Indias datter av Shilpi Somaya Gowda

Tittel: Indias datter
Originaltittel: Secret Daughter (engelsk)
Forfatter: Shilpi Somaya Gowda
Oversetter: Sidsel Mellbye
Sider: 365
Sjanger: Kulturell Fiksjon, Realistisk Fiksjon
Baksidetekst:
Jentebarn har ingen verdi på landsbygda i India, så når Kavita føder en datter, dreper ektemannen Jasu den nyfødte. Noen år senere føder Kavita nok en datter, og trygler sin mann om å få tilbringe én natt sammen med barnet. Den natten bringer hun datteren i sikkerhet på et barnehjem.

I USA vokser Asha opp hos trygge og kjærlige adoptivforeldre. Likevel trekkes hun mot sitt fedreland, og reiser til India for å finne sin bakgrunn. Historien strekker seg over 20 år, og fortelles av de to mødrene og datteren de deler.

Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak.

Mine tanker:
Jeg fikk Indias datter til jul av Amanda. Jeg gledet meg til å lese den, og begynte å lese den nå i februar. Jeg visste ikke helt hva det var jeg la meg ut på, men likevel tenkte jeg det kom til å bli bra. Og det gjorde det. Likevel var det noen ting jeg ikke synes var så veldig bra med boka. For meg var dette en middels bok, men ikke misforstå. Jeg likte den godt.

Jeg likte veldig godt at man fikk historien fra flere synsvinkler. Som oftest var det fra Somer, Kavita eller Ashas synsvinkel. Somer er adoptivmoren til Asha, og Kavita er hennes biologiske mor. Av og til fikk man historien fra Krishnans, Ashas adoptivfar, Jasus, hennes biologiske far, og bestemoren til Ashas synsvinkler, men det var ikke så ofte. Jeg likte dette veldig godt, fordi man ble dratt inn i to helt ulike verdener, India og USA, og man kunne tydelig se forskjellene. Det var til tider litt skremmende å se. Våre "third world problems" virket så små og tåpelige i forhold til Kavita, som bor i India, sine.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om måten boka er skrevet på. Jeg greide dessverre ikke å leve meg så godt inn i boka, og jeg tror det kan ha noe med hvordan den er skrevet på. Det var til tider litt kunstig, og dialogene virket ikke realistiske. Dette trekker ned for meg. Bøker som dette, som viser forskjellige kulturer, er det viktig å kunne leve seg inn i. Da blir alt så mye sterkere. Nå endte det med at jeg ikke reagerte så mye over de grusomme tingene som skjedde i boka, og jeg pleier å leve meg lett inn i bøker.

I tillegg var ikke oversettelsen det beste jeg har sett. Det var noen skrivefeil her og der, og setninger som hørtes rare ut var det også. Jeg er generelt ikke så glad i norske oversettelser, men finner av og til noen som er veldig gode. Dette var dessverre ikke en av dem...

Én ting jeg likte veldig godt var å lese om den indiske kulturen. Det er en kultur jeg ikke vet så mye om, og det var spennende å lære mer om den. Jeg ble sjokket over ting som er godtatt, og andre ting som virket helt naturlig for meg, er ikke vanlig der. Dette var så rart for meg. Jeg synes det er veldig spennende med andre lands kulturer, så jeg kommer nok til å lese flere slike bøker.

Jeg likte boka bedre mot slutten. Det skjer mer, og jeg begynner å få mer sansen for karakterene. Slutten var egentlig ganske rørende, og hadde hele boka vært som slutten, hadde den vært veldig god.

Alt i alt likte jeg Indias datter godt, men det var noen ting jeg ikke likte så godt. Hvis du er interessert i denne typen bøker, vil jeg anbefale den.

- Anna