Armitage, som spiller Thorin Oakenshield. Han fikk tydelig frem "dragesyken" i karakteren, og jeg ble nesten skremt av den versjonen av Thorin han portretterte. Det var en tydelig endring i karakteren, og det ble fantastisk utført.

Alle tretten dvergene. Du kan se bildet bedre ved å klikke på det :)

Hobbiten har mange storslåtte og vakre scener. Det er utrolig vakre landskap, og jeg blir nesten overveldet. Filmen er filmet inn i New Zealand, og jeg får bare mer og mer lyst til å dra dit. Synd det er så langt unna... Kanskje jeg får dratt dit en gang? Håper det.

Sånn omtrent halvveis i filmen begynte jeg å gråte. Først fordi jeg ble rørt, men så fordi det ble utrolig trist. Jeg var ikke den eneste i salen som gråt! Det var helt stille i salen, og plutselig hørte jeg et høyt hulk. Jeg skal vedde på at de fleste i salen følte med den det gjaldt. Jeg må innrømme en ting. Jeg har aldri grått så mye på grunn av en film noen gang før. Jeg og Astrid, en venninne av meg, satt og gråt gjennom hele rulleteksten etterpå. Så forferdelig var det, og det at jeg visste hva som kom til å skje gjorde det ikke noe bedre. Det ble bare verre...

Fra venstre: Gandalf (Sir Ian McKellen), Bilbo Lommelun (Marin Freeman),
Legolas (Orlando Bloom), Thorin Oakenshield (Richard Armitage),
Tauriel (Evangeline Lily), Bard the Bowman (Luke Evans), Galadriel
(Cate Blanchett) og Thranduil (Lee Pace). 

En ting som irriterer meg når jeg går på kino er fjortiser. Der sitter jeg, det er en utrolig emosjonell scene, også sitter det søren meg en fjortis like ved meg og LER!!! HVA??? RESPEKTER ANDRES FØLELESER!!! Sorry, jeg blir bare så utrolig irritert på grunn av den typen folk som bare ser filmer fordi det er main stream, og så ødelegger de opplevelsen for andre. Anne Regine, en venninne av meg, satt mellom meg, som gråt, og noen fjortiser som lo. Vær så snill, ikke le! Det er ikke morsomt at andre er lei seg. Vær så snill!!

Musikken i filmen er utrolig passende og vakker. Spesielt godt liker jeg sangen som ble spilt under rulleteksten. I Smaugs ødemark brukte de en ganske moderne sang, I See Fire av Ed Sheeran, som jeg elsker(!), men i Femhærslaget har Billy Boyd, Pippin fra Ringenes herre, skrevet og framført en sang. Sangen heter The Last Goodbye, og passer perfekt til filmen. Den er mer fantasyaktig, og, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette, den passer bedre hele sangen. Her kommer den:

Bildene i videoen er hentet fra både Hobbiten-trilogien og Ringenes herre-filmene.

Alt i alt elsket jeg Hobbiten: Femhærslaget, og jeg kommer garantert til å se den igjen. Anbefales på det sterkeste. Her kommer traileren, med Billy Boyd som framfører The Edge of Night (også kalt Pippin's Song) fra Ringenes herre.

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 bilder jeg har tatt i år

Dette er dessverre den siste Topp 10 den tiende-posten. Jeg tror ikke jeg kommer til å fortsette til neste år. Dette skyldes rett og slett at jeg ikke har noen flere idéer til temaer, og det vil kanskje være litt kjedelig med de samme temaene om igjen? Det hadde vært fint å høre hva dere synes, og om dere har noen forslag til temaer hvis dere vil at disse postene skal fortsette.

I dag skal det handle om fotografi, og her kommer de ti beste bildene jeg har tatt i år. Hvis dere vil se bildene i full størrelse, er det bare å trykke på dem. Bildene er tatt med Nikon D3200, og de fleste er redigert bittelitt i Photoshop Elements 11.

1.

Alle bildene av ender er tatt i Fredrikstad. Jeg er veldig fornøyd med hvordan de ble, og dette er det jeg liker best. Bildet er beskåret i Photoshop. 

2.

Bildet er tatt i Frankrike. Vi var på ferie i Sør-Frankrike i sommer. Jeg er veldig fornøyd med hvordan fargene ble i dette bildet. Bildet er beskåret i Photoshop, men jeg synes det er nesten like fint uten beskjæringen. 

3.

Dette bildet av en stokkrose ble tatt i en liten landsby i Frankrike. Det var en veldig fin by, og jeg liker godt hvordan bildet ble. Det vite og grønne i bakgrunnen mot den helt vite (nesten litt lilla) og rosa blomsten funker veldig bra, og jeg liker godt at bakgrunnen ble blurry. Jeg kan ikke huske om jeg har gjort noe særlig med bildet i Photoshop... I så fall var det bare beskjæring. 

4.

Enda en liten and fra Fredrikstad. Endene var utrolig nærme oss, så det var veldig lett å ta bilder av dem. Jeg liker dette bildet godt fordi man kan se vanndråpene på anden, og vannet er gjennomsiktig - vi kan se beinet til anden. Bildet har blitt beskåret, og jeg har endret litt på lysbalansen i bildet; det var opprinnelig veldig lyst.

5.

Dette er en katt vi møtte på i Frankrike. Jeg synes den var veldig søt og stoppet for å ta bilde av den. Hvis du synes det er mange feriebilder her, er det fordi jeg for det meste tar bilder når jeg er på ferie. Uff, det burde jeg endre på... Bildet er beskåret i Photoshop, og jeg har endret på lysbalansen; det var mye lysere, og jeg har boostet opp fargene litt. 

6.

Andemor fra Fredikstad. Jeg er veldig fornøyd med hvordan vannet ble i dette bildet. De store kontrastene skaper dynamikk i bildet, og jeg liker det veldig godt! Bildet er beskåret i Photoshop.

7.

Christian Katt <3 Dette er katten vår. Han er oppkalt etter Christian kvart (Christian 4.). Det var ikke meg som fant på navnet... Han ser litt grumpy ut i dette bildet, men det er et av de beste bildene jeg har tatt av ham i år. Han ser rett i kameraet, og han har et godt uttrykk. Bildet er beskåret i Photoshop.

8.

Dette bildet tok jeg da vi kjørte "Det gule toget" fra Frankrike mot Andorra. Det er en slags mast av noe slag... Jeg synes bildet ble veldig kult, og jeg er godt fornøyd meg det. Bildet er faktisk ikke redigert i det hele tatt. Det enenste er at jeg har skrevet inn URL'en min, slik at ingen kan ta bildet og utgi det for å være deres.

9.

Dette bildet er tatt inne i en kirke i Carcassone, en borgby i Sør-Frankrike. Jeg liker veldig godt hvordan lysene ble seende ut; jeg var veldig spent på hvordan de kom til å se ut. Bildet er beskåret i Photoshop, og jeg har endret på lysbalansen i bildet. Det var veldig mørkt siden det er tatt inne i en mørk kirke.  

10.

Dette er et bildet av duftoljebrenneren min. Jeg kunne tydelig se røyken stige opp, og det var veldig kult. Jeg tok frem kameraet mitt, og etter noen forsøk satte jeg på lampa mi; da kunne jeg lettere se røyken på skjermen. Det du ser her er resultatet. Bildet er rettet opp og beskåret i Photoshop.

Her kommer et andebilde til, selv om jeg har vist ti bilder. De var bare så utrolig søte :)

Tar du bilder? 

I så fall, er det noen du vil dele med meg?

Takk for et fint år med Topp 10 den tiende. Jeg har kost meg med å lage disse postene, og jeg håper dere har synes det har vært like gøy å lese dem. Kanskje har du fått noen idéer eller inspirasjon? Jeg håper dette har vært en hyggelig opplevelse for dere. Og ikke glem, hvis dere vil jeg skal gjøre det igjen til neste år, tar jeg gjerne imot forslag til temaer. Jeg har rett og slett ikke peiling selv...

- Anna