Harry Potter and the Cursed Child av J. K. Rowling, John Tiffany og Jack Thorne

Tittel: Harry Potter and the Cursed Child
Forfatter: J. K. Rowling, John Tiffany og Jack Thorne
Serie: Harry Potter #8
Format: Teaterstykke
Sider: 330
Sjanger: Fantasy
Handling:
THE EIGHT STORY.
NINETEEN YEARS LATER...

It was always difficult being Harry Potter and it isn't much easier now that he is an overworked employee of the Ministry of Magic, a husband, and father of three school-age children.

While Harry grapples with a past that refuses to stay where it belongs, his youngest son Albus must struggle with the weight of a family legacy he never wanted. As past and present fuse ominously, both father and son learn the uncomfortable truth: sometimes, darkness comes from unexpected places.

Based on an original story by J. K. Rowling, John Tiffany and Jack Thorne, Harry Potter and the Cursed Child is a new play by Jack Thorne. It is the eight Harry Potter story and the first to be officially presented on stage. This Special Rehearsal Edition of the script brings the continued journey of Harry Potter and his friends and family to readers everywhere, immediately following the play's world premiere in London's West End on 30 July 2016.

This stage production of Harry Potter and the Cursed Child is produced by Sonia Friedman Productions, Colin Callender and Harry Potter Theatrical Productions.

Mine tanker:
Jeg var kjempespent da jeg fikk høre at J. K. Rowling skulle skrive mer om Harry Potter, men nå ønsker jeg hun ikke hadde gjort det. Dessverre likte jeg ikke Harry Potter and the Cursed Child noe særlig, og er egentlig ganske skuffet. Boka føltes ikke ut som en Harry Potter-historie i det hele tatt...

Historien inneholdt altfor mange klisjeer, og det var til tider lett å gjette seg til hva som kom til å skje. Store deler av tiden føltes det mer som om jeg leste en dårlig fan fiction enn den 8. boka i serien. Jeg hadde ingen problemer med at boka er manuskriptet til et teaterstykke, og var egentlig ganske spent på hvordan det kom til å fungere. For min del var det historien som ødela leseropplevelsen. Den er litt for tynn...

Flere av replikkene var helt utrolig kleine, og jeg har sjeldent opplevd så mange klisjeer på en gang. Ugh, det var litt for ille til tider. Jeg blir litt lei meg bare av å tenke på det.

Likevel var ikke alt bare negativt. Jeg likte Scorpius Malfoy, Draco Malfoys sønn, kjempegodt. Han var søt og nerdete, og han var store deler av grunnen til at jeg fullførte boka. Dessverre likte jeg ikke de andre karakterene så godt, og flere av dem oppførte seg på måter som ikke stemte med tidligere karakteriseringer. De oppførte seg rett og slette ikke som seg selv.

Jeg lånte boka av en venninne, og hun advarte meg at den ikke var så god. Det kan man trygt si. Det funket rett og slett ikke... Jeg må innrømme at jeg er skuffet og bitter, og nekter og tro at Cursed Child er en del av Harry Potter-canon. Bare nei. Jeg nekter.

Sorry, men jeg anbefaler ikke Harry Potter and the Cursed Child. Jeg likte ikke boka, og skulle egentlig ønske at den ikke fantes. Den er ikke verdt det.

- Anna

Jeppe på Berget; Erasmus Montanus; Niels Klim av Ludvig Holberg

Tittel: Jeppe på Berget; Erasmus Montanus; Niels Klim
Originaltittel: Nicolai Klimii iter subterraneum (latin) (kun Niels Klim)
Forfatter: Ludvig Holberg
Oversetter: Kjell Hegglund (kun Niels Klim)
Serie: Søyler i Norges litteratur #2
Format: Teaterstykke (kun Jeppe og Erasmus Montanus)
Sider: 352
Sjanger: Dystopi, samfunnskritisk roman, klassiker
Handling:
Bind to i serien Søyler i Norges litteratur inneholder to av Ludvig Holbergs mest kjente teaterstykker, Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, og hans dystopiske roman Niels Klims reise til den underjordiske verden.

Mine tanker:
Jeg har lett lenge etter Niels Klim siden jeg jeg skal skrive om boka i særoppgaven min, og til slutt fant broren min boka i en samleutgave, som også inneholder Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, i et antikvariat. Jeg kjente til historiene fra før av; Jeppe har jeg faktisk sett på film. Derfor hadde jeg litt kjennskap til hva det var jeg la meg ut på. Jeg skjønner at Ludvig Holberg er en av Norges store forfattere, men jeg må innrømme at for meg ble det litt kjedelig til tider.

Jeg må bare unnskylde meg og si at jeg har aldri egentlig likt Jeppe på Berget så veldig godt. Da vi lærte om stykket på skolen, fikk vi høre hvor morsomt det var, men jeg synes ikke det er så morsomt. Jeppe er bare en tragisk karakter, og jeg får ikke lyst til å le av hans ulykke. Likevel kan jeg se Holbergs kritikk av samfunnet, og det gjorde at jeg ikke hadde problemer med å lese stykke. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å styrte til teateret for å se Jeppe, da.

Erasmus Montanus likte jeg bedre, selv om jeg ikke lo så mye av det stykket heller. Jeg likte karakterene bedre, og jeg kunne se flere sammenlikninger med vårt eget samfunn. For meg virket Erasmus Montanus mer relevant i vår egen tid, og ble derfor mer interessant. Likevel må jeg innrømme at jeg ler ikke akkurat høyt av karakterenes dumhet, og Rasmus Berg ble litt for hoven og overlegen for min del. Unnskyld meg, men han har lyst til at broren hans skal si Monsieur Montanus til ham.

Stykkene var litt vanskelige å lese siden de er skrevet på en sær hybrid av norsk og dansk (tror jeg). Jeg aner ikke om det er originalversjonen eller om det er en senere oversettelse, men det gjorde at jeg hadde litt problemer med å forstå hva jeg leste. Men etter en stund vendte jeg meg til det, og uansett gjorde det ikke så mye om jeg ikke fikk med meg alt. Jeg skal ikke skrive oppgave om hverken Jeppe eller Erasmus Montanus. Heldigvis var Niels Klim på bokmål, og var derfor mye lettere å lese.

Jeg forstår godt hvorfor Niels Klims reise til den underjordiske verden er blitt en klassiker. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men jeg må innrømme at historien var litt kjedelig til tider. Det var veldig mange beskrivelser av forskjellige samfunn, som Holberg brukte for å si hva han synes var galt med det Dansk-Norske systemet, og også systemet i resten av Europa. I vår tid, hvor vi er vant til at det skal skje en noe i en bok, ble det litt for langdrygt. Niels gjør ikke så veldig mye annet i den underjordiske verden enn å reise rundt og treffe forskjellige folkeslag. Så, ja, jeg skjønner godt at boka var så omdiskutert da den kom ut i 1741, men selv synes jeg den var litt kjedelig.

Alt i alt er det tre gode historier fra Holbergs side, men jeg trenger litt mer for å underholdes. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men etter å ha lest Brave New World av Aldous Huxley og Fluenes herre av William Golding til særoppgaven, virket Niels Klims reise til den underjordiske verden litt tam. Likevel forstår jeg hvorfor boka er så viktig som den er, og jeg forstår veldig godt hvorfor vi må lære om Holberg på skolen. Kanskje jeg bare er litt for ung til å virkelig sette pris på disse historiene?

- Anna