The Long War av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long War
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #2
Sider: 501
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
The Long Earth is open. Humanity has spread across untold worlds linked by fleets of airships encouraging exploration, trade and culture.

But while mankind may be shaping the Long Earth, the Long Earth is, in turn, shaping mankind - and a collision of crises is looming. More than a million steps from the original Earth a new America is emerging - a young nation that resents answering to the Datum government.

And the trolls - those graceful, hive-minded humanoids whose song once suffused the Long Earth - are, in the face of man's inexorable advance, beginning to fall silent... and to disappear.

It was Joshua Valienté who, with the omniscient being known as Lobsang, first explored these multiple worlds. And it is to Johsua that the Long Earth turns for help. For there is the very real threat of war...

... a war unlike any fought before.

Mine tanker:
Jeg leste The Long Earth i sommer i Frankrike, og jeg likte den; den var ikke det beste jeg har lest, men den var underholdende. Så da jeg fant The Long War i bokhandelen, valgte jeg å kjøpe den. Bok nummer to er ikke like god som den første. Jeg hadde virkelig håpet av serien kom til å ta seg opp, men det gjorde den dessverre ikke.

Nå må du ikke misforstå meg. Dette er underholdende bøker, men de er bare helt ok. Aldri noe mer enn det. Bøkene har noen gode sider, og noen dårlige sider.

Det var ikke egentlig noe som irriterte meg med The Long War. Det var mer det at jeg kjedet meg. Jeg pleier aldri å kjede meg mens jeg leser. Hva er det som skjer? Begynner jeg å bli like kritisk som pappa? Håper ikke det. Jeg kunne sitte å lese, men så tenkte jeg at jeg heller ville se på YouTube-videoene til Phil Lester (AmazingPhil) eller Dan Howell (danisnotonfire), som jeg nettopp har begynt å se på. Det er en av grunnene til at det er så lenge siden jeg skrev en anmeldelse sist... De lager veldig bra videoer, men det er sjeldent jeg blir avsporet mens jeg leser. Det kan nok hende at det hadde tatt meg enda lenger hadde det ikke vært for at jeg ville lese Jonathan Strange & Mr Norrell av Susanna Clarke før TV-serien kommer ut til vinteren.

Grunnen til at boka er kjedelig er fordi det ikke skjer så mye. Alt går så tregt, og det er ikke noe mål. Karakterene bare går og går og går. Man får utforsket mye av the Long Earth, en serie parallelle jordkloder, men det er ikke spennende nok. Vanligvis har jeg ikke noe imot bøker hvor det ikke skjer så mye, men da må det være sterke karakterer, som jeg sympatiserer med. Det er det ikke her. Det er altfor mange karakterer med sine parallelle historier, og jeg ble ikke ordentlig kjent med, eller brydde meg om, noen av dem.

De siste hundre sidene tar historien seg opp, og det begynner å skje noe. Men da er det litt for sent...

Men det er ikke bare dumme ting med The Long War. Jeg liker veldig godt språket, som er helt genialt. Det er beskrivende, og utforsker denne brilliante verdenen Pratchett og Baxter har skapt. Det var interessant å bli med å utforske the Long Earth, og alle som bodde der.

I tillegg likte jeg også at de refererte til Star Trek, og jeg var stolt over at jeg tok referansen. Ja, jeg er en stor nerd. Jeg vet det...

Jeg tror ikke jeg kommer til å lese den siste boka, The Long Mars, men vi får se. Kanskje gjør jeg det likevel...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Long Earth - bok 1

- Anna

The Long Earth av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long Earth
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #1
Sider: 424
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
1916: The Western Front. Private Percy Blakeney wakes up. He is lying on fresh spring grass. He can hear birdsong, and the wind in the leaves in the trees. Where have the mud, blood and blasted landscape of No Man's Land gone?

2015: Madison, Wisconsin. Cop Monica Jansson is exploring the burned-out home of a reclusive - some say mad, others dangerous - scientist when she finds a curious gadget: a box containing some wiring, a three-way switch and a . . . potato. It is the prototype of an invention that will change the way Mankind views its world forever.

And that's an understatement if ever there was one . . . 

Mine tanker:
Jeg kjøpte denne boka bare fordi det var en Terry Pratchett-bok. Terry Pratchett skriver med humor og varme, og bøkene hans er ofte veldig surrealistiske. Jeg har tidligere lest Magiske Maurits og hans gløgge gnagere, en fantastisk bok alle burde lese; så utrolig morsom(!), tre av fire bøker om Petronella Pine og Magiens farge av Terry Pratchett. Alle likte jeg veldig godt, og jeg har tenkt å lese bøkene hans i Discworld-serien. Det er bare 39 bøker... Til nå har jeg lest fem.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i The Long Earth. Det var mange karakterer, og det var litt forvirrende i starten. I tillegg hoppet historien mellom forskjellige personer, og det forvirret meg. Men det kan også ha hatt noe å si at jeg var egentlig litt syk da jeg begynte på boka. Jeg følte meg ikke bra, og jeg måtte legge boka vekk ganske ofte pga hodepiner. Det var synd, fordi historien ble veldig oppstykket i starten. Heldigvis kom jeg inn i historien etter hvert, og da var det en veldig bra bok.

Jeg har ikke lest noe av Stephen Baxter tidligere, men han er visst veldig kjent i Storbritannia. Han er visst en av de store science fiction-forfatterne som lever nå. Terry Pratchett, derimot, har jeg lest litt av, og jeg kunne kjenne igjen humoren hans i boka. Spesielt det med poteten er typisk Terry Pratchett. Han minner meg egentlig litt om Douglas Adams, som har skrevet The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Begge skriver like surrealistisk og morsomt.

Selve historien i The Long Earth er ikke spesielt spennende. Når man tenker over det, er det ikke stort som skjer, men det er the Long Earth som fascinerer meg. The Long Earth er en rekke parallelle jordkloder som menneskene plutselig får vite om. Noen trenger en spesiell maskin, en Stepper, for å reise mellom de parallelle jordklodene, mens andre er naturlige Steppere; de kan reise uten maskin. Etter hvert blir det mer av en historie, men det er ikke noe spesielt mål. De bare reiser videre.

Siden det ikke er historien som driver meg til å lese videre, må det være noe annet. I The Long Earth er det karakterene. Jeg likte godt å lese om de forskjellige karakterene, og det var gøy å se hvor de kom inn i bildet i forhold til hverandre. Spesielt godt likte jeg å lese om Joshua, han jeg regner som hovedpersonen i boka, Lobsang, en datamaskin/robot, og tidligere menneske, som Joshua reiser sammen med, Private Percy Blakeney og Sally, den gale vitenskapsmannens datter. Det var gøy å se hvordan de utviklet seg og forandret seg i løpet av boka. Det likte jeg veldig godt, og det fikk meg til å lese videre.

Slutten kom som en overraskelse for meg. Jeg kunne ikke forestille meg at det kom til å ende som det gjorde. Likevel likte jeg slutten veldig godt, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det er to bøker til i serien, The Long War og The Long Mars. Jeg kommer garantert til å lese dem.

Jeg anbefaler boka hvis du liker Terry Pratchett eller Stephen Baxter, men også hvis du liker science fiction.

- Anna