The Thing Beneath the Bed av Patrick Rothfuss

Tittel: The Thing Beneath the Bed
Forfatter: Patrick Rothfuss
Illustratør: Nate Taylor
Serie: The Adventrues of the Princess and Mr. Wiffle #1
Format: Bildebok
Sider: 69
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
This is nor a book for children.

It looks like a children's book. It has pictures. It has a saccharine-sweet title. The main characters are a little girl and her teddy bear. But all of that is just protective coloration. The truth is, this is a book for adults with a dark sense of humor and an appreciation of old-school faerie tales.

There are three separate endings to the book. Depending on where you stop, you are left with an entirely different story. One ending is sweet, another is horrible. The last one is the true ending, the one with the teeth in it.

The Adventures of the Princess and Mr. Wiffle is a dark twist on the classic children's picture-book. I think of it as Calvin and Hobbes meets Coraline, with some Edward Gorey mixed in.

Simply said: This is not a book for children.

Mine tanker:
Da jeg så at Patrick Rothfuss hadde kommet ut med en bildebok som ikke var for barn, tenkte jeg at den måtte jeg sjekke ut. Jeg har tidligere lest Pat Rothfuss bøker i The Kingkiller Chronicle, og jeg elsket dem. Så jeg bestemte meg for å bestille The Thing Beneath the Bed. Den kom i posten sammen med en novellesamling, Rogues, dagen vi dro til Frankrike. Jeg var på jobb, så jeg fikk ikke vite at den hadde kommet før vi kom hjem. Da begynte jeg å lese den, og siden jeg ikke visste helt hva jeg gikk til, fikk jeg meg en overraskelse.

Boka hadde et slik klistremerke, gullfarget, på utsiden 

The Thing Beneath the Bed starter som en søt historie man kan fortelle på senga til barn, men den må for all del ikke forveksles med en søt fortelling. Det er den absolutt ikke! Boka handler om en prinsesse og teddybjørnen hennes, Mr. Wiffle. De bor alene i et marsipanslott, og de gjør alt mulig rart sammen. De har det veldig gøy, men det er en ting prinsessen er redd for. Tingen under senga! Den kommer frem når det blir mørkt. Derfor har prinsessen alltid et stearinlys på nattbordet, men av og til blåser det... Da slukker lyset...

The Thing Beneath the Bed er full av fantastiske tegninger. Nate Taylor, som har illustrert boka, har gjort en fantastisk jobb. Tegningene har virkelig skapt liv til historien, og de gjør The Thing Beneath the Bed til en fantastisk historie. Jeg er virkelig imponert!

Sakte, men sikkert blir The Thing Beneath the Bed mer og mer twisted, kommer ikke på noe godt norsk ord, og syk. Historien går i en helt annen retning en det jeg hadde forventet meg, og jeg satt igjen i sjokk. Det eneste jeg kunne tenke var: Du er en syk, syk mann, Pat Rothfuss. Og det må du ta som et kompliment. Jeg aner ikke hvordan han har kommet opp med en slik syk historie, men jeg skjønner godt at han skriver at den ikke passer for barn...

The Thing Beneath the Bed overrasket meg med hvilken retning historien tok, men merkelig nok, likte jeg den godt. Jeg vil ikke anbefale den for barn, men ungdommer og voksne kan godt lese den. Jeg kommer i hvert fall til å lese mer om prinsessen og Mr. Wiffle. Nevnte jeg at utgaven min er signert?

Signert av Pat Rothfuss! Yay!

- Anna

Between Shades of Gray av Ruta Septys

Tittel: Between Shades of Gray
Forfatter: Ruta Septys
Format: E-bok
Sider: 338
Sjanger: Historisk Fiksjon
Omtale fra Goodreads:
It's 1941 and fifteen-year-old artist Lina Vilkas is on Stalin's extermination list. Deported to a prison camp in Siberia, Lina fights for her life, fearless, risking everything to save her family. It's a long and harrowing journey and it is only their incredible strength, love, and hope that pull Lina and her family through each day. But will love be enough to keep them alive?

Mine tanker:
Jeg kjøpte Between Shades of Gray på Kindelen min fordi jeg ikke fant den i butikken. Jeg fant kun den norske oversettelsen, En spire av håp. Jeg ville helst lese den på engelsk, så jeg fant ut at jeg måtte kjøpe e-boka hvis jeg ville ha den. Så jeg gjorde det, og leste den da vi var på ferie i Frankrike.

Boka omtaler en del av historien vår jeg ikke kunne noe om. Den handlet om Sovjetunionens deportering av mennesker fra Baltikum: Latvia, Litauen og Estland, og Finland. Dette er en del av historie som har blitt dysset ned, og det kom ikke fram noe særlig før etter Sovjetunionens fall i 1991. Jeg synes det var spennende og fælt å få et innblikk i hvordan det var. Selv om Linas historie er oppdiktet, forteller forfatteren, Ruta Septys, som selv har familie fra Litauen, at folk hadde lignende opplevelser.

Boka skifter mellom nåtid og fortid. Man får et innblikk i livet Lina og familien levde før. Slik kan man sammenligne det med det hun lever nå. Det er helt utrolig forskjellige liv, men sakte, men sikkert kan man se hint til det som kommer til å skje. Det er helt forferdelig, og det er grusomt at det ikke kom frem i lyset før 1991. Selv nå er det mange Russere som fornekter at det skjedde.

Lina er hovedpersonen. Hun har en lillebror, Jonas, som blir fanget sammen med henne og moren, Elena Vilkas. Faren, Kostas Vilkas, ble tatt før dem. Lina er veldig modig, og hun gjør alltid det hun mener er best for familien sin. Hun har veldig sterke meninger, spesielt om Stalin og Sovjet, og hun er ikke redd for å si det hun mener. Dette engster foreldrene hennes seg for. Bare Stalin ikke får høre dette, tenker de. Av og til er Lina litt dum. Spesielt oppfører hun seg dumt ovenfor Andrius. Hun skjønner ikke at han sliter like mye som henne. Hun oppførte seg også litt galt ovenfor Kretzsky, men det kan jeg forstå.

Between Shades of Gray forteller om en del av historien som virkelig viser menneskers grusomhet. Bare fordi de får vite at noen er mindre verdt enn dem, tror de at de kan behandle dem som de vil. Det var grusomt å lese om hvordan NKVD, senere KGB, behandlet menneskene de tvangsflyttet. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan være så grusomme? Det kan ligne litt på jødeforfølgelsen som Hitler drev, men Holocaust var verre. Likevel var det helt grusomt det som skjedde i Sovjet.

Språket i boka er utrolig vakkert til tider. Ruta Septys hadde noen nydelige passasjer! Jeg var målløs til tider, så flott var det. Jeg vil gjerne dele mitt favorittsitat med dere.

"A tiny sliver of gold appeared between shades of gray on the horizon. I stared at the amber band of sunlight, smiling. The sun had returned."

For Lina er tegning veldig viktig. Hun bruker tegning for å bearbeide det som skjer rundt henne. I tillegg blir tegning en viktig måte for henne å finne faren sin, som er blitt tatt til et annet sted. Munch er også veldig viktig for Lina. Hans måte å tegne på har inspirert henne, og av og til bruker hun Munch til å beskrive hvordan hun føler seg. Jeg synes det er interessant hvordan en hobby kan bety så utrolig mye for oss. Andre eksempler er An Abundance of Katherines hvor det er anagrammer som betydde mye for Colin, og i The Book Thief var bøker et gjennomgående tema for Liesel. 

Jeg synes det var spennende å se hvordan forskjellige personer reagerte på det de opplevde. Noen, som Lina, reagerte med raseri, andre med redsel, noen ga opp, mens andre var fulle av håp. Det er rart å se hvor forskjellige vi mennesker er. I tillegg ga det historien en ekstra dybde. 

Jeg likte Between Shades of Gray kjempegodt, og jeg tror at dette er en veldig viktig bok. Den er rørende og trist, og slutten passet helt perfekt. Jeg håper at så mange som mulig leser denne boka. Den inneholder et veldig viktig budskap som må nå ut til alle!

- Anna

Incarceron av Catherine Fisher

Tittel: Incarceron
Forfatter: Catherine Fisher
Serie: Incarceron #1
Sider: 458
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
INCARCERON

Imagine a prison so vast that it contains cells and corridors, forests, cities and seas. Imagine a prisoner with no memory, sure he came from Outside - though the prison has been sealed for centuries and only one man has ever escaped.

Imagine a girl in a manor house, in a society where time is forbidden, held in a 17th-century world run by computers, doomed to an arranged marriage, tangled in an assassination plot she dreads and desires.

One inside, one outside.
But both imprisoned.

Imagine Incarceron.

Mine tanker:
Det er utrolig lenge siden jeg kjøpte Incarceron. Jeg har bare ikke fått lest den før nå. Det har alltid vært andre bøker som har fristet mer, men nå tok jeg den med meg på ferie. Da måtte jeg lese den, og det var virkelig verdt det. Jeg likte Incarceron veldig godt; den var spennende, og jeg ville hele tiden vite mer.

Verdenen Catherine Fisher har skapt er en veldig interessant én. Her har man Incarceron. Et kjempestort fengsel som har vært stengt i flere århundrer. De som lever der må kjempe for å overleve; det er ikke et godt sted å bo. I tillegg forteller Catherine Fisher om Utsiden. På utsiden av fengselet har er tid forbudt. Alle lever i det syttende århundre, men hele verden er styrt av datamaskiner. Både på Insiden og på Utisden er folk fanget.

Hvert kapittel starter med et sitat fra en historie eller bok, som har noe med historien å gjøre. Jeg likte det veldig godt. Jeg fikk et innblikk i ting de refererte til i boka, og jeg fikk bakgrunnskunskaper jeg ellers ikke ville ha fått. Gøy!

Jeg likte ideen rundt the Sapiens, en gruppe mennesker som er spesielt smarte. De er vitenskapsmenn og lærere, og de er de eneste som ikke er like bundet av reglene om tid. Nøkkelen er også veldig kul. Jeg syntes det var spennende hvordan Claudia, jenta på Utsiden, og Finn, gutten i Incarceron, kan snakke sammen gjennom den. Det er utrolig stilig!

Jeg var ikke så veldig overrasket da jeg fikk vite hvem de tror Finn er. Jeg hadde gjettet det for lenge siden, men for meg gjorde det ikke noe. Ingenting ble bekreftet hundre prosent, så det kan hende at det ikke stemmer. Jeg lurer på om man får vite det i neste bok, Sapphique. Jeg håper det.

Da boka var slutt satt jeg igjen med en del spørsmål. Hva skjer med Attia og Keiro? Hvem er Sapphique? Hvem er egentlig the Warden? Hva skjer videre med Finn og Claudia? Jeg vil veldig gjerne vite det, så jeg kommer til å lese bok nummer to. Helt klart!

Boka var spennende og original, og jeg likte den godt. Det var litt for forutsigbar, men det var likevel en underholdende bok. Jeg anbefaler den! Den passer best for 10 - 15 åringer, men eldre kan også lese den :) I tillegg er den oversatt til norsk. Da heter den Incarceron: Fengselet.

- Anna

The Long Earth av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Tittel: The Long Earth
Forfatter: Terry Pratchett og Stephen Baxter
Serie: The Long Earth #1
Sider: 424
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
1916: The Western Front. Private Percy Blakeney wakes up. He is lying on fresh spring grass. He can hear birdsong, and the wind in the leaves in the trees. Where have the mud, blood and blasted landscape of No Man's Land gone?

2015: Madison, Wisconsin. Cop Monica Jansson is exploring the burned-out home of a reclusive - some say mad, others dangerous - scientist when she finds a curious gadget: a box containing some wiring, a three-way switch and a . . . potato. It is the prototype of an invention that will change the way Mankind views its world forever.

And that's an understatement if ever there was one . . . 

Mine tanker:
Jeg kjøpte denne boka bare fordi det var en Terry Pratchett-bok. Terry Pratchett skriver med humor og varme, og bøkene hans er ofte veldig surrealistiske. Jeg har tidligere lest Magiske Maurits og hans gløgge gnagere, en fantastisk bok alle burde lese; så utrolig morsom(!), tre av fire bøker om Petronella Pine og Magiens farge av Terry Pratchett. Alle likte jeg veldig godt, og jeg har tenkt å lese bøkene hans i Discworld-serien. Det er bare 39 bøker... Til nå har jeg lest fem.

Jeg hadde litt problemer med å komme inn i historien i The Long Earth. Det var mange karakterer, og det var litt forvirrende i starten. I tillegg hoppet historien mellom forskjellige personer, og det forvirret meg. Men det kan også ha hatt noe å si at jeg var egentlig litt syk da jeg begynte på boka. Jeg følte meg ikke bra, og jeg måtte legge boka vekk ganske ofte pga hodepiner. Det var synd, fordi historien ble veldig oppstykket i starten. Heldigvis kom jeg inn i historien etter hvert, og da var det en veldig bra bok.

Jeg har ikke lest noe av Stephen Baxter tidligere, men han er visst veldig kjent i Storbritannia. Han er visst en av de store science fiction-forfatterne som lever nå. Terry Pratchett, derimot, har jeg lest litt av, og jeg kunne kjenne igjen humoren hans i boka. Spesielt det med poteten er typisk Terry Pratchett. Han minner meg egentlig litt om Douglas Adams, som har skrevet The Hitchhiker's Guide to the Galaxy. Begge skriver like surrealistisk og morsomt.

Selve historien i The Long Earth er ikke spesielt spennende. Når man tenker over det, er det ikke stort som skjer, men det er the Long Earth som fascinerer meg. The Long Earth er en rekke parallelle jordkloder som menneskene plutselig får vite om. Noen trenger en spesiell maskin, en Stepper, for å reise mellom de parallelle jordklodene, mens andre er naturlige Steppere; de kan reise uten maskin. Etter hvert blir det mer av en historie, men det er ikke noe spesielt mål. De bare reiser videre.

Siden det ikke er historien som driver meg til å lese videre, må det være noe annet. I The Long Earth er det karakterene. Jeg likte godt å lese om de forskjellige karakterene, og det var gøy å se hvor de kom inn i bildet i forhold til hverandre. Spesielt godt likte jeg å lese om Joshua, han jeg regner som hovedpersonen i boka, Lobsang, en datamaskin/robot, og tidligere menneske, som Joshua reiser sammen med, Private Percy Blakeney og Sally, den gale vitenskapsmannens datter. Det var gøy å se hvordan de utviklet seg og forandret seg i løpet av boka. Det likte jeg veldig godt, og det fikk meg til å lese videre.

Slutten kom som en overraskelse for meg. Jeg kunne ikke forestille meg at det kom til å ende som det gjorde. Likevel likte jeg slutten veldig godt, og jeg fikk lyst til å lese mer. Det er to bøker til i serien, The Long War og The Long Mars. Jeg kommer garantert til å lese dem.

Jeg anbefaler boka hvis du liker Terry Pratchett eller Stephen Baxter, men også hvis du liker science fiction.

- Anna

Shroud of Sorrow av Tommy Donbavand

Tittel: Shroud of Sorrow
Forfatter: Tommy Donbavand
Serie: Doctor Who
Sider: 253
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
23 NOVEMBER, 1963

It is the day after John F. Kennedy's assassination and the faces of the dead are everywhere. PC Reg Cranfield sees his late father in the mists along Totters Lane. Reporter Mae Callon sees her grandmother in a coffee stain on her desk. FBI Special Agent Warren Skeet finds his long-dead partner staring back at him from raindrops on a window pane.

The faces begin to talk and scream and push through into our world as the alien Shroud begins to feast on the grief of a world in mourning. Can the Doctor dig deep enough into his own sorrow to save mankind?

A thrilling all-new adventure featuring the Doctor and Clara, as played by Matt Smith and Jenna-Louise Coleman in the spectacular hit series from BBC Television.

Mine tanker:
Shroud of Sorrow er, som dere kanskje har forstått, basert på BBCs tv-serie Doctor Who. Det er ikke den første boka som er skrevet om Doktoren, og det nok ikke den siste. Det har vært skrevet bøker om Doktoren og hans eventyr nesten helt siden serien startet i 1963. Denne boka handler om den ellevte Doktoren, som ble spilt av Matt Smith.

Det er dagen etter at president John F. Kennedy ble drept. Hele verden sørger. Samtidig begynner forskjellige personer å se ansikter overalt. Dette er ansiktene til kjente og kjære, avdøde personer. De ser foreldre, barn, søsken, besteforeldre eller bestevenner. Men er disse ansiktene dem de gir seg ut for å være? Og hvem eller hva er the Shroud? Kan Doktoren og Clara hjelpe menneskeheten?

Shroud of Sorrow er en typisk Doctor Who-historie. Den er både litt trist, morsom, interessant og surrealistisk. Jeg er vant til å se Doctor Who på TV, så for meg var det litt rart å lese det som en bok. Jeg vet det finnes haugevis av bøker og radioteater om Doctor Who, men jeg har ikke lest eller hørt noen før nå. Det var en ny opplevelse, og jeg likte det godt! Jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

Jeg synes Doktoren var genialt skrevet. Jeg kunne høre stemmen hans inne i hodet mitt, og karakteren var akkurat slik Matt Smith spilte han i serien. Clara, derimot, kjente jeg ikke helt igjen. Det er kanskje fordi hun har vært med i såpass få episoder. Det var kanskje litt vanskelig å skrive henne. I hvert fall fant ikke jeg henne spesielt realistisk i boka. Jeg synes hun klaget mye mer enn hun gjør i serien når Jenna-Louise Coleman spiller henne. 

Boka hadde en interessant historie, som ble hjulpet av en parallellhistorie. Jeg likte det godt, og det var interessant hvordan alt ble bundet sammen til slutt. Det var ingen løse tråder, og det var jeg veldig fornøyd med.

Dessverre synes jeg løsningen var litt for rar. Og det sier ganske mye siden Doctor Who vanligvis er veldig merkelig... Det ble litt for merkelig for meg, men av en eller annen snål grunn ga det mening. Det funket selv om det var litt for rart... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det...

Shroud of Sorrow var en underholdende bok, og jeg kommer garantert til å lese flere Doctor Who-bøker.

- Anna

An Abundance of Katherines av John Green

Sorry for få anmeldelser i det siste. Jeg har vært på ferie uten Internett, og har derfor ikke fått tid til å skrive noen anmeldelser. Nå kommer det til å komme mange fortløpende, så bær over med meg. Jeg har fått lest mange bøker på turen, og gleder meg til å dele dem med dere :)

Tittel: An Abundance of Katherines
Forfatter: John Green
Sider: 213
Sjanger: Contemporary, Realistisk Fiksjon, Romanse
Baksidetekst:
19 KATHERINE'S AND COUNTING...

When it comes to relationships, Colin Singleton's type is girls named Katherine. And when it comes to girls named Katherine, Colin is always getting dumped. Nineteen times, to be exact.

On a road trip miles away from home, this anagram-happy, washed-up child prodigy has ten thousand dollars in his pocket, a bloodthirsty feral hog on his trail, and an overweight Judge Judy-loving best friend riding shotgun - but no Katherines. Colin is on a mission to prove The Theorem of Underlying Katherine Predictability, which he hopes will predict the future of any relationship, avenge Dumpees everywhere, and finally win him the girl.

Mine tanker:
Jeg har lest bøker av John Green før. Tidligere har jeg lest The Fault in Our Stars (og sett filmen) og Paper Towns. Nå var det på tide å lese en John Green-bok til. Denne gangen ble det An Abundance of Katherines, og som de andre bøkene hans, imponerte den meg veldig. Jeg har virkelig begynt å like John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer til å lese alt han har skrevet. Det er virkelig verdt det!

An Abundance of Katherines handler om Colin Singleton. Han er et vidunderbarn; veldig smart, og han liker veldig godt å lage anagrammer av ord. I tillegg til dette dater han bare jenter som heter Katherine, og kun Katherine. Ikke Caty, Kathy, Catherine eller Katherin. Han vet ikke helt hvorfor, men slik er det. I begynnelsen av boka har nettopp Katherine nummer 19 eller K-19, som han kaller henne, dumpet ham. Derfor drar bestevennen hans, Hassan, han med ut på en road trip. Dette blir et interessant vendepunkt i livene deres.

Jeg likte godt både Colin og Hassan. Begge var morsomme og litt keitete til tider. Colin er et vidunderbarn, og har alltid visst at han er det. Han har for vane å fortelle masse unyttige fakta, og Hassan må fortelle ham at det ikke er interessant. Colin er litt sosialt klein og vet ikke helt hvordan han skal oppføre seg. Derfor er han veldig glad han har Hassan som kan fortelle ham hva som er interessant og ikke.

Hassan er Colins beste venn. Han er muslim og feit. I tillegg elsker han Juge Judy, tv-programmet. Han er morsom, og han er stor hjelp for Colin. Jeg likte veldig godt hvordan vennskapet mellom Hassan og Colin utfoldet seg, og jeg synes det virket som et sunt vennskap for dem begge; jeg tror de hadde veldig godt av det.

Ellers var boka full av gode, forfriskende karakterer, som alle hadde sine sider og sitt å bidra med. Spesielt godt likte jeg Lindsey, som de møtte underveis. Både Hassan og Colin hadde godt av å møte henne. Hun hjalp dem med å se hva som var viktig i livet. Og hva som ikke var det. I tillegg hadde hun selv godt av å møte Colin og Hassan. De hjalp henne å skjønne hva som betyr noe.

Boka er full av fotnoter. Det likte jeg veldig godt. De hadde mye å bidra med til historien og var både morsomme og lærerike. Det er et avbrekk fra tekst, og det funker utrolig bra! Jeg har tidligere lest bøker med fotnoter, f.eks. Jonathan Strouds Bartimeus-trilogi; en fantastisk serie! Fotnotene hadde en morsom tone, og de hjalp meg med å forstå historien bedre.

For Colin var fakta og anagrammer veldig viktig. Jeg synes det var morsomt at boka var full av unyttige fakta. Jeg har alltid synes det er morsomt med unyttige fakta, og i An Abundance of Katherines hjalp det meg å forstå Colin som person. I tillegg lager han anagrammer av alt mulig. Det var gøy å lese om hvordan han vred på ord og setninger og fikk det til å bety noe helt annet. For eksempel "yrs forever" gjorde han om til "sorry fever". Det var litt snålt, men morsomt.

Boka er veldig morsom, men også litt trist. Det vil si: en typisk John Green-bok. Og det er positivt. Jeg liker John Greens bøker veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese mer av ham. Jeg vil anbefale andre å lese An Abundance of Katherines. Den er morsom, med originale karakterer, men den er også veldig dyp, med underliggende meninger og alvorlige temaer.

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 blogger jeg leser

Hei,

Jeg leser mange blogger, og her vil jeg skrive om de ti jeg liker best. Det er de jeg gleder meg til kommer med nye innlegg. De jeg liker veldig godt å lese enten fordi de er morsomme, interessante eller rett og slett godt skrevet. Her kommer de:

1. Cheezyfeet Books
Cheezyfeet Books er bokbloggen til en britisk jente. Hun er kun et år eldre enn meg, og leser mange bøker som jeg kunne tenke meg å lese. Jeg liker godt måten hun skriver på, og hun er en stor inspirasjon for meg. Det er alltid gøy å lese hennes anmeldelser, og jeg har funnet mange nye bøker gjennom bloggen hennes. Bloggen hennes er virkelig verdt å sjekke ut hvis du liker samme type bøker som meg.

2. Comic Who
Comic Who er verdens søteste, lille tegneserie. Tegneserien er basert på Doctor Who-universet. Det er alltid gøy å lese de små, firerutes tegneseriene teamet bak Comic Who lager. Jeg er imponert over tegningene og de gode manusene, og gleder meg alltid til det kommer en ny stripe. Spesielt godt liker jeg stripene meg Simmy og baby Jana. Comic Who er verdt å sjekke ut hvis du liker Doctor Who.

3. Patrick Rothfuss - Blog
Patrick Rothfuss er forfatteren av The Kingkiller Chronicle. Det er vanlig at forfattere skriver blogger hvor de forteller om bøkene og mye mer. Pat Rothfuss' blogg liker jeg spesielt godt. Han skriver morsomt og bra, og forteller om mye annet. Det er alltid koselig å lese om sønnen hans Oot, som sier veldig mye rart. Jeg begynte å lese Pat Rothfuss' blogg etter at jeg leste bøkene hans og likte den med en gang. Den er verdt å sjekke ut hvis du har lest The Kingkiller Chronicle.

4. Tegnehanne
Tegnehanne er en tekst/tegneserie-blogg. Her forteller Hanne om hendelser fra livet hennes på en veldig humoristisk måte med morsomme tegninger til. Det er alltid gøy når Hanne legger ut nye innlegg, og jeg gleder meg til det kommer flere. Hun har en veldig god måte å fortelle på, og hun får meg alltid til å le. Tegnehanne er verdt å sjekke ut uansett.

5. This Is My Secret
This Is My Secret er forfatteren Kristin Cashores blogg. Hun skriver om veldig mye rart på en veldig lyrsik måte. Hun tar opp forskjellige temaer, og det virker ganske tilfeldig til tider. Likevel er bloggen hennes gøy å lese, og annerledes enn mye annet jeg leser. Hun skriver ikke så veldig mye om bøkene sine, men det gjør ikke noe. Det er alltid gøy å lese hennes synsing om forskjellige temaer. Dette er en blogg det er verdt å sjekke ut.

6. Myth & Mystery
Myth & Mystery er Rick Riordans forfatterblogg. Han er forfatteren av serier som Percy Jackson og Heroes of Olympus. Her forteller han om bøkene sine, om bokturneer; turer til forskjellige bokhandler og konvensjoner hvor han forteller om bøkene og svarer på spørsmål, og han anmelder bøker han leser. Jeg har fått mange nye bokanbefalinger på Rick Riordans blogg. Det er gøy å lese det han skriver. Det er verdt å sjekke ut Rick Riordans blogg hvis du liker bøkene hans.

7. Boknerdens Bokblogg
Bak Boknerdens Bokblogg er det en 19 år gammel jente som heter Elena. Hun anmelder og skriver om bøker. Jeg har ikke fulgt henne så veldig lenge, men jeg liker godt det jeg har lest til nå. Hun skriver godt, og leser mange av de samme bøkene som meg. Det er interessant å lese det hun skriver, og jeg liker det godt. Dette er en bokblogg det er verdt å sjekke ut.

8. Den har jeg lest
Den har jeg lest er også en bokblogg. Forfatteren bak denne bloggen er 30 år og heter Linn. Hun er veldig flink til å skrive, og anmeldelsene hennes er veldig interessante. Bøkene hun leser er av og til litt for voksne for meg, men det er alltid gøy å lese om bøker. Kanskje finner jeg noen jeg kan lese når jeg blir eldre? Det er verdt å ta en titt på Linns blogg.

9. Bokhylla
Bokhylla blir skrevet av en venn av broren min. Han har interessante anmeldelser, og jeg synes det er spennende å se hva han synes om bøker jeg har lest. Vi leser mange av de samme bøkene og diskuterer gjerne. Det er alltid gøy å se hva andre synes om bøker, og det kommer frem mange gode synspunkter på bloggen til Jesper, som han heter. Det er verdt å sjekke ut bloggen hans hvis du liker min.

10. The Hobbit: The Official Movie Blog
Som tittelen sier er dette den offisielle Hobbiten-bloggen. Her forteller produsentene av filmene om filmene, legger ut nyheter og små videoklipp. Det er gøy å følge med på det de legger ut, og jeg liker bloggen godt. Hvis du er liker Hobbiten-filmene, er dette en blogg det er verdt å sjekker ut.

Leser du blogger?
I så fall, er det noen du anbefaler?

- Anna

Ild av Angie Sage

Tittel: Ild
Originaltittel: Fyre (Engelsk)
Forfatter: Angie Sage
Oversetter: Carina Westberg
Serie: Septimus Heap #7
Sider: 497
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Nå som Septimus, Jenna og Bille er blitt fjorten år gamle, spiller de alle en viktigere rolle i den magiske verdenen de lever i. Bille er blitt kryptoskriftspesialist ved manuskriptoriet, og Jenna skal snart krones til dronning, mens Septimus fortsatt strever med å bekjempe restene av mørkefeltet, som vil bestå til kreftene i ringen med dobbeltansikt blir tilintetgjort. For at det skal kunne skje, må den eldgamle alkymistilden atter tennes - et oppdrag som fører Septimus helt tilbake til magiens og kurkunstens opprinnelse. Både evnene hans og lojaliteten ovenfor ypperstemagikeren Martha Overgård og alkymisten Marcellus Pyk blir satt på prøve. I løpet av denne ferden, som sammenfatter hele serien om Septimus Heap, finner Septimus ut stadig mer om hvem han egentlig er, samtidig som hans magiske krefter og evner øker. I Septimus Heap, bok 7: Ild får vi et gjensyn med hver eneste figur fra hele serien, og vi finner igjen mange av de magiske stedene fra foregående bøker. Ild er skrevet med Angie Sages umiskjennelige varme og humor og er en storslagen finale, en hyllest til den aller største magien som finnes: Når den indre ilden blir tent, og tiden er inne, er alt mulig.

Mine tanker:
Da har jeg lest siste bok i serien om Septimus Heap. Det er litt trist. Jeg kommer til å savne verdenen og karakterene. I løpet av syv bøker har Angie Sage fortalt historien om magikeren Septimus Heap. Det har vært en fantastisk reise, og jeg kommer helt klart til å lese mer av Angie. Heldigvis skriver hun en ny serie fra Septimus' verden: TodHunter Moon skal trilogien hete. Jeg gleder meg veldig!

Jeg har virkelig savnet Angies karakterer. Det var gøy å lese om dem igjen. Se hvordan det gikk med Septimus, Bille, Jenna, Simon og Lisa, osv... Det var hyggelig å se at Simon var blitt tatt inn i varmen igjen. Det har jeg ventet lenge på. Siden jeg liker karakterene så godt, likte jeg godt at Angie har en Dette skjedde med dem-del på slutten. Det har hun hatt i alle bøkene, og jeg har alltid likt det. Jeg synes det gir meg mer innsikt i hva som skjer videre med karakterene. Det er alltid gøy.

I Ild fikk jeg mange svar på spørsmål jeg hadde lurt på. For eksempel om ringen med dobbeltansikt. Endelig fikk jeg forklaring på hvordan den ble laget. Det var interessant å lese.

I boka er det mange "magiord". Jeg liker godt at de er uthevet. Det gir en forklaring på hva som er magisk og hva som ikke er det. Det gjør boka lettere å lese, og så får jeg en bedre innsikt i historien. Det er i hvert fall slik jeg føler det. Det er et virkemiddel jeg har likt helt fra jeg begynte på første boka.

Hvert kapittel blir innledet med en tegning av Mark Zug. De er utrolig vakre! Jeg har alltid likt dem kjempegodt, og de har hjulpet meg med å skape et bilde av karakterene. Det har hendt at jeg har sittet og bladd gjennom boka for å se på bildene. Her kommer et bilde av Septimus. Det er i farger, men bildene i boka er i svart-hvitt.

Historien i Ild var spennende, og jeg ble drevet fremover. Jeg snudde side etter side; kunne ikke stoppe. Jeg ville så gjerne vite hvordan det endte. Jeg synes det var en fin slutt til en av mine favorittserier. Det var litt trist da det ikke var flere sider igjen. Jeg satt igjen med en tom følelese inni meg. Det var slutt. Ikke mer Septimus Heap. Uff... Men jeg gleder meg til Angie Sages neste trilogi, TodHunter Moon. 

Jeg anbefaler virkelig Septimus Heap-serien til folk som liker fantasy og magi. 

- Anna