Xenocide av Orson Scott Card

Tittel: Xenocide

Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #3

Sider: 441

Sjanger: Science fiction, klassiker

Handling:

HE HAS SHAPED HISTORY

BUT CAN HE PREVENT 

ANOTHER ATROCITY?

The award-winning science fiction epic that began with ENDER'S GAME and SPEAKER OF THE DEAD continues...

Mine tanker:

Det er utrolig lenge siden jeg leste de andre bøkene i Ender's Saga. Det var mye jeg hadde glemt, og begynnelsen gjorde det meg veldig forvirret. Heldigvis kom det tilbake til meg etterhvert, og da begynte boka å bli bra. Xenocide er en tung bok, og ikke i nærheten så genial som Ender's Game, men den var underholdende og tankevekkende.

For dere som ikke vet hva xenocide betyr, så er det utryddelsen av en hel intelligent rase. Vi har flere lignende ord. Homicide er mord, suicide er selvmord, genocide er utryddelse av en etnisk gruppe, og xenocide er da utryddelsen av en intelligent rase, og da snakker jeg om romvesener. Aliens. 

Xenocide tar opp veldig mange etiske temaer, og stiller mange viktige spørsmål. Spørsmål som er like reelle nå, som da boka ble skrevet 1991. Hvor langt har vi for eksempel lov til å gå for å redde oss selv? Har vi rett til å utrydde en hel art intelligente vesener bare for å redde oss selv? Eller har de mer rett til å leve enn oss? Det er spørsmål som ikke så ofte blir stilt i science fiction, og spesielt ikke i de historiene om romvesener, og da oftest den typen som angriper Jorda. 

Boka tar for seg det som skjer etter Ender's Game, men også Speaker for the Dead, selv om det er på en mye mindre skala. Ødeleggelsene fra bok én er store, og det er vanskelig å si om det som skjedde var riktig eller ikke. Spesielt Ender er veldig påvirket av dette. Hvis han ikke hadde vært det, hadde han ikke vært et menneske. Derfor likte jeg godt å se hvordan han koper meg skylden, og det er ofte noe jeg synes mangler i science fiction. Hadde vi egentlig rett? Hadde vi lov til å gjøre det vi gjorde? 

Xenocide er helt klart en av de tyngste bøkene jeg har lest. Det er veldig mange filosofiske samtaler og mye vitenskapelig språk. Det var flere ganger jeg ikke hang med, og jeg har ikke peiling på om vitenskapen faktisk stemmer eller ikke. Likevel var det interessant å lese, og jeg ble tvunget til å tenke annerledes enn jeg vanligvis gjør. Det er på denne måten Ender's Game skiller seg fra resten av serien. Den første boka er mye mer rett fram og action, mens resten av serien handler om snøskredet som handlingene i den første boka satte i gang. 

Det som irriterte meg mest var at det var veldig mye portugisisk i boka. Ender lever i en portugisisk koloni på planeten Lusitania. Derfor var det mange som snakket portugisisk der. Så det gir mening, men jeg forstår ikke portugisisk. Mye var oversatt, men det var likevel noe som ikke var det, og jeg følte at jeg mistet noe. Det går hvis det bare er et ord her eller der, men av og til var det hele setninger. Det var ikke så gøy...

Historien var veldig spennende. I motsetning til bok to, var det noe som stod på spill, og jeg var redd for at de ikke skulle klare det. Den var ikke like spennende som Ender's Game, men mye mer spennende enn Speaker for the Dead. Ender in Exile, som er mellom bok én og to, er ikke i nærheten en gang. 

Alt i alt likte jeg Xenocide godt, den var bedre enn bok to, men ikke i nærheten så genial som bok én. Den var litt for tung til det. 

Tidligere anmeldelser:

Ender's Game - bok 1

Ender in Exile - bok 1.5

Speaker for the Dead - bok 2

- Anna

Speaker for the Dead av Orson Scott Card

Tittel: Speaker for the Dead
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #2
Sider: 314
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
A FALLEN HERO

HAUNTED BY HIS PAST

BUT CAN HE CHANGE

THE FUTURE?

In this brilliant sequel to ENDER'S GAME, one of the greatest stories in the history of science fiction continues...

Mine tanker:
Jeg har lenge lett etter Speaker for the Dead. Det er nå litt under et år siden jeg leste første boka i Ender's Saga, Ender's Game, som jeg elsket! Bok nummer én og én halv, som jeg leste kort tid etter, Ender in Exile, likte jeg ikke fullt så godt som den første, men jeg likte den likevel godt. Da jeg fant Speaker for the Dead i min lokale bokhandel, kjøpte jeg den. Jeg hadde skyhøye forventninger til boka, og jeg må innrømme at den ikke innfridde helt.

Det er veldig mye med Speaker for the Dead som er helt fantastisk. Språket for eksempel er helt utrolig. Orson Scott Card skriver levende og vakkert, og beskrivelsene hans er utrolig nydelige! Jeg elsker språket i boka, og det kunne umulig ha vært bedre. Du skal lete lenge etter like vakkert språk!

I boka dukker det opp en ny rase romvesner. De kalles the Piggies, Grisene, fordi de ligner på griser. Mye av historien i boka skjer rundt disse små romvesnene og xenologene som forsker på dem. Jeg likte the Piggies godt. De var søte, og det var spennende å få vite mer om dem. Det var interessant å se hva forskjellige mennesker tenkte om dem. For eksempel var det diskusjoner om de var raman, tenkende på linje med oss mennesker, eller varelse, dyr. Dette skapte spennende konflikter i boka, og det ga forfatteren en mulighet til å leke psykolog. Hvordan er det vi mennesker oppfører oss ovenfor det nye og ukjente? Hva gjør vi hvis de er raman? Hva gjør vi hvis de er varelse? Hva forteller de reglene vi har laget om kontakt med the Piggies om oss selv? Det er interessante spørsmål, og jeg synes Orson Scott Card besvarer dem godt.

Det var gøy å lese om Ender igjen. Jeg har savnet karakteren og gledet meg til å se hvordan han utviklet seg. Dessverre må jeg si at jeg ikke kjente han helt igjen. I Ender's Game er han en liten gutt, men likevel veldig voksen. Jeg likte karakteren hans i den boka veldig godt! Han hadde sine problemer, men han greide seg. I Speaker for the Dead synes jeg han har forandret seg litt for mye. Han er nå i tredveårene og ikke lenger den lille gutten jeg husker fra Ender's Game. Han var seg selv lik på mange måter, men samtidig var han ikke det. Så selv om jeg likte veldig godt å lese om Ender igjen, var det litt trist at han ikke var den lille gutten jeg ble kjent med i Ender's Game lenger.

Historien i Speaker for the Dead er god. Det er mye som skjer, men jeg savner målbevisstheten i Ender's Game. I Ender's Game hadde karakterene et mål og oppnå, mens i Speaker for the Dead bare skjedde ting. Om du skjønner hva jeg mener? Jeg savnet den følelsen at det hele hadde en mening; at det var er mål med det hele. Det var en av tingene jeg likte godt med Ender's Game, og både i Ender in Exile og Speaker for the Dead manglet dette formålet. Ikke misforstå meg, alle bøkene jeg leser må ikke ha et mål. En av mine favorittbøker, Fangirl av Rainbow Rowell, har ikke det, men jeg synes ikke at karakterene i Speaker for the Dead er interessante nok til å drive boka fremover; jeg koblet ikke med dem på et emosjonelt nivå. Så selv om historien var bra, og jeg liker Ender veldig godt som karakter, savnet jeg et mål karakterene kunne jobbe mot.

Boka inneholder mange gode tanker om hva det vil si å være menneske. Noen av de beste delene av boka er delene hvor menneskelighet blir tatt opp. Hvem er vi? Hvorfor gjør vi som vi gjør? Jeg synes Orson Scott Card har spesielt gode tanker om hvordan vi oppfører oss ovenfor andre. Hvordan vi ofte ser ned på andre og føler oss større og bedre. Dette er tendenser vi ser i samfunnet vårt langt tilbake i tid, og jeg tror ikke de vil forsvinne så fort heller.

Sitat fra Speaker for the Dead

Speaker for the Dead er har en helt grei historie, og det som trekker boka opp er det fantastiske språket(!) og Orson Scott Cards tanker om menneskelighet. I disse passasjene er dette en helt fantastisk bok! Dessverre så savnet jeg et mål, siden karakterene ikke var interessante nok til å drive boka fremover. (Bortsett fra Ender, da.) Jeg kommer likevel til å lese de to siste bøkene i serien, Xenocide og Children of the Mind.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Ender's Game - bok 1
Ender in Exile - bok 1.5

- Anna

Ender's Game

Hei,

Jeg har nettopp vært på kino og sett Ender's Game. Filmen handler om Andrew "Ender" Wiggin (Asa Butterfield), som blir håndplukket til å lede menneskeheten i kampen mot formikene (aliens). Filmen handler om treningen han går gjennom på Kampskolen og på Befalskolen. Den er basert på Orson Scott Cards science fiction-klassiker med samme navn. Les min anmeldelse her.

Filmen var veldig god, og jeg, som er stor fan av boka, var fornøyd. Det var noen ting som irriterte med litt, men slik er det alltid når bøker blir filmatisert. Som vanlig var boka bedre enn filmen, men det betyr ikke at filmen ikke var bra. Det var den!

Jeg var veldig imponert over det visuelle. Mange av scenene var nydelige visuelt sett. For eksempel var jeg veldig imponert over Battle Room, husker ikke hva de oversatte det med, og scenene med simulatoren på slutten var utrolige. Tankespillet var også blitt nydelig, men det var småting som manglet i det. Det gjorde ikke noe særlig.

Det eneste som jeg synes var litt dumt, var at noen av karakterene var blitt en blanding av flere, og det samme hadde skjedd med noen av scenene. Jeg skulle ønske at de hadde brukt litt lenger til på noen av scenene slik at vi kunne fått mer tilgang til Enders tanker og følelser rundt temaet. Det er ganske viktig i boka.

Eller så var den veldig spennende, og i motsetning til andre filmer jeg har sett, kjente jeg historien igjen. Det var utrolig fint! Jeg er veldig fornøyd med hvordan filmen viste seg å bli, og tror at jeg ville likt den enda bedre hvis jeg ikke hadde lest boka først.

Asa Butterfield, som spiller Ender, er utrolig flink. Han fikk portrettert Ender på en måte som gjorde at jeg trodde på det. Jeg tror at Ender er en av de mer vanskelige personlighetene å spille, og det må ha vært en prøvelse. Dette er på grunn av at Ender er en slik komplisert person, og han har så mange tanker og følelser som svirrer rundt oppi hode som han prøver å holde inne. Det å spille en person som prøver å ikke vise følelsene sine, er ikke lett. Du skal la folk skjønne hva karakteren føler samtidig som at det ikke skal bli for tydelig. (Sorry, jeg vet ikke om det ga noen mening...)

Til slutt vil jeg bare klage litt på Aftenpostens anmeldelse av Ender's Game. Når du skriver en anmeldelse av en film, da er det vanlig å skrive om han/hun som spiller hovedpersonen. Det hadde ikke Aftenpostens anmelder gjort. Asa Butterfield var ikke nevnt i anmeldelsen! Er det mulig? Er det bare fordi han er ung? D
e voksne som spiller noen av bikarakterene var nevnt. Det var veldig snodig, spør du meg.

Jeg vil anbefale andre å se Ender's Game. I hvert fall hvis du er glad i science fiction.

- Anna

PS! Ender's Game er den første boka i en serie, men jeg vet ikke om det vil bli flere filmer. Jeg håper det!

Jeg kommer fra nå av til å bare anmelde filmer som er basert på bøker. Det er litt på grunn av at det tar mye tid, og fordi jeg for det meste ser filmer som er basert på bøker. Håper det er greit?

Ender in Exile av Orson Scott Card

Tittel: Ender in Exile
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #1.5
Sider: 384
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
At first, Ender believed they would bring him back to Earth as soon as things quietened down. But things were quiet now, had been quiet for a year, and it was pøain to him now that they would not bring him back at all, that he was much more useful as a name and a story than he would ever be as an inconveniently flesh-and-blood person.

At the close of Ender's Game, Andrew Wiggin - better known as ender - knows that he cannot live on Earth. He has become far more than just a boy who won a game: he is the Saviour of Earth, a herom a military genius whose allegiance is sought by every nation of the newly shattered Earth Hegemony.

He is offered the choice of living undr the Hegemon's control, a pawn in his brother Peter's political games. Or he can join the colony ships and go out to settle one of the new worlds won in the war.

The story of those years on the colony worlds has never been told... until now.

Mine tanker:
Ender in Exile er oppfølgeren til Ender's Game som kom år etter at serien egentlig var ferdig. Den handler om det som skjer mellom bok én, Ender's Game, og bok to, Speaker for the Dead. Den beskriver i detaljer det som så vidt ble nevnt i siste kapittel i Ender's Game, pluss mye mer. Jeg har ikke lest bok to, men gikk rett på denne da jeg var ferdig med bok én.

Jeg likte den veldig godt. Den er ikke fullt så god som den første, men det er ikke veldig langt unna. Problemet mitt var at den var litt treg i begynnelsen, og at det ikke var noe konkret mål i boka, men alt som skjedde, dukket opp underveis. Det var ingen fiende som skulle bekjempes eller noe annet de jobbet for å få til. Man kan argumentere med at Ender kjemper mot sin egen skyldfølelse gjennom hele boka, men det er ikke helt det samme som å ha en fysisk fiende synes jeg.

Jeg likte veldig godt at boka var skrevet fra forskjellige av karakterenes synsvinkel. Jeg syntes det var interessant og gøy å få historien fra for eksempel Valentines side av saken og ikke bare Enders. Spesielt godt likte jeg scenene med Valentine, Peter og foreldrene deres. Det var litt trist å lese om hvordan Val og Peter tror de forstår foreldrene deres, men så gjør de egentlig ikke det i det hele tatt. Det er akkurat det samme den andre veien, men foreldrene forstår Val og Peter litt bedre. Det var trist å se hvordan et familieforhold kunne ende opp som det. Derfor likte jeg spesielt godt samtalen Val hadde med foreldrene før hun dro. Da virket det som om de endelig forstod hverandre, i hvert fall litt.

Det at hvert kapittel begynner med en e-mail fra en av karakterene til en annen, likte jeg veldig godt. E-mailene får fram deler av historien, som ikke ville ha kommet fram ellers. Det var gøy å lese, og ga boka forskjellige måter å fortelle historien på. Av en eller annen grunn har jeg alltid syntes det er gøy med slikt som e-mailer, brev, notater og slikt i bøker. Det gir et lite avbrekk fra en ellers ganske kompakt tekst.

En ting som forvirret meg litt, var at the Buggers, som Ender kjempet mot i første boka, plutselig ble kalt the Formics. Jeg grublet over dette, og til slutt kom jeg fram til at det måtte være deres ekte navn, at Buggers bare var slang. Noen kalte dem fortsatt Buggers, og det var noe av det som forvirret meg mest, men jeg overlevde. Det var ikke noe stort problem for meg.

Det var mange nye karakterer som dukket opp i Ender in Exile. En av dem var Alessandra. Jeg likte henne veldig godt. Hun var modig, sta og hadde sin egen mening, men moren styrte for mye av livet hennes. Moren virket helt sprø. Hun gikk rundt og snakket om feer hele tiden. Jeg likte henne ikke noe særlig. Ikke likte jeg Quincy Morgan noe særlig heller. Han var alt for maktsyk og paranoid, og måten han behandlet Ender på var uakseptabel. Achilles syntes jeg nesten synd på. Han var så misledet av den gale moren sin at det ikke var rart at han handlet slik han gjorde.

Til min store glede og fortvilelse dukket Bean opp igjen. Han var min favoritt i Ender's Game. I denne boka blir han bare nevnt, men det man får høre er utrolig trist. Stakkars søte, lille Bean! Hvorfor måtte det ende slik?

Ender er genialt skrevet. Det er virkelig gøy å se hvordan han forandrer seg gjennom boka; hvordan han vokser. Jeg kunne tydelig se at Ender ble eldre, og at han fikk flere venner. Han var ikke særlig nær noen i den forrige boka, og det har satt sine spor i ham.

Til slutt vil jeg bare si at jeg likte slutten veldig godt. Det var gøy å se Petra igjen. Jeg er veldig fornøyd med boka, og anbefaler den.

Anmeldelse av tidligere bøker:
Ender's Game - bok 1

- Anna

Ender's Game av Orson Scott Card

Tittel: Ender's Game
Forfatter: Orson Scott Card
Serie: Ender's Saga #1
Sider: 326
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
TO SAVE MANKIND

THEY NEED A HERO

BUT ARE THEY CREATING 

A MONSTER

Mine tanker:
Ender's Game handler om det unge geniet Andrew "Ender" Wiggin. Han blir valgt til å lede menneskeheten i kampen mot deres største fiender, the Buggers. Boka handler om treningstiden hans på the Battle School og på the Commander School.

Før boka starter, er det en introduksjon forfatteren har skrevet. Den handler om Ender's Game, hvordan den ble mottatt, og om det å skrive historier. Han skriver at det ikke er han som bestemmer hvordan historien blir. Det er du som leser som bestemmer. Du legger til det du tenker å føler. Slik blir en bok forskjellig fra person til person som leser den. Introduksjonen er utrolig bra skrevet.

Allerede etter først kapittel, hadde jeg en følelse av at dette kom til å bli en av mine favorittbøker. Jeg visste ikke noe særlig om boka, men jeg hadde en følelse... Og slik ble det. Jeg elsket Ender's Game.

Hovedpersonen i boka er Ender. Han er seks år i starten av boka, og han er tretten på slutten. Det betyr at boka strekker seg over et langt tidsrom. Ender opplever mye fælt. Jeg synes det er helt forferdelig hvor mye han må gjennomgå, og jeg kunne tydelig se hvordan det preget ham. Stakkars Ender...

Jeg elsker ideen til Orson Scott Card. Jorda i framtiden. En framtid hvor verden er delt i to. Den ene delen styres av the Hegemon, USA med flere land, og den andre delen er under den andre Warszawa-pakten, Russland med de fleste landene i Europa og mer. Jorda er overbefolket. Derfor har de satt i gang en to-barnspolitikk. Det minner litt om ett-barnspolitikken til Kina. Forskjellen er at i Ender's Game kan man få et tredje barn hvis de som styrer bestemmer det. De kan komme å si at dere to skal få et barn til. Det tredje barnet blir kalt en Third. Ender er en Third. De blir ofte mobbet.

Jeg liker veldig godt ideen med the Battle School og the Commander School. Det er en type Boarding School, bare at de ikke har vanlige fag, men lærer å sloss og styre en flåte med romskip. Guttene og jentene som kommer dit skal bli soldater.

Det er mange gode bikarakterer i Ender's Game. Jeg kan ramse opp en masse navn. Alai; han er sterk, har guts og  er snill mot Ender, Shen; en av Enders første venner, og han er veldig skjønn, Bean; jeg likte ham veldig godt, han har også sin egen serie som heter Shadow Saga, Dink, Valentine og Peter. Jeg tror ikke jeg skal gå noe grundigere inn på dette temaet. Det er et stort persongalleri i boka.

Boka er veldig spennende og har en vakker slutt.

Jeg anbefaler virkelig!!!

- Anna