Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli

Tittel: Simon vs. the Homo Sapiens Agenda
Forfatter: Becky Albertalli
Sider: 303
Sjanger: Contemporary, romanse, realistisk fiksjon
Handling: 
Straight people should have to come out too. The more awkward it is, the better.

Simon Spier is sixteen and trying to work out who he is - and what he's looking for.

But when one of his emails to the very distracting Blue falls into the wrong hands, things get all kinds of complicated. 

Because, for Simon, falling for Blue is a big deal...

It's a holy freaking huge awesome deal.

Mine tanker:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli. Da jeg fikk den til bursdagen, ble jeg utrolig glad. Nå har jeg endelig fått lest boka, og det er jeg så glad for. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er verdens søteste bok, og jeg likte den supergodt.

Boka handler om Simon Spier, seksten år, som prøver å finne ut hvem han er og hva han vil i livet. Simon er ikke akkurat ute av skapet, og han og Blue driver å mailer frem og tilbake hvor de diskuterer alt mulig, og da spesielt når det kommer til seksualitet. Simon og Blue vet ikke hvem den andre er; det eneste de vet er at de går på samme skole. Når en av Simons klassekamerater får tak i noen av disse mailene, bruker han anledningen til å utpresse Simon til å hjelpe han med å bli sammen med en av Simons venner, Abby. Man kan trygt si at Simon er pissed.

Delen hvor Simon blir utpresset er ganske ukomfortabel. Det er så utrolig shitty gjort, og jeg forstår godt hvorfor Simon reagerer slik han gjør. Det verste er vel egentlig det at det er mest sannsynlig andre som har vært i Simons situasjon, og det gjør meg så lei meg å tenke på. Derfor likte jeg godt hvordan problemstillingen blir taklet gjennom historien, og at utpresseren ikke slipper unna det han har gjort. Likevel trodde jeg at denne delen kom til å bli kleinere enn det den egentlig var, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hater secondhand embarrassment.

Simon er kjempesøt, og forholdet hans til Blue er bare helt fantastisk. De er så søte sammen, og jeg er så glad for at man får vite hvem Blue virkelig er i løpet av boka. Jeg må innrømme at jeg gjettet hvem det var omtrent halvveis i boka, men det gjorde ikke noe. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er så søt at det gjorde opp for det, og jeg var så glad for at jeg hadde gjettet riktig. Blue var akkurat den personen jeg håpet han kom til å være.

Simons familie og venner var fantastisk å lese om. I tillegg til å være en bok om kjærlighet, handler Simon vs. the Homo Sapiens Agenda også om familieforhold og vennskap, og begge deler var utrolig godt utført. Simons familie var utrolig rar, men også fantastisk, og jeg likte søstrene og foreldrene hans kjempegodt. I tillegg likte jeg kjempegodt Simons rare vennegjeng. Hvem skulle trodd at en slik gruppe med mennesker kunne være venner? De var så utrolig forskjellige, men likevel funket det kjempebra.

Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er rett og slett en kjempesøt bok, og jeg har lyst til å rante om den til alle. Vær så snill, les denne boka! I tillegg til at den tar opp viktige temaer som seksualitet, familie og vennskap, er det også en bok om å vokse opp og bli bedre kjent med seg selv. Jeg anbefaler på det aller sterkeste!!

- Anna

The Raven Boys av Maggie Stiefvater

Tittel: The Raven Boys
Forfatter: Maggie Stiefvater
Serie: The Raven Cycle #1
Sider: 419
Sjanger: Fantasy
Handling:
Even if Blue hadn't been told her true love would die if she kissed him, she would stay away from boys. Especially the ones from the local privat school. Known as Raven Boys, they only meant trouble.

But this is the year that everything will change for Blue.

This is the year that she will be drawn into the strange and sinister world of the Raven Boys. And the year Blue will discover that magic does exist.

This is the year she will fall in love. 

Mine tanker:
The Raven Boys er langt fra så cheezy som omtalen bak på boka får den til å virke som. Det er egentlig ganske misvisende. Hadde jeg ikke lest noe annet om boka, er det ikke sikkert jeg ville ha plukket den opp. Jeg hadde trodd at The Raven Boys bare var en annen YA romanse, noe den absolutt ikke er. The Raven Boys er annerledes fra alt annet jeg noen gang har lest, og jeg elsket boka så mye! Jeg er så glad jeg valgte å lese den.

Blue er den eneste i en familie med synske som ikke kan se fremtiden. Helt fra hun var liten, har hun fått vite at hvis hun kysser sin sanne kjærlighet, kommer han til å dø. Derfor holder hun seg unna gutter, og da spesielt guttene fra Aglionby, den lokale privatskolen, the Raven Boys. Hvert år, på St. Mark's Day, drar Blue og moren hennes, Maura, ut til kirkegården. På St. Mark's Day kan nemlig de synske se hvem som kommer til å dø i løpet av det neste året. Blue har aldri sett noe, men dette året er annerledes. Dette året ser hun ham. Gansey.

Gansey, en Aglionby-student, er obsessed med det han kaller for ley lines. Dette er energilinjer som går på tvers av hele verden, og han mener at langs en av disse linjene ligger den gamle walisiske kongen Glendower og sover. Det sies at den som vekker Glendower vil få oppfylt et ønske. Sammen med vennene sine, Ronan, Adam og Noah, er Gansey på leting etter Glendower, og ved en tilfeldighet (eller er det det?) blir Blue dratt inn i letingen deres.

Karakterene i The Raven Boys er utrolig interessante, og jeg likte dem alle supergodt. Blue Sargent er sær, og stolt av det, og hun er aldri redd for å si det hun mener. Gansey, eller Richard Campbell Gansey III, som han heter, kan virke som en typisk rik soss, men under overflaten finnes en gutt som er obsessed med det overnaturlige, og som absolutt ikke er normal. Ronan Lynch er sint. Til tider kan han virke litt for direkte og nesten slem, men når vi blir mer kjent med ham, ser vi at det ligger mer i bunnen enn en rebelsk tenåring. Adam Parrish har kommet seg inn på Aglionby ved hjelp av stipender, og jobber tre jobber ved siden av skolen bare for å kunne få fortsette der. Han gjør alt han kan for å lykkes i livet. Noah, vel, hva kan jeg si om Noah... Noah er stille og forsiktig, og til tider kan han nesten virke litt usynlig.

Historien er helt forskjellig fra alt jeg har lest tidligere, og den er langt fra slik jeg hadde forestilt meg. Jeg vet ikke egentlig hva jeg hadde forestilt meg, men det var i hvert fall ikke The Raven Boys. Boka har akkurat rett mengde av mysterier, fantasy og spenning. Jeg kunne ikke legge boka fra meg, og måtte bare vite hva som kom til å skje videre. Jeg må innrømme at historien er litt rar, men den er rar på en veldig positiv måte. Til tider er den også litt creepy, og jeg kan ikke vente med å se hva som skjer videre i serien. Jeg endte faktisk opp med å bestille bok to og tre selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal kjøpe flere bøker på en god stund. Oh well...

Språket i boka er magisk, og Maggie Stiefvater beskriver hendelsene på en måte som gjør det utrolig lett å se for seg. I tillegg klarer hun å skrive morsom dialog som virker ekte. Ingenting virker tvunget; alt kommer helt naturlig. Maggie Stiefvater har fått meg til å både le og gråte mens jeg leste The Raven Boys, og jeg kan ikke vente til jeg kan starte på bok to.

Meg da jeg var ferdig med The Raven Boys

Jeg har ikke ord for hvor fantastisk The Raven Boys er, og jeg anbefaler boka på det aller sterkeste! Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!!

- Anna

The Hidden Oracle av Rick Riordan

Tittel: The Hidden Oracle
Forfatter: Rick Riordan
Serie: The Trials of Apollo #1
Sider: 417
Sjanger: Fantasy
Handling:
MY NAME IS APOLLO.
I USED TO ME A GOD.

But that was before I was cast down from Olympus (a terrible misunderstanding) and woke up in a New York dumpster.

I persuaded Percy Jackson to give me a lift to Camp Half-Blood. But the place is in chaos. Demigods are going missing and the all-seeing Oracles have fallen to a mysterious enemy known only as "the Beast". 

I figured that regaining Zeus's favour would involve a series of harrowing trials, and I was right (I usually am). My first task? Protect the final Oracle, hidden away for millennia. If I fail, the Beast will control the future, but worse - I'll be stuck as a teenage boy, forever...

Mine tanker:
Jeg har gledet meg til å lese The Hidden Oracle siden jeg hørte Rick Riordan skulle skrive den. Mot slutten av hans forrige serie, Heroes of Olympus, som er en spin off av Percy Jackson-serien hans, får vi vite at orakelet i Delfi har blitt tatt over av Python, Apollons gamle fiende, og at Apollon selv har forsvunnet. Det viser seg at Apollon, (jepp, han heter Apollon på norsk og Apollo på engelsk, bare for å forhindre forvirring), har blitt gjort dødelig av Zevs som straff for det som har skjedd. Apollon synes selv dette er utrolig urettferdig. Når alt kommer til alt, var det ikke hans feil det som skjedde. Vel, kanskje det var litt hans feil, men ikke nok til at Zevs burde straffe han på denne måten. Ugh, foreldre altså...

The Hidden Oracle er rett og slett fantastisk! Den er alt jeg ønsket meg med mer. Historien er kjempespennende, og jeg kunne ikke legge boka fra meg. Likevel er det aller beste med boka karakterene. Rick Riordan er så god til å skrive originale og interessante karakterer, og jeg likte dem kjempegodt i The Hidden Oracle. De nye karakterene var fantastiske, og det var så gøy å se igjen karakterer fra de tidligere bøkene. Spesielt gøy var det å se Nico di Angelo og Will Solace igjen, og deres interaksjoner med Apollon var fantastiske.

Apollon er en helt utrolig karakter. Han er akkurat så selvopptatt og irriterende som jeg håpet han kom til å være, og det er utrolig morsomt å se han streve med å være dødelig. Han er vant til å være en gud, og at alle ønsker å tjene han, men nå har han plutselig blitt en tenåringsgutt med kviser (eww!). Dette er muligens den største prøvelsen Apollon noen gang har måttet gjennomgå. Likevel er han ikke overfladisk. Vi får se det som foregår under overflaten; vi får se hvem Apollon virkelig er, og det er ikke en drittsekk. Han forandrer seg utrolig mye gjennom boka, og det er så gøy å se.

Meg McCaffrey er kjempesøt. Hun er muligens den mest bad ass tolvåringen jeg noen gang har lest om, og jeg likte henne utrolig godt. Noe av det beste var hvor mye hun irriterte Apollon, likevel kunne han ikke la være å bli glad i henne. Meg er rett og slett amazing.

Språket er alltid fantastisk i Rick Riordans bøker, og The Hidden Oracle er ikke noe unntak. Rick Riordan skriver med humor og sass, og jeg lo høyt så mange ganger. Å lese på bussen til skolen var mildt sagt risikabelt når man ikke har lyst til å se ut som en tulling. Apollons indre monolog var noe av det beste jeg har lest på lenge, og jeg kan ikke vente på neste bok, som dessverre ikke kommer ut før om et år. (WHYYYYY???) Jeg kan ikke vente så lenge.

Jeg må nesten nevne at Apollon er bifil og stolt. I approve! Jeg har lest flere som har sagt at de er så glad for dette, og at det har hjulpet dem med å finne seg til rette med sin egen seksualitet. Det er så fantastisk når bøker kan hjelpe folk på denne måten! I oldtidens Hellas var ikke seksualitet sett på på samme måte som det er i dag, og det var i hvert fall ikke skamfullt å være noe annet en heterofil. Derfor synes jeg det er utrolig bra at en serie basert på gamle greske (og romerske) myter tar opp dette temaet, og spesielt det at Rick Riordan sier at det er helt greit. Det er slik noen er, og ingen skal få lov til å si at det ikke er helt naturlig.

The Hidden Oracle er muligens min favoritt blant Rick Riordans bøker. Den er utrolig morsom, spennende og har fantastiske karakterer. Jeg anbefaler på det aller sterkeste, men hvis man ønsker å forstå noe som helst, må man lese Percy Jackson og Heroes of Olympus først.

- Anna

Worlds' End av Neil Gaiman

Tittel: Worlds' End
Forfatter: Neil Gaiman
Illustratør: Mike Allred, Gary Amano, Mark Buckingham, Tony Harris, Dick Giordano, Bryan Talbot, Steve Leialoha, Johan Watkiss, Shea Anton Pensa, Vince Locke, Michael Zulli og Alec Stevens
Serie: The Sandman #8
Format: Grafisk roman
Sider: 168
Sjanger: Fantasy, horror
Handling:
Worlds' End

Caught in the vortex of a reality storm, wayfarers from throughout time, myth and the imagination converge on a mysterious inn at the WORLDS' END, the eight volume of the complete run of THE SANDMAN. In the tradition of Chaucer's The Canterbury Tales, as the travellers wait out the tempest that rages around them, they share stories of the places they have been, the things they have seen... and those that they have dreamed. 

Mine tanker:
Jeg har sagt det mange ganger, og jeg sier det igjen: The Sandman av Neil Gaiman er en av de aller beste tegneseriene jeg noen gang har lest. Med hvert volum viser Neil Gaiman hva for en utrolig forfatter han er, og teamet som illustrerer imponerer like mye hver gang. Man skulle tro at en serie ville ha blitt svakere med tiden, men med The Sandman er det motsatt. The Sandman blir bedre og bedre for hvert volum, og Worlds' End er ikke et unntak.

I Worlds' End møter vi forskjellige reisende, som alle har måttet søke ly i vertshuset Worlds' End, da de ble overrasket av en storm. Disse reisende kommer fra forskjellige tidsepoker og verdener, men alle ble nødt til å stoppe på grunn av den samme stormen. En reality storm, som de kaller det. Hva som har forårsaket denne stormen vet de ikke, men mot slutten av historien begynner vi å få en mistanke om hva det kan være. For å få tiden til å gå, forteller de reisende historier fra sine verdener. De forteller om sine egne opplevelser, og mange av disse historiene kan virke utrolige, men fortelleren hevder alltid at historien er sann.

Panel fra Worlds' End

Neil Gaiman har skapt et utrolig persongalleri, (som vanlig), og man blir fort investert i historiene til de forskjellige karakterene. Det er spesielle historier, og de har alle sin fortellerstil. Dette reflekteres i tegningene. Det er forskjellige illustratører til de forskjellige historiene, og det passer perfekt. Vi merker lett når det skifter mellom historie og "virkelighet", og de forskjellige historiene får alle sitt eget særpreg. Til tider møter vi på karakterer fra tidligere volumer, og hvis vi er heldige, dukker en av Dreams søsken eller Dream selv opp i historien.

Neil Gaiman er et geni når det kommer til historiefortelling, og det vises virkelig i Worlds' End. Her er det historier inne i historier, og det er en utrolig smart tegneserie. De som sier at tegnerserier ikke er ordentlig litteratur har helt klart ikke lest The Sandman. Dette er bedre litteratur enn flere bøker jeg har lest. Ikke alle tegneserier er som Donald...

The Sandman er rett og slett min favorittegneserie noen sinne, og jeg kan ikke anbefale den mange nok ganger. Worlds' End er et utrolig volum. Jeg kan ikke vente på å få lest The Kindly Ones, volum ni. 

Tidligere anmeldelser:
Preludes & Nocturnes - bok 1
The Doll's House - bok 2 
Dream Country - bok 3
Season of Mists - bok 4
A Game of You - bok 5
Fables and Reflections - bok 6
Brief Lives - bok 7

- Anna

Tintenherz av Cornelia Funke

Tittel: Tintenherz

Forfatter: Cornelia Funke 

Serie: Tintenwelt #1

Sider: 566

Sjanger: Fantasy

Handling:

Blekkhjerte er en eventyrfortelling om Meggie, som er tolv år. Meggie elsker bøker, men faren hennes vil aldri lese høyt for henne. Det er fordi han har makt til å bringe figurer fra bøker til live hvis han leser bøkene høyt.

Til gjengjeld forsvinner et menneske inn i fantasiens rike. Dette skjedde Meggies mor ni år tidligere, noe faren har holdt skjult for henne. Når en maktsyk villmann fra en barnefortelling kidnapper ham, må datteren skaffe seg virkelige venner og fantasivenner for å redde ham.*

Mine tanker:

Jeg har lest min første tyske bok. Yay! Det er ganske utrolig at jeg kom meg gjennom boka. Tintenherz, eller Blekkhjerte som den heter på norsk, har jeg lest før, men det er utrolig lenge siden. 

Da jeg var i Berlin med tyskklassen min, bestemte jeg meg for å kjøpe en tysk bok. Jeg endte opp med Tintenherz av Cornelia Funke siden jeg har lest boka på norsk, men det er utrolig mange år siden. Å lese en tysk bok håpet jeg ville hjelpe meg å bli bedre i tysk, og det har det nok også gjort. Det ble lettere og lettere å lese boka jo lenger ut i historien jeg kom. 

På en måte traff jeg veldig godt med når jeg begynte å lese boka samtidig som det var et veldig dårlig tidspunkt. Hadde jeg lest boka på et annet tidspunkt, ville jeg nok ha brukt mye kortere tid. De siste ukene har jeg hatt utrolig mye prøver, og har ikke hatt tid til å lese i det hele tatt. Derfor tok det meg over en måned å lese Tintenherz. Likevel passet det veldig godt med tanke på at jeg har kommet opp tysk skriftlig eksamen, og har eksamen nå til mandag. Det å lese tysk er en veldig godt måte å øve på. 

Historien er litt barnslig med tanke på at hovedpersonen, Meggie, er tolv år, og da jeg leste boka for første gang var jeg omtrent like gammel. Sånn sett likte jeg den mye bedre da, men det betyr ikke at den ikke var underholdende nå også. Det er en søt historie, og jeg fikk litt flash back til da jeg gikk på barneskolen. 

Meggie er en søt jente. Tolv år gammel, og kanskje litt veslevoksen, men det er vanskelig å ikke bli glad i henne likevel. Hun blir kastet inn i den ene vanskelige situasjonen etter den andre, og hun tar det hele med glans. Meggie er rett og slett en veldig sjarmerende jente, selv om hun til tider virker litt for voksen for alderen sin. 

Tintenherz er en bok jeg har mange minner om fra da jeg var rundt Meggies alder. Derfor tenkte jeg at det var en god bok å lese da jeg bestemte meg for å lese en tysk bok. Språket var akkurat passe vanskelig, og historien er sjarmerende. Jeg anbefaler denne serien, men kanskje for folk som er litt yngre enn meg. (Jeg er 18, just so you know.)

- Anna 

*Vanligvis skriver det som står bak på boka under handling, men jeg tenkte at det var bedre å finne en norsk beskrivelse av boka enn å skrive den tyske. 

April - en oppsummering

Sorry, denne er litt sen... Jeg har dessverre ikke hatt tid til å skrive noe her siden april var over. Har vært altfor opptatt med å øve til historie- og kjemiprøver. Men bedre sent enn aldri, er det ikke det de sier? April har vært en måned med utrolig mye å gjøre på skolen, så jeg har dessverre nesten ikke fått lest noe i det hele tatt... Det er grunnen til at det har vært svært få innlegg her i det siste. Sorry.

BØKER

1. Uprooted av Naomi Novik

2. A Darker Shade of Magic av V. E. Schwab

Jaja, det ble bare to bøker denne måneden... Ikke akkurat superfornøyd, men skolen har tatt utrolig mye tid i det siste. Det begynner å nærme seg eksamen, og alle lærerne vil presse inn én prøve til, og til sammen blir det ganske mye. I tillegg prøver jeg å lese en tysk bok, og det tar ganske mye tid. De to bøkene jeg faktisk fikk lest, var utrolig gode, og jeg likte dem begge supergodt. De var veldig forskjellige, selv om begge er fantasybøker. Uprooted er som et eventyr, og A Darker Shade of Magic er ganske mørk fantasy. 

Min favoritt denne måneden var...

A DARKER SHADE OF MAGIC av V. E. Schwab

A Darker Shade of Magic er en av de beste fantasybøkene jeg har lest på lenge! Historien er mørk, og utrolig original. Jeg elsket settingen, og karakterene er fantastiske. Skulle ønske jeg kunne lese bok to med en gang. Les min anmeldelse her.

MANGA

1. Haikyuu!! av Haruichi Furudate

2. Kuroko no Basket av Tadatoshi Fujimaki

Haikyuu!! skrev jeg også om forrige måned. Mangaen handler om Hinata Shouyou som gjør alt han kan for å kunne få spille volleyball, men vil han kunne klare å samarbeide med the King of the Court, Kageyama Tobio?

Haikyuu!! blir bare bedre og bedre ettersom historien utspiller seg. Man møter flere nye karakterer, og det er utrolig gøy å se hvordan de alle samhandler. Dette er helt klart en av de aller beste mangaene jeg har lest, og jeg har også begynt å se animen, som er fantastisk. Jeg kan ikke anbefale Haikyuu!! nok. 

Kuroko no Basket er også en spotsmanga, men her spiller de basketball, ikke volleyball. Alle har hørt om the Generation of Miracles, basketballspillerne fra Teikou Junior High. Disse fem spillerne med gudeliknende egenskaper. Men det går rykter om en sjette spiller, som alle de fem mener er en av de aller beste, fantomspilleren. Når skoleåret starter på Seirin High, får basketballklubben et nytt medlem fra Teikou. Dette er Kuroko Tetsuya. Han er liten og tynn og generelt sett ganske svak. Likevel var Kuroko en av the Generation of Miracles. Kuroko var nemlig den sjette spilleren, fantomspilleren. Kan Seirin lære seg å bruke Kurokos evner?

Jeg har egentlig bare så vidt begynt på Kuroko no Basket. I begynnelsen er serien litt rar, og man innser ganske fort at det er noen spillere med spesielle "evner". Kuroko, for eksempel, er det svært få som legger merke til. Mangaen blir bedre etterhvert, og nå har jeg begynt å like den ganske godt. Den er ikke på langt nær så god som Haikyuu!!, men jeg gleder meg til å se hvilken retning historien kommer til å ta.

Min favoritt denne måneden var...

HAIKYUU!! av Haruichi Furudate

Denne mangaen er rett og slett fantastisk! Det er ikke så mye mer å si enn det. 

FILMER

1. Goodbye Lenin

Jeg har kun rukket å se en film denne måneden, og det var Goodbye Lenin, som vi så i tysktimen. Filmen handler om Berlinmurens fall, og det er en god film. Det er ikke verdens beste film, men den var underholdende. I forhold til en del andre filmer jeg har sett i skolesammenheng, likte jeg den godt.

Denne måneden har jeg ikke kjøpt noen bøker, som jeg er veldig stolt av. For en gang skyld har jeg klart å begrense meg, haha. Nice!

Det var alt for denne gang. Har du hatt en fin måned?

- Anna