A Gathering of Shadows av V. E. Schwab

Tittel: A Gathering of Shadows
Forfatter: V. E. Schwab
Serie: Shades of Magic #2
Sider: 508
Sjanger: Fantasy
Handling:
Kell is one of the last magicians with the ability to travel between parallell universes, linked by the magical city of London. It has been four months since a mysterious obsidian stone fell into his possession and he met Delilah Bard. Four months since the Dane twins of White London fell, and the stone was cast with Holland's dying body back into Black London.

Now Kell is visited by dreams of ominous magical events, waking only to think of Lila. And as Red London prepares for the Element Games - an international competition of magic - a certain pirate ship draws closer. But another London is coming back to life. The balance of magic is perilous, and for one city to flourish, another must fall...

Mine tanker:
Ok, nå begynner det å bli en stund siden jeg leste ferdig A Gathering of Shadows, så vi får se hvor mye jeg husker... Jaja, jeg har i hvert fall noen notater.

Jeg startet V. E. Schwabs Shades of Magic-serie tidligere i år, og forelsket meg fullstendig i verdenen hun har skapt. Derfor gledet jeg meg veldig til å kunne hoppe inn i verdenen igjen i bok to. Jeg hadde høye forhåpninger, og selv om jeg brukte veldig lang tid på å lese boka, levde den virkelig opp til forventningene mine.

Det var så gøy å lese om Kell, Lila og Rhy igjen, og jeg liker dem bedre og bedre for hver bok jeg leser. Jeg er spesielt glad i Kell, og det var så gøy å se ham vokse gjennom boka. I tillegg introduserer Schwab en ny karakter i A Gathering of Shadows, nemlig Alucard Emery, privateer extraordinaire, og det var gøy å se hvordan han passet inn i bildet.

Det mest fascinerende med disse bøkene er magien. V. E. Schwab har skapt et unikt system, og det er så gøy å lære mer om. Spesielt godt liker jeg Kells magi. Han er en antari, en magiker som kan reise mellom verdener, og i motsetning til andre, bruker han det de kaller "blood magic". Han kan påkalle de fem elementene: ild, jord, vann, luft og bein, ved hjelp av sitt eget blod. Dette er en mye sterkere form for magi enn å kun påkalle elementene uten blod til hjelp. De fleste andre kan kun påkalle et element, og hvis de er veldig sterke kan de bruke to eller tre elementer. Derfor er Kell helt spesiell, som kan bruke alle fem. Det at han kan reise mellom de parallelle universene gjør ham også spesiell, og det er utrolig stilig å lese om forskjellene mellom de fire Londonene.

Historien i A Gathering of Shadows er kjempespennende! Det var ikke på grunn av kjedsomhet at jeg brukte så lang tid på å lese boka. Nei, det var fordi jeg hadde så utrolig mye å gjøre på skolen at jeg ikke hadde så mye tid til å lese, men da jeg leste, hadde jeg problemer med å legge boka fra meg.

Slutten på boka kom som et sjokk på meg, og jeg kan ikke vente til tredje og siste boka i serien kommer ut. Hvordan skal jeg kunne vente til neste år etter en slik cliff-hanger?

Jeg anbefaler Shades of Magic-serien på det sterkeste! Det er virkelig en utrolig serie.

Tidligere anmeldelser:
A Darker Shade of Magic - bok 1

- Anna

The Hammer of Thor av Rick Riordan

Tittel: The Hammer of Thor
Forfatter: Rick Riordan
Serie: Magnus Chase and the Gods of Asgard #2
Sider: 457
Sjanger: Fantasy
Handling:
MY NAME IS MAGNUS CHASE. TWO MONTHS AGO I DIED FIGHTING A FIRE GIANT AND WOKE UP IN HOTEL VALHALLA AS ONE OF ODIN'S WARRIORS. TIME FOR A REST? I WISH.

When I meet Otis, an informant with a lead on Thor's missing hammer, all I get is the name "Provincetown" before a wolf-masked assassin takes him out and warns me to stay away.

Someone really doesn't want me to find the hammer, and even if I could it's rumoured to be underground, guarded by powerful magic.

But the giant armies are on the move, preparing to invade. If I don't find it, they'll ravage the Nine Worlds, starting with the streets of Boston.

There's just one person who could help. Someone who demands a very high price: the gods' worst enemy, Loki.

Mine tanker:
Jeg har gledet meg til å lese The Hammer of Thor i over et år nå, og endelig fikk jeg boka i posten. Jeg begynte selvfølgelig å lese boka så fort jeg fikk sjansen, og leste den ut i løpet av tre dager. Bok én, The Sword of Summer, var utrolig god, og utrolig nok var The Hammer of Thor bedre. Rick Riordan overrasker meg gang på gang med hvor fantastiske bøkene hans er.

Jeg glemmer alltid hvor morsomme bøkene til Rick Riordan er. De er fulle av sarkasme og dumme puns, og jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste boka. Det er utrolig hvordan han får meg til å le gang på gang, og det er rett og slett helt fantastisk. Han putter inn referanser til populærkultur, men også sine egne bøker, og det gjør det hele mye morsommere.

Likevel tar boka opp seriøse temaer, og selv om det er mye humor, ligger det et viktig budskap bak. Et av temaene som har vært viktig i Riordans bøker er vold i hjemmet, og da både fysisk og psykisk. Han har skrevet om barn som ikke har det greit hjemme tidligere, her er for eksempel Percy Jacksons forhold til stefaren et godt eksempel, men det har aldri vært så tydelig som det er i The Hammer of Thor. Samtidig som han får frem at ikke alle har det bra, viser han også at disse menneskene likevel kan "redde verden". Ja, de sliter med problemene sine, men man kan komme seg gjennom det og finne lykke og glede på den andre siden.

I tillegg er Riordan kjempeflink til å inkludere et variert persongalleri, og det er utrolig viktig i barne- og ungdomslitteraturen. Han skriver for egentlig for barn mellom 9 og 12 år, og derfor er det fantastisk at han inkluderer karakterer med forskjellige seksualiteter, etniske bakgrunner, religioner og funksjonshemminger. Gjennom bøkene sine gir Rick Riordan sterkt uttrykk for at det er greit å være annerledes. Det er greit å skille seg ut. Han forteller barn og unge at det er greit at du har ADHD, dysleksi eller at du er døv. Det er greit å være homofil eller genderfluid (at kjønnet du regner deg som skifter). Det er greit å være muslim eller ateist. Det er greit å være mørk, halvt kinesisk eller hvit. Uansett hvem du er er du verdt like mye, og det er et budskap mange barn og unge trenger å få høre.

Det er fem hovedpersoner i The Hammer of Thor, og de er alle forskjellige. Jeg liker dem alle utrolig godt. Magnus Chase er den viktigste av dem. Han er en tidligere hjemløs, nå dessverre død, tenåring, som på en eller annen måte har blitt en einherjer; en av Odins krigere. Ikke spør ham hvordan det skjedde, han har ikke peiling. Dessverre er han ikke en veldig god kriger, og siden han er en sønn av Frøy, er han mye bedre til å helbrede enn å slåss. Samirah al-Abbas, er en muslims jente, som er valkyrie på si. Hun klarer å balansere skole, familie og deltidsjobben som valkyrie, samtidig som hun ber fem ganger om dagen. I tillegg har hun en magisk hijab. Amazing, right?? Hearthstone er en døv alv. Selv om han har en far som er en drittsekk, har han klart å komme seg videre i livet, og det at han er døv, gjør han ikke mindre viktig enn de andre. Hearth er den rette personen å gå til hvis du trenger hjelp med magi. Blitzen er en mørkhudet dverg, eller svartalv, som de også kalles. Trenger du hjelp med mote og må ha en ny dress som også fungerer som rustning, er det Blitz du må gå til. Til sist, men ikke minst er det Alex Fierro. Alex er genderfluid, det vil si at hun noen dager føler seg som en jente og andre som en gutt. Som regel er hun en jente. I tillegg er hun en "shapeshifter", og kan ta på seg en hvilken som helst annen skikkelse. Disse kreftene har hun fordi hun er en datter av Loke.

Jeg liker supergodt å lære mer om norrøn mytologi, og i bøkene til Rick Riordan lærer man masse. Det er spennende å se hvordan han inkluderer de gamle mytene i den moderne verden, og det er noe av det jeg liker aller best med bøkene hans. Det er gøy å se hvordan de moderne versjonene av Tor, Loke og Trym er, og det skaper mye humor.

The Hammer of Thor er rett og slett fantastisk. Historien var spennende, men morsom. Riordan tar opp flere viktige temaer, og karakterene i boka er rett og slett fantastiske. Jeg anbefaler på det sterkeste. Gleder meg utrolig til neste bok, som kommer ut om et år!

Tidligere anmeldelser:
The Sword of Summer - bok 1

- Anna

Crooked Kingdom av Leigh Bardugo

Tittel: Crooked Kingdom
Forfatter: Leigh Bardugo
Serie: Six of Crows #2
Sider: 536
Sjanger: Fantasy
Handling:
Jesper tapped his fingers restlessly.
"Has anyone noticed this whole city is looking for us, mad at us, or wants to kill us?"
"So?" said Kaz.
"Well, usually it's just half the city."

Kaz Brekker and his crew have just pulled off a heist so daring even they didn't think they'd survive. But instead of divvying up a fat reward, they're right back to fighting for their lives. Double-crossed and badly weakened, the crew is low on resources, allies, and hope. As powerful forces from around the world descend on Ketterdam to root out the secrets of the dangerous drug known as jurda parem, old rivals and new enemies emerge to challenge Kaz's cunning and test the team's fragile loyalties. A war will be waged on the city's dark and twisting streets - a battle for revenge and redemption that will decide the fate of the Grisha world.

Mine tanker:
Jeg har gledet meg til Crooked Kingdom helt siden jeg leste den første boka i serien, Six of Crows. Crooked Kingdom er siste boka i duologien, (jepp, de finnes), og jeg var veldig spent på hvordan Leigh Bardugo kom til å ende serien. Om det i det hele tatt var mulig å gjøre det i løpet av én bok. Jeg elsket Six of Crows, og hadde derfor veldig høye forventninger til Crooked Kingdom. Den levde definitivt opp til forventningene mine. Boka er faktisk bedre enn jeg hadde forventet.

Jeg elsker persongalleriet i disse bøkene. Leigh Bardugo har skapt seks fantastiske hovedpersoner, og bipersonene er like interessante. Det er helt fantastisk hvor mye de vokser i løpet av boka, og da spesielt Kaz, som definitivt blir en bedre person i løpet av bøkene. Min personlige favoritt er Jesper Fahey, teamets skarpskytter, og det er så gøy å se hvordan han lyser opp tilværelsen i livene deres selv om han har sine egne problemer å hanskes med. Spesielt godt liker jeg scenene med ham og Wylan, som er kjempesøte. Nina, Matthias og Inej er også fantastiske, og jeg elsker egentlig alle karakterene like mye. Jeg er så glad for at jeg har fått sjansen til å bli kjent med dem.

Historien er kjempespennende, og det var fantastisk å hoppe inn i Leigh Bardugos verden igjen. Handlingen har perfekt tempo; ikke for raskt, men heller ikke for tregt, og det var spennende å få vite mer om Ketterdam; byen flere av karakterene er fra. I første boka fikk vi ikke vite så mye om Ketterdam, siden mesteparten av handlingen foregikk andre steder i Leigh Bardugos "Grishaverse", men i Crooked Kingdom spilte Kaz på hjemmebane. Det gjorde at vi fikk virkelig se hvor genial han er, og jeg likte kjempegodt å lære mer om denne korrupte byen han vokste opp i.

Crooked Kingdom er en emosjonell berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket fikk boka meg til å le høyt, mens jeg like etterpå hadde tårer i øynene og lyst til å kaste boka på tvers av rommet. Den var altså perfekt. Den godlynte småkranglingen mellom karakterene var fantastisk og kjempemorsom. Samtidig var det deler av boka som gjorde meg utrolig trist, og dette hadde mye med karakterenes fortider å gjøre. Det var gøy, men trist å se hva som hadde ført til at de var kommet dit de var.

Crooked Kingdom var rett og slett perfekt, og utrolig nok likte jeg den bedre enn Six of Crows. Er det mulig?? Perfekt slutt på en av mine favorittserier!! Jeg anbefaler denne serien på det sterkeste!

Tidligere anmeldelser:
Six of Crows - bok 1

- Anna

Star Wars: Jedi Academy, Return of the Padawan av Jeffrey Brown

Tittel: Star Wars: Jedi Academy, Return of the Padawan
Forfatter: Jeffrey Brown
Serie: Jedi Academy #2
Sider: 176
Sjanger: Science fiction
Handling:
I thought my second year at Jedi Academy would be better, and it was ... at first. I built an awesome robot, took a field trip to an ice planet, and avoided Gammy's alien cooking. But then things got all mixed-up! Star pilot training was harder than I expected, my best friends started ignoring me, and the class bullies are trying to lead me to the dark side - which actually looks fun. Just when I thought I had school all figured out... 

Mine tanker:
Roan Novachez er tilbake for sitt andre år på Jedi Academy, og ting går ikke slik han skulle ønske. Vennene hans ignorerer ham, og klassens bøller prøver å lede ham over til den mørke siden. Vent hva..? Hva er det som har gått galt?

Roans andre år på Jedi Academy er underholdende, og det var gøy å se hva Jeffrey Brown hadde på lager for karakterene. Scenarioet i historien er ganske typisk high school-film-scenario, men det er underholdende likevel. Av og til gjør det ikke så mye at historien er full av klisjeer. Den er søt, men jeg må innrømme at jeg, personlig, likte den første boka best.

Vi fikk faktisk se Roan vokse litt som karakter i løpet av Return of the Padawan, og det likte jeg godt. Han er ikke akkurat tredimensjonal akkurat, men det var gøy å se at det skjedde en endring i løpet av historien. Han lærte mye i denne boka.

Jeg er nok ikke akkurat i målgruppa for disse bøkene, men de er underholdende likevel. De er søte, og man trenger ikke å tenke for å la se underholde.

Tidligere anmeldelser:
Star Wars: Jedi Academy - bok 1

- Anna

The Raven King av Nora Sakavic

Tittel: The Raven King
Forfatter: Nora Sakavic
Serie: All for the Game #2
Format: E-bok
Sider: 286
Sjanger: Contemporary
Handling: 
Book 2 of All for the Game; The Raven King follows The Foxhole Court

The Foxes are a fractured mess, but their latest disaster might be the miracle they've always needed to come together as a team. The one person standing in their way is Andrew, and the only one who can break through his personal barriers is Neil.

Except Andrew doesn't give up anything for free and Neil is terrible at trusting anyone but himself. The two don't have much time to come to terms with their situation before outside forces start tearing them apart. Riko is intent on destroying Neil's fragile new life, and the Foxes have just become collateral damage.

Neil's days are numbered, but he's learning the hard way to go down fighting for what he believes in, and Neil believes in Andrew even if Andrew won't believe in himself.

Mine tanker:
Det begynner å bli en stund siden jeg fullførte The Raven King nå. Jeg leste alle bøkene i Nora Sakavics All for the Game i løpet av ca. én uke, men jeg har ikke fått tid til å skrive om dem før nå. The Raven King er om mulig enda bedre enn den første boka i serien, The Foxhole Court.

Boka starter ganske rett inn i handlingen, og det har ikke gått lang tid mellom slutten av den første boka og begynnelsen på bok to. Det er spennende å se hvordan karakterene reagerer på cliff hangeren bok én sluttet med, og jeg likte godt hvordan de taklet det som skjedde.

Jeg er bare så utrolig glad i Neil Josten. Det er så spennende å se ham utvikle seg og å lære mer om bakgrunnen hans. I tillegg liker jeg veldig godt hvordan han er med på å få the Foxes til å samarbeide bedre og åpne opp om ting som plager dem. Jeg liker spesielt godt Neils forhold til Andrew, og hvordan han på en eller annen måte klarer å hjelpe Andrew på vei ut av skallet sitt. Andrew er definitivt en av mine favorittkarakterer i serien, og han fortjener alt godt etter det han har vært gjennom.

Jeg har ikke så veldig mye nytt å påpeke ved disse bøkene, og sa det meste i anmeldelsen min av den første boka, men jeg kan si at alt har blitt hakket bedre i The Raven King. Språket er bedre, historien er enda mer spennende og jeg ble enda mer glad i karakterene. Nora Sakavic har klart det få klarer; nemlig å skrive en oppfølger som er bedre enn den første boka i serien.

Jeg anbefaler disse bøkene på det sterkeste, og har egentlig lyst til å lese dem på nytt igjen med en gang.

Tidligere anmeldelser:
The Foxhole Court - bok 1

- Anna

Jeppe på Berget; Erasmus Montanus; Niels Klim av Ludvig Holberg

Tittel: Jeppe på Berget; Erasmus Montanus; Niels Klim
Originaltittel: Nicolai Klimii iter subterraneum (latin) (kun Niels Klim)
Forfatter: Ludvig Holberg
Oversetter: Kjell Hegglund (kun Niels Klim)
Serie: Søyler i Norges litteratur #2
Format: Teaterstykke (kun Jeppe og Erasmus Montanus)
Sider: 352
Sjanger: Dystopi, samfunnskritisk roman, klassiker
Handling:
Bind to i serien Søyler i Norges litteratur inneholder to av Ludvig Holbergs mest kjente teaterstykker, Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, og hans dystopiske roman Niels Klims reise til den underjordiske verden.

Mine tanker:
Jeg har lett lenge etter Niels Klim siden jeg jeg skal skrive om boka i særoppgaven min, og til slutt fant broren min boka i en samleutgave, som også inneholder Jeppe på Berget og Erasmus Montanus, i et antikvariat. Jeg kjente til historiene fra før av; Jeppe har jeg faktisk sett på film. Derfor hadde jeg litt kjennskap til hva det var jeg la meg ut på. Jeg skjønner at Ludvig Holberg er en av Norges store forfattere, men jeg må innrømme at for meg ble det litt kjedelig til tider.

Jeg må bare unnskylde meg og si at jeg har aldri egentlig likt Jeppe på Berget så veldig godt. Da vi lærte om stykket på skolen, fikk vi høre hvor morsomt det var, men jeg synes ikke det er så morsomt. Jeppe er bare en tragisk karakter, og jeg får ikke lyst til å le av hans ulykke. Likevel kan jeg se Holbergs kritikk av samfunnet, og det gjorde at jeg ikke hadde problemer med å lese stykke. Jeg tror nok ikke at jeg kommer til å styrte til teateret for å se Jeppe, da.

Erasmus Montanus likte jeg bedre, selv om jeg ikke lo så mye av det stykket heller. Jeg likte karakterene bedre, og jeg kunne se flere sammenlikninger med vårt eget samfunn. For meg virket Erasmus Montanus mer relevant i vår egen tid, og ble derfor mer interessant. Likevel må jeg innrømme at jeg ler ikke akkurat høyt av karakterenes dumhet, og Rasmus Berg ble litt for hoven og overlegen for min del. Unnskyld meg, men han har lyst til at broren hans skal si Monsieur Montanus til ham.

Stykkene var litt vanskelige å lese siden de er skrevet på en sær hybrid av norsk og dansk (tror jeg). Jeg aner ikke om det er originalversjonen eller om det er en senere oversettelse, men det gjorde at jeg hadde litt problemer med å forstå hva jeg leste. Men etter en stund vendte jeg meg til det, og uansett gjorde det ikke så mye om jeg ikke fikk med meg alt. Jeg skal ikke skrive oppgave om hverken Jeppe eller Erasmus Montanus. Heldigvis var Niels Klim på bokmål, og var derfor mye lettere å lese.

Jeg forstår godt hvorfor Niels Klims reise til den underjordiske verden er blitt en klassiker. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men jeg må innrømme at historien var litt kjedelig til tider. Det var veldig mange beskrivelser av forskjellige samfunn, som Holberg brukte for å si hva han synes var galt med det Dansk-Norske systemet, og også systemet i resten av Europa. I vår tid, hvor vi er vant til at det skal skje en noe i en bok, ble det litt for langdrygt. Niels gjør ikke så veldig mye annet i den underjordiske verden enn å reise rundt og treffe forskjellige folkeslag. Så, ja, jeg skjønner godt at boka var så omdiskutert da den kom ut i 1741, men selv synes jeg den var litt kjedelig.

Alt i alt er det tre gode historier fra Holbergs side, men jeg trenger litt mer for å underholdes. Det er skarp kritikk fra Holbergs side, men etter å ha lest Brave New World av Aldous Huxley og Fluenes herre av William Golding til særoppgaven, virket Niels Klims reise til den underjordiske verden litt tam. Likevel forstår jeg hvorfor boka er så viktig som den er, og jeg forstår veldig godt hvorfor vi må lære om Holberg på skolen. Kanskje jeg bare er litt for ung til å virkelig sette pris på disse historiene?

- Anna

Red Seas Under Red Skies av Scott Lynch

Tittel: Red Seas Under Red Skies
Forfatter: Scott Lynch
Serie: Gentlemen Bastard #2
Sider: 628
Sjanger: Fantasy
Handling:
Thief and con-man extraordinaire, Locke Lamora, and the ever lethal Jean Tannen have fled their home city and the wreckage of their lives. But they can't run forever and when they stop they decide to head for the richest, and most difficult, target on the horizon. The city state of Tal Verarr. And the Sinspire.

The Sinspire is the ultimate gambling house. No-one has stolen so much as a single coin from it and lived. It's the sort of challenge Locke simply can't resist...

... but Locke's perfect crime is going to have to wait.

Someone else in Tal Verarr wants the Gentlemen Bastards' expertise and is quite prepared to kill them to get it. Before long, Locke and Jean find themselves engaged in piracy. Fine work for thieves who don't know one end of a galley from another.

Scott Lynch has woven an engrossing and exciting tale of the high seas and the lowest cunning, a tale of trust and betrayal, a tale of friendship tested to breaking point. Fast moving, full of thrills and intricately plotted, Lynch's second novel is a sure-fire hit for all lovers of fantasy and the art of the con.

Mine tanker:
Det begynner å bli en stund siden jeg leste The Lies of Locke Lamora nå, men det var likevel ikke noe problem å komme inn i Red Seas Under Red Skies. Bok to fortsetter der den forrige boka sluttet, og vi følger Locke og Jean videre. Red Seas Under Red Skies er ikke like god som den første, men det er likevel en veldig god bok, og jeg er veldig fornøyd med hvor Scott Lynch har tatt historien.

Jeg liker godt at Red Seas Under Red Skies er ganske annerledes fra The Lies of Locke Lamora. Den første boka er genial, og jeg elsket plottet i boka, men man kan ikke kjøre det samme på nytt i bok to. Det ville vært litt kjedelig. Derfor liker jeg godt plottet i bok to, siden det er så forskjellig fra bok én. Bok én handlet for det meste om et heist, mens i bok to blir Locke og Jean tvunget til å bli pirater. Eller i hvert fall å spille rollen som pirat. Det gir oss ett nytt syn på karakterene, og vi får se dem vokse på en annen måte enn det de tidligere har gjort.

Jeg liker utrolig godt måten Scott Lynch skriver på, og det faktum at han hopper mye frem og tilbake i tid. Jeg synes ikke det var forvirrende, men i stedet synes jeg det gjorde boka mye mer spennende, og man må tenke litt for å følge med. Scott Lynch serverer ikke historien med teskje, og takk og lov for det! Dette gjør at han kan slenge inn den ene plot twisten etter den andre, og jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Locke og Jean er utrolige karakterer, og jeg elsker å lese om dem. De utvikler seg så mye i løpet av bøkene, og vi får stadig vekk se nye sider ved dem. I tillegg er de absolutt ikke perfekte, og har både svake og sterke sider. Locke, for eksempel, er utrolig arrogant til tider, men samtidig er han utrolig lojal mot vennene sine (les: Jean). Locke er en av mine favorittkarakterer, og jeg elsker å lese om ham, og da spesielt hans vennskap med Jean.

En av tingene jeg likte utrolig godt med The Lies of Locke Lamora var at det ikke var noe fokus på kjærlighet. Ja, det ble nevnt, men de hadde ikke egentlig tid til sånt. Jeg håpet egentlig at det kunne bli noe liknende i bok to, men oh well, man kan ikke alltid få det man ønsker. Det er ikke en stor del av plottet, men det endrer dynamikken mellom Locke og Jean når det plutselig kommer en dame inn i blandingen. Likevel må jeg si at Scott Lynch taklet temaet bra, og takk og lov (!) for at han ikke laget et trekantdrama ut av det.

Så alt i alt er jeg utrolig fornøyd med Red Seas Under Red Skies. Den er ikke like god som den første boka, The Lies of Locke Lamora, men det skal ganske mye til. Jeg gleder meg til å lese mer om Locke og Jean i neste bok, og etter slutten på Red Seas Under Red Skies bare MÅ jeg vite hva som skjer videre. Ugh, det er nesten litt slemt å slutte en bok på den måten. Jeg anbefaler virkelig Scott Lynch's Gentlemen Bastard-serie.

Tidligere anmeldelser:
The Lies of Locke Lamora - bok 1

- Anna

The Dream Thieves av Maggie Stiefvater

Tittel: The Dream Thieves
Forfatter: Maggie Stiefvater
Serie: The Raven Cycle #2
Sider: 450
Sjanger: Fantasy
Handling:
Blue didn't mean to fall for the Raven Boys, but she has - and the more her life entwines with theirs, the more dangerous it becomes.

Ronan is the most dangerous of all.

He's the haunted one, the darkest, the most raven.

His dreams invade reality and confuse what is true.

With magic growing stronger around them, now is a time to be wary. Before everything unravels... Friendship will be tested. Someone will get hurt.

And a kiss will be shared. 

Mine tanker:
Jeg kan ikke tro hvor gode disse bøkene er! Jeg leste ferdig The Dream Thieves i går, og er allerede 120 sider inn i Blue Lily, Lily Blue, bok tre. Til nå er The Dream Thieves min favoritt. Skulle trodd det ikke var mulig at serien kunne bli bedre etter den første boka, men Maggie Stiefvater motbeviste det. Jeg er bare ... wow ... mind blown!!

The Dream Thieves fokuserer mye på Ronan Lynch. Han er helt klart min favoritt blant the Raven Boys, og det er fordi han er så utrolig interessant. Ronan er et paradoks. Han lyver aldri, men er en mester til å sno seg unna sannheten. Han er rebelsk og sint og er helt klart den som banner mest, men samtidig er han katolikk og går i kirka hver søndag. Jeg likte utrolig godt å se hvordan han utviklet seg gjennom boka og se han godta rollen som Greywaren. Kanskje han endelig kan få litt fred med seg selv.

I tillegg likte jeg utrolig godt å se de andre karakterene, Blue, Gansey, Adam og Noah, utvikle seg. De blir alle mer modne, og de lærer seg bedre og bedre hvordan de skal arbeide sammen. Likevel krangler de, og det går ikke alltid like bra. Det er en av tingene jeg liker så med disse bøkene. Maggie Stiefvater skriver om fem ulike og sterke personligheter, og det er veldig realistisk at de krangler; at de ikke er enige om alt. Bøker hvor hovedpersonene ikke krangler er egentlig litt urealistisk... Likevel er det ikke noe gøy når de krangler, og det har hendt at tårene begynte å renne ved enkelte anledninger. Av en eller annen grunn er det verst når det er Adam som krangler med en av de andre...

I The Dream Thieves introduserer Maggie Stiefvater noen nye karakterer, og blant dem er Joseph Kavinsky. Jeg må innrømme at jeg ikke liker Kavinsky i det hele tatt. Jeg er fortsatt usikker på hva agendaen hans var,  og hva det var han egentlig ville med Ronan. Kavinsky gikk på Aglionby sammen med Ronan og de andre, og han gikk helt klart under kategorien "farlig". Han var likere Ronan enn noen av de andre, og det var det som var mest skremmende. Kavinsky var rebelsk på en selvdestruktiv måte, og han var helt klart ikke redd for å ta med seg alle rundt seg da han eksploderte. Jeg var livredd for at han kom til å trekke Ronan med seg.

Historien er like spennende som i den første boka, om ikke mer spennende. Jeg har aldri lest noe liknende før, og det er en fantastisk følelse. Hele tiden blir jeg overrasket av nye fasetter ved virkeligheten Maggie Stiefvater har skapt, og alt virker så godt planlagt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane, og jeg var gjennom så godt som alle følelsene en bok kan fremkalle. I det ene øyeblikket lo jeg høyt av de geniale dialogene, mens jeg i andre øyeblikk satt med tårer i øynene. Jeg var redd for hvordan det kom til å gå, mens andre ganger var jeg utrolig lettet. Glede, tristhet og sinne var også følelser jeg var innom mens jeg leste The Dream Thieves. Det er rett og slett en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!

Jeg gleder meg utrolig til å se hvordan det går videre med Blue og the Raven Boys, og jeg er så glad for at jeg har både Blue Lily, Lily Blue og The Raven King, de to siste bøkene, slik at jeg kan lese dem med en gang. The Raven Cycle anbefales på det aller sterkeste!

Tidligere anmeldelser:
The Raven Boys - bok 1

- Anna

Saga, Volume Two av Brian K. Vaughan og Fiona Staples

Tittel: Saga, Volume Two
Forfatter: Brian K. Vaughan
Illustratør: Fiona Staples
Serie: Saga #2
Format: Grafisk roman
Sider: 168
Sjanger: Fantasy, science fiction
Handling:
From award-winning writer BRIAN K. VAUGHAN (Pride of Baghdad, Ex Machina) and critically acclaimed artist FIONA STAPLES (Mystery Society, Done to Death), SAGA is the sweeping tale of one young family fighting to find their place in the universe. Thanks to her stark-crossed parents Marko and Alana, newborn baby Hazel has already survived lethal assassins, rampaging armies, and horrific monsters, but in the cold vastness of outer space, the little girl encounters her strangest adventure yet ... grandparents. 

Mine tanker:
Det er utrolig lenge siden jeg leste første volumet i Saga-serien, og jeg har savnet Marko og Alanas verden. Jeg hadde dessverre glemt en god del av det som hadde skjedd, men heldigvis gikk det bra. Historien kom tilbake til meg mens jeg leste.

Tegningene i Saga er utrolige. De er så detaljerte, og det er alltid gøy å bare se på tegningen i denne serien. Fiona Staples har gjort en utrolig jobb med å illustrere Brian K. Vaughans manus, og jeg er så imponert. Spesielt godt liker jeg hvordan Marko og Alana ser ut. Designet passer personlighetene deres perfekt, og det kunne ikke blitt bedre.

Hazel er en fantastisk forteller, og jeg liker denne måten å lese historien på kjempegodt. Hun har sine kommentarer, og er til tider veldig morsom. Spesielt godt liker jeg når hun snakker om foreldrene sine, og jeg liker best delene hvor vi får vite om livene deres før de møtte hverandre. Det er så gøy å lære mer om Marko og Alana, og de er fantastisk komplekse karakterer.

Dette volumet var dessverre ikke like bra som det første, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. Jeg elsket det første volumet så mye, og da er det vanskelig å leve opp til det. Likevel likte jeg Saga, Volume Two kjempegodt, og jeg gleder meg til å se hvor Marko og Alanas historie går videre.

Saga er en helt utrolig serie, som jeg anbefaler på det aller sterkeste. Jeg gleder meg til å lese de neste volumene i serien!

Tidligere anmeldelser:
Saga, Volume One - bok 1

- Anna

Daredevil av Bendis og Maleev Ultimate Collection, Book 2

Tittel: Daredevil
Forfatter: Brian Michael Bendis
Illustratør: Alex Maleev
Serie: Daredevil Ultimate Collection #2, Daredevil Marvel Knights #6, #7, #9 og #10
Format: Grafisk roman
Sider: 512
Sjanger: Superhelt
Handling:
During a character-defining run, Brian Michael Bendis crafted a pulp-fiction narrative that exploited the Man Without Fear's rich tapestry of characters and psychodrama, and resolved them in an incredibly nuanced, modern approach. Earning an Eisner Award for Best Continuing Series, Bendis and artist Alex Maleev restored Daredevil to a luster worthy of the all-time greats. Now, their historic collaboration is collected across three titanic trade paperbacks!

Collecting Daredevil #41-50 and #56-65.

Mine tanker:
Da har jeg lest Bendis og Maleevs andre volum om superhelten Daredevil. Jeg likte det første volumet kjempegodt, og hadde høye forventninger til volum to. Bendis og Maleev innfridde, og det var kjempegøy å lese om Matt Murdock igjen.

Volum to består av fire historier. Lowlife, Hardcore, King of Hell's Kitchen og The Widow. Alle fire historiene er kjempespennende og henger nøye sammen. I tillegg henger de sammen med historiene i det forrige volumet. Det er kjempespennende å se hvor Bendis tar historien, og med tegningene til Maleev, kan det ikke bli bedre.

Det var utrolig gøy å se noen av de andre superheltene som holder til i samme univers som Daredevil. I dette volumet blir vi bedre kjent med superhelter som Jessica Jones, Luke Cage, Iron Fist, Spider-Man, Captain America og Black Widow. Jeg synes alltid det er gøy å lære mer om de mange Marvel-karakterene, så derfor likte jeg kjempegodt at de var med i dette volumet av Daredevil.

Dette er rett og slett en fantastisk tegneserie! Det er mørk stemning og ufattelig spennende historier. Daredevil er rett og slett kjempebra!

Tidligere anmeldelser:
Daredevil - bok 1

- Anna

Lair of Dreams av Libba Bray

Tittel: Lair of Dreams
Forfatter: Libba Bray
Serie: The Diviners #2
Sider: 613
Sjanger: Paranormal, Historisk fiksjon,
Handling:
After a supernatural showdown with a serial killer, Evie O'Neill has outed herself as a Diviner. With her uncanny ability to read people's secrets, she's a media darling. It seems like everyone's in love with New York City's latest It Girl - their 'Sweetheart Seer'.

But while Evie is enjoying the high life, her fellow Diviners Henry DuBois and Ling Chan will fight to keep their powers secret.

A malevolent force is at large, infecting people's dreams and claiming victims in their sleep. At the edge of it all lurks a man in a stovepipe hat who has plans of nightmare proportions...

AS THE SICKNESS SPREADS, CAN THE DIVINERS DESCEND INTO THE DREAMWORLD TO SAVE THE CITY?

Mine tanker:
Jeg har endelig fått muligheten til å lese Lair of Dreams. Leste den første boka, The Diviners, for over et år siden, og har gledet meg veldig til bok to. Jeg likte The Diviners supergodt, og hadde derfor høye forventninger til Lair of Dreams. Det var heldigvis ingen grunn til å være nervøs. Libba Bray leverer det ene solide verket etter det andre. Lair of Dreams var rett og slett fantastisk!

Jeg har savnet Libba Brays karakerer så mye, og det var kjempegøy å bli bedre kjent med dem. Libba Bray skriver utrolig gode karakterer. De er flerdimensjonale og med stort mangfold. Man tror man har funnet ut av hvordan de er, men så viser Libba Bray nye sider ved dem, og jeg blir bare mer og mer imponert. I tillegg likte kjempegodt de nye karakterene Libba Bray introduserte i denne boka. Alle karakterene er forskjellige, og jeg liker det kjempegodt. De er så levende.

Lair of Dreams er like creepy som den første. Historien er kjempespennende, og det var nesten umulig å legge den fra seg. Mesteparten av historien kretser rundt drømmer, og da er det ikke snakk om gode drømmer. Muligens en dårlig idé å lese om like før jeg skulle sove. Ehe... men det var så utrolig spennende!!

Jeg elsker settingen i The Diviners-serien. Libba Bray skriver om "the roaring twenties" som om hun har opplevd det selv. Det er detaljerte beskrivelser og settingen er full av liv. Libba Bray har lagt like mye fokus på settingen som karakterene, og det er med på å gjøre boka så mye bedre. Det er som om man blir transportert tilbake i tid. Jeg trenger ingen tidsmaskin, jeg trenger bare en Libba Bray-bok.

Boka er full av plot twists, og jeg kan ikke vente på at neste bok skal komme ut. Det er så mye jeg må ha svar på, og så mye jeg har lyst til å se mer av. Jeg savner allerede å lese om Evie og vennene hennes, og med den avslutningen boka hadde, håper jeg virkelig at neste bok kommer ut snart. Jeg kan ikke tro at den endte på den måten.

Lair of Dreams er fantastisk, og jeg kan ikke vente på neste bok. Gleder meg så mye allerede. Anbefales på det sterkeste.

Tidligere anmeldelser:
The Diviners - bok 1

- Anna

Lirael av Garth Nix

Tittel: Lirael
Forfatter: Garth Nix
Serie: The Old Kingdom #2
Sider: 527
Sjanger: Fantasy
Handling:
WHEN THE FUTURE IS HIDDEN, WHO HOLDS THE KEY TO DESTINY?

Lirael has never felt like a true daughter of the Clayr. She doesn't even have the Sight - the ability to See into the present and possible futures - that is the very birthright of the Clayr. Nonetheless, it is Lirael in whose hands the fate of the Old Kingdom lies, while Abhorsen Sabriel is engaged in conflict elsewhere.

As an ancient evil casts its shadow - one that opposes the Royal Family, blocks the Sight of the Clayr, and threatens to break the very boundary between Life and Death - Lirael undertakes a desperate mission. With only her faithful companion, the Disreputable Dog, to help her, Lirael sets out upon a perilous journey and comes face to face with her own fate...

Mine tanker:
I går leste jeg ferdig Lirael, bok to i Garth Nix' The Old Kingdom-serie. Jeg husket ikke feil da jeg husket at jeg likte den bedre enn Sabriel. Garth Nix har greid det mange forfattere sliter med; han har skrevet en bedre bok to enn bok én.

Lirael er min favorittkarakter i serien. Hun er annerledes enn Sabriel. Hun er sjenert og trives ikke med situasjonen hun er i. Likevel er hun tøff når det trengs, og hun gjennomfører det hun har begynt på.

Nick og Sam er også veldig gode karakterer. Nick er ikke så mye med i Lirael, men han blir veldig viktig senere. Sam hadde jeg helt glemt, noe jeg ikke kan forstå, fordi han er en veldig viktig karakter. Han er Sabriel og Touchstones sønn og Abhorsen-in-waiting. Det betyr at det er han som skal ta over jobben som Abhorsen når Sabriel dør. Men Sam tror ikke han passer som Abhorsen. Han er livredd for Døden og vil heller lage ting ved hjelp av magi og mekanikk. Likevel gjør han det han vet han må.

I Lirael lærer man mye mer om magien i verdenen Garth Nix har skapt. Det er så gøy å lese om det. Det finnes to typer magi: Charter Magic, som er den lovlige og vennlige typen, og Free Magic, som er ulovlig og veldig farlig å bruke. Jeg liker godt å lese om forskjellene. For eksempel gir Charter Magic folk en god følelse når de bruker den, mens Free Magic svir, lukter ekkelt og folk rundt føler seg dårlig. Jeg synes det er en av de kuleste typene magi jeg har lest om.

I tillegg er det Abhorsens magi, necromancy. Alle "necromancere" bruker syv bjeller for å kontrollere de døde. I motsetning til de andre som vekker dem og bruker dem som slaver, sender Abhorsen dem tilbake. Jeg synes tanken på de syv bjellene er veldig kul, og det er utrolig stilig hvordan de funker. Det at de har sin egen vilje, og ikke alltid funker som de skal liker jeg også veldig godt.

I Sabriel reiste Sabriel sammen med et magisk vesen (en katt) som kaller seg Mogget. Lirael har en hund. Den kaller seg selv for the Disreputable Dog. Den er veldig søt og vimsete, og i tillegg har den veldig mye smart å komme med. Scenene hvor Mogget og Dog møter hverandre er noen av de beste i boka. Kranglingen deres er ganske morsom.

Alt med Lirael er egentlig ett lite hakk bedre enn Sabriel. Jeg anbefaler virkelig disse bøkene, og er allerede over halvveis i Abhorsen, den tredje boka, som fortsetter der Lirael slutter.

Tidligere anmeldelser:
Sabriel - bok 1

- Anna

City of Ashes av Cassandra Clare

Tittel: City of Ashes

Forfatter: Cassandra Clare

Serie: The Mortal Instruments #2

Sider: 411

Sjanger: Fantasy

Handling:

Haunted by past, Clary is dragged deeper into New York City's terrifying underworld of demons and Shadowhunters - but can she control her feelings for a boy who can never be hers?

Mine tanker:

Rett etter at jeg leste ferdig City of Bones startet jeg på City of Ashes. Jeg var allerede dypt inne i denne verdenen Cassandra Clare har skapt, og jeg skulle ønske jeg kunne begynne på den tredje boka med en gang nå, men den har jeg dessverre ikke. Jeg må vente med resten av serien til jeg kommer meg til byen og får kjøpt resten av bøkene. 

Historien var like spennende i City of Ashes som i City of Bones. Den fortsetter en liten stund etter den første boka, og jeg likte godt at det ikke gikk så lang tid mellom de to bøkene. Derfor var det fint å kunne fortsette å lese om den samme verdenen med en gang. Jeg liker egentlig ikke når det går for lang tid mellom hver gang jeg leser bøker i samme serie. Jeg glemmer deler av historien hvis det tar for lang tid.

Det jeg likte aller best med City of Ashes er hvor mye mange av karakterene utvikler seg, og jeg ble enda mer glad i dem. Spesielt godt likte jeg hvordan Alec har forandret seg. Alec er seriøst den beste karakteren i hele serien. Jeg skjønner veldig godt hvorfor han reagerer slik som han gjør, (ikke det at jeg har vært i lignende situasjoner). 

Jeg skjønner meg fortsatt ikke på Jace. Seriøst, hva er det han vil? Det var en del ganger jeg var overbevist om at han kom til å ta noen forferdelige valg, og det irriterte meg. Det gikk jo bra da, men likevel... Jeg blir så lett flau på andres vegne, og det var ikke langt unna at Jace gjorde meg flau. Heldigvis vokste han også som karakter, og det ble bedre etterhvert. 

Jeg likte veldig godt å lære mer om verdenen Cassandra Clare har skapt, og jeg skulle ønske jeg hadde bok tre, City of Glass. Jaja, jeg får vel bare vente med å lese den til jeg får kjøpt den... Jeg anbefaler virkelig denne serien. 

Tidligere bøker:

City of Bones - bok 1

- Anna

The Mime Order av Samantha Shannon

Tittel: The Mime Order
Forfatter: Samantha Shannon
Serie: The Bone Season #2
Sider: 501
Sjanger: Dystopi, Paranormal
Handling: 
They made thieves of us. Time to steal back what's ours.

Paige Mahoney has escaped the brutal prison camp of Sheol I, but her problems have only just begun: many of the survivors are missing and she is the most wanted person in London...

As Scion turns its all-seeing eye on the dreamwalker, the mime-lords and mime-queens of the city's gangs are invited to a rare meeting of the Unnatural Assembly. Jaxon Hall and his Seven Seals prepare to take centre stage, but there are bitter fault lines running through the clairvoyant community. Then the Rephaim begin crawling out from the shadows. Paige must keep moving, from Seven Dials to Grub Street to the secret catacombs of Camden, until the fate of the underworld can be decided. 

Mine tanker:
Da har fullført The Mime Order. Det tok litt for lang tid, men jeg har vært opptatt med TV- serier. Da jeg kom hjem fra Kroatia, begynte jeg på Daredevil, som var fantastisk, og jeg har også sett på Agent Carter og Agents of S.H.I.E.L.D., som jeg likte supergodt. Det gjorde at jeg ikke fikk så mye tid til å lese The Mime Order, men jeg kom meg gjennom boka tilslutt. Yay!

Begynnelsen av boka var veldig spennende. Den tok opp historien like etter den første boka, The Bone Season, og jeg var veldig spent på å se hvordan det utviklet seg. Det var spennende å se, men dessverre ble boka litt kjedelig på midten, og det gjorde at det tok lenger og lenger tid mellom hver gang jeg tok opp boka. På slutten tok handlingen seg veldig opp igjen. Heldigvis. Da ble det veldig spennende.

Det som gjorde at jeg mistet litt interessen midt i boka, var at jeg irriterte meg over noen av Paiges valg. Jeg var ikke helt sikker på om det var det lureste hun kunne gjøre, og det irriterte meg. Nå forstår jeg valgene hennes. I tillegg var Jax, Paiges sjef, en drittsekk. Ugh... Jaxon Hall...

The Mime Order var en god bok, men jeg likte The Bone Season bedre. Jeg kommer likevel til å lese neste bok når den kommer ut. Jeg er spent på å se hvordan det går videre med Paige og de andre.

Tidligere anmeldelser:
The Bone Season - bok 1

- Anna

Half the World av Joe Abercrombie

Tittel: Half the World
Forfatter: Joe Abercrombie
Serie: Shattered Sea #2
Sider: 484
Sjanger: Fantasy
Handling: 
SOMETIMES A GIRL IS TOUCHED BY MOTHER WAR

Thorn is such a girl. Desperate to avenge her dead father, she lives to fight. But she has been named murderer by the very man who trained her to kill.

SOMETIMES A WOMAN BECOMES A WARRIOR

Fate traps her in the scemes - and on the ship - of the deep-cunning minister Father Yarvi. Crossing half the world to find allies against the ruthless High King, she learns harsh lessons of blood and deceit.

SOMETIMES A WARRIOR BECOMES A WEAPON

Beside her on her gruelling journey is Brand, a young warrior who hates to kill. A failure in his eyes and hers, he has one chance at redemption.

AND WEAPONS ARE MADE FOR ONE PURPOSE

Will Thron forever be a tool in the hands of the powerful or can she carve her own path? Is there a place beyond legend for a woman with a blade?

Mine tanker:
Jeg fikk endelig tid til å lese bok to i Joe Abercrombies Shattered Sea-serie, Half the World. Hadde glemt hvor godt jeg likte verdenen Joe Abercrombie har skapt. Det var gøy å lese mer om denne viking-ish verdenen.

Bare så det er sagt: Joe Abercrombie har ikke noe å gjøre med klesmerket Abercrombie & Fitch. Han er en britisk fantasyforfatter som skriver mørk og dyster fantasy, han lager ikke klær. Du kan finne ham på Twitter under navnet @LordGrimdark.

Jeg likte veldig godt at det var to nye hovedpersoner. Thorn og Brand var interessante å lese om, og jeg likte veldig godt å se hvordan de reagerte på som skjedde. De var veldig forskjellige, og de virket virkelige. I tillegg hadde begge to god utvikling, og det er ikke alltid tilfellet. Så glad for at det var slik i Half the World. Tusen takk, Joe Abercrombie.

I tillegg var det veldig gøy å se igjen karakterene fra Half a King. Det var spennende å se hvordan det hadde gått med Yarvi, Rulf og Sumael, og jeg likte godt at de hadde stor plass i Half the World, selv om de ikke var hovedpersoner.

Det var én ting som var litt irriterende, og det var at Yarvi hele tiden ble beskrevet som "deep-cunning". Vær så snill, er det ikke noen annen måte å beskrive ham på? Det ble gjentatt litt for mange ganger, og Yarvi er så mye mer enn "deep-cunning". Ugh...

Historien var veldig spennende, og jeg ville hele tiden vite hva som kom til å skje. Jeg merket helt tydelig at det leder frem til krig i den siste boka, Half a War. Jeg gleder meg veldig til den kommer ut. Er veldig spent på hvordan Joe Abercrombie kommer til å runde av serien.

Joe Abercrombie har virkelig skjønt hvordan man skal skrive en romanse. Hurra!! Romansen i boka påvirket ikke plottet, og det var ikke det som drev historien fremover. Takk og lov. Jeg er så imponert. Det er mange forfattere som ikke får til dette, og spesielt de som skriver YA.

Jeg likte Half the World veldig godt. Min kopi av boka er nå litt klissete fordi jeg leste på stranda og har fått salt på den. Ugh... ekkelt. Jeg anbefaler Shattered Sea-serien.

Tidligere anmeldelser:
Half a King - bok 1

- Anna

A Clash of Kings av George R. R. Martin

Tittel: A Clash of Kings
Forfatter: George R. R. Martin
Serie: A Song of Ice and Fire #2
Sider: 873
Sjanger: Fantasy
Handling:
BOOK TWO OF A SONG OF ICE AND FIRE

The price of glory

From the ancient citadel of Dragonstone to the forbidding shores of Winterfell, chaos reigns as pretenders to the Iron Throne of the Seven Kingdoms prepare to stake their claims. As a prophecy of doom cuts across the sky - a comet the colour of blood and flame - five factions struggle for control of a divided land. Against a backdrop of incest and fratricide, alchemy and murder, the price of glory is measured in blood.

Mine tanker:
Jeg fortsetter å lese A Song of Ice and Fire. Siden jeg likte første boka utrolig godt, hadde jeg høye forventninger til A Clash of Kings. Jeg kan trygt si at boka innfridde, og at jeg liker A Clash of Kings bedre enn den første.

Historien fortsetter der A Game of Thrones endte. Westeros er i krig. Den gamle kongen er død, og det er fem nye som hevder de har en rett på tronen, the Iron Throne. Dette er Stannis Baratheon, kong Robert Baratheons yngre bror, fryktet og respektert av folket, Renly Baratheon, kong Roberts yngste bror, elsket av folket, Robb Stark, ulven fra nord, en femten år gammel gutt, Joffrey Lannister Baratheon, prins av Westeros, en tretten år gammel gutt, og Balon Greyjoy, lord av the Iron Islands. I tillegg, på andre siden av havet, plotter Daenerys Targaryen hvordan hun skal ta tilbake tronen som rettmessig tilhører henne. Hennes familie satt på tronen inntil noen av lordene gjorde opprør og Robert Baratheon endte opp på tronen. Det er kaos overalt. Hvem vil ende opp med makten til slutt?

Bok nummer to i A Song of Ice and Fire handler om maktkamp. Hvem skal få sitte på the Iron Throne? Hvem skal bli konge? Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er så mange gode kandidater, men noen er bedre enn andre... Det er enkelte jeg ikke vil ha på tronen. Joffrey for eksempel. Jeg hater Joffrey, men hvem gjør ikke det?

Det gjelder også når man leser bøkene...

En av tingene jeg liker veldig godt med denne boka er at det er lagt mye vekt på karakterutvikling. Jeg liker utrolig godt når det er god karakterutvikling, og det er George R. R. Martin veldig godt på. Skrive karakterer kan han. Det er helt klart. Det er flere karakterer jeg ikke likte i forrige bok, som jeg liker nå, og motsatt. 

Dessverre er det mange som dør, og da min favorittkarakter døde ble det litt for mye for meg; det var da jeg begynte å gråte. Mange karakterer skjønner jeg hvorfor dør, men ikke han. Det var bare unødvendig! Det verste er at jeg den natten drømte at han døde. Så for meg har han dødd to ganger, og han kommer til å dø en tredje gang når jeg begynner å se på serien. Det er ikke noe gøy.

Jeg er ikke så veldig glad i spoilere. Dessverre er det utrolig mange spoilere rundt omkring på nettet. Så jeg har fått spoilet utrolig mye, og da spesielt hvem som kommer til å dø, og hvordan de kommer til å dø. Jeg synes ikke det er noe gøy, og jeg vil derfor prøve å skrive så spoilerfritt som mulig. 

En ting som irriterte meg er kometen alle snakker om. Det står til og med om kometen i beskrivelsen av handlingen på baksiden av boka. Alle snakket om hva de trodde kometen betydde, og jeg ble etter hvert litt lei av det. De brukte søren meg 200 sider på å snakke om en komet. Jeg skjønner at de trodde den var et tegn på noe, men de hadde kanskje ikke trengt å bruke 200 sider på den. Det er bare min mening. 

Endelig får vi møte på the wildlings, folket som bor på andre siden av the Wall, en stor mur som skiller Westeros fra de ville landene i nord. Til nå har jeg bare hørt om the wildlings, men i A Clash of Kings får vi endelig møte dem. Det var spennende å se hvordan de oppførte seg, og hvem de var. 

Til nå er A Clash of Kings min favoritt av A Song of Ice and Fire-bøkene, og jeg kommer til å starte på den neste snart. I tillegg har jeg tenkt til å begynne på serien. Det gleder jeg meg til. Jeg anbefaler på det sterkeste!

Tidligere anmeldelser:
A Game of Thrones - bok 1

- Anna

The Doll's House av Neil Gaiman

Tittel: The Doll's House
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Michael Zulli, Mike Dringenberg, Chris Bachalo, Malcolm Jones III og Steve Parkhouse
Serie: The Sandman #2
Format: Grafisk Roman
Sider: 232
Sjanger: Fantasy, Horror
Baksidetekst: 
The Doll's House

This second of twelve volumes collecting the complete run of THE SANDMAN follows Rose Walker as she finds more than she bargained for - long lost relatives, a serial killers' convetion, and, ultimatly, her true identity. The Master of Dreams attempts to unravel the mystery, unaware that the hand of another, far closer to home, is pulling the strings.

Mine tanker:
Da fikk jeg endelig tid til å lese Sandman #2. Jeg har gledet meg til det, siden jeg likte den først veldig godt. Jeg synes virkelig at serien har forbedret seg. Det virker som om Neil Gaiman var bitt mer sikker på historien, karakterene og alt sammen i The Doll's House.

Ok, bare så det er sagt, The Doll's House handler ikke om dukker. Heldigvis. Dukker er utrolig creepie, og den er ikke akkurat veldig pen, den som er på coveret. Den er egentlig mye styggere i virkeligheten enn på bildet...

Tegneserien starter med innledning, en type "the story so far", skrevet av Neil Gaiman. Den er ufattelig godt skrevet, full av atmosfære og stemning. Jeg ble dratt rett inn i Sandman-verden, og det var bare introduksjonen. Det er en helt spesielt stemning i Sandman-serien, en mørk og dyster verden hvor alt kan skje. Alt dette fikk Neil Gaiman frem i introduksjonen, og det beviser hvor dyktig en forfatter han er.

Da jeg anmeldte Preludes & Nocturnes, det første Sandman-volumet, skrev jeg at jeg var sikker på at jeg har sett Morpheus, the Sandman, et sted før. Det tror jeg fortsatt, men jeg innså nå at han egentlig ligner litt på Neil Gaiman selv. Noen ganger. Andre ganger ligner han mer på vokalisten i The Cure. Sånn seriøst, Morpheus ligner sykt på vokalisten i The Cure.

Tekstene i The Doll's House er utrolig godt skrevet. Som de fleste tegneserier skjer det meste gjennom bildene, men i Sandman er også tekstene utrolig gode. Dette er ikke Donald Duck, det er helt klart. Sandman er en helt annen liga. Jeg har vanligvis ikke vært så veldig interessert i tegneserier, men etter at jeg valgte å gi Sandman en sjanse, har jeg blitt mye mer åpen for det. Dette er genialt lesestoff.

Hvis man bare blar fort gjennom tegneserien, vil man ikke skjønne noe. Det vil virke som en helt grufull fortelling, som det også er til tider, men man får et helt feil inntrykk at historien ved å bare se på bildene. Man må lese tekstene for å forstå hva som skjer. Veldig mye skjer i folks drømmer, og drømmeverdenen, og derfor kan det virke litt forvirrende og mye mer grusomt en det egentlig er. Jeg tror muligens jeg skrev noe lignende anmeldelsen min av Preludes & Nocturnes.

Det er noen forskjeller i The Doll's House fra Preludes & Nocturnes. Den viktigste er at historien handler om Rose Walker, det er ikke Morpheus som er hovedperson. Jeg likte det veldig godt, og jeg likte veldig godt Roses historie. Det gjorde historien mer virkelig. Morpheus er så veldig annerledes. Så alien, som de ville sagt på engelsk. Man trenger noen som kan forankre historien i virkeligheten, og i The Doll's House var det Rose Walker.

Samtidig var det veldig spennende å lære mer om Morpheus. Han er en utrolig kompleks karakter, og det er alltid noe nytt å lære. Jeg skjønner meg ikke helt på ham, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil. Men som jeg har sagt tidligere, han er ikke menneske, det er ikke sikkert det er mening at vi skal forstå ham.

Jeg er veldig fornøyd med The Doll's House, og kommer til å starte på Dream Country, som jeg fikk av Synne til jul, snart. Jeg anbefaler virkelig.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Preludes & Nocturnes - bok 1

- Anna

The Long War av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long War
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #2
Sider: 501
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
The Long Earth is open. Humanity has spread across untold worlds linked by fleets of airships encouraging exploration, trade and culture.

But while mankind may be shaping the Long Earth, the Long Earth is, in turn, shaping mankind - and a collision of crises is looming. More than a million steps from the original Earth a new America is emerging - a young nation that resents answering to the Datum government.

And the trolls - those graceful, hive-minded humanoids whose song once suffused the Long Earth - are, in the face of man's inexorable advance, beginning to fall silent... and to disappear.

It was Joshua Valienté who, with the omniscient being known as Lobsang, first explored these multiple worlds. And it is to Johsua that the Long Earth turns for help. For there is the very real threat of war...

... a war unlike any fought before.

Mine tanker:
Jeg leste The Long Earth i sommer i Frankrike, og jeg likte den; den var ikke det beste jeg har lest, men den var underholdende. Så da jeg fant The Long War i bokhandelen, valgte jeg å kjøpe den. Bok nummer to er ikke like god som den første. Jeg hadde virkelig håpet av serien kom til å ta seg opp, men det gjorde den dessverre ikke.

Nå må du ikke misforstå meg. Dette er underholdende bøker, men de er bare helt ok. Aldri noe mer enn det. Bøkene har noen gode sider, og noen dårlige sider.

Det var ikke egentlig noe som irriterte meg med The Long War. Det var mer det at jeg kjedet meg. Jeg pleier aldri å kjede meg mens jeg leser. Hva er det som skjer? Begynner jeg å bli like kritisk som pappa? Håper ikke det. Jeg kunne sitte å lese, men så tenkte jeg at jeg heller ville se på YouTube-videoene til Phil Lester (AmazingPhil) eller Dan Howell (danisnotonfire), som jeg nettopp har begynt å se på. Det er en av grunnene til at det er så lenge siden jeg skrev en anmeldelse sist... De lager veldig bra videoer, men det er sjeldent jeg blir avsporet mens jeg leser. Det kan nok hende at det hadde tatt meg enda lenger hadde det ikke vært for at jeg ville lese Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke før TV-serien kommer ut til vinteren.

Grunnen til at boka er kjedelig er fordi det ikke skjer så mye. Alt går så tregt, og det er ikke noe mål. Karakterene bare går og går og går. Man får utforsket mye av the Long Earth, en serie parallelle jordkloder, men det er ikke spennende nok. Vanligvis har jeg ikke noe imot bøker hvor det ikke skjer så mye, men da må det være sterke karakterer, som jeg sympatiserer med. Det er det ikke her. Det er altfor mange karakterer med sine parallelle historier, og jeg ble ikke ordentlig kjent med, eller brydde meg om, noen av dem.

De siste hundre sidene tar historien seg opp, og det begynner å skje noe. Men da er det litt for sent...

Men det er ikke bare dumme ting med The Long War. Jeg liker veldig godt språket, som er helt genialt. Det er beskrivende, og utforsker denne brilliante verdenen Pratchett og Baxter har skapt. Det var interessant å bli med å utforske the Long Earth, og alle som bodde der.

I tillegg likte jeg også at de refererte til Star Trek, og jeg var stolt over at jeg tok referansen. Ja, jeg er en stor nerd. Jeg vet det...

Jeg tror ikke jeg kommer til å lese den siste boka, The Long Mars, men vi får se. Kanskje gjør jeg det likevel...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Long Earth - bok 1

- Anna

Sapphique av Catherine Fisher

Tittel: Sapphique
Forfatter: Catherine Fisher
Serie: Incarceron #2
Sider: 462
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
SAPPHIQUE WAS THE FIRST TO ESCAPE.
NOW INCARCERON IS AFTER HIM.

Finn has escaped Incarceron, but things are not at all what he expected. Claudia declares that he is the lost heir to the throne, but Finn doesn't know if he ever truly was Prince Giles. Meanwhile, a young man who looks just like the young Giles declares that he is the true heir. Suddenly, both Finn's and Claudia's very lives hang on Finn convincing the Court that he is the lost prince. Back Inside, Keiro and Attia must battle the prison itself. Incarceron has built itself a body and it wants to go Outside - just like Sapphique, the only prisoner Incarceron ever loved.

Mine tanker:
For noen helger siden var jeg i Oslo, og da kjøpte jeg veldig mange bøker. En av dem var Sapphique, bok nummer to i Incarceron-serien. Jeg likte første boka, Incarceron, godt, og jeg gledet meg til fortsettelsen, som også er siste boka i serien. Sapphique har mange gode sider, men det var også sider jeg ikke likte så godt.

Historien var spennende. Jeg gledet meg til å få vite hva som skjedde videre med Finn, Claudia, Jared, Keiro og Attia. Selv om det av og til var litt lett å gjette hva som kom til å skje, likte jeg historien godt, og det hente at jeg ble overrasket over hva som skjedde. I tillegg var det gøy å se karakterene utvikle seg.

Jeg likte karakterene i boka, men jeg må innrømme at jeg synes Claudia var litt irriterende. Hun var litt sytete og ble fort sur. Spesielt når det gjaldt Finn. Jeg synes ikke hun brukte så mye krefter på å forstå ham. Finn var en helt ok karakter. Det var ikke så mye spesielt med ham. De jeg likte best var Attia, Keiro og Jared. De var interessante og ga historien perspektiv. Jeg syntes de var bedre skrevet enn Claudia og Finn. Derfor likte jeg best delene av boka som handlet om Keiro og Attia.

I Sapphique dukker det opp nye karakterer. En av dem er Rix, en gammel, gal tryllekunstner. Han minnet meg litt om Gollum... Det var noe med måten han oppførte seg på, og hans tiltrekning mot Sapphiques hanske. Han var litt sprø...

En ting jeg likte veldig godt var hvordan man kunne kjenne seg igjen i karakterene. Man har Finn som prøver å finne ut hvem han er. Det er veldig viktig for oss ungdommer som skal finne ut hvem vi er og hva vi vil med livet vårt.

Keiro er også en karakter man kan kjenne seg igjen i. Han liker ikke hva han er. (Ja, jeg mener hva og ikke hvem. Det gir mer mening hvis du har lest boka, men jeg vil ikke avsløre noe). Denne tanken at man ikke liker seg selv er vanlig blant ungdommer, men også voksne. Det er mange som ønsker å være en annen en den de er, og det er ikke bra. Det er altfor mange som har dårlige tanker om seg selv, og jeg synes at Catherine Fisher tok opp dette temaet på en veldig god måte.

Til slutt har vi Incarceron. Fengslet med en personlighet, som ønsker å se det som er på utsiden av fengselet. Alle skjønner at det ikke er mulig. I vårt samfunn er det veldig press på hva vi skal klare, og det er ikke alltid at det går. Noen ganger må vi bare innse at vi ikke kan gjøre alt. Men vi kan også tolke Incarcerons pågangsmot på en annen måte. Fengselet gir ikke opp, og av og til kan ting virke helt umulig, men vi må ikke gi opp. Pågangsmot er en veldig god egenskap, og det er noe man må trene på.

Gjennom hele boka snakker de om denne Sapphique. Selv på slutten av boka er jeg ikke sikker på hvem han var. Det er så mange teorier underveis, og jeg skjønner det ikke. Fikk jeg svar på det i det hele tatt? Jeg vet ikke. Har noen av dere lest boka? Kan noen forklare meg det?

Språket i boka er helt ok. Det ligger litt over greit nok. Det er noen veldig gode formuleringer av og til, men ellers er det helt ordinert. Språket er ikke dårlig, men det er ikke supert heller. Det funker i denne boka, men jeg har en forkjærlighet for vakre formuleringer og levende språk, og det var det ikke her.

Jeg må helt ærlig si at jeg ikke vet hva jeg synes om slutten. Jeg likte den samtidig som jeg ikke gjorde det. Det var noen ting jeg irriterte meg over, som jeg synes boka kunne ha vært foruten. Samtidig var det mange ting jeg likte.

Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke likte boka så veldig godt, men det gjorde jeg. Den var veldig underholdende, og jeg kunne sitte veldig lenge av gangen med Sapphique. Det jeg irriterte meg over var småting. I tillegg er coveret helt nydelig!

Anmeldelser av tidligere bøker:
Incarceron - bok 1

- Anna

Speaker for the Dead av Orson Scott Card

Tittel: Speaker for the Dead
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #2
Sider: 314
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
A FALLEN HERO

HAUNTED BY HIS PAST

BUT CAN HE CHANGE

THE FUTURE?

In this brilliant sequel to ENDER'S GAME, one of the greatest stories in the history of science fiction continues...

Mine tanker:
Jeg har lenge lett etter Speaker for the Dead. Det er nå litt under et år siden jeg leste første boka i Ender's Saga, Ender's Game, som jeg elsket! Bok nummer én og én halv, som jeg leste kort tid etter, Ender in Exile, likte jeg ikke fullt så godt som den første, men jeg likte den likevel godt. Da jeg fant Speaker for the Dead i min lokale bokhandel, kjøpte jeg den. Jeg hadde skyhøye forventninger til boka, og jeg må innrømme at den ikke innfridde helt.

Det er veldig mye med Speaker for the Dead som er helt fantastisk. Språket for eksempel er helt utrolig. Orson Scott Card skriver levende og vakkert, og beskrivelsene hans er utrolig nydelige! Jeg elsker språket i boka, og det kunne umulig ha vært bedre. Du skal lete lenge etter like vakkert språk!

I boka dukker det opp en ny rase romvesner. De kalles the Piggies, Grisene, fordi de ligner på griser. Mye av historien i boka skjer rundt disse små romvesnene og xenologene som forsker på dem. Jeg likte the Piggies godt. De var søte, og det var spennende å få vite mer om dem. Det var interessant å se hva forskjellige mennesker tenkte om dem. For eksempel var det diskusjoner om de var raman, tenkende på linje med oss mennesker, eller varelse, dyr. Dette skapte spennende konflikter i boka, og det ga forfatteren en mulighet til å leke psykolog. Hvordan er det vi mennesker oppfører oss ovenfor det nye og ukjente? Hva gjør vi hvis de er raman? Hva gjør vi hvis de er varelse? Hva forteller de reglene vi har laget om kontakt med the Piggies om oss selv? Det er interessante spørsmål, og jeg synes Orson Scott Card besvarer dem godt.

Det var gøy å lese om Ender igjen. Jeg har savnet karakteren og gledet meg til å se hvordan han utviklet seg. Dessverre må jeg si at jeg ikke kjente han helt igjen. I Ender's Game er han en liten gutt, men likevel veldig voksen. Jeg likte karakteren hans i den boka veldig godt! Han hadde sine problemer, men han greide seg. I Speaker for the Dead synes jeg han har forandret seg litt for mye. Han er nå i tredveårene og ikke lenger den lille gutten jeg husker fra Ender's Game. Han var seg selv lik på mange måter, men samtidig var han ikke det. Så selv om jeg likte veldig godt å lese om Ender igjen, var det litt trist at han ikke var den lille gutten jeg ble kjent med i Ender's Game lenger.

Historien i Speaker for the Dead er god. Det er mye som skjer, men jeg savner målbevisstheten i Ender's Game. I Ender's Game hadde karakterene et mål og oppnå, mens i Speaker for the Dead bare skjedde ting. Om du skjønner hva jeg mener? Jeg savnet den følelsen at det hele hadde en mening; at det var er mål med det hele. Det var en av tingene jeg likte godt med Ender's Game, og både i Ender in Exile og Speaker for the Dead manglet dette formålet. Ikke misforstå meg, alle bøkene jeg leser må ikke ha et mål. En av mine favorittbøker, Fangirl av Rainbow Rowell, har ikke det, men jeg synes ikke at karakterene i Speaker for the Dead er interessante nok til å drive boka fremover; jeg koblet ikke med dem på et emosjonelt nivå. Så selv om historien var bra, og jeg liker Ender veldig godt som karakter, savnet jeg et mål karakterene kunne jobbe mot.

Boka inneholder mange gode tanker om hva det vil si å være menneske. Noen av de beste delene av boka er delene hvor menneskelighet blir tatt opp. Hvem er vi? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Jeg synes Orson Scott Card har spesielt gode tanker om hvordan vi oppfører oss ovenfor andre. Hvordan vi ofte ser ned på andre og føler oss større og bedre. Dette er tendenser vi ser i samfunnet vårt langt tilbake i tid, og jeg tror ikke de vil forsvinne så fort heller.

Sitat fra Speaker for the Dead

Speaker for the Dead er har en helt grei historie, og det som trekker boka opp er det fantastiske språket(!) og Orson Scott Cards tanker om menneskelighet. I disse passasjene er dette en helt fantastisk bok! Dessverre så savnet jeg et mål, siden karakterene ikke var interessante nok til å drive boka fremover. (Bortsett fra Ender, da.) Jeg kommer likevel til å lese de to siste bøkene i serien, Xenocide og Children of the Mind.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Ender's Game - bok 1
Ender in Exile - bok 1.5

- Anna