Keep It That Way av Colour of Bone

Hei,

Da har jeg funnet et nytt band, Colour of Bone. De er et britisk indieband, men ellers står det ikke så mye om dem på Internett. Det virker som om de er relativt nye som band (2012), og musikken deres er litt spesiell, men jeg liker den!

Jeg vet svært lite om bandet, men jeg vet at vokalisten er musikeren og skuespilleren Sam Stockman. Han er mest kjent for rollen som DC Emerson Kent i Whitechapel. Han er utrolig flink skuespiller og sanger, og jeg tror vi kommer til å se mer av ham. 

Sam Stockman

Colour of Bones sang som jeg liker best er Keep It That Way. Den er veldig annerledes fra deres andre sanger. De har en del sanger som kan virke litt bråkete. Jeg synes ikke det, da :) Keep It That Way er ikke sånn. Den er rolig og fin, litt trist. En ballade. Sam Stockman synger sangen veldig fint, og vet ikke helt hva mer jeg kan si... Det er en nydelig sang! Her kommer den:

Hva synes du?
Har du hørt om Colour of Bone?

- Anna

Hjelp oss å redde Whitechapel!

Hei,

I det siste har jeg sett mye på en britisk, ITV-serie, som heter Whitechapel. Serien er en krimserie, som bruker historiske mord som bakteppe. DI Joseph Chandler, DS Ray Miles og teamet deres gjør alt de kan for å holde gatene i Whitechapel trygge.

DS Ray Miles (Philip Davis), DI Joseph Chandler (Rupert Penry Jones) og
Edward Buchan (Steve Pemberton)

Hadde jeg skrevet innlegget mitt om Topp 10 tv-serier litt senere, hadde Whitechapel kommet veldig høyt opp på lista. Jeg ble derfor veldig lei meg da jeg fikk høre at de ikke skulle lage flere sesonger. ITV har kansellert Whitechapel! Hvordan kan de gjøre noe sånt? Serien har så mye å by på; fantastiske karakterer, skuespillere, manus, og den skiller seg ut fra vanlige krimserier. I tillegg sluttet sesong 4 med en cliff hanger. Hvordan kan de tro at de kan kansellere serien etter en sånn slutt?! 

I hvert fall er det mulig å signere her slik at vi kan si vår mening om dette. Vær så snill, signer! Whitechapel er en serie som betyr veldig mye for meg og mange andre, og det hadde vært fantastisk med en sesong til! Hvis vi ikke kan få en sesong til, kan vi få en spesialepisode for å samle tråene etter sesong 4. Hjelp oss med å si at vi vil ha mer Whitechapel. Kanskje får vi mer hvis nok personer sier sin mening?

- Anna

The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Tittel: The Ocean at the End of the Lane
Forfatter: Neil Gaiman
Sider: 235
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
This is what he remembers, as he sits by the ocean at the end of the lane:

A dead man on the back seat of the car, and warm milk at the farmhouse; An ancient little girl, and an old woman who saw the moon being made; A beautiful housekeeper with  monstrous smile; And dark forces woken that were best left undisturbed.

They are memories hard to believe, waiting at the edges of things. The recollections of a man who thought he was lost but is now, perhaps, remembering a time when he was saved...

Mine tanker:
The Ocean at the End of the Lane er en veldig spesiell bok. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive denne anmeldelsen, for å være helt ærlig. Det er utrolig vanskelig å fange denne boka med ord, og jeg vet ikke om jeg helt sikkert vet hvilke tanker jeg har rundt boka. Jeg likte boka godt! Det gjorde jeg. Jeg får prøve å skrive noe...

Det er ikke min første Neil Gaiman-bok. Jeg har lest Coraline og Kirkegårdsboken, som er to av barnebøkene han har skrevet. De er begge fantastisk skrevet og virkelig verdt å lese. Det er noe helt spesielt med Neil Gaimans måte å fortelle historier på. De fortelles så levende og livlig - kan jeg si det? Han har en veldig spesiell skrivestil. Jeg liker den veldig godt.

Neil Gaiman er den største, nålevende fantasyforfatteren, har jeg hørt. Han er helt utrolig flink, og de aller fleste bøkene hans er oversatt til norsk. The Ocean at the End of the Lane også. På norsk heter den Havet i enden av veien. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om oversettelsen... Jeg liker ikke helt at de har oversatt 'lane' til 'vei'... 'Vei' er mer 'road', om du skjønner hva jeg mener? Men jeg har ikke noe bedre forslag selv, så...

Boka er litt treg i begynnelsen, men for meg gjorde det ikke noe. Det bare tilførte nye aspekter til det merkelige med denne boka. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men denne boka er veldig merkelig. Ikke på en dum måte. På en veldig god måte! Mye av det spesielle har med fantasyelementet i boka å gjøre. I starten virker det ikke som om dette er en fantasybok, men sakte, men sikkert snek det seg inn små bemerkninger her og der som jeg stusset over. De var veldig rare, og ingen ville bemerket noe slikt i en bok som ikke var fantasy. Det kommer flere fantasyelementer etter hvert, men det er ikke klassiske fantasyelementer. Det er annerledes og nytt, og et friskt pust i fantasysjangeren.

Språket er veldig godt. Neil Gaiman har valgt å skrive i jeg-forteller, og man får aldri vite navnet på hovedpersonen. Noe jeg synes er litt rart, men det passet veldig godt. Jeg er ikke så veldig glad i at forfattere skriver: Han sa, "..." Hun sa, "..." Det irriterer meg litt. Det ble brukt en del i The Ocean at the End of the Lane. Dessverre, vil jeg si, men jeg må innrømme at jeg ble vant til det etter hvert. Ellers så er språket perfekt. Med en anelse merkelig.

Fanart med sitat

Jeg likte karakterene godt. Spesielt hovedpersonen og Lettie, vennina hans. Jeg likte godt hvordan hovedpersonen vendte seg mot bøker for trygghet. På mange måter kunne hovedpersonen vært meg selv; jeg kjente meg igjen i tankene og følelsene hans, ikke det som skjedde ham. Jeg tror veldig mange kan kjenne seg igjen i hovedpersonen. Lettie var den typen person man snur seg til når man trenger hjelp. Hun var veldig snill, og hjalp hovedpersonen veldig mye. Jeg likte henne veldig godt og vil gjerne vite hva som skjedde med henne på slutten av boka.

"Some books you read. Some books you enjoy. But some books just swallow you up, heart and soul."

- Joanne Harris om The Ocean at the End of the Lane

The Ocean at the End of the Lane er helt klart den mest spesielle boka jeg har lest i år. Dette er en bok jeg kommer til å tenke på lenge. Det er en rar, spennende, litt trist og til tider litt skummel bok. Jeg anbefaler den virkelig, men man burde være min alder, 16 år, eller eldre for å forstå boka.

- Anna

Fangirl av Rainbow Rowell

Tittel: Fangirl

Forfatter: Rainbow Rowell

Sider: 461

Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon, Romanse

Baksidetekst:

Cath and Wren are identical twins and until recently they did absolutely everything together. Now they're off to university and Wren's decided she doesn't want to be one half of a pair any more - she wants to dance, meet boys, go to parties and let loose. It's not so easy for Cath. She would rather bury herself in the fanfiction she writes where there's romance far more intense than anything she's experienced in real life.

Now Cath has to decide whether she's ready to open her heart to new people and new experiences, and she's realizing that there's more to learn about love than she thought ever possible...

A tale of fanfiction, family and first love.

Mine tanker:

Jeg har hørt mye om Fangirl, og hadde veldig lyst til å sjekke den ut. I tillegg har jeg lest Eleanor & Park, som forresten har kommet ut på norsk nå under samme navn, av Rainbow Rowell, og jeg elsket den. Så jeg satte den på ønskelista mi og var så heldig at jeg fikk den til bursdagen. Yay! Nå har jeg fått lest Fangirl, og jeg må innrømme at jeg elsker den! Den er helt fantastisk, så mye bedre enn Eleanor & Park!!!

 
Jeg begynte å lese Fangirl på fredag, og allerede nå, på søndag, er jeg ferdig med den. Den var umulig å legge fra seg. Så avhengighetsskapende at det nesten, men bare nesten, var litt skummelt. Det er svært få bøker som fanger meg på den måten. Hadde det ikke vært for at jeg måtte gjøre litt andre ting, kunne jeg ha sittet hele dagen med Fangirl.

Jeg tror at én av grunnene til at jeg elsket Fangirl så høyt var karakterene. Alle var så lette å like, og de minnet meg om meg selv og mine venner. Da blir det mer personlig. Jeg kunne se personlighetstrekk hos Levi, Nick, Cath, Wren og mange andre karakterer hos mine egne venner, men også hos meg selv. Det gjør leseropplevelsen bedre for meg, og jeg blir bare mer oppslukt i boka. For eksempel kjenner jeg meg selv igjen i Cath. Det at hun ikke er så veldig god med nye mennesker og nye steder. Litt i klesstilen også...

Levi var bare så skjønn. Han minner meg litt om en jeg kjenner, men Levi smiler mye mer. Tenk å smile så mye... Vel, han virker i hvert fall som verdens mest fantastiske venn, men samtidig virker han levende. Han er ikke endimensjonal; ingen av karakterene i boka er det. Jeg likte godt scenene med Levi og Cath. Både med og uten Reagan.

Har du noen gang hatt den følelsen av at du bare skulle ønske at en bok kunne fortsette og fortsette i det uendelige? Vel, jeg har en slik følelse akkurat nå. Jeg skulle ønske at Fangirl aldri sluttet, og at jeg kunne lese mer om Cath, Wren, Levi og de andre. Dessverre er Fangirl en frittstående bok... Skulle ønske det var en bok til, selv om boka føles avsluttet.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få frem hvor godt jeg likte Fangirl. Hvordan er det mulig å uttrykke slike følelser? Boka er morsom, smart, søt og litte granne trist. Den er perfekt! Den er min favorittbok så langt i år, og jeg tviler på at noen kan overgå den. Eneste er hvis jeg leser Ringenes herre igjen, men jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det; jeg har altfor mange bøker jeg ikke har lest.

Selvfølgelig anbefaler jeg Fangirl!!! Jeg elsker denne boka så høyt, og kommer til å lese alt Rainbow Rowell skriver. Gleder meg for eksempel til å lese Attachments som hun har skrevet.

- Anna

Dødeboka av Lars Mæhle

Tittel: Dødeboka
Forfatter: Lars Mæhle
Serie: Landet under isen #2
Sider: 589
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Ei livsfarleg sekt.
Ei grufull utfordring.
Ei umuleg reise inn i riket under isbreen.
Eit hemmeleg skrift med svar på dødens gåter.
Ein sektleiar og mordar som skuler seg i Smalvik.
Ein utvald og ein etterforskar må finne løysinga.
Før jorda går under.

Leo Rubin, Den utvalde, får ei grufull utfordring: Han må reise frå heimstaden Smalvik til Karnak, tempelet lengst sør i Landet under isen. Han må vere der innan vintersolkverv, det aller mørkaste døgnet i året. Og han får eit umuleg val: Døden. For han sjølv. Eller for vennene sine. 

Det er ei hemmeleg sekt, Soltempelordenen, som står bak. Og sektleiaren, den nådelause Hathor, skjuler seg ein stad i Smalvik. Sekta førebur dommedag, saman med ein veksande hær livsfarlege kappekattar. Men først må dei få fatt i Dødeboka, den glømte og gjømte protokollen med svara på dødens gåter.

Hathor trør over lik for å få fatt i skriftet. Men kven er ho? Kan etterforskar Magne Jerstad avsløre henne? Kan Leo klare det umulege oppdraget i riket under isbreen? Og kan dei finne Dødeboka? I tide?

Dødeboka er ei råspennande fantasyforteljing der gammelegyptisk religion dannar bakteppet.

Mine tanker:
Da har jeg lest en norsk bok. Det var lenge siden sist. Jeg tror den forrige boka jeg leste på norsk var Store forventninger, og det var rundt jul... Vel, sånn kan det gå. Dødeboka er på nynorsk. Egentlig er jeg veldig glad i nynorsk. I motsetning til mange av vennene mine, som hater nynorsk, synes jeg det er et veldig fint språk, men jeg er enig i at det er unødvendig at vi må lære å skrive det. Jeg har ikke noe imot å lese nynorsk, men jeg har ikke tenkt til å ta nynorskdebatten nå. Nå er det Dødeboka det skal handle om...

Dødeboka er andre boka i en serie, Landet under isen. Første boka heter Landet under isen, og kom ut i 2010. Den var med i en kampanje som skulle få skolebarn til å lese mer. Man fikk en kupong som man skulle levere i bokhandelen. Med den kunne man få en gratis bok, og det var noen bøker å velge mellom. Jeg husker ikke hvor mange. Jeg gikk i 6. klasse, eller noe sånt... Jeg valgte Landet under isen og var overlykkelig over å få en gratis bok! Alltid gøy!!! Jeg leste boka og elsket den. Da jeg så at det var kommet ut en toer, måtte jeg ha den. Jeg kjøpte den for bursdagspengene mine like etter at jeg hadde fylt 16 år. Jepp, for dere som ikke vet det, er jeg 16 år.

Det var ganske lenge siden jeg leste bok nummer 1, og jeg husket ikke så veldig mye av den. Kun noe om noen munkekatter, at hovedpersonen hadde et uvanlig navn og at jeg elsket den. Heldigvis var det lett å sette seg inn i historien igjen, og Lars Mæhles verden fascinerer meg like mye nå, 4 år senere. Historien i Landet under isen kom sakte, men sikkert tilbake, men heldigvis var det ikke så viktig å vite alt i detalj. Det er en helt annen oppgave Leo Rubin har fått i Dødeboka enn det var i Landet under isen. En ting som var annerledes var for eksempel at Landet under isen ble skrevet i jeg-forteller mens Dødeboka ble skrevet i tredje-person.

"Utan håp skin ikkje menneska."

Boka er utrolig spennende. Handlingen beveger seg fort fremover, og Leo, Alisha og Bastian har aldri en ledig stund. Det har heller ikke Magne Jerstad, som ble igjen i Smalvik. De tre andre dro inn i Landet under isen. Da jeg leste boka, husket jeg godt hvorfor jeg elsket den første boka. Spenningen, og Lars Mæhles skrivestil. Jeg er mektig imponert. Boka er en page turner av dimensjoner, og jeg leste den ut i løpet av et par dager. Umulig å legge fra seg. Absolutt umulig!

Handlingen er basert på gammelegyptisk mytologi. Jeg har alltid synes at egyptisk mytologi er veldig spennende, og synes det er fantastisk at barne- og ungdomsbøker inneholder trekk fra egyptisk, gresk, romersk og andre mytologier. Det har alltid fascinert meg, og til nå har jeg likt bøker med opphav i slik mytologi veldig godt. Andre bøker basert på egyptisk mytologi er for eksempel Den røde pyramide (The Red Pyramid) av Rick Riordan. Den er første boka i en trilogi. 

Kulter og sekter er en annen ting som alltid har fascinert meg. De er knyttet opp mot det mystiske i religioner, og det er veldig spennende og interessant. I tillegg er det grunnlag for veldig spennende historier. Det er ikke så lenge siden jeg leste The Diviners av Libba Bray, som også har innslag av sekter og det okkulte. 

Dødeboka er veldig spennende, og en av de beste norske bøkene jeg har lest så langt. Slutten er jeg litt usikker på, ikke på en dum måte da. Den var veldig god, men jeg lurer på en del ting. Hva var det egentlig som skjedde? Blir det en ny bok? Jeg håper det kommer en bok til. Det ville ha vært fantastisk! Jeg anbefaler boka på det sterkeste, men du burde lese Landet under isen først.

- Anna

The Twistrose Key av Tone Almhjell

Tittel: The Twistrose Key
Forfatter: Tone Almhjell
Sider: 354
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
A FRAGILE 
WINTER WORLD
DEPENDS ON THE 
CHILD WHO HOLDS
THE TWISTROSE KEY

SOMETHING IS WRONG IN THE HOUSE THAT LIN'S FAMILY HAS RENTED - SHE IS SURE OF IT.

The clocks tick too slowly. Frost covers the flower bed, even in a rain storm. And when a secret key marked 'Twistrose' arrives for her, Lin finds a crack in the cellar: a gate to the world of Sylver.

This frozen realm is the home of every dead animal who ever loved a child. Lin is overjoyed to be reunited with Rufus, the pet she buried under the rosebush. Together they must face danger and adventure to find the missing Winter Prince and save Sylver from destruction.

They are not the only ones hunting for the boy. In the dark hides a shadow-lipped man, waiting for this last Winter Prince to be delivered into his hands.

Exhilirating suspense and unforgettable characters await the readers of this magical adventure, destined to become a classic.

Mine tanker:
Tone Almhjells The Twistrose Key har fått veldig gode kritikker og har blitt sammenlignet meg Narnia og Harry Potter. Jeg bestemte meg for at jeg måtte sjekke den ut. Selv om boka ikke er like god som Narnia og Harry Potter, er The Twistrose Key en veldig god bok, som jeg koste meg med.

Tone Almhjell skrev boka på engelsk, selv om hun er norsk, men hun har oversatt den til norsk ved hjelp av søsteren, Line Almhjell, som boka er dedikert til. Jeg valgte å lese den engelske versjonen fordi boka var originalt skrevet på engelsk, men jeg har hørt at den norske versjonen også er veldig god. Den heter Vindeltorn.

Historien er satt i en annen verden. Lin reiser fra vår verden til Sylver gjennom en sprekk i kjelleren i Mrs. Ichalars hus. Hun reiser med hjelp av en nøkkel, som er formet som en rose med tre torner, og det står "Twistrose" på den. Sylver er en verden hvor alle dyr som en gang elsket et barn lever. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor de dyrene som ikke elsket et barn havnet? Hele Sylver er dekket av snø, og det er Vinterprinsen og hans slekt som passer på Sylverdalen. Utenfor et stor gjerde som omkranser Sylverdalen, holder Marerittene til. Der finnes alle skapninger som barn har vært redde for.

Jeg likte ideen godt, og historien er veldig søt, men spennende. Boka var en page turner, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde videre. Hvordan kommer det til å gå? Hva skjer nå? Hvorfor? Var spørsmål jeg stilte meg selv. I tillegg var det deilig å lese en bok som ikke hadde noe romanse knyttet til plottet. Nesten alle ungdomsbøker har det, og jeg pleier nesten bare å lese ungdomsbøker. The Twistrose Key er en barnebok, og de pleier ikke å ha noe særlig romanse knyttet til plottet. Det var fint å lese om karakterer som bare var venner.

Karakterene var veldig søte. Jeg likte Lin, eller Lindelin som hun egentlig heter, godt. Hun var den perfekte barnebokheltinnen. Smart, snill og nysgjerrig, men ikke i overkant; barn kan kjenne seg igjen i henne. Rufus og Teodore var også skjønne. Jeg likte Teodore godt, selv om Lin og Rufus ikke visste om de kunne stole på ham.

Til å være norsk, har Tone Almhjell skrevet en god, engelsk bok. Språket er ikke så veldig komplisert siden det er en barnebok, men jeg synes det var fint. Det passet godt til historien, og jeg likte beskrivelsene. Det var lett å se for seg det som ble beskrevet.

I begynnelsen av hvert kapittel var det en liten tegning. Det er Ian Schoenherr som har illustrert boka. Han er utrolig flink. De små tegningene var veldig søte, og jeg likte dem godt. De passet fint til historien. Det er også Ian Schoenherr som har laget omslagillustrasjonen. Den er nydelig. Omslaget er et av de vakreste jeg har sett i år. Den himmelblå bakgrunnen og de gullfargede detaljene passer utrolig fint sammen. Det er så nydelig at jeg ikke helt vet hva jeg skal si... Vel, det er nydelig!

Til å være en barnebok, er The Twistrose Key en god bok, og det er en veldig god debutbok. Jeg anbefaler den for unge mellom 9 og 13 år helst, men da ville jeg kanskje valgt den norske versjonen, Vindeltorn. Jeg tror dette er en bok som egner seg godt til høytlesing, og at den vil glede både foreldre og barn.

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 tv-serier

Hei,

Da var det på tide med en ny Topp 10 den tiende-post. Denne gangen skal jeg skrive om mine topp 10 tv-serier. Den kan bli litt vanskelig. Det er ikke det at jeg ikke ser tv-serier; jeg ser veldig mange... Det er heller det at jeg ikke vet i hvilken rekkefølge jeg skal putte dem. Jeg liker nesten alle sammen like godt. Uff... Vel, jeg får vel prøve.

1. Doctor Who
For dere som kjenner meg veldig godt, kom vel ikke dette som noen overraskelse. Jeg elsker Doctor Who! Det er en av de mest fantastiske seriene jeg vet om, og jeg har sett en god del serier.

Doctor Who handler om en mann, the Doctor. Han er ingen vanlig mann; han er av rasen Time Lord, og er en tidsreisende. Han reiser rundt i en TARDIS, som ser ut som en politiboks fra 1960-tallets London. På reisene sine møter han mange forskjellige personer, og noen av dem reiser sammen med ham. De drar overalt i tid og rom, men de vender stadig vekk tilbake til London. Uff, dette var en dårlig beskrivelse...

The Doctor - William Hartnell, Partick Troughton, Jon Pertwee, Tom
Baker, Peter Davison, Colin Baker, Sylvester McCoy, Paul McGann,
John Hurt, Christopher Eccleston, David Tennant, Matt Smith og Peter Capaldi.

Doctor Who har gått på tv siden 1963. Det vil si at serien er over 50 år! Doctor Who er den lengstgående science ficiton-serien noen sinne. Den har til og med gått lenger enn Star Trek. For at den skal ha gått så lenge, må de bytte ut hovedpersonen, men alle er the Doctor. Hvordan fungerer det? Når the Doctor nesten dør; hvis han blir dødelig skadet eller veldig gammel, regenererer han; han endrer utseende og personlighet. Til nå har det vært tolv forskjellige skuespillere som har spilt the Doctor, og en trettende holder på å spille inn episoder nå.

Min favoritt er den tiende, David Tennant :)

Jeg liker Doctor Who så godt fordi serien er morsom, spennende, søt, litt skummel, trist, you name it... Serien er spesiel fordi de kan lage alle mulige typer episoder. De kan lage spennende episoder, skumle episoder, romantiske episoder, helt absurde episoder, triste episoder... Og det vil passe inn i serien uansett. Serien spiller på et bredt spekter av følelser, og i tillegg har den veldig mye bra å si. Det er gode historier med fantastiske budskap. Vær den du er og ingen andre. Du er fantastisk!

Det er et bredt spekter med skurker, monstre og andre aliens i serien. Noen av dem er rett og slett latterlige! Det er meningen også. Mens andre er nesten skumle. The Weeping Angels er en av dem. De er ikke bare nesten skumle; de er utrolig skumle! Du tror det er en statue av en engel, men med en gang du blunker er den på deg. De sender deg tilbake i tid, og "spiser" energien av den tiden du egentlig hadde igjen i din egen tid, og de er raske. Blunker du, er du dømt, men de kan ikke bevege seg så lenge du ser på dem. Da er de en statue av stein.

"Don't blink. Blink and you're dead. They are fast. Faster than you can believe. Don't turn your back. Don't look away. And don't BLINK. Good luck."

- The Doctor (Tiende)

Doctor Who er en BBC-serie.

2. Firefly

Firefly  er en amerikansk science fiction-serie. Den handler om mannskapet ombord på romskipet Serenity, Firefly-klasse. De gjør alt de kan for å overleve og for å holde romskipet i lufta. Serenity tar dem til ukjente hjørner av galaksen hvor de gjemmer seg for grupper med lovløse, men også for styresmaktene. De tar på seg forskjellige jobber for å overleve. Lovlige så vel som ulovlige.

Mannskapet ombord på Serenity med Captain Malcolm Reynolds
(Nathan Fillion), i brunt, i midten.

Firefly er en av de aller beste science fiction-seriene du kan se. Den er ufattelig bra laget (til å være laget i 2002-2003), og skuespillerne er de beste av de beste. Serien er laget av Joss Whedon, som også har laget Buffy the Vampire Slayer og Angel. Det er en fantastisk serie, men det er en ting som er dumt. Det er at det ikke er mer enn en sesong og en film, Serenity. Jeg skulle ønske at det fantes flere sesonger av Firefly. Er det noe jeg virkelig ønsker meg, så er det det!

3. Sherlock

Tv-serien Sherlock er basert på Sir Arthur Conan Doyles bøker om den berømte detektiven Sherlock Holmes. Tv-serien handler om en ung Sherlock Holmes i nåtidens London. Som i bøkene hjelper han politiet i London med å fange skurker, og han er akkurat like smart i serien som i bøkene.

Sherlock Holmes (Benedict Cumberbatch) og doktor John Watson
(Martin Freeman).

Sherlock er min favorittkrimserie. Den skiller seg fra andre krimserier, og er mye bedre. Manusene er kjempegode, og skuespillerne enda bedre. Jeg gleder meg utrolig mye til sesong 4. Hver sesong av Sherlock inneholder tre 90 minutter lange episoder. Hver av disse episodene bringer noe nytt til serien, og man kan se at karakterene utvikler seg. Jeg er så utrolig glad i denne serien, og favorittepisoden min er The Hounds of Baskerville. Dessverre hakker akkurat den episoden på DVD'en min...

4. Supernatural

To brødre, Sam og Dean Winchester, mistet moren sin da de var små. Nå, tjueto år etter, forsvinner faren. Han har vært på jakt etter morens morder. En guløyd demon. Sam og Dean bestemmer seg for at de må lete etter ham og fortsette med det han har lært dem. Å jakte på det overnaturlige. 

Dean (Jensen Ackles), engelen Castiel (Misha Collins) og Sam (Jared
Padalecki).

Supernatural er en amerikansk, paranormal serie. Jeg er snart ferdig med sesong 8, og sesong 9 går på tv nå. Serien er utrolig spennende, og til tider skummel; det er en grunn til at det er 15 årsgrense på den. Her bugner det over av demoner, engler, spøkelser, vampyrer, varulver, guder og mye mer. Det dukker stadig opp nye monstre Sam og Dean må sloss mot, og de får ikke noe hjelp fra resten av verden. Resten av verden har ikke anelse om hva som foregår rundt dem.

Noe av det jeg synes er veldig bra er at de tar opp gamle myter i Supernatural. Myter fra hele verden. Av og til kjenner jeg til myten, andre ganger ikke. De har for eksempel tatt opp myten om Bloody Mary og ganske mange norrøne, greske og egyptiske myter. Jeg synes det er veldig spennende, og de har sin egen vri på mytene. Det liker jeg veldig godt.

I tillegg er kjemien mellom Sam og Dean veldig viktig. Deres vennskap i seg selv gjør serien verdt å se. Det handler ikke bare om to brødre som jakter monstre, men også om to brødre som lever et hardt liv. De har det ikke lett, og det er veldig spennende å følge livene deres. Jeg vil advare om at det kan bli veldig trist; sesongavslutningene er forferdelige, men det er de i omtrent alle serier...

5. Gjengangerne (Les Revenants)

Gjengangerne, eller Les Revenants som den originalt heter, er en fransk, paranormal serie. Den handler om en liten by i Alpene hvor de døde kommer tilbake. De har ingen anelse om at de er døde, har ikke blitt eldre, ser ut som de gjorde da de levde og virker som om de bare vil ha livet sitt tilbake, men hva er det egentlig som har skjedd?

Gjengangerne er ganske creepy. Den er veldig mørk, og man ser sakte, men sikkert at menneskene i den lille byen får panikk. Over hele serien ligger det noe mørkt og dystert, og et stort spørsmål. Hvordan og hvorfor kommer de døde tilbake? Hvorfor akkurat her? Serien er avhengighetsskapende, og man bare må se mer. Jeg vil så gjerne vite hva som har skjedd. 

Det er første gang jeg ser en fransk serie. Siden den nå går på NRK2, ser jeg den på NRKs nettside. Serien går på torsdager, så jeg får ikke sett den på tv. Jeg liker den veldig godt, og jeg kommer til å se sesong 2 når den kommer ut. Det er helt klart!

6. Downton Abbey

På godset Downton Abbey lever Jarl Grantham med familie og tjenere. Downton Abbey handler om livet på godset; alle de gode og dårlige tidene. Tiden er satt til 1912 i første sesong, og det er like etter at Titanic sank. 

Det skjer mye på godset Downton Abbey, og du kan aldri være trygg på at du vet hva som kommer til å skje videre. Det skjer mye bra, men det skjer også altfor mye forferdelig. Det er ikke mulig å se Downton Abbey uten å ha grått minst en gang. Man følger familien Crawley og tjenerne deres. Her kommer de opp i morsomme, triste og rørende situasjoner. Det er mye som skjer, og det er sjeldent ro.  

Er du glad i britisk kostymedrama, er Downton Abbey noe for deg. Her er det intriger så det holder. Det er drama omtrent hver eneste episode, men serien er så utrolig god! Jeg er veldig glad i Downton Abbey, og gleder meg veldig til sesong 5. 

7. Merlin

"In a land of myth and a time of magic. The destiny of a great kingdom rests on the shoulders of a young boy. His name: Merlin."

Merlin er en ny vri på myten om Kong Arthur. Her er det Merlin, trollmannen, som er hovedpersonen. Merlins jobb er å passe på Arthur, prinsen av Camelot. De kommer utfor farer og beskytter kongeriket sammen, men en ting gjør det vanskelig. Arthur kan ikke få vite at Merlin kan magi. Arthurs far, Uther, har forbudt magi og henretter dem som bruker det.

Merlin (Colin Morgan) i midten.

Merlin er en spennende, britisk fantasyserie. Jeg liker den veldig godt. Den er spennende og morsom, og jeg liker veldig godt hvordan Arthur og Merlins vennskap utvikler seg. De er så morsomme sammen, og de skaper mange morsomme scener. Haha! De to...

Jeg er egentlig litt lei av historier basert på myten om Kong Arthur, men Merlin gjør dette på en original og spennende måte. For det første er det ikke Arthur, men Merlin som er hovedpersonen. I tillegg vet Arthur hvem som er foreldrene hans; i myten gjør han ikke det. Morgana er litt omstridt i mytene. Noen mener hun er Arthurs halvsøster, andre Merlins, noen mener hun er en ond heks, andre sier hun hjelper Arthur. I Merlin er Uther, Arthurs far, Morganas verge, og Guinevere, Gwen, er Morganas tjener, ikke en lords datter. Jeg synes det er en forfriskende ny måte å fortelle myten på, og jeg liker den egentlig bedre enn originalmyten...

8. Ripper Street

Like etter Jack the Ripper prøver den beryktede H-divisjonen å holde orden i Whitechapel i London. Hele tiden viler truselen om at Jack the Ripper vil komme tilbake over dem. 

Det. Sgt. Bennet Drake (Jerome Flynn), Det. Insp. Edmund Reid
(Matthew Macfayden) og Captain Homer Jackson (Adam Rothenberg).

Ripper Street er en britisk krimserie satt i 1889. Serien er et nytt pust i krimsjangeren. Jeg synes det er spennende at de har satt historien til etter Jack the Ripper, og man skjønner at inspektør Reid og mennene hans har hatt med Jack the Ripper-mordene å gjøre. Jeg har vært litt fascinert av historien om Jack the Ripper siden vi var i London på Sherlock Holmes-museet, og synes det er spennende å få høre mer om historien. 

Serien er veldig bra laget, og kostymer og kulisser er veldig tidsriktige. BBC er veldig gode på 1800-tallet, og det kommer tydelig frem i Ripper Street. Skuespillerne er også veldig gode. Dette er en krimserie det virkelig er verdt å se.

9. Lewis

En av de klassiske krimseriene følger inspektør Morse tidligere assistent, Lewis. Robert Lewis, som nå har blitt inspektør, og assistenten hans, James Hathaway, løser mysterier i Oxford. 

DI Robert Lewis (Kevin Whately) og DS James Hathaway (Laurence Fox).

Jeg liker Lewis veldig godt fordi det var en av de første krimseriene jeg så. Den og Nye triks. Lewis er en klassisk krimserie. Den har alt en krimserie trenger. En gammel detektiv med personlige problemer, en yngre assistent og mord. En ting som gjør at jeg liker Lewis så godt er at mordene er ikke så blodige. Jeg har sett mange andre krimserier senere, som har hatt skikkelig gørrete og ekle mord. Sånn sett er Lewis veldig barnevennlig. Det liker jeg! Men selv om det er slik, er historiene spennende, og jeg blir alltid sittende å prøve og gjette hvem morderen er; noe jeg sjeldent greier...

10. The Musketeers

Basert på Alexandre Dumas' bøker om de tre musketeren tar The Musketeers oss med til 1600-tallets Paris. Her følger vi historien til fire av kongens livvakter, musketerene. 

Aramis (Santiago Cabrera), D'Artagnan (Luke Pasqualino), Athos
(Tom Burke) og Porthos (Howard Charles).

Jeg har ikke lest Alexandre Dumas' De tre musketerer, men nå har jeg fått veldig lyst. The Musketeers er veldig spennende, og det er lett å leve seg inn i historien. Kostymene og kulissene er utrolige, men det er jo BBC som har laget serien, så da er det ikke så rart. Historien er spennende å følge med på, og jeg gledet alltid til søndagene; da kom den neste episoden av The Musketeers. Nå gleder jeg meg veldig til sesong 2. 

Jeg kunne sikkert nevnt flere serier, men det var bare ti jeg skulle skrive om. Når jeg er ferdig med seriene jeg ser på nå, er det mange flere jeg kan begynne på. Jeg har for eksempel lyst til å se Star Trek, Life on Mars, Teen Wolf og Torchwood. Jeg gleder meg til å kunne begynne på dem :)

Har du sett noen av disse seriene?

Hva synes du?

Har du noen favorittserier?

- Anna

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry av Rachel Joyce

Tittel: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry
Forfatter: Rachel Joyce
Sider: 357
Sanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon
Baksidetekst:
When Harold Fry leaves home one morning to post a letter, with his wife hoovering upstairs, he has no idea that he is about to walk from one end of the country to the other.

He has no hiking boots or map, let alone a compass, waterproof or mobile phone. All he knows is that he must keep walking. To save someone else's life.

Mine tanker:
The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry vakte stor oppmerksomhet da den kom ut. Den kom først ut i 2012, og har siden kommet ut i mange land, inkludert Norge. På norsk heter den Harold Frys utrolige pilegrimsferd. Boka startet egentlig som et radioteater. Rachel Joyce har skrevet mange radioteaterstykker, og dette om Harold Fry skrev hun til faren, som var syk med kreft. Senere bestemte hun seg for at hun ville gjøre stykket om til en bok.

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry er helt klart en voksenbok. Jeg er ikke så vant til å lese voksenbøker, men jeg har lest noen tidligere. Harens år av Atro Paasilinna og Magiens farge av Terry Pratchet er noen. De var veldig annerledes fra The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry.

Da jeg leste på baksiden av boka, så jeg at det stod: with his wife hoovering upstairs. For dere som ikke vet det, betyr "hoovering" å støvsuge, men jeg blandet det med "hovering", som betyr å sveve. Dumme meg trodde at kona svevde i andreetasje, og jeg tenkte at dette kom til å bli morsomt. Det viste seg fort at det var støvsuge hun drev med. Jeg ble litt skuffet, må jeg innrømme. Jeg trodde at The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry  kom til å bli en lett fordøyelig, morsom, liten historie om en gammel mann som gikk England på langs. Det viste seg fort at ikke det heller var riktig. Boka er veldig dyp; det er masse å tenke over, og til tider er den ufattelig trist.

En ting jeg synes var dumt, var at det tok meg ganske lang tid å komme inn i historien. Boka var ganske treg i starten, og det gjorde at det tok lang tid å sette seg inn i boka. Det var veldig dumt! Det gjorde at en bok, som til tider var helt fantastisk og rørte meg til tårer, andre ganger var nesten litt kjedelig. Jeg skjønte at jeg var litt for ung, og at boka mest sannsynlig passer best for voksne.

Jeg likte godt hvordan man sakte, men sikkert fikk nøstet opp i Harolds fortid. Litt etter litt kommer det frem hva slags liv han har levd, og man skjønner bedre og bedre hvorfor han må gå denne lange turen. Helt fra sør i England til Skottland. Han gikk 627 miles, jeg vet ikke helt hvor mange kilometer det er, men det er langt. Han brukte 87 dager på denne turen.

Harolds historie er utrolig trist. Han har ikke hatt et lett liv, og mot slutten, da jeg fikk vite hva det var som plaget han så mye, rørte det meg til tårer. Det var så trist! Jeg satt å gråt skikkelig. Det var egentlig litt flaut; jeg satt barnevakt og visste at moren kunne komme hjem når som helst. Der satt jeg og gråt, og hun kunne komme hjem hvert øyeblikk. Heldigvis gikk det greit, og hun kom ikke hjem før jeg hadde fått tørket tårene. Jeg tror ikke at hun la merke til det...

Slutten var veldig søt, men trist, og den passet veldig godt til resten av historien. Det kunne ikke ende på noen annen måte.

Jeg anbefaler The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry for voksne, kanskje helst damer. Du må i hvert fall ikke ha noe imot å kanskje bli sittende å gråte en stund...

- Anna

Emma

Hei,

I går så jeg filmen Emma med mamma, pappa og Anders. Filmen er basert på Jane Austens bok med samme navn.

Emma (Gwyneth Paltrow) er en ung, naiv sosietetsdame. Etter at hun greide å spleise guvernanten sin med Mr. Weston, prøver hun igjen. Denne gangen er det hennes venninne, Harriet Smith, hun prøver å finne en mann til. Dessverre går ikke dette så veldig bra. Og hva skal hun gjøre når hun selv blir forelsket?

Emma er en veldig søt historie. Filmen er morsom, romantisk og lett underholdning. Jeg likte den veldig godt. Tidligere har jeg sett Stolthet og fordom, basert på en annen Jane Austen-bok. Jeg må innrømme at jeg likte Stolthet og fordom litt bedre enn Emma, men jeg likte Emma veldig godt!

Det er veldig mange rare karakterer i Emma. Emma selv var til tider veldig morsom. Andre ganger var hun så blind. Det var nesten litt irriterende, men det skapte noen morsomme scener. Mrs. Elton er en annen snodig karakter. Litt av en hurpe. Hun var irriterende, hun! Men morsom...

Skuespillerne var veldig flinke. De levde seg fint inn i historien, og det gjør det mye gøyere å se på. Av en eller annen grunn syntes jeg Jeremy Northam, som spilte Mr. Knightley, lignet på Colin Firth. Jeg vet ikke hvorfor, men han minnet meg om Colin Firth... 

Jeg likte Emma veldig godt og anbefaler den til andre. Spesielt hvis du liker en romantisk, morsom film med et lett innhold. 

- Anna