The Returned av Seth Patrick

Tittel: The Returned
Forfatter: Seth Patrick
Sider: 468
Sjanger: Paranormal
Baksidetekst: 
WHAT HAPPENS WHEN YOUR PRAYERS ARE ANSWERED?

A young girl, Camille, wakes cold and alone on the side of a mountain with no memory of how she got there - and no idea that she died four years ago. When she arrives back home, her family are both thrilled and terrified. How can such a miracle be real?

Troubled and confused, Simon returns to town to find his fiancée engaged to another man. Jealous and angry, he cannot forgive her for moving on with her life.

Victor, an enigmatic boy who refuses to speak, is possessed by a strange intensity that gives no clues to his intentions. He's lost. Equally lost is the emotionally vulnerable Julie to whom Victor gives a reason for living. 

And tormented Serge is driven by a hunger so overpowering that not even death can keep him from his desires...

A powerful, moving and gripping novel based on the original screenplay of The Returned

Mine tanker:
Jeg kom over The Returned på flyplassen i Amsterdam. For noen år siden så jeg serien boka er basert på, den franske serien Les Revenants (Gjengangerne på norsk), og jeg elsket den. Jeg var litt skeptisk da jeg så at boka var basert på serien, og ikke motsatt, som er vanligst. Likevel kjøpte jeg den, og det er jeg så glad for at jeg gjorde.

The Returned er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Den klarte å gjenskape den samme atmosfæren som serien hadde, og det var en av grunnene til at jeg elsket serien. Den helt spesielle, skremmende stemningen som hele tiden lå under overflaten. Denne stemningen skilte serien fra andre serier jeg ser, og det gjorde den spesiell. Jeg er så glad for at Seth Patrick greide å gjenskape denne stemningen.

Når man tenker på mennesker som har stått opp fra de døde, tenker vi ofte i retninger av The Walking Dead, rabiate monstre som ikke tenker på annet enn å drepe. I The Returned er det ikke slik. Her kommer de tilbake uten å vite at de har vært døde. For Camille og Léna, som var tvillinger, er dette spesielt urovekkende. Tenk å komme hjem og finne ut at tvillingen din plutselig er fire år eldre enn deg. Det hadde vært grusomt.

Det er så mange triste skjebner i The Returned. Alle har opplevd traumatiserende opplevelser, og det blir ikke bedre når de døde begynner å komme tilbake. Uro og redsel senker seg over den lille byen i Alpene. Ingen vet hva som skjer. Demningen tømmes sakte for vann, de finner over 30 døde dyr i dammen, strømmen slutter å virke. Her er det mange spørsmål, og få som kan svare dem. Hva er det som skjer?

Karakterene er genialt skrevet. Alle er skremmende levende, og ingen er perfekte. Jeg likte godt at man får mer innblikk i tankene deres enn man gjør i TV-serien. Det fikk meg til å forstå dem bedre, og jeg så på noen av dem på en ny måte. Det var mye som lå skult i serien, men her kommer det frem, og jeg føler at jeg har kommet mye nærmere karakterene. De har blitt mye mer levende for meg.

Sesong to av TV-serien kommer i løpet av året, og jeg kan nesten ikke vente. Det er så lenge siden de sendte sesong én på TV i Norge, og det er en del ubesvarte spørsmål på slutten. Jeg håper virkelig vi får mange svar i neste sesong.

The Returned er den beste boka jeg har lest i år, og hvis du ikke har lest den eller sett serien anbefaler jeg det utrolig mye!! Boka er annerledes enn mye jeg har lest, og følelsen jeg fikk av boka vil sitte i meg en god stund. Det er jeg sikker på.

- Anna

Indias datter av Shilpi Somaya Gowda

Tittel: Indias datter
Originaltittel: Secret Daughter (engelsk)
Forfatter: Shilpi Somaya Gowda
Oversetter: Sidsel Mellbye
Sider: 365
Sjanger: Kulturell Fiksjon, Realistisk Fiksjon
Baksidetekst:
Jentebarn har ingen verdi på landsbygda i India, så når Kavita føder en datter, dreper ektemannen Jasu den nyfødte. Noen år senere føder Kavita nok en datter, og trygler sin mann om å få tilbringe én natt sammen med barnet. Den natten bringer hun datteren i sikkerhet på et barnehjem.

I USA vokser Asha opp hos trygge og kjærlige adoptivforeldre. Likevel trekkes hun mot sitt fedreland, og reiser til India for å finne sin bakgrunn. Historien strekker seg over 20 år, og fortelles av de to mødrene og datteren de deler.

Dette er en emosjonell og eksotisk fortelling som tar deg tett på Indias kultur, mennesker, lukter og smak.

Mine tanker:
Jeg fikk Indias datter til jul av Amanda. Jeg gledet meg til å lese den, og begynte å lese den nå i februar. Jeg visste ikke helt hva det var jeg la meg ut på, men likevel tenkte jeg det kom til å bli bra. Og det gjorde det. Likevel var det noen ting jeg ikke synes var så veldig bra med boka. For meg var dette en middels bok, men ikke misforstå. Jeg likte den godt.

Jeg likte veldig godt at man fikk historien fra flere synsvinkler. Som oftest var det fra Somer, Kavita eller Ashas synsvinkel. Somer er adoptivmoren til Asha, og Kavita er hennes biologiske mor. Av og til fikk man historien fra Krishnans, Ashas adoptivfar, Jasus, hennes biologiske far, og bestemoren til Ashas synsvinkler, men det var ikke så ofte. Jeg likte dette veldig godt, fordi man ble dratt inn i to helt ulike verdener, India og USA, og man kunne tydelig se forskjellene. Det var til tider litt skremmende å se. Våre "third world problems" virket så små og tåpelige i forhold til Kavita, som bor i India, sine.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om måten boka er skrevet på. Jeg greide dessverre ikke å leve meg så godt inn i boka, og jeg tror det kan ha noe med hvordan den er skrevet på. Det var til tider litt kunstig, og dialogene virket ikke realistiske. Dette trekker ned for meg. Bøker som dette, som viser forskjellige kulturer, er det viktig å kunne leve seg inn i. Da blir alt så mye sterkere. Nå endte det med at jeg ikke reagerte så mye over de grusomme tingene som skjedde i boka, og jeg pleier å leve meg lett inn i bøker.

I tillegg var ikke oversettelsen det beste jeg har sett. Det var noen skrivefeil her og der, og setninger som hørtes rare ut var det også. Jeg er generelt ikke så glad i norske oversettelser, men finner av og til noen som er veldig gode. Dette var dessverre ikke en av dem...

Én ting jeg likte veldig godt var å lese om den indiske kulturen. Det er en kultur jeg ikke vet så mye om, og det var spennende å lære mer om den. Jeg ble sjokket over ting som er godtatt, og andre ting som virket helt naturlig for meg, er ikke vanlig der. Dette var så rart for meg. Jeg synes det er veldig spennende med andre lands kulturer, så jeg kommer nok til å lese flere slike bøker.

Jeg likte boka bedre mot slutten. Det skjer mer, og jeg begynner å få mer sansen for karakterene. Slutten var egentlig ganske rørende, og hadde hele boka vært som slutten, hadde den vært veldig god.

Alt i alt likte jeg Indias datter godt, men det var noen ting jeg ikke likte så godt. Hvis du er interessert i denne typen bøker, vil jeg anbefale den.

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 sanger som får meg til å smile

Da var det den dagen igjen. Den tiende i den andre måneden. Dagene går så fort for tiden. Det er under to uker til vinterferie. Jeg mener... hvor ble tiden av? Det er ikke lenge siden jeg begynte på videregående, og nå har jeg valgt fag for andreklasse. Hvorfor går det så fort? Tiden forsvinner for meg, og jeg får ikke tid til å gjøre alt jeg har lyst til. Men nok om det. Nå er det tid for min topp 10 liste om sanger som får meg til å smile. Jeg vil bare innrømme før jeg starter at denne lista kommer til å være litt rar. Det er ikke helt typiske gladsanger som får meg til å smile...

1. Snow (Hey Oh) av Red Hot Chili Peppers
Min topp 1 sang som får meg til å smile er Snow (Hey Oh) av Red Hot Chili Peppers. Jeg har lenge hørt på Snow (Hey Oh), og jeg vet ikke hva det er med den, men jeg blir alltid i godt humør av å høre på den. Det er noe med gitaren og melodien og rett og slett alt med denne sangen som får meg til å smile. Haha, jeg kan ikke forklare det noe bedre... Men det er sånn jeg føler det. Kanskje du skjønner hva jeg mener hvis du hører på sangen selv? Jeg vet ikke, men denne sangen har i hvert fall alltid gjort meg glad.



2. Castaway av Green Day
Det er ikke så lenge siden jeg hørte Castaway for første gang, og jeg likte den kjempegodt med en gang. Det er noe med melodien som gjør meg glad av å høre på den, og jeg får veldig lyst til å synge med. Selv på bussen, men jeg gjør det ikke, da. Det ville vært litt flaut... Men som med Snow (Hey Oh) blir jeg i veldig godt humør av Castaway. Jeg blir generelt veldig glad av hele Warning-albumet til Green Day, CD'en Castaway er på.



3. Pompeii av Bastille
Jeg ble veldig glad i Bastille etter at jeg så dem på Hove i fjor sommer. Jeg hadde hørt noen av sangene deres fra før av, og det var Pompeii som jeg hørte først. Denne sangen bringer tilbake veldig mange gode minner, og da spesielt fra konserten på Hove. Derfor blir jeg veldig glad av å høre på den. I tillegg er den utrolig fin, og Dans stemme er fantastisk.



4. I'm Yours av Jason Mraz
En sang fra barndommen min. Jeg har hørt på I'm Yours så lenge jeg kan huske. Vel, kanskje ikke så lenge, men du skjønner tegninga... Melodien på denne sangen får meg alltid i godt humør, og jeg liker den veldig godt. Jeg er vanligvis ikke så glad i denne typen musikk, men I'm Yours er spesiell for meg.



5. A Useful Striker av Murray Gold
En av de fineste melodiene fra Doctor Who er A Useful Striker. Det er mye fantastisk musikk til denne TV-serien, og jeg er så imponert over det Murray Gold har fått til. Denne melodien er en av  de mer lystige, de er ofte ganske triste, og den minner meg om temaet fra Pirates of the Caribbean. Hva synes du? Jeg blir i hvert fall i godt humør av å høre melodien.



6. Barlights av Fun.
Barlights er en av de fineste Fun.-sangene, og den gjør meg veldig glad av å høre på den. Dette er kanskje ikke en typisk gladsang, men hvor mange av de andre jeg har nevnt er det? Jeg er ikke så utrolig glad i gladsanger. Som oftest blir jeg bare irritert av dem. Som Happy av Pharrell Williams. Det er om mulig den mest irriterende sangen i hele verden. Barlights derimot, liker jeg utrolig godt, og den fortjener en plass på denne lista.



7. Ha Ha You're Dead av Green Day
Jeg er fullt klar over at tittelen på denne sangen ikke er veldig glad. Haha, vel, sangen har en veldig lystig melodi, noe som er litt rart med tanke på at den heter Ha Ha You're Dead... Den er fra et av de tidligste albumene til Green Day, Shenanigangs, og hele det albumet er litt rart. Men jeg liker det.



8. Uprising av Muse
Uprising var mitt første møte med Muse. Jeg blir ofte veldig glad i den første sangen til band jeg begynner å høre på. Fra Muse var det Uprising for meg. Derfor blir jeg veldig glad hver gang jeg hører denne sangen. Det er minner som kommer tilbake, og så tenker jeg på Helene, som elsker Muse, hver gang jeg hører en Muse-sang.



9. Take Me To Church av Hozier
Take Me To Church var den første Hozier-sangen jeg hørte. Den dukket hele tiden opp i reklamer på Spotify. Til slutt valgte jeg å sjekke ut Hozier, og jeg ble fort veldig glad i sangene hans. Derfor hører Take Me To Church med på denne lista. Jeg begynner å smile av den, og så godt som alltid synger jeg med på refrengene. De er bare så utrolig fengende...



PS! Jeg må muligens revurdere om den passer på denne lista etter at jeg så musikkvideoen...

10. Mr Brightside av The Killers
Selvfølgelig måtte Mr Brightside være med på denne lista. Dette var min først favorittsang noen gang. Synne introduserte meg til The Killers med denne sangen, og jeg falt pladask for den. Så mange gode minner. For eksempel startet The Killers med denne sangen da jeg var på konsert med dem i Oslo for noen år siden. Jeg kan ikke noe annet enn å trekke på smilebåndet når denne kommer på. Fantastisk sang.



Har du noen sanger som får deg til å smile?
I så fall, hvilke?
Har du hørt noen av sangene på lista mi?

- Anna

I Shall Wear Midnight av Terry Pratchett

Tittel: I Shall Wear Midnight
Forfatter: Terry Pratchett
Serie: Tiffany Aching #4, Discworld #38
Sider: 414
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
A MAN WITH NO EYES. NO EYES AT ALL. TWO TUNNELS IN HIS HEAD...

Somewhere - some time - there's a tangled ball of evil and spite, of hatred and malice, that has woken up.

And it's waking up all the old stories too - stories about evil old witches...

THE FOURTH BOOK IN THE TIFFANY ACHING SEQUENCE

Mine tanker:
Jeg har savnet Terry Pratchetts Discworld, eller Skiveverdenen på norsk. Det er et fantastisk univers han har skapt, og I Shall Wear Midnight er bok 38 fra denne verdenen. Det er altfor lenge siden jeg leste de tre andre bøkene om Tiffany Aching, men jeg er glad jeg leste den siste likevel. Selv om ting var litt forvirrende, var det verdt det.

Discworld-serien er ikke en sammenhengende serie, som vanlige serier. Her er det mange bøker fra samme verden, men ikke om de samme karakterene. Noen av dem dukker kanskje opp i flere bøker, men det er mange forskjellige hovedpersoner. Derfor finnes det noen små serier innenfor Discworld-serien. Bøkene om Tiffany Aching (eller Petronella Pine som hun heter på norsk) er en egen liten serie. Gir dette mening for dere? Bare spør hvis det er noe dere lurer på.

Jeg har tidligere lest fem Discworld-bøker. Magiens farge (The Colour of Magic), om Rensvind - en trollmann, Magiske Maurits og hans gløgge gnagere (The Amazing Maurice and His Educated Rodents - fantastisk bok!), om en snakkende katt, Maurits, og en gjeng snakkende rotter, Skrellingene (The Wee Free Men), første bok om Tiffany Aching, En hatt full av himmel (A Hat Full of Sky), bok to om Tiffany og Vintersmeden (Wintersmith), siste bok om Tiffany. Til nå har jeg elsket Discworld-bøkene, og I Shall Wear Midnight er ikke noe unntak.

Jeg elsket hvordan det ble referert til de andre Discworld-bøker i boka. Rottene og Det usynlige universitet fra Magiske Maurits blir for eksempel nevnt, og Tiffany reiser til Ankh-Morpok, byen Rensvind bor i. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg synes slikt er gøy. I hvert fall når jeg tar referansene. Det var sikkert flere jeg ikke tok siden jeg ikke har lest alle bøkene, men sånn kan det gå. Haha...

I Shall Wear Midnight er så utrolig søt og morsom. Hele Discworld-serien til Terry Pratchett er humoristisk, og bøkene om Tiffany Aching er ikke unntak. Jeg lo allerede høyt på første side, og jeg er glad jeg ikke leste boka i offentlighet. Det ville blitt litt flaut...

Dessverre tok det litt lang tid å lese boka. Det kan ha noe med det at jeg var i Nederland én uke med klassen min. Selv om jeg var syk en dag, fikk jeg ikke lest noe som helst på turen. Ikke én eneste side. Det er litt trist egentlig... Men sånn går det når man er på tur.

I begynnelsen av hvert kapittel er det en liten tegning. De er veldig søte, og passer godt. Jeg likte dem veldig godt. Haha, jeg liker små bilder i bøker...

Alt i alt likte jeg I Shall Wear Midnight veldig godt. Det var bare litt synd at det var så lenge siden jeg leste de andre bøkene om Tiffany Aching, 4-6 år siden tror jeg... Eh... Jaja, nå har jeg i hvert fall lest den, og jeg likte den kjempegodt. Jeg anbefaler.

- Anna