The Hunger Games: Mockingjay part 1

I  går var jeg og så Mockingjay part 1 på kino. Det er den tredje filmen om Katniss Everdeen, (den første er The Hunger Games og den andre er Catching Fire). Jeg har gledet meg lenge til denne filmen, og den var helt fantastisk!!!

Katniss (Jennifer Lawrence) ble reddet ut far arenaen i slutten av forrige film. Hun ble tatt til distrikt 13, distriktet som ikke fantes, eller det var i hvert fall det alle trodde. I distrikt 13 vil de at Katniss skal være deres spottekråke (Mockingjay), deres symbol på opprøret mot Capitol. Hva vil Katniss velge, og hvordan reagerer hun når hun får vite at Peeta (Josh Hutcherson) er fange i Capitol?

Jeg synes filmskaperne har laget en utrolig bra film. Mange regner Mockingjay som den svakeste boka i Hunger Games-trilogien, men blant filmene er det motsatt. Jeg synes Mockingjay er den beste filmen til nå. Så er det bare å vente et år til på del 2... Det er altfor lenge...

Jeg synes skuespillerne fikk mer å jobbe med i denne filmen, og Jennifer Lawrence var fantastisk som vanlig. Hun er utrolig flink, og spiller på et bredt register av følelser. For meg er hun den perfekte Katniss Everdeen. Men det var ikke bare Jennifer Lawerence som var fantastisk i denne filmen. Josh Hutcherson har vokst så mye siden The Hunger Games, og jeg synes han skinte i denne filmen. Han gjorde en fantastisk jobb som Peeta, og han greide å få frem den skadede siden ved karakteren, som virkelig trengs i Mockingjay.

Mockingjay er utrolig vakker scenisk. Det var mange flotte scener, som passet perfekt sammen med musikken. Hvordan skal jeg forklare det? Mange av scenene, spesielt dem i distrikt 12, var grusomme, men på samme tid vakre. Gir det mening?

Som det emosjonelle vraket jeg er, begynte jeg å gråte i løpet av filmen, og det var spesielt to scener. Den ene var en av Katniss' monologer, og den andre var en scene hvor Katniss synger, som går over til at mange folk er med. Jeg vil ikke si så mye om det... Spoilers! Men jeg kan si at det var rørende, vakkert og grusomt på en gang, og så vil jeg dele sangen Katniss synger med dere. Her kommer The Hanging Tree sunget av Jennifer Lawrence.



Det er litt rart å sitte og vite hva som kommer til å skje. Jeg satt og ventet på det forferdelige jeg visste kom til å skje. Likevel ble jeg like forferdet som vennene mine, som ikke har lest boka, da det skjedde. Det er ganske surrealistisk egentlig; å vite hva som kommer til å skje, og likevel er det som om det er første gangen jeg får vite historien.

Jeg anbefaler virkelig Mockingjay. Den er fantastisk!!! Her er traileren:


- Anna

The Long War av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long War
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #2
Sider: 501
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
The Long Earth is open. Humanity has spread across untold worlds linked by fleets of airships encouraging exploration, trade and culture.

But while mankind may be shaping the Long Earth, the Long Earth is, in turn, shaping mankind - and a collision of crises is looming. More than a million steps from the original Earth a new America is emerging - a young nation that resents answering to the Datum government.

And the trolls - those graceful, hive-minded humanoids whose song once suffused the Long Earth - are, in the face of man's inexorable advance, beginning to fall silent... and to disappear.

It was Joshua Valienté who, with the omniscient being known as Lobsang, first explored these multiple worlds. And it is to Johsua that the Long Earth turns for help. For there is the very real threat of war...

... a war unlike any fought before.

Mine tanker:
Jeg leste The Long Earth i sommer i Frankrike, og jeg likte den; den var ikke det beste jeg har lest, men den var underholdende. Så da jeg fant The Long War i bokhandelen, valgte jeg å kjøpe den. Bok nummer to er ikke like god som den første. Jeg hadde virkelig håpet av serien kom til å ta seg opp, men det gjorde den dessverre ikke.

Nå må du ikke misforstå meg. Dette er underholdende bøker, men de er bare helt ok. Aldri noe mer enn det. Bøkene har noen gode sider, og noen dårlige sider.

Det var ikke egentlig noe som irriterte meg med The Long War. Det var mer det at jeg kjedet meg. Jeg pleier aldri å kjede meg mens jeg leser. Hva er det som skjer? Begynner jeg å bli like kritisk som pappa? Håper ikke det. Jeg kunne sitte å lese, men så tenkte jeg at jeg heller ville se på YouTube-videoene til Phil Lester (AmazingPhil) eller Dan Howell (danisnotonfire), som jeg nettopp har begynt å se på. Det er en av grunnene til at det er så lenge siden jeg skrev en anmeldelse sist... De lager veldig bra videoer, men det er sjeldent jeg blir avsporet mens jeg leser. Det kan nok hende at det hadde tatt meg enda lenger hadde det ikke vært for at jeg ville lese Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke før TV-serien kommer ut til vinteren.

Grunnen til at boka er kjedelig er fordi det ikke skjer så mye. Alt går så tregt, og det er ikke noe mål. Karakterene bare går og går og går. Man får utforsket mye av the Long Earth, en serie parallelle jordkloder, men det er ikke spennende nok. Vanligvis har jeg ikke noe imot bøker hvor det ikke skjer så mye, men da må det være sterke karakterer, som jeg sympatiserer med. Det er det ikke her. Det er altfor mange karakterer med sine parallelle historier, og jeg ble ikke ordentlig kjent med, eller brydde meg om, noen av dem.

De siste hundre sidene tar historien seg opp, og det begynner å skje noe. Men da er det litt for sent...

Men det er ikke bare dumme ting med The Long War. Jeg liker veldig godt språket, som er helt genialt. Det er beskrivende, og utforsker denne brilliante verdenen Pratchett og Baxter har skapt. Det var interessant å bli med å utforske the Long Earth, og alle som bodde der.

I tillegg likte jeg også at de refererte til Star Trek, og jeg var stolt over at jeg tok referansen. Ja, jeg er en stor nerd. Jeg vet det...

Jeg tror ikke jeg kommer til å lese den siste boka, The Long Mars, men vi får se. Kanskje gjør jeg det likevel...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Long Earth - bok 1

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 band / artister

Da var det den tiende igjen. Denne gangen skal det handle om musikk, og det skal handle om band og artister. Jeg har lyst til å dele mine favoritter, og jeg håper dere her lyst til å ta dere tid til å høre på musikken. Dette er sanger, og artister/band som betyr mye for meg, og har betydd mye for meg lenge. Noen har jeg hørt på siden jeg begynte å virkelig høre på musikk tidlig på barneskolen, og andre har jeg nylig begynt å høre på. Vel, her kommer de:

1. Green Day
Green Day er det første bandet jeg ble introdusert til av søsteren min, Synne. Hun viste meg Walking Contradiction, og senere American Idiot, som er deres mest kjente sang, og Boulevard of Broken Dreams, som fort ble min yndlingssang.

Green Day består av Billie Joe Armstrong, vokalist og gitarist, Mike Dirnt, Bassist, og Tré Cool, trommis. De slo gjennom med albumet Dookie i 1994. De er essensielt et punkrock-band, og har hatt flere store hits. Good Riddance (Time of Your Life), 21 Guns og American Idiot, som er deres mest kjente sang, men det var med sanger som Basket Case og When I Come Around at de slo gjennom. Green Day holder fortsatt på, og i løpet av 2013 ga de ikke ut ett album, men tre. Disse tre albumene, ¡Uno!, ¡Dos! og ¡Tré!, og da de turnerte i 2012 var de også i Oslo. Heldige meg var og så konserten, og jeg sto på andre rad! Det var en fantastisk konsert som fikk terningkast 6 av Aftenposten.

Akkurat nå er min favorittsang av Green Day The Forgotten fra albumet ¡Tré!, og det er den sangen jeg vil dele med dere her.



2. Keaton Henson
Det er ikke lenge siden jeg oppdaget Keaton Henson. Jeg hørte musikken hans for første gang da jeg så TV-serien, In the Flesh.

Keaton Henson, fra London, ble kjent med albumet Dear..., som ble gitt ut i 2010. Senere har han gitt ut albumene Birthdays og Romantic Works. Keaton Henson er en veldig sjenert person, som har ført til sceneskrekk. Da han først begynte å holde konserter, gjorde han det slik at han satt inne i et rom, mens en og en kunne komme bort til et hull i veggen og få en privat konsert.

Jeg ble interessert i Keaton Hensons musikk med sangene Don't Swim, 10am Gare du Nord, Flesh and Bone, Charon og Beekeeper. Her vil jeg dele Lying to You med dere.

 

3. Imagine Dragons
Jeg oppdaget Imagine Dragons da Radioactive, deres største hit, var på sitt mest populære. Jeg likte musikken godt, og fortsatte å høre på dem.

Imagine Dragons ble dannet i 2009. De ble godt mottatt da de slapp EP'ene Imagine Dragons og Hell and Silence. De ble veldig store med Radioactive og Demons, og ga ut sitt første album, Night Vision, i 2012. I det siste har de gitt ut singlene Monsters, Warriors og I Bet My Life. I 2013 spilte de på Hove, en konsert jeg så, og likte veldig godt.

Her vil jeg dele Bleeding Out med dere.



 4. The Neighbourhood
Jeg fikk høre om The Neighbourhood fra noen venner på skolen. Jeg begynte å høre på bandet, og de ble fort veldig glad i musikken deres.

The Neighbourhood ble formet i 2011. De ga ut EP'en I'm Sorry..., med sanger som Sweater Weather og Female Robbery, og senere ga de ut EP'en Thank You som en avslutning på debutalbumet deres, I Love You.

Her vil jeg dele Flawless, som er min favorittsang blant The Neighbourhoods sanger.



5. Bastille
Bastille ble jeg kjent med da Pompeii populær i 2013. Samme året så jeg dem på Hove, og ble helt hekta på musikken deres.

Bastille oppstod i 2010, og bandet begynte som et soloprosjekt for vokalisten Dan Smith - som har bursdag 14 juli (aka Bastilledagen. Frankrikes nasjonaldag). Bandet ga ut flere singler, Flaws og Icarus for eksempel, før de slo gjennom med Pompeii. De har gitt ut ett album, Bad Blood, og senere ga de ut en deluksversjon, All This Bad Blood. Sangene til Bastille har ofte historiske tekster, og de er kjent for å ha veldig obskure musikkvideoer.

En sang jeg falt for meg en gang er Oblivion, som jeg vil dele med dere.



6. The Killers / Brandon Flowers
The Killers, som Green Day, er et av bandene Synne først introduserte meg til. Hun introduserte meg til Jenny Was a Friend of Mine og Mr. Brightside. Jeg likte dem kjempegodt, og det gjør jeg fortsatt.

The Killers oppstod i 2002 i Las Vegas. De slo gjennom med albumet Hot Fuss, og senere har de gitt ut tre album til, Sams Town, Day & Age og Battle Born. Det var sanger som Mr. Brightside, When You Were Young og Human de ble virkelig store med. I 2013 turnerte de med albumet Battle Born, og jeg var så heldig at jeg fikk se dem i Oslo.

Vokalisten i The Killers, Brandon Flowers, har gitt ut et soloablum, Flamingo.

Jeg vil dele sangen Romeo and Juliet med dere. Sangen er originalt Dire Straits, men The Killers har gjort en cover av sangen.



7. Sum 41
Sum 41 er også ett av bandene fra barndommen min. Jeg har fortsatt mange sanger igjen å høre av dem, og de overrasker meg til stadighet.

Sum 41 slo gjennom i 1996 med punkrock musikk og mye humor. I 2000 ga de ut albumet All Killer No Filler, og sanger som Into Deep og Fat Lip ble store. Det er ikke bare moro og humor med dem, i 2004 involverte Sum 41 seg i veldedighetsorganisasjonen War Child Canada, og de var med på å lage en dokumentar om borgerkrigen i DR Kongo. Etter fem dagers filming, begynte folk plutselig å skyte rundt dem, og de slapp så vidt unna med uskadet. Etter det slapp de et mer alvorlig album, Chuck, oppkalt etter FN-arbeidere, Chuck Pelletier, som var med på å få dem i sikkerhet. Sum 41 ga ut sitt nyeste album i 2011, Screaming Bloody Murder.

Jeg vil dele en av de roligste sangene til Sum 41 med dere. Her kommer Best of Me.



8. Muse
Muse er et band jeg lenge har tenkt på at jeg burde høre mer på, men ikke har begynt å høre på før nå nylig. Tidligere har jeg bare hørt Uprising, deres mest kjente sang, men nå som jeg har hørt mer på dem, har jeg funnet ut at jeg liker dem veldig godt.

Britiske Muse debuterte i 1997 med EP'en Dangerous Records. Senere, i 2002, ga de ut albumet Hullabaloo Sountrack, og de har gitt ut flere album etter det. Muse er mest kjent for sangen Uprising, men Madness og Knights of Cydonia er også kjente sanger av Muse.

Jeg vil dele Resistance med dere.



9. Fun.
Jeg oppdaget Fun. i 2012. Da var sangen deres, We Are Young, veldig populær. Senere ble Some Nights også populær, og jeg skjønte fort at jeg likte Fun.

Fun. er e itndiepop-band fra New York. De har gitt ut to album, debutalbumet fra 2009, Aim and Ignite, og Some Nights, som de slo gjennom med internasjonalt. Deres mest kjente sanger er We are Young og Some Nights.

Jeg vil dele Light a Roman Candle With Me med dere. Sangen er fra Aim and Ignite.



10. Simple Plan
Simple Plan er det bandet av disse ti jeg har hørt minst på. Jeg elsker mange av de eldre sangene deres, men da de kom ut med Summer Paradise, som ikke var likt noe de hadde gitt ut før, ble jeg litt skuffet. Jeg likte sangen, men den var rett og slett for mainstream i forhold til deres tidligere sanger. Likevel liker jeg Simple Plan veldig godt. De har utrolig rørende tekster, og nydelige sanger.

Simple Plan ble dannet i 1999. I 2002 ga de ut punkalbumet No Pads No Helmets... Just Balls, og senere har de gitt ut albumene Still Not Getting Any, Simple Plan og Get Your Heart On!. Blant sangene deres finner vi populære sanger som Perfect, I'm Just a Kid og Welcome to My Life.

Jeg vil dele Save You med dere.



Det var mine favorittband / -artister. En ting til, det ordene som er grønne, er linker til sangene jeg nevner. Bare så dere vet det :)

Har du hørt på noen av disse artistene/bandene?
Har du et favorittband eller -artist?

- Anna

The Fall of Five av Pittacus Lore

Tittel: The Fall of Five
Forfatter: Pittacus Lore
Serie: Lorien Legacies #4
Sider: 342
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
I thought things would change when I found the others. We would stop running. We would fight the Mogadorians. And we would win.

But I was wrong. Though we came together, we barely escaped with our lives. And now we hide. The six of us are powerful - but not strong enough to take on an army. We haven't discovered our full Legacies. We haven't learned to work together.

And time is running out, because we need to find Number Five before they do.
This battle is far from over...

Mine tanker:
Nå er det utrolig lenge siden jeg leste The Rise of Nine, og jeg merker at jeg ikke er så veldig motivert når det gjelder denne serien lenger. Det er litt for mange ting jeg irriterer meg over. Det er synd, for dette kunne ha blitt en veldig interessant serie, men det er dessverre ikke det.

Det var vanskelig å sette seg inn i historien igjen. Boka er fortalt i jeg-person, men det er ikke konsekvent hvem som forteller. Det står heller ikke hvem det er som forteller, og det forvirret meg veldig! Det eneste som skiller mellom de forskjellige fortellerne er skifttypene; som ikke er konsekvent fra bok til bok, og i denne boka var skrifttypene til Sam og Marina så godt som like; jeg kunne ikke se forskjell på dem. Så forvirrende!!!

John, nummer Fire, er akkurat like flat som vanlig. Jeg hadde håpet han kunne vokse litt i løpet av bøkene, men det har han dessverre ikke gjort... Jaja... Sånn kan det gå. Jeg synes det er veldig dumt, fordi han er så godt som hovedpersonen, og flere av bikarakterene er bedre skrevet...

Historien er bra nok. Det er spenning, og jeg måtte ikke tvinge meg gjennom boka. Jeg ville gjerne vite hva som kom til å skje, men jeg har ikke noe ønske om å vite mer. Jeg kommer ikke til å lese flere bøker i denne serien.

På slutten av boka var det tre noveller. Jeg likte dem godt fordi de handlet om noen andre karakterer som ikke er så mye med i serien. Det var interessant å få vite mer om Sandor, Nis Cêpan, og Adam, den eneste snille Mogadorian. Historiene om Adam var de beste, og de fikk meg nesten til å få lyst til å lese neste bok, men jeg kommer ikke til å gjøre det.

Dette er en helt ok bok; den er spennende nok, men karakterene er litt flate.

Anmeldelser av tidligere bøker:
I Am Number Four - bok 1
The Power of Six - bok 2
The Rise of Nine - bok 3

- Anna