fredag 31. oktober 2014

Beekeeper av Keaton Henson

Jeg har lenge hatt lyst til å dele Beekeeper av Keaton Henson med dere. Jeg oppdaget Keaton Henson da jeg så TV-serien In the Flesh. Musikken hans ble brukt i serien, og jeg synes sangene var veldig fine. Derfor søkte jeg opp sangene på Spotify, og jeg har hørt mye på Keaton Henson siden.

Musikken hans er ikke slik jeg pleier å høre på. Jeg hører vanligvis på alternativ rock, punkrock og poprock. Keaton Henson derimot, har rolig og melodiøs musikk ofte akkompagnert av kun en klassisk gitar. Jeg liker det veldig godt, og sangene passet perfekt i serien hvor jeg oppdaget dem. Til tider er musikken veldig trist, og jeg advarer mot å høre på Keaton Hensons musikk når du er lei deg. Da er det stor sjanse for at du blir tristere.

Her kommer Beekeeper:


"Can you see?
Can you see they tell you lies thus keeping you weak
Leave me, my heart is dead for all to see
Can you see?"

Har du hørt noen av sangene til Keaton Henson før?
Hva synes du om Beekeeper?

- Anna

onsdag 29. oktober 2014

Cloud Atlas

I går så jeg Cloud Atlas. Grunnen til at jeg så den var at jeg måtte se en film til en filmanmeldelse jeg skulle skrive. Anmeldelsen skulle skrives på engelsk. Jeg har lyst til å poste den her, og jeg håper at det ikke gjør noe at den er på engelsk. Jeg gidder ikke å oversette den til norsk... 

"Our lives are not our own. From womb to tomb, we are bound to others. Past and present. And by each crime and every kindness, we birth our future."

The movie Cloud Atlas is based on David Mitchell’s book with the same title. The movie came out in 2012, and was directed by Tom Tykwer, Andy Wachowski and Lana Wachowski. The main cast, consisting of Tom Hanks, Halle Berry, Hugh Grant, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Jim Sturgess, Doona Bae and Ben Wishaw, played different characters in the different parts of the movie. 


The movie tells the stories of six completely different persons, in six completely different lives. In the 19th century, a young American lawyer, Adam Ewing, travels with a ship across the Pacific. A young composer, Robert Frobisher, sends letters to his lover in the 1930s. In the 1970s, a young journalist, Luisa Rey, investigates a mystery surrounding a new nuclear power plant. An old publisher, Timothy Cavendish, is tricked to enrol in a nursing home in 2012. In a future Korea, 2144, a fabricant, Sonmi-451, opposes her programming and joins a rebellion. And in a post-apocalyptic future at Hawaii, a young man, Zachry, does everything he can to survive. Their stories are all connected. From the 19th century to a post-apocalyptic future, every action is a ripple in the water and creates waves.

As I said earlier, Cloud Atlas is based on a book by David Mitchell. It is a long time since I read Cloud Atlas, but as far as I can tell, the movie is true to the book. I recognised the essence of the story and most of it was the same as the book. Of course, some of the story was cut out of the movie, but I realised why, and it weren’t important parts. I really liked that the script writer had kept David Mitchell’s beautiful language, and I recognised a lot of the lines. The language is poetic and has a huge impact on the story. I loved the way lines from one story blended together with the action of another perfectly.

I really liked the way the six stories blended together in the movie. It is different from the book, but as a movie it was absolutely perfect. The scenes changed often, and it helped prove the point that all the six stories were somehow mixed together; they were connected. It felt like one story, not six separate. I understand that the changing of scenes can be confusing, and I have to say that this is a movie you have to concentrate on while watching; it’s not a movie you watch just because you are bored. You have to commit to the cause when you watch this movie, but don’t let this put you off. It is really worth it.

I loved how each of the stories were original. They were all different from each other, but most of them were quite dramatic. Because of that it was great to have the story about Timothy Cavendish. It felt like the movie’s comic relief, and I did laugh out loud sometimes. Old people running away from a nursing home are actually hilarious, and Jim Broadbent played Timothy Cavendish perfectly. Where the stories of Robert Frobisher, the composer, and Zachry, the post-apocalyptic man, made me cry at times, Timothy Cavendish made up for it by making me laugh.

The cast in Cloud Atlas was brilliant. Playing that many different characters in one movie must have been hard, and I, as an amateur actress, can really appreciate their work. It was great seeing them in the different roles, and it made me feel like the stories were connected. I suppose that’s why the directors decided to tell the story like that. I think it worked really well.

Noen av de viktigste karakterene. Fra venstre: Robert Frobisher (Ben Wishaw),
Sonmi-451 (Doona Bae), Adam Ewing (Jim Sturgess), Luisa Rey (Halle Berry),
Zachry (Tom Hanks), Lloyd Hooks (Hugh Grant), Abbess (Susan Sarandon)
og Timothy Cavendish (Jim Broadbent).

The cinematic part of the movie was amazing. Some of the scenes were absolutely stunning; shots of mountain ranges and the sailing ship at the Pacific. It took my breath away. I always love landscape shots in movies, and Cloud Atlas had some really beautiful ones.

The music in the movie was also beautiful. I like to listen to movie soundtracks, and I am sure going to listen to Cloud Atlas’s soundtrack. The music fitted the story perfectly. It made scenes suspenseful, sad, romantic and everything else the soundtrack is supposed to. Robert Frobisher composes a piece of music, The Cloud Atlas Sextet, in the movie, and it is a really beautiful piece of music. It fitted the movie and the theme of the story very well.

I really liked this movie, and even though I want to say that the book was better I am not so sure. The book was better at some points, but the movie at others. The book was, for example, hard to read at times because the different stories were written in a way that made it seem like they were written at the particular time they were meant to describe. The 19th century text was one of the texts that were a bit hard to understand. In the movie it was much easier. But there were much more happening in the book, and I felt like I got to know the characters better.

I would really recommend Cloud Atlas. It is a beautiful, exciting, sad and humorous story, which I believe most people will find entertaining. The plot is original, the cast is amazing and the story really makes you think about life in general; do I affect the lives of others? Check it out. It’s worth a try.

“Fear, belief, love. Phenomena that determined the course of our lives. These forces begin long before we are born and continue after we perish.”

Håper det ikke gjorde noe at anmeldelsen er på engelsk. 

- Anna

mandag 27. oktober 2014

The Blood of Olympus av Rick Riordan

Tittel: The Blood of Olympus
Forfatter: Rick Riordan
Serie: Heroes of Olympus #5
Sider: 500
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
THE ONLY THING SCARIER THAN A HUNGRY DEMIGOD IS A HUNGRY EARTH MOTHER...

Despite surviving their many deadly quests, Percy, Jason, Annabeth and the rest of the crew are no closer to defeating the all-powerful Earth Mother, Gaia. Now her army of giants has risen and they're stronger than ever.

They must be stopped before the Feast of Spes, when Gaia will sacrifice two demigods in Athens. She needs their blood - the blood of Olympus - in order to awaken.

But how can a handful of young demigods hope to battle against Gaia's legion of giants? In spite of the terrible danger that awaits them in Athens, they have no choice. 

Because if Gaia wakes, it is game over. For them all.

Mine tanker:
The Blood of Olympus. Endelig! Jeg vet ikke hvor lenge jeg har ventet på denne boka... Det er nå omtrent ett år siden jeg leste The House of Hades, og jeg har gledet meg veldig til The Blood of Olympus. Rick Riordan leverer sin til nå beste bok! Jeg elsket den!!!

The Blood of Olympus er siste boka i Heroes of Olympus. For en gangs skyld har jeg sluppet unna de verste spoilerne. Det er utrolig deilig! Jeg hater å få bøker, filmer og serier spoilet... Det at jeg slapp unna spoilere gjorde at jeg ble helt oppslukt av boka. Jeg hadde ingen anelse om hva som kom til å skje, hvordan karakterene kom til å utvikle seg osv... Fantastisk!

Boka er utrolig spennende. Jeg satt hele gårsdagen, søndag, og leste og leste. Kunne ikke legge boka fra meg. Jeg bare MÅTTE vite hvordan det kom til å ende, og slutten var helt perfekt selv om det var spørsmål jeg gjerne skulle fått svar på. Jeg får vel bare dikte opp mine egne historier. Kommer nok ikke til å gjøre det, nei... Har aldri likt det noe særlig. Får heller lese hva andre tenker og håpe på at onkel Rick (fansens navn på Rick Riordan) kommer ut med noen nye noveller eller noe... Dette er en perfekt avslutning på en fantastisk serie.

Det jeg liker aller best med denne serien er karakterene. Jeg bryr meg så mye om dem, og jeg er alltid veldig spent på å se hvordan det kommer til å gå med dem. Det var fantastisk å se hvordan de har vokst, og jeg liker spesielt godt å se hvordan Nico har forandret seg. Hades sønn, Nico di Angelo, er min absolutt favorittkarakter i serien, og det var fantastisk å se at for en gangs skyld hendte det noen gode ting med ham.

!!!SPOILER!!!
Jeg har så lyst til å se hvor vennskapet til Nico og Will Solace tar dem. Det er et slikt fantastisk vennskap, og jeg håper virkelig onkel Rick kommer til skrive noen korte historier om Nico og Will på eventyr. Det hadde vært fantastisk!!!
!!!SLUTT PÅ SPOILER!!!

Jeg liker veldig godt at Nico og Reyna får fortelle noen av kapitlene. Jeg føler at jeg ble mye mer kjent meg dem som karakterer. Reyna er utrolig bad ass, og jeg likte godt å komme inn under huden på henne; skjønne hvem hun er og hvilke motiver hun har. Det var nytt og spennende, og det passet veldig bra!

The Blood of Olympus er utrolig morsom. Onkel Rick skriver så fantastisk morsomt, og jeg elsker humoren hans. Tørr og ironisk. Det hendte flere ganger at jeg lo høyt. Lillebroren min kom inn til meg og lurte på om jeg gråt fordi han hørte at jeg lo... Hahaha! Jeg skjønner for eksempel ikke hvordan man kan gjøre en trist scene morsom. Jeg satt og gråt og lo om hverandre.

Som sagt er boka også trist. Det var flere ganger jeg begynte å gråte, og siden dette er siste boka i serien, var det ganske spesielt for meg. Det ligger så mange følelser i denne serien, og jeg tok meg flere ganger i å smile bredt når det skjedde noe bra og gråte når det skjedde noe trist. Det er ikke mange forfattere som får meg til å føle så mye. Serier og filmer, ja, bøker, nei.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. The Blood of Olympus er fantastisk, og jeg elskPercy Jackson-serien først; Heroes of Olympus er en slags oppfølger.
er hvordan onkel Rick blander gresk mytologi og den moderne verden. Jeg anbefaler denne serien for alle, men du må lese

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Son of Neptune - bok 2
The Mark of Athena - bok 3
The House of Hades - bok 4

- Anna

fredag 24. oktober 2014

Elantris av Brandon Sanderson

Tittel: Elantris
Forfatter: Brandon Sanderson
Sider: 615
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
THE DEBUT NOVEL FROM THE INTERNATIONAL BESTSELLING FANTASIST BRANDON SANDERSON, PUBLISHED FOR THE FIRST TIME IN THE UK.

ELANTRIS WAS A PLACE OF GLORY.

The capital of Arelon, the home to people transformed into magic-using demigods by the Shaod.

But then the magic failed, Elantris started to rot, and its inhabitants turned into powerless wrecks.

And in the new capital, Kae, close enough to Elantris for everyone to be reminded of what they have lost, a princess arrives. Sarene is to be married to unite Teod and Arelon against the religious imperialists of Fjordell. But she is told that Raoden, her husband to be, is dead.

Determined to carry on the fight for Teod and Arelon's freedom, Sarene clashes with the high priest Hrathen. If Hrathen can persuade the populace to convert, Fjordell will reign supreme.

But there are secrets in Elantris, the dead and the ruined may yet have a role to play in this new world. Magic lives.

Mine tanker:
Nå er det lenge siden jeg har publisert noe her. Sorry for det, men jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noe å skrive om. Det tok meg ganske lang tid å lese Elantris, og jeg har ikke sett noen filmer i det siste. Men nå kommer anmeldelsen av Elantris.

Først må jeg si at jeg ikke har lest noe av Brandon Sanderson før. Jeg vet at han har gitt ut flere bøker, og jeg har lyst til å lese flere av dem, men Elantris er den første jeg har lest. Jeg tenkte at det kunne være gøy å starte med debutromanen hans, og jeg er virkelig imponert over boka. Det er en kompleks verden Sanderson har skapt.

Coveret til Elantris er utrolig nydelig. Jeg har den britiske utgaven av boka, og de britiske utgavene av  Brandon Sandersons bøker er ti ganger så fine som de amerikanske. Det er svært uvanlig; vanligvis, når boka originalt er amerikansk, er de amerikanske versjonene de fineste. Alle de britiske utgavene av Sandersons bøker er laget på samme måte. De er hvite med et motiv tegnet i gråtoner pluss enkelte innslag av farger, som oftest bare én. Du kan se coveret bedre hvis du trykker på det.

Boka er skrevet i tredjeperson, men det er ikke en allvitende forfatter. Hvert kapittel blir sett fra kun én persons synsvinkel. Raoden, Sarene og Hrathen bytter på. Jeg liker dette veldig godt. Det gjør at man kan se historien fra flere synsvinkler, og jeg forstod de forskjellige karakterenes motiver bedre. Hrathen blir sett på som en skurk av Sarene og litt av Raoden, men siden jeg fikk et innblikk i Hrathens tanker var det ikke mulig for meg å se på ham som skurken. Dilaf, Hrathens medhjelper, derimot...

I Elantris er politikken i de forskjellige landene veldig viktig. Fjordell, eller Fjorden som landet også kalles, prøver å ta over hele den siviliserte verden. Når boka starter, er det kun to frie land igjen, Teod og Arelon. Sarene, en prinsesse fra Teod, og Raoden, kronprinsen i Arelon, skal gifte seg for å sørge for en samarbeidsavtale mellom de to landene. Men når Sarene ankommer Arelon, får hun vite at Raoden er død. Hun bestemmer seg derfor for å delta i politikken i Arelon, og hun ønsker å redde landet fra invasjon fra Fjorden. Jeg synes det er utrolig stilig hvordan Sanderson har diktet opp forskjellige styresett og bakgrunnshistorier til de forskjellige landene, og det funker helt perfekt. Jeg ble helt oppslukt.

Mye av kampen mellom Fjorden og resten av den siviliserte verden handler om religion. I Fjorden tror de på Shu-Dereth, som de også bruker som styresett, mens i Arelon og Teod tror de på Shu-Korath. Begge religionene ble dannet som grener fra Shu-Keseg, som folket i Jindo tror på. Det er merkelig hvor store konflikter som kan dannes mellom to religioner med felles røtter, men når vi ser på verdenshistorien, er det kanskje ikke like rart. Kristendommen og Islam for eksempel. Jeg synes dette er en veldig kul og nøye gjennomført del av boka. Det funker veldig godt, og var til tider litt skremmende.

Delene om Elantris var veldig bra. Det var spennende å lese om Elantris og livet der. Det hørtes ikke ut som et godt liv. Selv om magien i Elantris var ødelagt, var det fortsatt folk som ble tatt av the Shaod og forvandlet til Elantrians. Forskjellen var at de gamle Elantrians var så godt som guder i folks øyne, men nå var de stakkarslige krek; mange av dem var blitt gale.

Det var veldig lett å bli glad i karakterene i Elantris. Spesielt godt likte jeg Sarene, Raoden, Sarenes fetter Lukel, hertug Roial og baron Shuden. Det var også flere jeg likte veldig godt. Jeg likte Sarene spesielt godt fordi hun ikke var en typisk prinsesse. Hun var sterk, modig, smart og morsom, og hun og Raoden er det søteste paret! De passer perfekt sammen.

Elantris er full av plot twists. Jeg hadde ingen anelse om hvor Brandon Sanderson kom til å ta historien, og det gjorde boka spesielt spennende. Hrathen og Sarene drev for eksempel og ødela for hverandre, og det førte historien nye veier hele tiden. Da Raoden kom inn i bildet, tok det helt av. Jeg elsker når jeg ikke kan gjette hvordan en bok kommer til å ende, og Elantris er en slik bok.

Jeg har kun en ting å klage på, og det er at boka er litt treg i starten. Det tok meg ganske lang tid å komme inn i historien. Dette er på grunn av at det er mye å sette seg inn i: en helt ny verden, noen nye ord, ny form for magi, mange karakterer osv... Men når man får satt seg inn i det hele, er Elantris fantastisk! Så det er virkelig verdt det.

Jeg likte Elantris veldig godt, og anbefaler den til andre. Elantris er frittstående, men det finnes to noveller fra samme verden, The Hope of Elantris og The Emperor's Soul, som jeg garantert kommer til å lese. Jeg kommer til å lese mer av Brandon Sanderson. Det er helt klart!

- Anna

søndag 12. oktober 2014

Engines of War av George Mann

Tittel: Engines of War
Forfatter: George Mann
Serie: Doctor Who
Sider: 312
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"I've had many faces. Many lives. I don't admit to all of them. There's one life I've tried very hard to forget - the Doctor who fought in the Time War."

The Great Time War has raged for centuries, ravaging the Universe. Scores of human colony planets are now overrun by Dalek occupation forces. A weary, angry Doctor leads a flotilla of Battle TARDISes against the Dalek stronghold, but in the midst of the carnage, the Doctor's TARDIS crashes to a planet below: Moldox.

As the Doctor is trapped in an apocalyptic landscape, Dalek patrols roam amongst the wreckage, rounding up the remaining civilians. But why haven't the Daleks simply killed the humans?

Searching for answers the Doctor meets 'Cinder', a young Dalek hunter. Their struggles to discover the Dalek plan take them from the ruins of Moldox to the halls of Gallifrey, and set in motion a chain of events that will change everything. And everyone.

An epic novel of the Great Time War featuring the War Doctor as played by John Hurt.

Mine tanker:
Det er en stund siden jeg fikk vite at det skulle skrives en bok om the Time War, og jeg ble med en gang veldig spent. Det er en del av Doctor Who jeg alltid har hatt lyst til å få vite mer om. Derfor kjøpte jeg Engines of War da jeg fant den på Outland i Olso. Det er en stund siden, men jeg har ikke fått lest boka før nå.

Det er ikke den første Doctor Who-boka jeg har lest. Tidligere har jeg lest Shroud of Sorrow om den ellevte Doktoren som spilt av Matt Smith. Det er helt klart hvilken av de to jeg liker best, og det er Engines of War. Historien i denne boka var bedre, mye mer Doctor Who-ish og mye mer spennende. Den hadde alt en historie om Doktoren trenger. I tillegg var historien mer seriøs, men det kan ha mye med de to forskjellige Doktorene å gjøre. The War Doctor, som John Hurts Doktor kalles, er mye mer seriøs enn Matt Smiths Doktor.

The War Doctor har ikke mye tid på skjermen. Han er kun med i en episode: 50-årsspesialen The Day of the Doctor. Jeg likte godt det jeg så i den episoden, og var derfor veldig spent på å lære mer om ham som karakter. Det var veldig gøy å lære mer om the War Doctor, og jeg likte godt det jeg fikk vite. Jeg kunne tydelig se John Hurt i karakteren, og det er veldig positivt :)

Doktoren møter på en ung jente, Cinder. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes om henne. Av og til likte jeg henne godt og synes hun tok akkurat de riktige valgene, og andre ganger irriterte hun meg skikkelig. Handlingene hennes ble litt klisjé, og hun minnet meg litt for mye om andre lignende karakterer; "sterke" kvinnelige karakterer, som egentlig er veldig endimensjonale. I denne boka var det Doktoren som blomstret. Cinder var mer som en statist.

Patrick Ness skriver i boka The Ask and the Answer: "War makes monsters of men." I Engines of War er det tydelige eksempler på at dette er sant. Det gjelder spesielt hvordan Doktorens eget folk, the Time Lords, utvikler seg, og da spesielt Rassilon. Jeg liker ikke Rassilon. Nå har jeg endelig fått en forklaring på hva Doktoren mener når han sier at the Time Lords ikke var de samme på slutten av the Time War, og det hjelper meg med å forstå hvorfor han tok akkurat det valget han gjorde i The Day of the Doctor.

Jeg likte svært godt Engines of War og fikk lyst til å lese flere Doctor Who-bøker. Anbefaler for alle Doctor Who-fans.

Anmeldelser av tidligere bøker:
Shroud of Sorrow

- Anna

fredag 10. oktober 2014

Topp 10 den tiende - Topp 10 fantastiske sitater

Jeg samler på sitater. Jeg skriver dem ned i skrivebøker og tar dem frem igjen og leser på dem senere. Nå er det tid for en ny Topp 10 den tiende-post, og som du sikkert har skjønt, skal det handle om sitater. Det er ikke bare sitater jeg synes er spesielt fine, men også sitater som sier meg noe. Derfor vil det kommer mye forskjellig nå :)

1. 
People think that time is a strict progression of cause to effect, but actually from a non-linear, non-subjective viewpoint - it's more like a big ball of wibbly wobbly... time-y wimey... stuff.
- The Doctor, Doctor Who

Jeg vet ikke hvorfor, men dette sitatet har alltid talt til meg. Jeg synes sitatet summerer opp Doctor Who på en veldig bra måte. Det hele starter veldig bra, og det høres veldig proft og vitenskaplig ut, men så skjærer det seg, og ender med stuff. Det viser hvordan the Doctor er som karakter; han er veldig smart, men greier ikke alltid å ordlegge seg best mulig. Sitatet viser også hvordan Doctor Who er som TV-serie. Det er veldig seriøst, men så funker det ikke helt, og de ender opp med noe tull. Og det er et kompliment til serien :) Det er seriøst ikke mulig å snakke om Doctor Who uten å høres ut som en idiot.

2.
There's what I believe, and then there's you.
- Simon Monroe, In the Flesh

Akkurat denne replikken gjorde veldig inntrykk på da jeg så In the Flesh. Det viste at Simon er villig til å ofre alt for Kieren, og det viste hvor mye han elsker Kieren. Simon er i serien en person som ikke har stort mer liv en "jobben". Det er ikke akkurat en jobb, han er mer en slags misjonær; han prøver å få flere til å bli med i samme gjeng/organisasjon som ham. Kieren Walker er en av de få som ikke tror på det han sier, og når de likevel finner sammen, så synes jeg det er så fantastisk søtt at Simon er villig til å ofre alt for Kieren, og det viser dette sitatet.

3.
We all carry our prisons with us.
- Kahler-Jex, Doctor Who

Enda et sitat fra Doctor Who. Det er det siste, jeg lover. Jeg liker dette sitatet veldig godt, fordi Kahler-Jex snakker om det at vi alle er vår største fiende. Det er oss selv som hindrer oss til å leve livet fullt ut. Jeg kan kjenne meg igjen i akkurat dette sitatet. Jeg er innadvent, og synes det er vanskelig å prate med folk jeg ikke kjenner. Det gjør at jeg har vanskelig for å bli kjent med folk jeg ikke kjenner. Så det med at vi lager våre egne stengsler kjenner jeg meg igjen i. Det kan være både fysisk og psykisk, men uansett er det oss selv som hindrer utvikling.

4.
Machines never come with any extra parts. They come with the exatct amount they need. So I figured out, if the world is one big machine I couldn't be an extra part. I had to be here for some reason.
- Hugo Cabret, The Invention of Hugo Cabret

Jeg blir alltid glad når jeg ser dette sitatet. Det er så optimistisk, og det forteller at det er en grunn til at vi aller er her. Jorda blir ikke det samme uten hver en av oss, og når vi dør, påvirker det andre. Vi har alle en grunn til å leve; vi har vår oppgave å utføre, som delene i en maskin. Det er et veldig søtt sitat, og det gir meg troen på at det er en grunn til at akkurat jeg lever. Verden vil ikke bli den samme uten meg.

Boka er skrevet av Brian Selznick.

5.
No one escapes from a war. No one. Not even the survivors. You accept things that would appal you at any other time because life has temporarily lost meaning.
- Mistress Coyle, The Ask and the Answer

Selv har jeg aldri opplevd krig, og takk for det, men når vi ser tilbake på historien, kan vi se hendelser som tyder på at dette sitatet er sant. Jeg synes sitatet belyser et viktig tema, og kanskje vi kan forstå det som har skjedd tidligere. Kanskje vi kan forstå mennesker som har opplevd krig. I tillegg er det veldig bra skrevet, og jeg føler at det er veldig riktig. Ingen som har opplevd krig kommer uskadet fra det; om det er fysisk eller psykisk. Det får meg til å tenke på soldatene i første verdenskrig som fikk "shell shock", og mange ble aldri de samme igjen. Krig er skadelig, og som det blir sagt senere i samme boka: "War makes monsters of men"

Boka er skrevet av Patrick Ness.

6.
In the beginning the Universe was created. This has made a lot of people very angry and been widely regarded as a bad move.
- Douglas Adams, The Restaurant at the End of the Universe

Douglas Adams. Haha. Han skriver så morsomt, og jeg liker spesielt godt dette sitatet. Det hele er så utrolig merkelig, men det gir mening hvis du leser boka det kommer fra. Douglas Adams pleier alltid å ha noen skikkelig merkelige beskrivelser og formuleringer. Her snakker han om skapelsen av Universet. I følge ham er det visst mange som mener det var et dårlig trekk. Hvorfor? Det gir ikke mening, men kanskje det er derfor jeg liker det så godt. Haha... Uff...

7.
Listen to me. Love is a Yeti. It is bigger than you and frightening and terrible. It makes loud and vicious noises. It is hungry all the time. It has horns and teeth and the force of its fists is more than anyone can bear. It speeds up time and slows it down. And it has its own aims and missions that those who are lucky enough to see it cannot begin to guess. You might see a Yeti once in your life or never. You might live in a village of them. But in the end, no matter how fast you think you can go, the Yeti is always faster than you, and you can only choose how you say hello to it, and whether you shake its hand.
- Catherynne M. Valente, The Girl Who Soared over Fairyland and Cut the Moon in Two

Jeg liker godt denne beskrivelsen av kjærlighet. Det er en ny og original måte å beskrive kjærlighet, men jeg synes det funker veldig bra. Det er så sant, og det er en perfekt metafor. Kjærlighet er som en Yeti. Jeg liker det! I tillegg synes jeg det er veldig bra skrevet, og det viser sjelen i boka; man får en følelse av hvordan denne boka er og hvordan den er skrevet. Det er en veldig søt beskrivelse.

8.
People see stories everywhere, [...] We take random events and we put them together in a pattern so we can comfort ourselves with a story, no matter how much it obviously isn't true. [...] We have to lie to ourselves to live. Otherwise, we'd go crazy.
- Regine, More Than This

Dette er dessverre litt for sant. Når det er noe som har skjedd som vi ikke takler, dikter vi opp en historie og lurer oss selv til å tro på det i stedet. Spesielt folk som har opplevd traumatiske opplevelser gjør dette. Det er et menneskelig instinkt, og som Regine sier: Hvis vi ikke hadde gjort det, ville vi blitt sprø. Det er synd at det er slik; at noen har opplevd så grusomme ting, men det er bra at hjernen vår kan redde oss på en slik måte. Dette er et sitat som rører meg veldig.

Boka er skrevet av Patrick Ness.

9.
What is the world coming to when an honest man cannot burn corpses without suspicion?
- Nothing, Half a King

Jeg vet det, dette sitatet er bare merkelig, men det fikk meg til å le. Derfor liker jeg det så godt. Det er mitt favorittsitat fra Half a King. Han som sier det er helt seriøs, og det er bare så utrolig langt fra vårt samfunn man kan komme. Det verste er at sitatet gir mening i konteksten det står i. Når man tar det ut av sammenhengen slik som dette, gir det absolutt ikke mening...

Boka er skrevet av Joe Abercrombie.

10.
It was crazier than a mad monkey.
- Ford Prefect, The Hitchhiker's Guide to the Galaxy

Dette sitatet summerer opp hele boka perfekt. Det er en av de rareste og morsomste bøkene jeg noen gang har lest, og jeg elsket den. Dette sitatet festet seg, og jeg kan ikke glemme det. Det er perfekt! Hvordan kan du forklare The Hitchhiker's Guide bedre enn dette? Det er ikke mulig.

Boka er skrevet av Douglas Adams.

Er du som meg og skriver ned sitater?
I så fall hvilke er dine favoritter? 

Jeg kunne ha nevnt flere, men det var disse jeg ville skrive nå, og som du ser, er det en god blanding av morsomme, dype og rett og slett merkelige sitater. Hva synes du? Har du andre tolkninger enn meg?

- Anna

tirsdag 7. oktober 2014

Nøkkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren

Tittel: Nøkkelen
Originaltittel: Nyckeln (svensk)
Forfatter: Mats Strandberg og Sara B. Elfgren
Oversetter: Gry Brenna
Serie: Engelsfors-trilogien #3
Sider: 843
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Slutten nærmer seg i Engelsfors

Det har så vidt gått en måned siden tragedien i gymsalen på Engelsfors videregående skole, men De utvalgte får ingen tid til å hente seg inn. Snart blir verden snudd opp ned igjen. Spørsmål blir besvart. Hemmeligheter avslørt. Lojalitet settes på prøve. Tiden er i ferd med å renne ut, og De utvalgte kan bare være sikre på en ting - alt vil forandres.

Nøkkelen er siste del i Engelsfors-trilogien. De første bøkene Sirkelen og Ild, har gjort stor suksess hos kritikere og lesere. Bøkene kommer ut i over tretti land og skal filmatiseres.

Mine tanker:
Nøkkelen er siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har gledet meg så lenge på denne boka, og kjøpte den med en gang den kom ut i butikkene. Engelsfors-trilogien er en svensk serie jeg kom over for noen år siden, og jeg elsket første boka. Da den andre boka kom ut, kjøpte jeg den med en gang og elsket den óg. Derfor hadde jeg ganske høye forventninger til Nøkkelen, men jeg kan trygt si at den innfridde mine forhåpninger.

Jeg leste den norske oversettelsen av boka; jeg er ikke så veldig flink i svensk... Det er dumt, men det er vanlig at det er små skrivefeil i oversettelser. Ofte er det navn som blandes, og det var det her også. Jeg synes det er synd at det blir sånn. Det kan ødelegge opplevelsen av en bok. Jeg håper virkelig at oversettere kan skjerpe seg på det området. Det trengs!

Det er en stund siden jeg leste Ild og enda lenger siden jeg leste Sirkelen, så jeg merket at det var ting jeg hadde glemt. Heldigvis kom det tilbake til meg etter hvert. Det ble litt forvirrende, men jeg klarte meg.

Jeg blir stadig vekk imponert av hvor gode karakterer Sara B. Elfgren og Mats Strandberg har skapt. De er veldig virkelige, og jeg synes de har skildret forskjellige typer jenter veldig bra. Ofte synes jeg kvinnelige karakterer i bøker kan bli litt for like, men slik er det ikke her. Her er karakterene tydelig forskjellige, og de er veldig lett å tro på og kjenne seg igjen i. Selv kan jeg kjenne meg igjen i Minoo. Jeg har opplevd lignende situasjoner og skjønner valgene hennes svært godt.

Det dukker opp noen nye og noen gamle fjes i Nøkkelen. Noen av dem følte jeg med en gang at De utvalgte ikke kunne stole på. Spesielt gjelder det Walter og Sigrid. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg fikk den følelsen med en gang selv om jeg ikke hadde noen grunn til det. Viktor, Clara og Felix derimot, stolte jeg på med en gang. Jeg vet ikke hvorfor jeg følte det slik, og jeg kommer ikke til å fortelle om jeg hadde rett eller ikke.

Jeg likte slutten veldig godt! Jeg hadde ikke gjettet at det ville gå slik. Når jeg tenker over det, var slutten veldig passende. Det var en perfekt avslutning på en veldig spennende serie, og avslutningen tydet på at det muligens kan komme noe mer en gang. Jeg vet ikke om det kommer til å skje, men det hadde vært veldig gøy!

Hvis det er noe jeg kan klage på, er det at boka er kanskje litt lang. 800+ er litt mye, og kan gjøre at folk ikke har så lyst til å lese boka. Dessverre kjenner jeg folk som dømmer bøker på lengden... For meg var det ikke et problem, og jeg vet ikke helt hva de skulle ha kutta vekk, så...

Nøkkelen innfridde mine forhåpninger, og er en veldig spennende og god avslutning på serien. Jeg anbefaler serien til alle som like fantasy.

Anmeldeleser av tidligere bøker:
Sirkelen - bok 1
Ild - bok 2

- Anna