The Song of Achilles av Madeline Miller

Tittel: The Song of Achilles
Forfatter: Madeline Miller
Sider: 352
Sjanger: Historisk fiksjon, myter
Handling: 
Greece in the age of heroes. Patroclus, an awkward young prince, has been exiled to the court of King Peleus and his perfect son Achilles. Despite their differences, Achilles befriends the shamed prince, and as they grow into young men skilled in the arts of war and medicine, their bond blossoms into something deeper - despite the displeasure of Achilles's mother Thetis, a cruel sea goddess. But when word comes that Helen of Sparta has been kidnapped, Achilles must go to war in distant Troy and fulfill his destiny. Torn between love and fear for his friend, Patroclus goes with him, little knowing that the years that follow will test everything they hold dear.

Mine tanker:
Jeg har lenge gått og tenkt på at jeg må få lest The Song of Achilles av Madeline Miller. Gresk mytologi har alltid fascinert meg, og historien om Akilles og den trojanske krigen er en av de mest kjente av mytene. Akilles er en fascinerende skikkelse, som jeg har hatt lyst til å lære mer om, og selv om The Song of Achilles ikke er hundre prosent riktig i forhold til de originale mytene, ga den et nytt innblikk i hans karakter, som var med på å gjøre ham lettere og forstå for min del.

Vi ser historien gjennom Patroklos øyne. Han er Akilles' beste venn, og i denne versjonen av myten mer enn det også. Det er faktisk uenigheter blant de gamle grekerne om hva som egentlig var forholdet mellom Akilles og Patroklos. Xenofon er en av dem som mente at forholdet kun var platonisk, mens Platon, på den andre siden, mente at forholdet var modellen for romantisk kjærlighet, og forholdet mellom Akilles og Patroklos skal ha inspirert Aleksander den store og hans nære forhold til vennen Hefaistion. The more you know...

I hvert fall, så fører denne synsvinkelen til at vi får se en annen side av Akilles enn den vi ser i mytene om den trojanske krigen, hvor han som regel kun blir fremstilt som en arrogant drittsekk. Det var han til tider, men det må ha vært andre sider ved ham også siden Patroklos stod ved hans siden hele tiden. Det er disse sidene vi blir kjent med i The Song of Achilles. Den menneskelige Akilles. Det er med på å forklare hvorfor Akilles handler slik han gjorde i den trojanske krigen, og forholdet mellom ham og Patroklos forklarer mange av valgene han tar.

The Song of Achilles er en utrolig trist bok, og jeg gråt så mye mens jeg leste den. Jeg kjente historien om Akilles før jeg startet boka, og visste dermed hvordan den kom til å ende, og det gjorde den egentlig bare mye tristere. Greske myter er egentlig generelt sett ganske triste, og myten om Akilles er intet unntak.

Boka er utrolig vakkert skrevet, og skrivestilen passet utrolig godt. Det er Patroklos som forteller historien, og han har en enkel måte å fortelle på, som likevel er veldig poetisk. Det gjør at The Song of Achilles er lettere tilgjengelig enn mange av de greske mytene, som er skrevet med ganske innviklet og tungt språk. I tillegg virket boka mer personlig, og det ble lagt vekt på de menneskelige delene ved myten og også ved Akilles, som er halvgud. Patroklos så mennesket Akilles, og ikke halvguden, som mange andre så.

Så langt i år er The Song of Achilles en av mine favoritter, og jeg anbefaler den på det aller sterkeste!

- Anna

We Were Liars av E. Lockhart

Tittel: We Were Liars
Forfatter: E. Lockhart
Sider: 225
Sjanger: Contemporary
Handling:
We are liars

We are beautiful and privileged

We are cracked and broken

A tale of love and romance

A tale of tragedy

Which are lies?

Which is truth?

You decide 

Mine tanker:
Da jeg kjøpte We Were Liars var jeg overbevist om at jeg kom til å like boka. Jeg hadde hørt masse om den, og lest flere positive anmeldelser. Nå, etter at jeg har lest den, er jeg ikke helt sikker lenger. Deler av boka likte jeg veldig godt, mens andre deler hatet jeg. Ugh, jeg er så forvirret.

Jeg klarte ikke å sette meg inn i karakterenes situasjon. Det var så langt fra det jeg selv er vant til, og jeg fikk ikke noe medfølelse med dem. De er rett og slett en gjeng privilegerte drittsekker med problemer jeg ikke klarte å ta seriøst. Cady, som er fortelleren, vet jeg ikke hva jeg synes om. Det var vanskelig å si hva av det hun fortalte som var sant og hva som bare var en desillusjon fra hennes side. Det at jeg veldig gjerne ville vite hva som hadde skjedd med henne tidligere, var en av grunnene til at jeg faktisk fullførte boka.

Jeg har ikke lyst til å si noe særlig om plottet i boka, fordi det er utrolig vanskelig å si noe om boka uten å spoile for mye. Det var for det meste mysteriet i boka som gjorde at jeg leste videre, og men ellers var det ikke så veldig mye jeg likte godt.

Språket til E. Lockhart bruker i boka er til tider utrolig godt, men dessverre andre ganger altfor pretensiøst og overflødig. Det ble bare for mye til tider, og jeg klarte ikke å ta det helt seriøst. For min del ble det litt for mange voldsomme beskrivelser av Cadys migrener. *Sukk*

Slutten, derimot, kom utrolig overraskende på meg, og jeg likte den supergodt. Den gjorde opp for hvor skuffet jeg var over resten av boka, og jeg satt igjen og var helt mind blown. Her er det dilemmaet mitt ligger. Jeg likte generelt sett ikke mesteparten av We Were Liars, men slutten var helt utrolig god. Do you see my point?

Så, ja, jeg vet ikke helt hva jeg synes om We Were Liars av E. Lockhart... men jeg tror ikke jeg anbefaler den.

- Anna

Prosessen av Franz Kafka

Tittel: Prosessen
Originaltittel: Der Prozess (tysk)
Forfatter: Franz Kafka
Oversetter: Paul Gjesdahl
Sider: 190
Sjanger: Dystopi
Handling: 
Prosessen er et genialt dikterverk, en besettende lignelse om menneskets evige angst og sjelekamper, dets forsvar og anklage foran en uhåndgripelig domstol og en uavvendelig dom.

Kafka søkte hele sitt liv etter meningen med tilværelsen, men fant sjelden annet enn irrganger og uendelige labyrinter, der han og hans diktede personer vandret rundt som i en drømmeverden. Josef K., hovedpersonen i Prosessen, blir arrestert tidlig en morgen. Han får ikke vite hva galt han har gjort. Innbitt men forgjeves arbeider han på sin frifinnelse. Spørsmålet er om han kanskje ikke er så uskyldig likevel... 

Franz Kafka ble født i Praha 1883 av tysktalende foreldre. Både Prosessen, som vel er hans mest berømte verk, og romanen Slottet, ble først utgitt etter hans død i 1924.

Mine tanker:
Ok, det er fem dager siden jeg fullførte Prosessen av Kafka, men jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive om boka før nå. Dette er en veldig spesiell bok, og jeg er fortsatt litt forstyrret og frustrert. Så, ja, jeg likte boka veldig godt.

Josef K. blir en morgen arrestert, men han får aldri vite hvorfor. Gjennom boka følger vi K., som prøver å finne ut av hva som har skjedd. Han besøker advokater, funksjonærer, rettsbetjenter og mange flere, og alle har noe å si om K.s rettssak. Historien blir sakte, men sikkert mer og mer intrikat og innviklet, samtidig som man egentlig ikke får noen svar. Det er både utrolig fascinerende og veldig frustrerende.

I hele mitt liv kan jeg kun huske en annen gang jeg har sett historien for meg like tydelig mens jeg leste, og det var da jeg leste Coraline av Neil Gaiman for utrolig mange år siden. Jeg så tydelig for meg uendelige trappeoppganger og mennesker med utydelige fjes, og K. som løp rundt og spurte om veien. Flere av sekvensene i boka er veldig drømmeaktige, og jeg fikk veldig lyst til å filmatisere boka etter slik jeg så den for meg i hodet mitt. Det kommer mest sannsynlig aldri til å skje, men det var en veldig spesiell opplevelse for meg.

K. er en utrolig fascinerende hovedperson, og det er spennende å se hvordan han takler situasjonen han har blitt kastet inn i. Hvordan han først reagerer med å tro at det hele er en spøk, men senere tar saken mer alvorlig. Jeg ser for meg en K. som blir sakte, men sikkert gal i løpet av historien, en K. som raser og kjefter, men som også til tider er rolig og uinteressert, og det fascinerer meg så utrolig mye.

Jeg synes det er litt vanskelig å si hva det er Kafka ville fram til med Prosessen. Selv tenkte jeg at han kritiserte samtidens rettssystem og ineffektiviteten i offentlige instanser, men jeg har senere lest at boka handler om angst, og det at vi dømmes av en domstol som er uhåndgripelig. Kan det være han mener at vi dømmer hverandre, og at det er utrolig vanskelig å endre andres oppfattelse av oss? I don't know, men det er likevel en utrolig god bok, og jeg skjønner godt hvorfor den har blitt en klassiker.

Ikke spør meg hvorfor jeg plutselig fikk lyst til å lese Prosessen av Franz Kafka, men jeg er glad for at jeg har gjort det. Det er en fascinerende, men også veldig frustrerende bok. Kan virkelig anbefales!

- Anna

The Ladies of Grace Adieu and Other Stories av Susanna Clarke

Tittel: The Ladies of Grace Adieu and Other Stories 
Forfatter: Susanna Clarke
Format: Novellesamling
Sider: 235
Sjanger: Fantasy
Handling:
Faerie is never as far away as you think. Sometimes you find you have crossed an invisible line and must cope, as best you can, with petulant princesses, vengeful owls, ladies who pass their time embroidering terrible fates or with endless paths in deep, dark woods and houses that never appear the same way twice. The heroines and heroes bedevilled by such problems in these fairy tales include a conceited Regency clergyman, an eighteenth-century Jewish doctor and Mary, Queen of Scots, as well as two characters from Jonathan Strange & Mr Norrell: Strange himself and the Raven King.

Mine tanker:
Jeg fant The Ladies of Grace Adieu and Other Stories på Outland for ganske lenge siden, og jeg kunne ikke la være å kjøpe den. Jeg elsket Susanna Clarkes Jonathan Strange and Mr Norrell, og da jeg fant ut at hun har skrevet en bok med noveller, måtte jeg bare ha den. Likevel tok det meg lang tid før jeg faktisk fikk lest boka, men jeg er glad for at jeg endelig fikk gjort det.

Jeg er så utrolig fascinert av Susanna Clarkes skrivestil, og da spesielt hvordan hun klarer å skrive forskjellig fra historie til historie- Hun tilpasser stilen til det som passer best for historien. Det er utrolig synd at hun ikke har skrevet flere bøker. Jeg ville gladelig ha lest flere bøker av henne bare for å oppleve skrivestilen hennes.

Mange av novellene i The Ladies of Grace Adieu har elementer som minner om Jane Austens bøker. Da er det ikke bare det at historiene er satt til omtrent samme tid som er grunnen. Clarke skriver om noen fantastiske kvinnelige karakterer, og hun har mye av den samme passive aggressiviteten og humoren som Jane Austen har.

Jeg likte utrolig godt at vi fikk møte Jonathan Strange igjen. Jeg har virkelig savnet karakterene fra Jonathan Strange and Mr Norrell, og Strange var en av mine favoritter da jeg leste boka. Derfor likte jeg veldig godt å se ham igjen i en av novellene i denne samlingen. I tillegg var det også gøy å lære mer om the Raven King, John Uskglass, og jeg likte godt novellen om ham.

En fellesnevner for alle historiene, var at de på en eller annen måte inneholdt feer. Clarkes versjon av disse mytiske vesenene er utrolig fascinerende, og jeg liker kjempegodt å lære mer om hennes feer. Vanligvis er jeg ikke så veldig glad i feer, men Susanna Clarkes feer kan jeg lese masse om.

Jeg likte godt novellene i The Ladies of Grace Adieu and Other Stories, og vil anbefale folk å lese den, men man burde ha lest Jonathan Strange and Mr Norrell først.

- Anna

Summerhouse Land av Roderick Gordon

Tittel: Summerhouse Land

Forfatter: Roderick Gordon

Sider: 492

Sjanger: Fantasy

Handling:

Eternity can feel like a very long time...

There's a place you might go when you die, but it's not heaven.

Mine tanker:

Jeg har tidligere lest Roderick Gordons Tunneler-serie, og da jeg hørte at han skulle komme ut med en ny bok, bestemte jeg meg for at den måtte jeg ha. Summerhouse Land ble gitt ut i et begrenset opplag, så det finnes kun 500 kopier av boka, så jeg føler meg litt spesiell som har en av dem. Hver kopi er nummerert, min er nummer 41, og de er i tillegg signert av forfatteren. Jeg er veldig glad for at jeg bestilte en kopi av boka, selv om den var litt dyr. 

Det finnes svært lite informasjon om hva Summerhouse Land faktisk handler om, og det er jeg egentlig veldig glad for. Det at jeg visste så lite om boka, gjorde den mye mer spennende og uforutsigbar, og dermed også mye mer emosjonell for min del. Derfor kommer ikke jeg til å si noe særlig om hva boka handler om her, og heller la boka være mystisk. Det er litt som med More Than This av Patrick Ness. 

Den første delen av boka er så utrolig godt skrevet! Det var flere ganger jeg satt med en vond klump i magen og tårer som rant nedover kinnene mine. Samtidig var det noe varmt med beskrivelsene til Roderick Gordon, og man merket at forfatteren virkelig brydde seg om karakterene sine. Det hendte at jeg måtte legge boka fra meg fordi jeg ble overveldet av for mange følelser. 

Temaet død er viktig gjennom hele boka, men likevel er ikke boka hundre prosent deprimerende. Roderick Gordon skriver om temaet på en respektfull måte, og man skjønner at dette er personlig for ham. Summerhouse Land er på en måte forfatterens måte å prosessere en traumatisk hendelse fra barndommen hans. 

Noe av det jeg liker best ved boka er at det ikke er det gode mot det onde. Roderick Gordon har skrevet noen veldig grå karakterer, og det er av og til vanskelig å vite hvem man skal heie på. Han viser at livet (og døden) ikke er svart/hvitt, og selv de karakterene som gjør forferdelige ting, skaper han forståelse for. Det er til tider litt skremmende. 

Summerhouse Land er en veldig spesiell bok, som jeg likte utrolig godt. Det var en emosjonell berg-og-dalbane, og jeg er så glad for at jeg kjøpte en kopi av boka. Den kan minne om Patrick Ness' More Than This, så hvis du liker den boka, vil jeg anbefale Summerhouse Land. 

- Anna

Fluenes herre av William Golding

Tittel: Fluenes herre
Originaltittel: Lord of the Flies (engelsk)
Forfatter: William Golding
Oversetter: Inger Hagerup
Sider: 235
Sjanger: Dystopi, klassiker
Handling: 
William Golding regnes som en av verdens mest fantasifulle forfattere. Hver av hans 4 romaner er en uvanlig, men samtidig en nøyaktig konstruert fabel, spennende som fortelling og vidtfavnende og forstyrrende i sine moralske slutninger. Hans bøker får leseren til å krympe sammen av spenning samtidig som de fascinerer og overrasker.

Hans første roman, Fluenes herre er etter Goldings eget utsagn den mest effektfulle av bøkene. Det er et forsøk på å spore samfunnets feil tilbake til feilene i det enkelte menneske. Golding prøver å vise dette gjennom en gruppe engelske gutter som under et opphold på en Stillehavsøy etter hvert blir ville, som urmenneskene. 

Romanen er uhyre spennende og regnes som en av de mest fantasirike og betydeligste bøker i engelsk etterkrigslitteratur.

Mine tanker:
Fluenes herre er en av de bøkene vi alle kjenner til, men vi egentlig ikke kjenner historien til. Jeg hadde selv noen tanker om hva boka kom til å handle om; vi kjenner jo alle til de engelske skoleguttene som strander på en øde øy etter et flykrasj. Men hva som egentlig skjer etter det, er det ikke alle som vet.

I begynnelsen virker ikke boka så ille. Ja, noen av guttene er litt slemme, og de mobbet en av guttene, Gisgis kalte de ham fordi han var feit. Likevel var det fortsatt ganske uskyldig. De velgte en sjef, lagde lover og holdt møter. I begynnelsen var alle med og hjalp til, men litt etter litt ble det færre og færre, og da noen av guttene begynte å gå på jakt og drepte en gris, ble de sakte, men sikkert villere og villere. Derfra gikk det bare nedover, og det er en skremmende utvikling å følge. Jeg ble mer og mer forstyrret, og jeg har enda ikke klart å bestemme meg for om det var på en måte jeg likte. For min del ble det litt for mye, og det er enkelte scener jeg godt kan glemme.

Boka tar opp utrolig mange viktige temaer, og noe av det mest skremmende er hvor mange tråder vi kan trekke til vårt eget samfunn. Akkurat som guttene på øya prater og prater politikerne våre uten at noe blir gjort. I hvert fall ikke noe viktig. I tillegg tar boka opp hvor farlig mobmentalitet kan være. Ingen liker å stå alene, og folk kan få seg til å gjøre forferdelige ting hvis bare alle andre også gjør det. Det er en grunn til at det i de aller fleste mobbesaker er flertallet som mobber og ikke motsatt. I tillegg snakker Golding også om dette med anonymitet. Noen av guttene maler seg i fjeset, og da mister de alle hemninger. Det er noe med det at når vi er anonyme tror vi at det meste er greit. Bare vi ikke ser ut som oss selv, kan vi gjøre det vi vil.

Det var enkelte scener i boka som ble litt for mye for min del. Golding har litt for mange beskrivelser av griseskrotter, og de voldsscenene som er i boka er så levende beskrevet at jeg til tider nesten ble litt kvalm. Det hendte jeg måtte legge boka fra meg, fordi jeg rett og slett ikke klarte å lese videre. Det ble rett og slett for mye. De er så utrolig unge, og det er noe av det som forstyrrer meg mest. De som er blant de eldste er rundt tolv år. Jeg må innrømme at jeg til tider mistet litt troen på menneskeheten.

Jeg kan godt forstå at Fluenes herre er en klassiker, men for min del ble det litt for mye. Boka ble litt for grusom, og er derfor ikke blant mine favorittbøker. Likevel er det en viktig bok å lese, og den tar opp så utrolig mange viktige temaer. Derfor har jeg utrolige mange selvmotsigende følelser om denne boka, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg egentlig likte den eller ikke.

- Anna

When Marnie Was There av Joan G. Robinson

Tittel: When Marnie Was There

Forfatter: Joan G. Robinson

Sider: 279

Sjanger: Magisk realisme, klassiker

Handling:

NOW A MAJOR MOTION PICTURE BY STUDIO GHIBLI

Anna and the girl eyed each other in the half light. "Are you real?" Anna whispered at last. "Yes, are you?"

Sent away from her foster home one long, hot summer to a sleepy Norfolk village by the sea, Anna dreams her days away among the sandhills and marshes. She never expected to meet a friend like Marnie, someone who doesn't judge Anna for being ordinary and not-even-trying. But no sooner has Anna learned the loveliness of friendship than Marnie vanishes...

 

Mine tanker:

Jeg fikk When Marnie Was There til bursdagen av en venninne. Selv hadde jeg aldri hørt om boka før, men jeg så at den nå nylig har blitt gjort om til en film av Studio Ghibli. Jeg har ikke sett noen av Studio Ghiblis filmer selv, men venninna mi som jeg fikk When Marnie Was There av, er en fan av filmene deres. 

When Marnie Was There er en barnebok fra 1967, så den er langt fra det jeg vanligvis leser. Av og til er det gøy å prøve seg på nye sjangere og andre typer bøker, og for meg var When Marnie Was There veldig annerledes fra det jeg vanligvis leser. 

Boka handler om en ung jente som heter Anna. Hun bor i fosterhjem etter at hun mistet foreldrene sine som veldig ung. Når boka starter, blir hun sent til Norfolk for å bo hos noen venner av fostermoren. Der møter hun Marnie, men hvem er Marnie egentlig? Og hva skal Anna gjøre når Marnie plutselig en dag forsvinner?

Boka er for det meste en realistisk bok om vennskap, men den inneholder også enkelte magiske innslag. Det er derfor jeg har valgt å kategorisere boka som magisk realisme. Selv føler jeg ikke at den var magisk nok til å være fantasy, men samtidig var den ikke fullstendig realistisk heller. Gir det mening? I hvert fall så likte jeg det veldig godt, og det var med på å skape et mysterium som gjorde boka spennende å lese.

Jeg leste ut When Marnie Was There på en dag. Språket var lett å lese, og jeg fløy gjennom boka. Historien om Anna og Marnie er utrolig søt, men til tider trist. Likevel var det en historie som gjorde meg veldig glad, og jeg er veldig takknemlig for at jeg fikk sjansen til å lese denne boka. 

Noe av det beste med boka er hvor mye Anna vokser som person gjennom historien. Hun går fra å være en stille og ensom person, til å skjønne at det å få venner kanskje ikke er så vanskelig som hun først trodde, og mye av dette er Marnies fortjeneste. Det gjorde meg glad å se hvor mye tryggere Anna ble, og hvor mye bedre hun fikk det. 

When Marnie Was There er en veldig søt bok, selv om den ikke er hva jeg vanligvis leser. Nå har jeg veldig lyst til å se Studio Ghiblis filmatisering av boka. 

- Anna

Brave New World av Aldous Huxley

Tittel: Brave New World
Forfatter: Aldous Huxley
Sider: 229
Sjanger: Dystopi, klassiker
Handling:
Far in the future, the World Controllers have created the ideal society. Through clever use og genetic engineering, brainwashing and recreational sex and drugs, all its member are happy consumers. Bernard Marx seems alone in harbouring an ill-defined longing to break free. A visit to one of the few remaining Savage Reservations, where the old, imperfect life still continues, may be the cure for his distress...

Huxley's ingenious fantasy of the future sheds a blazing light on the present and is considered to his most enduring masterpiece. 

Mine tanker:
Nå som jeg begynner i 3. klasse på videregående, skal jeg skrive særoppgave i norsk. Det er tradisjon på skolen min at alle elevene skriver en særoppgave i 3. klasse, og den kan handle om det vi vil, bare det har en norskfaglig vinkling. Det vanligste er å skrive en litterær oppgave, og jeg har valgt å gjøre et sjangerstudie av tre klassiske dystopier. Brave New World av Aldous Huxley er en av disse tre bøkene jeg skal skrive om. De andre er Fluenes herre av William Golding og Niels Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg.

Jeg bestemte meg for å starte med å lese Brave New World, og leste den mens jeg var på ferie på Cuba. Brave New World er en av de viktigste og mest kjente klassikerne i sjangeren dystopi. Den og 1984 av George Orwell. Aldous Huxley beskriver en fremtid som på noen måter er like skremmende som den i 1984, mens på andre måter er den kanskje mer å foretrekke enn George Orwells. Eller vel, det kan nok diskuteres.

Aldous Huxleys verden er styrt av genmanipulering og hjernevasking, og barna gros i et klekkeri. Det er utvelgelsessamfunnet satt på spissen, og det skremmer meg litt at jeg kan se noen av de samme tendensene i vårt eget samfunn. Før barna blir grodd frem, blir det bestemt hvilken gruppe i samfunnet de skal tilhøre, og dermed hva slags jobb de skal få. Alfaene har det best, så betaene, gammaene, deltaene og epislonene. Jo mindre viktig man er, jo styggere ser man ut, og man får dårligere jobber hvor mindre kunnskap trenges. I tillegg så gror de hundrevis av kloner ut fra et egg i de lavere kastene. Individualitet er et trekk som for det meste alfaene besitter. Det er et skremmende samfunn, og jeg kunne selv aldri tenkt meg å bo der.

For å holde massene fornøyde, deler myndighetene ut et narkotisk stoff som kalles soma, og sex er den vanligste måten å bruke fritidens sin på. Alle tilhører alle, sier de, og familie, ektemann og kone er perverse ord de helst vil slippe å høre. Det er et løssluppent samfunn, og mange mener at dette var Huxleys måte å kritisere den løsslupne Charleston-perioden i USA. I tillegg kan vi se likhetstrekk til vårt eget samfunn hvor seksuelle forhold mellom mennesker ikke er like tabubelagt lenger, og det er på langt nær like skamfullt som det var før i tiden. Dette er nødvendigvis ikke negativt, men det er annerledes fra slik det var da Huxley skrev boka.

Vi ser mye av denne verdenen gjennom Bernard Marx og John the Savage sine øyne. Bernard Marx er en alfa som ikke passer inn i samfunnet. Han ønsker heller å bruke tiden sin alene. I tillegg har han mange tanker og ideer om hvilke endringer de burde gjøre i samfunnet, og det er farlig for dem som styrer. Det er Bernard som tar med seg John fra en Savage Reservation, hvor folk fortsatt lever på gamlemåten. John krasjer fullstendig med samfunnet han blir dratt inn i, og det er interessant å se hans reaksjoner på det som skjer rundt ham.

Brave New World er en skremmende, men samtidig utrolig spennende bok, og jeg gleder meg allerede til å lese de andre bøkene til oppgaven min. Jeg tror det kan bli en utrolig gøy og interessant oppgave å skrive, og jeg har alltid likt å skrive store oppgaver i norsk mye bedre enn korte stiler. I tillegg er de klassiske dystopiene bøker jeg lenge har hatt lyst til å lese, og vel, man kan trygt si at det ikke er rart de er klassikere. Dette er utrolige gode bøker, og selv om de ble skrevet for lenge siden, er mange av dem fortsatt relevante. Det er i hvert fall Brave New World.

- Anna

Pride and Prejudice av Jane Austen

Tittel: Pride and Prejudice
Forfatter: Jane Austen
Sider: 389
Sjanger: Romanse, klassiker
Handling:
With its sparkling wit, clever heroine and moving love story, Pride and Prejudice is an immaculate comedy of manners, and Jane Austen's most popular novel.

Lizzy Bennet finds eligible bachelor Darcy arrogant the first time she meets him, and when she hears he has been meddling in her family's affairs is determined to dislike him even more. Darcy, however, finds himself increasingly attracted to her good looks and lively mind. In the story of misunderstandings that follows, Lizzy is led to question everything she thought she knew.

Mine tanker:
Det var virkelig på tide at jeg fikk lest Pride and Prejudice. Romanen er helt klart Jane Austens mest kjente, og vi kjenner jo egentlig alle historien. Selv har jeg sett filmen, Bollywood-versjonen av historien, Bride and Prejudice, og YouTube-versjonen, The Lizzy Bennet Diaries, og kjenner derfor historien godt. For min del gjorde det bare at jeg likte originalversjonen enda bedre, og det var gøy å sammenlikne forskjellene mellom de forskjellige versjonene jeg har sett og lest.

Etter Romeo og Julie er nok Pride and Prejudice en av de mest kjente romantiske historiene som noen sinne er skrevet, og det er med god grunn. Det er veldig underholdende å følge Elizabeth og Mr Darcy gjennom deres mange møter med hverandre, og man kan ikke la være å heie på dem og håpe at de finner sammen til slutt. De roter seg opp i den ene forviklingen etter den andre, og er dessverre ikke så veldig gode til å kommunisere, men det er jo det som er med på å gjøre historien så spennende og underholdende som den er.

Dialogene i boka er noe av det beste med hele boka hvis du spør meg. Det er sosieteten i England fra sent 1800-tallet, og all dialog er smørt med et tykt lag av høflighet. Likevel er det flere av karakterene i boka som er utrolig passiv aggressive, og det er ikke langt fra høflige fraser til frekke kommentarer og morsomheter på andres bekostning. Disse kommentarene kan være overraskende vanskelige å finne (eller forstå, for oss som ikke har engelsk som morsmål), så godt gjemt som de er, men de er der. Det er helt klart.

Pride and Prejudice er en skarp kritikk av samfunnet fra Jane Austens side, og romanen er overraskende moderne. Noen av problemene Lizzy eller Mr Darcy tar opp kan vi fortsatt se i vårt eget samfunn, og de er begge veldig moderne i tankegangen. Spesielt Lizzy har mange av de samme tankene som moderne kvinner har. Jane Austen var nok veldig forut for sin tid. Likevel kan man se at boka ikke er skrevet i dag. Det er tanker og meninger som kommer frem som vi ikke ser på på samme måte lenger, og da spesielt med tanke på ekteskap.

Pride and Prejudice er en historie jeg aldri kommer til å bli lei av, og det er interessant å se historien satt i ulike kontekster. Likevel må jeg innrømme at originalen er best, og jeg skjønner godt hvorfor denne boka har blitt en klassiker. Jeg tror at dette er en bok som folk kommer til å fortsette å lese i mange år fremover, og hvis man ikke leser for romansen, så kan man lese boka for sarkasmen og de morsomme kommentarene. Uansett om man er en romantiker eller ikke, så er virkelig Pride and Prejudice en bok man burde gi en sjanse.

- Anna

Kollektivt selvmord av Arto Paasilinna

Tittel: Kollektivt selvmord
Originaltittel: Hurmaava joukkoitsemurha (finsk)
Forfatter: Arto Paasilinna
Oversetter: Tor Tveite
Sider: 235
Sjanger: Contemporary, humor
Handling:
DENNE ELLEVILLE historien begynner en midtsommeraften da den mildt sagt deprimerte direktør Rellonen etter ytterlige en konkurs (den fjerde) er på vei inn i en låve for å skyte seg. Der oppdager han offiseren Kemppainen som allerede er i ferd med å feste repet sitt til en bjelke. De bestemmer seg for å utsette handlingen, og etter en lang nattlig diskusjon, med sprit og badstu, finner de en god løsning. De vil samle selvmordskandidatene rundt om i landet til et stort seminar. 

Etter det særdeles vellykkede seminaret bestemmer en gruppe aktivister seg for å begå kollektivt selvmord, og dermed starter den vanvittige reisen i luksusbuss mot "dødsriket".

I Kollektivt selvmord forener forfatteren alle sine typiske trekk: humoristisk tilnærming til alvorlige temaer og stor innlevelse i høyst vanlige menneskers liv og problemer. 

Mine tanker:
Jeg fikk Kollektivt selvmord av en venninne for over et år siden. Det var enten til jul i forfjor eller til bursdagen i fjor, men det er ikke så viktig. Det som betyr noe, er at det er superlenge siden, og jeg har dessverre ikke fått lest den før nå. Jeg har hørt mye om boka tidligere siden både pappa og søsteren min har lest den, og jeg hadde derfor store forhåpninger. Boka var ikke så morsom som jeg hadde håpet, men likevel likte jeg den godt.

Jeg har tidligere lest Harens år av Arto Paasilinna, og det eneste jeg husker er at jeg likte den godt. Det er ganske mange år siden, og jeg leste den over skulderen til mamma på flyet hjem fra ferie en gang. Jeg husker ikke hvor vi hadde vært eller hvor gammel jeg var, men jeg husker at jeg likte boka godt, selv om jeg sikkert var altfor liten til å forstå den.

Arto Paasilinna viser oss en ganske deprimerende del av det finske samfunnet, og hvor riktig det er vet jeg ikke, men det virker som om finnene er et ganske suicidalt folkeslag. Hvor representative karakterene i Kollektivt selvmord egentlig er, vet jeg ikke, så man må nok ta det med en klype salt. Likevel kan det godt hende at det er høy selvmordstatistikk i Finland. Arto Paasilinna er kjent for å ta opp samfunnsproblemer i bøkene sine og skrive om dem på en humoristisk måte, så det ligger nok noe i det.

Selvmord er et veldig alvorlig tema, og det er utrolig trist når noen føler at dette er eneste utvei. Likevel klarer Paasilinna å skrive humoristisk om teamet, samtidig som han får frem at det kanskje ikke er eneste utvei. Selv om livet ser fælt ut for øyeblikket, kan det bli bedre, og det er verdt å gi livet en ny sjanse. I tillegg forteller han at man ikke er alene i desperasjonen sin, og at ved hjelp av andre kan man overkomme de største hindere.

Jeg må innrømme at jeg trodde Kollektivt selvmord kom til å være morsommere. Ikke misforstå meg, jeg likte boka godt, men den levde dessverre ikke helt opp til forhåpningene mine. Boka er morsom, men ikke så morsom at jeg lo høyt. Det var mer den typen "det er morsomt, men jeg ler kun inni meg"-morsomt. Gir det mening?

Det skjer så utrolig mye rart i Kollektivt selvmord. Historien er helt absurd og til tider litt urealistisk. Likevel synes jeg den var underholdende, selv om jeg var litt forstyrret da jeg var ferdig med boka. Haha, men det var en god type forstyrret. Karakterene i boka kommer ut for så utrolig mange surrealistiske situasjoner, og det hele er så utrolig rart.

Alt i alt likte jeg Kollektivt selvmord godt, men boka er nok ikke blant mine favoritter. Likevel er det en god bok, og det kan godt hende at andre synes den er mye morsommere enn det jeg gjorde.

- Anna

Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli

Tittel: Simon vs. the Homo Sapiens Agenda
Forfatter: Becky Albertalli
Sider: 303
Sjanger: Contemporary, romanse, realistisk fiksjon
Handling: 
Straight people should have to come out too. The more awkward it is, the better.

Simon Spier is sixteen and trying to work out who he is - and what he's looking for.

But when one of his emails to the very distracting Blue falls into the wrong hands, things get all kinds of complicated. 

Because, for Simon, falling for Blue is a big deal...

It's a holy freaking huge awesome deal.

Mine tanker:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli. Da jeg fikk den til bursdagen, ble jeg utrolig glad. Nå har jeg endelig fått lest boka, og det er jeg så glad for. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er verdens søteste bok, og jeg likte den supergodt.

Boka handler om Simon Spier, seksten år, som prøver å finne ut hvem han er og hva han vil i livet. Simon er ikke akkurat ute av skapet, og han og Blue driver å mailer frem og tilbake hvor de diskuterer alt mulig, og da spesielt når det kommer til seksualitet. Simon og Blue vet ikke hvem den andre er; det eneste de vet er at de går på samme skole. Når en av Simons klassekamerater får tak i noen av disse mailene, bruker han anledningen til å utpresse Simon til å hjelpe han med å bli sammen med en av Simons venner, Abby. Man kan trygt si at Simon er pissed.

Delen hvor Simon blir utpresset er ganske ukomfortabel. Det er så utrolig shitty gjort, og jeg forstår godt hvorfor Simon reagerer slik han gjør. Det verste er vel egentlig det at det er mest sannsynlig andre som har vært i Simons situasjon, og det gjør meg så lei meg å tenke på. Derfor likte jeg godt hvordan problemstillingen blir taklet gjennom historien, og at utpresseren ikke slipper unna det han har gjort. Likevel trodde jeg at denne delen kom til å bli kleinere enn det den egentlig var, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hater secondhand embarrassment.

Simon er kjempesøt, og forholdet hans til Blue er bare helt fantastisk. De er så søte sammen, og jeg er så glad for at man får vite hvem Blue virkelig er i løpet av boka. Jeg må innrømme at jeg gjettet hvem det var omtrent halvveis i boka, men det gjorde ikke noe. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er så søt at det gjorde opp for det, og jeg var så glad for at jeg hadde gjettet riktig. Blue var akkurat den personen jeg håpet han kom til å være.

Simons familie og venner var fantastisk å lese om. I tillegg til å være en bok om kjærlighet, handler Simon vs. the Homo Sapiens Agenda også om familieforhold og vennskap, og begge deler var utrolig godt utført. Simons familie var utrolig rar, men også fantastisk, og jeg likte søstrene og foreldrene hans kjempegodt. I tillegg likte jeg kjempegodt Simons rare vennegjeng. Hvem skulle trodd at en slik gruppe med mennesker kunne være venner? De var så utrolig forskjellige, men likevel funket det kjempebra.

Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er rett og slett en kjempesøt bok, og jeg har lyst til å rante om den til alle. Vær så snill, les denne boka! I tillegg til at den tar opp viktige temaer som seksualitet, familie og vennskap, er det også en bok om å vokse opp og bli bedre kjent med seg selv. Jeg anbefaler på det aller sterkeste!!

- Anna

Uprooted av Naomi Novik

Tittel: Uprooted
Forfatter: Naomi Novik
Sider: 435
Sjanger: Fantasy
Handling:
Our Dragon doesn't eat the girls he takes, no matter what stories they tell outside our valley. We hear them sometimes, from travellers passing through. They talk as though we were doing human sacrifice, and he were a real dragon. Of course that's not true: he may be a wizard and immortal, but he's still a man, and our fathers would band together and kill him if he wanted to eat one of us every ten years. He protects us against the Wood, and we're grateful, but not that grateful.

Agnieszka loves her valley home, her quite village, the forests and the bright shining river. But the corrupted Wood stands on the border, full of malevolent power, and its shadow lies over her life.

Her people rely on the cold, ambitious wizard known only as the Dragon, to keep the Wood's powers at bay. But he demands a terrible price for his help: one young woman must be handed over to serve him for ten years, a fate almost as terrible as being lost to the Wood. 

The next choosing is fast approaching, and Agnieszka is afraid. She knows - everyone knows - that the Dragon will take Kasia: beautiful, graceful, brave Kasia - all the things Agnieszka isn't - and her dearest friend in the world. And there is no way to save her. 

But no one can predict how or why the Dragon chooses a girl. And when he comes, it is not Kasia he will take with him. 

Mine tanker:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Uprooted av Naomi Novik. Jeg visste ikke egentlig hva boka handlet om, men jeg hadde hørt mye bra om den. Så da jeg fikk den av pappa etter at han og mamma hadde vært i London, ble jeg veldig glad. Nå har jeg endelig fått lest boka, og det er jeg veldig glad for. Uprooted av Naomi Novik lever opp til de gode anmeldelsene den har fått.

Boka er basert på polske eventyr. Jeg kjenner ikke til disse eventyrene, men det gjorde ikke noe for meg. Det var ukjent og fascinerende, og jeg likte det supergodt. Det var en slags eventrystemning over boka, og det passet historien godt.

Karakterene er det beste ved boka. Jeg likte kjempegodt å lese om Agnieszka. Hun er kick ass, men også utrolig rotete og klumsete. Det var gøy å lese om hvordan vennskapet mellom henne og Kasia, bestevennen, utviklet seg, og i tillegg likte jeg kjempegodt hvordan hun oppførte seg rundt the Dragon. Hennes protester og han som gikk rundt og var gretten fordi han var så udugelig var kjempemorsomt.

The Dragon var kjempekul. Han er gretten, og hans frustrasjon med Agnieszka var utrolig underholdende. De utfylte hverandre, og det var gøy å se forholdet mellom dem utvikle seg. Det var umulig å ikke bli glad i ham, selv om han i begynnelsen blir fremstilt som en drittsekk.

Historien var veldig søt, selv om den til tider var utrolig mørk. Plottet var fascinerende, men av og til synes jeg problemene ble løst litt for lett. Siden det likevel var vanskelig å vite hva som kom til å skje videre, var det ikke et stort problem for meg. Litt irriterende var det, det må jeg innrømme, men jeg overlevde.

Uprooted er første boka jeg har lest av Naomi Novik, og jeg sitter igjen med mersmak. Jeg har første boka i Temeraire-serien hennes i hylla, så det kan godt hende jeg plukker den opp snart. Har hørt mye bra om den.

Jeg likte Uprooted veldig godt, og anbefaler den virkelig! Plus, coveret er helt nydelig!!

- Anna

Landline av Rainbow Rowell

Tittel: Landline
Forfatter: Rainbow Rowell
Sider: 356
Sjanger: Contemporary, magisk realisme, romanse
Handling: 
What advice would you give the younger you... and would you listen?

As far as time machines go, a magic telephone is pretty useless. TV writer Georgie McCool can't actually visit the past; all she can do is call it, and hope it picks up. Is she going crazy or is this a chance to make things right with her husband, Neal?

Maybe she can fix the things in their past that seem unfixable in the present. Maybe this stupid phone is giving her a chance to start over... if that's what she wants...

A heart-wrenching - and hilarious - take on fate, time, television and true love, Landline asks if two people are ever really on the same path, or whether love just means finding someone who will keep meeting you halfway.

Mine tanker:
Jeg har i lang tid hatt lyst til å lese Landline av Rainbow Rowell. Den har lenge vært den eneste av bøkene hennes jeg ikke hadde lest, og siden jeg likte de andre så utrolig godt, gledet jeg meg veldig til å lese Landline. Det gjorde jeg rett i. Dette er en kjempesøt historie, og den er virkelig verdt å lese.

Georgie innser en dag at det er noe som har gått galt i ekteskapet hennes, og hun ønsker at hun og mannen, Neal, kan løse dette. Så når hun må tilbringe jula i California på grunn av jobben, mens Neal og barna drar til Omaha, innser hun at noe må gjøres. Spørsmålet er: hva kan hun gjøre? Når hun prøver å ringe Neal fra den gamle hustelefonen, er det ikke hennes Neal som tar telefonen. Det er Neal fra før de ble gift. Hva er det som skjer? Begynner Georgie å bli gal? Eller ringer virkelig telefonen tilbake i tid? Kan dette løse konflikten mellom dem?

Historien er veldig søt og morsom, og det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Likevel er ikke Landline bare en søt historie. Den er også realistisk, og til tider er boka veldig trist. Det er trist å se hvordan Georgie og Neal, som var perfekte for hverandre, endte opp på feil spor, og man sitter å lurer på om det kan ende godt.

Som alle karakterer skrevet av Rainbow Rowell, er Neal og Georgie fantastiske. De har sine gode sider, men også sine feil, og de er annerledes fra typiske hovedpersoner. Dette er Rainbow Rowells sterkeste side, og jeg elsker å lese om karakterene hennes. Det er så utrolig deilig å slippe unna de typiske stereotypene, og det gjør at flere kan kjenne seg igjen i karakterene hennes.

Det er litt rart å ha lest alle bøkene til en forfatter. Rainbow Rowell har skrevet fem bøker, og jeg har lest dem alle sammen. Wow. Jeg gleder meg utrolig mye til hun kommer ut med flere bøker, og kommer garantert til å lese dem. Hun har faktisk skrevet en novelle, Kindred Spirits, som jeg ikke har lest enda, da. Gleder meg til å gjøre det!

Jeg kan ikke anbefale Rainbow Rowells bøker mange nok ganger, og Landline er intet unntak. Den er søt, men også litt trist. For min del passet det godt å lese den nå, siden jeg har lest mange litt tunge fantasybøker i det siste.

- Anna

Irish Fairy and Folk Tales av flere

Tittel: Irish Fairy and Folk Tales
Forfatter: Flere
Sider: 132
Format: Novellesamling
Sjanger: Myter
Handling:
The tales collected for Irish Fairy and Folk Tales all are reprinted from nineteenth-century sources, but they date back much further, to a time when they were part of a centuries-old oral tradition of storytelling and had yet to be committed to the printed page. These are stories that passed down through the ages virtually unaltered in their telling. To those who told and listened to them, they expressed something fundamental about Irish culture and the Irish way of life.

The stories in this volume feature a wide variety of fantastic beings, including ghosts, witches, fairies, and changelings, but several feature creatures that are virtually exclusive to Ireland: the banshee, the merrow, the pooka, and the leprechaun. Read these tales of frightening supernatural horrors, brave folk heroes, and everyday people clever enough to outwith the devil, and you'll agree that they could only take place on Irish soil.

Mine tanker:
Jeg fikk denne boka til jul av en venninne, og den så så interessant ut, så derfor ble den første boka jeg leste i år. Jeg har ikke lest irske myter før, men det var veldig spennende å gjøre det nå. Jeg likte alle historiene veldig godt, og det kan godt hende jeg leser flere irske myter med tiden.

Alle mytene var veldig forskjellige, og det var gøy å se hva som kom til å skje. Jeg ble overrasket flere ganger over hvilken retning historiene tok. Noen av dem var veldig søte, og jeg satt igjen med en god følelse, men de fleste var litt forstyrrende. Likevel likte jeg dem godt, og de var gøy å lese.

Jeg likte veldig godt at mange av karakterene snakket med irsk aksent. Det var litt forvirrende til tider, men ellers var det veldig gøy. Jeg liker britiske og irske dialekter veldig godt, så for meg var det veldig morsomt.

Alt i alt var det veldig gøy å lese noen irske myter, og jeg anbefaler dem for andre også.

- Anna

The Lord of the Rings av J. R. R. Tolkien

Tittel: The Lord of the Rings
Forfatter: J. R. R. Tolkien
Sider: 1058
Sjanger: Fantasy, klassiker
Handling:
One Ring to rule them all, One Ring to find them, One Ring to bring them all and in the darkness bind them

In ancient times the Rings of Power were crafted by the Elven-smiths, and Sauron, the Dark Lord, forged the One Ring, filling it with his own power so that he could rule the others. But the One Ring was taken from him, and though he sought it throughout Middle-earth still it remained lost to him. After many ages it fell, by chance, into the hands of the hobbit, Bilbo Baggins. 

The Lord of the Rings tells of the great quest undertaken by Bilbo's young cousin, Frodo, and the Fellowship of the Ring: Gandalf the wizard, Merry, Pippin and Sam, Gimli the Dwarf, Legolas the Elf, Boromir of Gondor, and a tall, mysterious stranger called Strider.

This edition contains fifty watercolour paintings by Alan Lee, which were specifically commissioned to commemorate the centenary of J. R. R. Tolkien's birth. It has been fully corrected and revised for the 60th anniversary of its publication and also includes Tolkien's appendices and maps in two colours. 

Mine tanker:
For seks år siden leste jeg Ringenes herre for første gang. Da leste jeg den på norsk. I ettertid har jeg lenge hatt lyst til å lese boka på engelsk, og endelig har jeg fått tid til å gjøre det. Det var en fantastisk opplevelse, og jeg ble minnet på hvorfor dette er yndlingsboka mi.

Jeg merket at det var mye jeg hadde glemt selv om jeg har sett filmene, de lange utgavene, i sin helhet fire ganger. Boka og filmene er mye mer forskjellige enn jeg husket, og det var gøy å se etter forskjeller og likheter. Både filmene og boka har en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg liker begge kjempegodt. Likevel er det nok boka jeg liker best.

Tolkiens språk er så utrolig vakkert. Det er en opplevelse i seg selv å lese språket hans, og det er med på å gjøre boka ti ganger bedre. The Lord of the Rings er verdt å lese bare på grunn av dette, og da er det helt utrolig at historien er så god i tillegg. Her får man i både pose og sekk. Det er nok derfor den fortsatt leses, over 60 år etter at den ble gitt ut.

I tillegg er illustrasjonene til Alan Lee utrolig vakre. Det var alltid like gøy å komme til en tegning, og de passet perfekt til historien. De var med på å gjøre opplevelsen enda bedre. Jeg vil anbefale en illustrert utgave av The Lord of the Rings.

Jeg elsker alle karakterene, og det var gøy å bli kjent med dem igjen. Vennskapene dem imellom er noe av det beste med hele boka, og jeg liker utrolig godt å se hvordan de utvikler seg i løpet av historien. Spesielt er det gøy å se vennskapet mellom Legolas og Gimli, som virker så usannsynlig, blomstre. I love it!

Jeg har ikke ord for hvor mye The Lord of the Rings betyr for meg. Mot slutten av boka satt jeg og gråt av både glede og sorg, og historien og karakterene betyr utrolig mye for meg. Det er rett og slett den beste boka jeg noen gang har lest, og å lese den på originalspråket gjorde opplevelsen enda bedre.

Dette er en bok alle burde lese, og jeg kan ikke anbefale den nok.

- Anna

Welcome to Night Vale av Joseph Fink og Jeffrey Cranor

Tittel: Welcome to Night Vale
Forfatter: Joseph Fink og Jeffrey Cranor
Sider: 401
Sjanger: Fantasy
Handling:
From the creators of the wildly popular Welcome to Night Vale podcast comes an original mystery of appearances and disappearances about the ways we all struggle to find ourselves - no matter where we live.

WELCOME TO NIGHT VALE...

... a friendly desert community where the sun is hot, the moon is beautiful, and mysterious lights pass overhead while its citizens pretend to sleep. It's a town like your town, with a city hall, a bowling alley, a diner, and a radio station reporting all the news that's allowed to be heard. It might be more like your town than you'd like to admit. 

In this ordinary town where ghosts, aliens and government conspiracies are part of everyday life, the lives of two women, with two mysteries, are about to converge.

Mine tanker:
For noen år siden begynte jeg å høre på podcasten Welcome to Night Vale. Podcasten er radioprogrammet til den fiktive byen Night Vale, som ligger i midt i en ørken i USA. I Night Vale kan det meste skje. En fem-hodet drage kan stille til valg som borgermester, folk kan reise mellom verdener og det eneste du ikke finner der er engler, fordi engler finnes ikke. Seriøst, det er forbudt bare det å tenke på engler. Cecil Palmer forteller alle innbyggerne i Night Vale om alt som skjer gjennom radioen, og, som du sikkert skjønner, er det ganske mye.

Da jeg fikk vite at Joseph Fink og Jeffrey Cranor, produsentene og forfatterne av podcasten, skulle skrive en bok om Night Vale, ble jeg kjempespent. Det er en helt spesiell by de forteller om i podcasten, og jeg både gledet og gruet meg. Tenk om de ikke kom til å presentere Night Vale like bra i bokform? Heldigvis trengte jeg ikke å være nervøs. Welcome to Night Vale, romanen, er utrolig bra!

Joseph Fink og Jeffrey Cranor greier å presentere Night Vale på samme måte som i podcasten, og jeg fikk samme følelse av å lese boka som når jeg hører på podcasten. Det er en veldig spesiell og mystisk stemning, og til tider er det utrolig forvirrende, men det er slik Night Vale er. Sånn sett er boka perfekt, men jeg skjønner at det kan bli litt forvirrende for folk som ikke har hørt podcasten.

Welcome to Night Vale, romanen, handler om to damer, Jackie Fierro, som har vært nitten så lenge hun kan huske og driver den eneste pantlåneren i Night Vale, og Diane Crayton, som jobber på kontor og er moren til Josh, en ung gutt som kan skifte utseende sitt. Livene til disse to vikles sammen, og det er kjempegøy å se dem løse problemene som de møter på veien.

I boka får vi i tillegg innslag fra Cecils radioprogram, og det er gøy å se hva Jackie og Diane tenker om Cecil og radioprogrammet hans. I tillegg var det gøy å møte Carlos, vitenskapsmannen, Cecils kjæreste, i en annen setting en slik man møter ham i podcasten. Så sånn sett føler jeg at jeg har blitt bedre kjent med mange av karakterene fra podcasten, som man ellers bare hører om gjennom det Cecil forteller.

Det eneste som var litt dumt, var det at jeg brukte så utrolig lang tid på å lese boka. Jeg har vært veldig opptatt med skole i det siste, og så har jeg begynt å lese en manga, som viste seg å være veldig avhengighetsskapende. Det har altså ikke noe med boka å gjøre, heller med mine prioriteringer...

Welcome to Night Vale er en veldig god bok, og den var akkurat så spesiell som jeg håpet på. Jeg anbefaler den til folk som har hørt podcasten. Den vil nok være ganske forvirrende hvis man ikke har hørt noe av podcasten.

- Anna

The Rest of Us Just Live Here av Patrick Ness

Tittel: The Rest of Us Just Live Here
Forfatter: Patrick Ness
Sjanger: Fantasy, contemporary
Sider: 343
Handling:
NOT EVERYONE HAS TO BE THE CHOSEN ONE

The one who's supposed to fight the zombies, or the soul-eating ghosts, or whatever this new thing is, with the blue lights and the death.

What if you were Mikey? Who just wants to graduate and go to prom before someone goes and blows up the high school. Again.

And what if there are problems bigger than this week's end of the world and you just have to find the extraordinary in your ordinary life?

Even if your best friend might be the God of mountain lions...

Mine tanker:
Patrick Ness er en forfatter som har en spesiell plass i hjertet mitt. Det er ham, Tolkien, Rick Riordan, Patrick Rothfuss og Rainbow Rowell. Derfor er det alltid gøy å lese en ny bok av ham. Jeg har gledet meg lenge til å få lese The Rest of Us Just Live Here, og endelig fikk jeg sjansen. Dessverre tok det meg ganske lang tid siden jeg har hatt utrolig mye å gjøre på skolen. Skulle aldri trodd jeg kom til å se frem til en uke med tentamen fordi det ville bli mer avslappende... Men i hvert fall, nå har jeg endelig fått lest boka ferdig, og jeg må si, selv om dette ikke er Patrick Ness' beste bok, er den kjempegod.

Som Ness' andre bøker, er denne også ganske annerledes fra det meste du finner i sjangeren. Den er utrolig original, og det er en helt ny vri på fantasybøker for ungdom. Han forteller ikke historien om Den utvalgte, men i stedet forteller han om en av de andre som må leve med alt kaoset rundt seg. Det er som om J. K. Rowling skulle skrevet Harry Potter med en tilfeldig Ravnklo-elev som hovedperson, og merkelig nok funker det utrolig bra.

I The Rest of Us Just Live Here møter vi Mike. Han ønsker bare å leve et vanlig liv, og at skolen ikke blir sprengt i lufta før han er ferdig. Det har skjedd før... I begynnelsen av hvert kapittel får vi innblikk i det som skjer med Den utvalgte, en jente som heter Satchel, men ellers handler boka om Mike og vennene hans, Jared, Henna og søsteren Mel.

Måten Patrick Ness "gjør narr" av typiske ungdomsbøker på er genial. Det er et stikk til bøker som dessverre er altfor like. Jeg kunne kjenne igjen flere bøker jeg har lest i historien om Satchel, og dette er en av grunnene til at Patrick Ness er en av mine favorittforfattere. Han greier å være original samtidig som han spiller på alle de typiske klisjeene, og det er utrolig morsomt. Hats off.

Dessverre tok det litt lang tid å komme inn i historien. Mike er litt vanskelig å forstå seg på i begynnelsen, og jeg brukte litt for lang tid på å bli kjent med ham som karakter. Dette var med på å trekke boka ned for meg, men ikke veldig mye.

En annen grunn til at jeg liker Patrick Ness så godt, er at han er utrolig flink til å skrive om mangfoldige karakterer. Han har ofte med mange forskjellige typer mennesker, og han er spesielt flink til å sette fokus på LGBTQ+-karakterer. Om det er hovedpersonen eller bare en bikarakter, som det er i The Rest of Us Just Live Here, så er han kjempeflink til å skrive om temaet, og siden han er en så anerkjent forfatter, kan det være med på å gjøre folk mer åpne om temaet.

I tillegg setter Patrick Ness fokus på mental helse, og i The Rest of Us Just Live Here er det et veldig viktig tema. Boka gir oss et innblikk i hvordan det er å leve med angst og OCD, og hvor vanskelig det kan være. Vi får se hvor mye Mike sliter, og samtalen han har med psykologen sin er muligens en av de mest hjerteskjærende scenene jeg noen gang har lest.

Så som skjønner, likte jeg The Rest of Us Just Live Here veldig godt selv om den var litt treg i begynnelsen. Selvfølgelig anbefaler jeg! Det er jo en Patrick Ness-bok.

- Anna

Carry On av Rainbow Rowell

Tittel: Carry On
Forfatter: Rainbow Rowell
Sider: 517
Sjanger: Fantasy
Handling:
SIMON SNOW IS THE WORST CHOSEN ONE WHO'S EVER BEEN CHOSEN

That's what his roommate, Baz, says. And Baz might be evil and a vampire and a complete git, but he's probably right.

Half the time Simon can't even make his wand work, and the other half, he sets something on fire. His mentor's avoiding him, and there's a magic-eating monster running around wearing Simon's face. Baz would be having a field day with all this, if he were here - it's their last year at the Watford School of Magicks, and Simon's infuriating nemesis didn't even bother to show up.

Carry On: The Rise and Fall of Simon Snow is a ghost story, a love story, and a mystery. It has just as much kissing and talking as you'd expect from a Rainbow Rowell story - but far, far more monsters.

Mine tanker:
Endelig! Endelig har jeg fått mulighet til å lese Carry On av Rainbow Rowell. Jeg her gledet meg helt siden jeg fikk vite at Rainbow Rowell skulle skrive denne boka, og er så glad for at jeg endelig har fått lest den. Jeg elsket Carry On så mye! Dette er en fantastisk bok!!!

I boka Fangirl skriver Rainbow Rowell om Cath. Hun vil heller skrive fanfiction om den fiktive magikeren Simon Snow, skapt av den fiktive forfatteren Gemma T. Leslie. Da Rainbow Rowell var ferdig med å skrive boka, følte hun at hun ikke var ferdig med Simon Snow og hans verden. Derfor valgte hun å skrive boka Carry On. Carry On er ikke Gemma T. Leslies Simon Snow, og heller ikke Caths, men det er Rainbow Rowells versjon, og jeg elsket det.

Fangirl er en av mine favorittbøker, og da jeg hørte at Rainbow Rowell skulle skrive en bok om Simon Snow, ble jeg så spent. Jeg likte kjempegodt den delen av Fangirl, og hadde kjempehøye forventninger til Carry On, som innfridde alle mine forventninger og mye mer. Jeg har ikke ord for hvor godt jeg likte denne boka.

Carry On handler om Simon Snow, som muligens er den verste Utvalgte som noen gang har blitt valgt. Det er i hvert fall det romkameraten til Simon, Baz, sier. Baz er kanskje ond og en vampyr, men det er nok riktig det hans sier. Mesteparten av tiden klarer ikke Simon å få magien sin til å virke, og når den virker, eksploderer alt. Det er Simons åttende, og siste, år på magikerskolen Watford, og ingenting ser ut til å gå som det skal. Agatha, kjæresten til Simon, slår opp med ham, det løper et magisugende monster rundt og ser ut som Simon som elleve år, og på toppen av det hele har ikke Baz kommet tilbake til skolestart. Hva skal Simon gjøre nå?

Jeg elsker karakterene. Simon, Baz, Penelope, som er Simons bestevenn, og Agatha. De har alle mange sider og utvikler seg mye i løpet av boka. Dette er typisk for Rainbow Rowell, og det er derfor jeg liker bøkene hennes så godt. Det er spennende å se hvordan forholdet mellom dem forandrer seg, og jeg liker det kjempegodt. Vi får vite ganske mye om karakterene siden handlingen skifter mellom mange forskjellige synsvinkler. Vi får historien i førsteperson fra flere av karakterene i historien. I begynnelsen trodde jeg det kom til å bli forvirrende, men det gjorde det ikke. Rainbow Rowell skiller lett mellom de forskjellige synsvinklene. Nice nice!

Det er mange som sammenligner Carry On med Harry Potter, og jeg forstår hvorfor. En Utvalgt magiker går på magiskole og må kjempe mot onde krefter, men bortsett fra det, er det ikke flere likheter. Rainbow Rowell har skapt sine egne karakterer, sin egen verden og sitt eget magisystem, og det er kjempekult. Jeg liker kjempegodt det at karakterene kan bruke moderne teknologi. Jeg har alltid lurt litt på hvorfor de ikke kan det i Harry Potter, og det at de utfører magi ved å si forskjellige godt brukte ord og uttrykk, synes jeg er utrolig stilig. Her siteres barnesanger, filmer, Queen og andre ellers vanlige formuleringer. Genialt! Spesielt godt likte jeg at Star Wars og Bohemian Rhapsody av Queen ble sitert.

Historien er kjempespennende, og det er gøy å se hvordan Simon og vennene hans løser de mange problemene som oppstår. Og de er det ikke få av... Historien tar stadig vekk nye vendinger, og boka er full av plot twists. Selv om jeg har lest Fangirl, og visste noe om historien, ble jeg fortsatt overrasket flere ganger.

Carry On er Rainbow Rowells først forsøk på å skrive fantasy, og det fungerer kjempebra. Skulle trodd hun aldri har gjort noe annet i hele sitt liv, og selv om det er en fantasybok, er det helt klart en Rainbow Rowell-bok. Det funker så utrolig godt. Jeg er så imponert.

I tillegg liker jeg kjempegodt at hun er med på å skape bevissthet rundt LGBTQ+. Det er for få bøker som handler om LGBTQ+-personer, og det er enda færre innenfor fantasysjangeren. Tusen takk, Rainbow Rowell, for at du er med på å skape bevissthet, og jeg håper at Carry On kan være med å gjøre det mer mainstream og fjerne tabuet som ligger rundt dette temaet i samfunnet vårt i dag. Andre bøker som også gjør dette kjempebra er I'll Give You the Sun av Jandy Nelson, More Than This av Patrick Ness, og også forfattere som Libba Bray, David Levithan, Neil Gaiman og Rick Riordan tar opp dette temaet.

Carry On er rett og slett fantastisk! Jeg likte den så utrolig godt, og for meg var den perfekt. Skulle ønske det var mer... Men jeg er utrolig glad for at Rainbow Rowell skrev denne boka og anbefaler den så utrolig mye!

- Anna

Memoirs of a Geisha av Arthur Golden

Tittel: Memoirs of a Geisha
Forfatter: Arthur Golden
Sider: 428
Sjanger: Historisk fiksjon, Klassiker
Handling:
This story is a rare and utterly engaging experience. It tells the extraordinary story of a geisha -summoning up a quarter century from 1929 to the post-war years of Japan's dramatic history, and opening a window into a half-hidden world of eroticism and enchantment, exploitation and degradation. A young peasant girl is sold as servant and apprentice to a renowned geisha house. She tells her story many years later from the Waldorf Astoria in New York. Her memoirs conjure up the perfection and the ugliness of life behind rice-paper screens, where young girls learn the arts of geisha - dancing and singing, how to wind the kimono, how to walk and pour tea, and how to beguile the land's most powerful men.

Mine tanker:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Memoirs of a Geisha av Arthur Golden (tror den heter Geisha på norsk), og endelig fikk jeg sjansen. Dette er en veldig spesiell bok om en ganske ukjent kultur, og selv om den er litt tung, er den virkelig verdt å lese.

Memoirs of a Geisha handler om geishaen Sayuri som forteller om livet sitt som en geisha i Gion i Kyoto. Hun forteller om hvordan hun endte opp i den situasjonen og hvordan livet som geisha er. Jeg visste så godt som ingenting om livet som geisha, og folk fra vesten har ofte et helt feil syn på det. Vi tror ofte at geishaene var prostituerte, men det var de ikke. De var underholdningsdamer. Det var veldig interessant å lære mer om denne tradisjonen, som ikke ligner på noe vi kjenner.

Boka var tung til tider. Språklig var den veldig enkel å lese, men det hendte at det ikke var så mye som skjedde, og da ble det litt tungt og kjedelig å lese. Dette gjelder spesielt begynnelsen. Heldigvis var det ikke sånn hele tiden, og til tider var Memoirs of a Geisha veldig spennende. Det var drama og intriger, og det var gøy å se forskjellene mellom japansk kultur og vår egen.

Karakterene var veldig levende. Man får historien gjennom Sayuri, så alt man lærer om de andre, får man gjennom hennes øyne. Det hadde stor innflytelse på hva jeg synes om de andre karakterene. Jeg likte best de som var snille mot Sayuri, og de som ikke var det, likte jeg ikke.

Memoirs of a Geisha er vakkert skrevet. Språket er elegant, og det gjør boka virkelig verdt å lese. Av og til bruker Sayuri noen japanske ord, men de blir alltid godt forklart, så jeg følte ikke at jeg mistet noe. Det er veldig bra.

Memoirs of a Geisha er en veldig spesiell bok, som alle burde lese, men den kan være litt tung til tider.

- Anna

Beauty Queens av Libba Bray

Tittel: Beauty Queens
Forfatter: Libba Bray
Sider: 390
Sjanger: Contemporary
Handling:  
SURVIVAL. OF THE FITTEST.

The fifty contestants in the Miss Teen Dream Pageant thought this was going to be a fun trip to the beach, where they could parade in their state-appropriate costumes and compete in front of the cameras. But sadly, their airplane had another idea, crashing on a desert island and leaving the survivors stranded with little food, little water, and practically no eyeliner. 

What's a beauty queen to do? Continue to practice for the talent portion of the program - or wrestle snakes to the ground? Get a perfect tan - or learn to run wild? And what should happen when the sexy pirates show up?

Welcome to the heart of non-exfoliated darkness.

Mine tanker:
Jeg vet ikke helt hva som fikk meg til å kjøpe Beauty Queens. Den er helt utenfor hva jeg vanligvis pleier å lese, og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å like den. Men siden boka er skrevet av Libba Bray, hun skrev The Diviners som jeg likte kjempegodt, valgte jeg å gi boka en sjanse. Det er jeg så glad for. Jeg hadde ikke sett for meg at jeg kom til å like Beauty Queens så godt som jeg gjorde.

Beauty Queens er lett å lese og veldig morsom. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Selve scenarioet er ganske spesielt: missekonkurransedeltakere strander på en øde øy. Miss America møter Lord of the Flies. Men hvordan går det egentlig med disse femti jentene? Vel, for å si det som det er, etter å ha lest denne boka kommer jeg aldri til å undervurdere mitt eget kjønn igjen. Det er helt klart.

Beauty Queens er ikke bare lett og morsom. Hele veien ligger det seriøse undertoner under, og boka tar opp temaer alt for få bøker tar opp. Vi møter et samfunn som er veldig opptatt av utseende, og dette gjelder spesielt for jenter. Det skumle er at det er slik vårt samfunn er i dag, og det er utrolig viktig at noen setter ord på dette. Jenter må takle et utrolig stort press når det kommer til hvordan vi skal se ut, men også når det gjelder oppførsel. Vi skal være pene, smile og vinke, og så veldig mange meninger blir egentlig ikke oppfordret til å ha. Vel, det er forskjellig fra person til person, men det er helt tydelig for eksempel på nettet. Hvis en jente har skrevet en lang kommentar på et innlegg et eller annet sted, ender kommentaren ofte med "men det er bare min mening", "sorry for at jeg ranta" eller noe annet unnskyldende. Jeg merker selv at jeg ofte ender med "tror jeg" selv om jeg er helt sikker på at det jeg sier eller skriver er riktig. Hvorfor er det slik i 2015? Hvorfor kan ikke vi jenter få lov til å virke sikre på oss selv? Jeg er så glad for at noen endelig tar det opp. Vi trenger flere bøker som dette.

I tillegg likte jeg også veldig godt at Libba Bray har skrevet om mange forskjellige typer jenter. Hun skriver om heterofile jenter, homofile jenter, trans jenter, cis jenter, fargede jenter, hvite jenter, smarte jenter, dumme jenter, funksjonshemmede jenter og funksjonsfriske jenter og de blir alle behandlet likt av Libba Bray. Ingen var mindre viktige, og det var så gøy å bli kjent dem. De var alle spesielle på sin måte, og alle hadde sitt å bidra med. Tusen takk for et så omfattende portrett av jenter.

Libba Bray gjør også narr av stereotyper. Det er egentlig ganske genialt. Hun skaper mye humor, og jeg får ikke følelsen av at jeg har sett det før. Samtidig er det et stikk til filmer og annen ungdomslitteratur. Jeg har lest noen bøker som var skyldige i mange av stereotypene hun nevner, og det gjør det bare enda bedre.

Boka var litt klisjé til tider, men for min del gjorde det ikke så veldig mye. Av og til gjør det ikke noe med klisjeene, og de kan være ganske morsomme. En veldig sjelden gang var det litt irriterende, men det var ikke med på å trekke ned min oppfatning av boka noe særlig.

Beauty Queens var en interessant, morsom og gøy bok å lese, og det passet perfekt å lese den etter den ganske tunge Xenocide. Jeg anbefaler Beauty Queens for alle jenter, men gutter oppfordres også til å lese den.

- Anna