The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Tittel: The Wise Man's Fear
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle #2
Sider: 1347
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
My name is Kvothe. You may have heard of me.

The man was lost. The myth remained. Kvothe - the dragon-slayer, the renowned swordsman, the most feared, famed and notorious wizard the world has ever seen - vanished without warning and without trace. And even now, when he has been found, when darkness is rising in the corners of the world, he will not return.

But his story lives on and, for the first time, Kvothe is going to tell it...

Mine tanker:
Aller først vil jeg nevne noe jeg glemte å nevne i anmeldelsen av The Name of the Wind. Den er oversatt til norsk. På norsk heter den Vindens navn, surprise, surprise(!). Hvis du ikke er så vandt til å lese engelsk, er det verdt å sjekke ut den norske oversettelsen! The Wise Man's Fear er enda ikke oversatt. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe om det...

Hjelp(!) denne boka er laaaang... Over 1300 sider er veldig mye, men utrolig nok brukte jeg ikke mer enn 12 dager på boka. Det ble litt for mye av det gode, og Patrick Rothfuss kunne godt kuttet ned noen hundre sider. Spesielt kunne han kuttet i delen om Kvothes tid hos Felurian. Akkurat den delen var til tider litt kjedelig og litt pinlig. Jeg kunne godt vært foruten noen sider der... Ellers er jeg veldig fornøyd med resten av boka; jeg liker denne bedre enn den første.

Det var lettere å komme seg inn i The Wise Man's Fear. Det har med at jeg allerede var kjent med verdenen og karakterene. Derfor kunne boka starte med handling i stedet for forklaringer om hvem, hva og hvor. Det er en av grunnene til at det er mye mer som skjer The Wise Man's Fear enn The Name of the Wind, men det kan også han noe med at den er omtrent dobbelt så lang. I tillegg er The Wise Man's Fear skikkelig morsom til tider!

Det er gøy å lese om hvordan Kvothe utvikler seg. Forfatteren har virkelig greid å skape en karakter med dybde og en interessant utvikling. Som alle vanlige mennesker har Kvothe sine gode og vonde sider. Det er ikke alle sidene med ham jeg liker like godt, men kan du nevne én person du liker alle sidene til? Mest sannsynlig kjenner du ikke alle sidene til folk du kjenner. Derfor kan det virke litt voldsomt i bøker når man får lese om alle sidene til en karakter. Ikke bare de sidene som karakteren viser utad. Kvothe har som alle andre sider som ikke er like pene, og jeg må innrømmet at jeg likte han bedre før han hadde vært hos Felurian. Hun satt noen snåle tanker i hodet på ham...

Bikarakterene har det vært en fryd å lese om. Spesielt Mester Elodin. Han er en lærer ved Universitetet og lærer Kvothe om "navnsetting" - jeg har ikke peiling hva det heter på norsk, men det heter "naming" på engelsk. Elodin er utrolig morsom. Hahahaha! Det må ha vært veldig morsomt å skrive om ham. Det er i hvert fall veldig morsomt å lese om ham. Han er snål han. Elodin er en av mine favorittkarakterer. Helt klart!

Jeg har også blitt veldig glad i Wilem og Simmon. De virker som de beste vennene noen kan ha. Wilem er stille og alvorlig, men stiller opp uansett hva, og Simmon er glad og lystig; en skikkelig gledesspreder. Jeg har sakte, men sikkert blitt veldig glad i dem. De er så skjønne. Spesielt Simmon...

Underveis møter Kvothe på Dedan, Hespe og Marten. Dedan og Hespe var veldig irriterende. De var brautende og trodde at de visste alt best. Spesielt Dedan. Marten, derimot, likte jeg veldig godt. Han minnet meg om Silk i David Eddings The Belgariad, en av mine favorittkarakterer noen sinne.

Jeg likte veldig godt delene med Kvothe og Tempi, leiesoldaten fra Ademre. Det er litt flaut, men jeg leste hele boka uten å vite at mercenary betyr leiesoldat... Eheh... Jeg slo det opp nå nettopp, og da ga alt mening. Jeg synes det var gøy å lese om at Kvothe lærte om Adem-folket, deres språk, Ketaen og håndspråket. Det var spennende og interessant, og jeg synes de delene var noen av dem jeg likte best. Derfor likte jeg godt delen hvor Kvothe var i Ademre. Det var utrolig store kulturforskjeller mellom Ademre og resten av verden. Det var rart å se. Spesielt tankene deres om musikk. Wow, noe så merkelig!

Av en eller annen snål grunn så jeg for meg folket i Ademre som kinesere; landsbyene deres, klesstilen og det at de drev med en type martial arts. Det gir egentlig ikke noe mening... En annen ting som var interessant med Adem-folket var at de var så utrolig smarte og filosofiske. Mange av tankene og ideene deres var utrolige. Hvis alle kunne leve etter dem, vil verden vært et mye bedre sted. Men når det gjaldt andre ting var de utrolig dumme. De trodde for eksempel at menn ikke har noe å gjøre med det å få barn. Det er jo helt på trynet...

Kvothe har noen spennende tanker om sinnet sitt. Hjernen. Det minnet meg om Sherlock Holmes i BBC-serien Sherlock. Jeg synes det var gøy å se slike likheter; jeg liker Sherlock veldig godt. Det er alltid spennende når jeg kan se slike likheter mellom bøker, filmer eller tv-serier. Jeg synes i hvert fall slikt er morsomt.

Alt i alt likte jeg The Wise Man's Fear veldig godt, og jeg håper at den blir oversatt til norsk. Da kan alle, og ikke bare dem som leser engelsk, få lese den. Det eneste dumme er at den er litt vel lang...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Name of the Wind - bok 1

- Anna

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss

Tittel: The Name of the Wind
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle #1
Sider: 662
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
"I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with the Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

My name is Kvothe. You may have heard of me."

Mine tanker:
Jeg har hatt The Name of the Wind stående i hylla mi lenge. Helt siden bursdagen min. Det er snart ett år siden. Hvorfor har jeg ikke plukket den opp før nå? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger etter at jeg begynte på boka. Det viste seg fort at jeg har savnet denne typen fantasybøker. Historien er satt i en oppdiktet verden, litt som Ringenes herre. Jeg har lest veldig mye urban fantasy; fantasy satt i vår verden, i det siste, og jeg har virkelig savnet god, gammeldags fantasy fra en annen verden. Jeg har savnet de rare navnene, de andre landene, de små kartene i begynnelsen av bøkene... Lettere sagt: alt! The Name of the Wind har virkelig innfridd mine forhåpninger om slike bøker. Det siste jeg leste av denne typen bøker var David Eddings' The Belgariad; en utrolig god bokserie, så The Name of the Wind hadde mye å leve opp til. Og det greide den.

Jeg likte veldig godt måten boka starter på. Den starter med å fortelle om vertshuseieren Kote. Han viser seg fort å være Kvothe; en mann dekket av mysterier og myter. Noen tror han bare er et eventyr. Alt det han har gjort. Mye viser seg fort å være rykter som har blitt større og større for hver gang noen har fortalt dem, men essensen av dem er fortsatt der. Det er denne historien vi får høre. Kvothe begynner å fortelle sin historie til en omreisende mann som samler på historier, the Chronicler. The Name of the Wind handler om Kvothes ungdomsår og hans tid på Universitetet. Resten av historien blir fordelt utover to bøker. The Wise Man's Fear og Doors of Stone. Den siste kommer ut i 2015.

Jeg ble fort veldig glad i måten historien blir formidlet. Kvothe forteller i jeg-form, men av og til er det små avbrekk i tredjeperson-forteller hvor man får vite hvordan Chronicler og Bast, Kvothes elev, reagerer på det han forteller. Jeg liker disse avbrekkene veldig godt siden jeg likte å få vite hva Chronicler og Bast, spesielt Bast, synes om historien de får høre. Historien er tragisk, morsom, spennende og uventet. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det går videre i neste bok, The Wise Man's Fear.

Det var vanskelig å ikke bli glad i Kvothe. Han er så kompleks og annerledes fra andre bokkarakterer jeg har lest om før. Jeg ble trist på hans vegne; historien hans er til tider utrolig trist, andre ganger ble jeg glad på hans vegne, han har også gjort meg flau; han gjør av og til dumme ting, og jeg har blitt nervøs på hans vegne. Det er utrolig hvor mye følelser jeg har ovenfor en litterær karakter...

Til tider er han kjempesmart, og det blir nesten litt voldsomt. Han lærer ting mye fortere enn andre, og er både flink teoretisk og praktisk. Mens andre ganger er han utrolig dum. Jeg kan ikke fatte at en som er så smart kan gjøre så dumme ting... Jeg har lurt litt på om han er Asperger; han er utrolig god på noe, mens sosialt er han ikke like flink, men jeg tror ikke det passer helt. Han er bare veldig forsiktig noen ganger, og andre ganger veldig dumdristig. Jeg har litt problemer med å se at han som forteller historien og han i historien er den samme... Det kommer vel etterhvert.

En ting som er spesielt med The Name of the Wind er at den er tydelig karakterdrevet. Fantasy er vanligvis actiondrevet, og det er som regel et mål som er veldig klart helt fra begynnelsen til slutten. I Ringenes herre, for eksempel, er det å ødelegge ringen og bli kvitt Sauron for alltid. I The Name of the Wind er det ikke det. Det er karakterene som bærer historien, og mange av situasjonene er nesten, legg vekt på nesten, hverdagslige. Du må ikke tro at det ikke er noe action i The Name of the Wind, for det er det, men det er ikke det som har det største fokuset. Det er karakterene og hvordan de utvikler seg. Det funker veldig bra! Jeg liker godt karakterdrevne historier og synes Patrick Rothfuss har skapt noen fantastiske karakterer. Simmon og Wilem, for eksempel, Kvothes venner. Ambrose også, selv om jeg ikke liker ham. Selv de kvinnelige karakterene, som jeg ofte synes er litt for like og dårlige skrevet, er tydelig forskjellige og har flere sider.

Språket i boka er utrolig nydelig. Poetisk, nesten. Beskrivelsene er så levende og vakre. Det er lett å leve seg inn i historien og se for seg hva som skjer. Spesielt er prologen og epilogen veldig vakkert skrevet; det handler om stillhet. En stillhet i tre deler. Så vakkert skrevet! Jeg elsker når bøker har flotte skildringer. Kan fort bli litt lei av språket i actionbøker. Det er ofte veldig enkelt, uten stor variasjon i ordvalgene. Det blir litt kjedelig. Slik er ikke The Name of the Wind. Den er poetisk og vakker og rett og slett fantastisk!

Det eneste jeg synes var litt dumt var at den var litt lang. Over 650 sider kan bli i overkant for mye for noen. Jeg synes ofte det er greit, men det tok meg litt lang tid å lese The Name of the Wind. To uker er mye for meg. Jeg pleier å lese én bok i uka...

Selv om den er litt lang, vil jeg virkelig anbefale The Name of the Wind. Alle som er fantasyfans burde lese denne!

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 frittstående bøker det virkelig er verdt å lese

Hei,

Sorry, for at denne posten ikke kom i går... Det var egentlig det den skulle, og dette er litt flaut. Uff... Vel, det går an å glemme seg noe jeg gjorde i går, men dere får posten i dag i stedet. I dag skal det handle om frittstående bøker. Det vil si; ingen seriebøker. Her kommer en liste over mine topp 10 frittstående favorittbøker!

1. Ringenes herre av J.R.R. Tolkien
Dette var vel ikke noen stor overraskelse for de fleste av dere. Dere som kjenner meg vet at jeg elsker Ringenes herre! Og, ja, jeg regner Ringenes herre som én bok, ikke tre eller seks, som noen gjør. De fleste vet vel hva boka handler om, men jeg skriver litt i tilfelle ikke alle er helt sikre.

Ringenes herre handler om hobbiten Frodo Lommelun (Baggins på engelsk). Han har fått en magisk ring av onkelen sin, Bilbo. Dette er den onde Saurons ring, og den må ødelegges. Får de ikke ødelagt ringen, vil Sauron ta over Midgard (Middle Earth), og Midgard vil bli et grusomt sted å bo. Ringen må tas med til Dommedagsfjellet (Mount Doom), og kastes inn i lavaen i fjellets indre. Den kan nemlig bare ødelegges der den ble laget. Greier Frodo oppgaven sin?

Ringenes herre er en klassiker innenfor fantasy-sjangeren, og alle burde lese den. Den er fantastisk skrevet, og temaene i boka passer like godt nå, som da den ble skrevet. Boka har den typiske kampen mellom det gode og det onde, men også vennskap og mot er veldig viktig. Karakterene er veldig menneskelige og det er lett å kjenne seg igjen i dem, selv om de er hobbiter, alver, trollmenn eller dverger. Plottet er veldig komplekst, og det foregår parallellhistorier samtidig med at Frodo er på vei mot Mordor og Dommedagsfjellet. Dette er min absolutt favoritt noen sinne, og ingen andre bøker jeg har lest kan måle seg med Ringenes herre!!!

Hvis du ikke gidder å lese boka, kan du se filmene. De lange versjonene varer i til sammen 12 timer, mens de korte varer i 9 timer. Det er verdt det!

2. More Than This av Patrick Ness
More Than This er en av de siste bøkene jeg har lest. Jeg har tidligere lest en av Patrick Ness' serier, Chaos Walking og elsker skrivestilen hans. Han er en av mine favorittforfattere. Så da jeg fant denne i London, og i tillegg var den signert, måtte jeg kjøpe den.

Boka handler om en gutt. Han drukner. Men så våkner han igjen. Hvor er han? Hva har skjedd? Sakte, men sikkert nøster han opp i mysteriet, og samtidig lærer man hvem han er, og hva som har skjedd ham.

More Than This er fantastisk! Morsom, trist og full av følelser. Språket er utrolig bra, og jeg elsker denne boka. Det er en Patrick Ness-bok, hva annet kunne jeg forvente..? Bøkene hans holder høy kvalitet, og det gjør meg trist å vite at ikke flere har lest dem. Kom igjen! Gjør det!

Her er min anmeldelse av More Than This.

3. Eleanor & Park av Rainbow Rowell
Eleanor & Park er så søt! Jeg elsker denne boka. Den handler om Eleanor og Park, og hvordan deres vennskap utvikler seg. De er så nydelige sammen, og jeg leste ut boka i løpet av to dager. Boka er karakterdrevet, noe jeg liker veldig godt. Av og til kan det bli litt for mange action-bøker, med flate, endimensjonale karakterer. Jeg blir litt lei av det etter hvert...

Eleanor & Park er den første boka jeg har lest av Rainbow Rowell, men det er helt klart at jeg kommer til å lese flere av henne. Hun skriver utrolig godt, og det som imponerte meg mest med denne boka, er hennes evne til å skildre karakterer. Både Eleanor og Park virker virkelige, og som alle andre, har de sine problemer, men også sine ting de er gode på. Det er virkelig gøy å se hvordan de forandrer seg i løpet av boka, og jeg måtte bare lese den ferdig så fort som mulig. Er du en fan av John Greens bøker, er dette virkelig boka for deg!

Her er min anmeldelse av Eleanor & Park.

4. The Book Thief av Markus Zusak 
The Book Thief er så utrolig vakker. Det er ikke så vanlig å kalle en bok vakker, men The Book Thief er virkelig det! Den er så flott skrevet, og så trist på slutten. Da jeg nettopp var ferdig med denne, visste jeg ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg... Jeg har så mange følelser og tanker rundt denne boka, og alle burde lese denne.

Handlingen er satt under andre verdenskrig og følger en ung, tysk jente, Liesel Meminger. Hun havner hos fosterforeldre. Det meste går helt greit, og Liesel har det helt ok hos fosterforeldrene. Hun har til og med fått en ny venn, Rudy Steiner. Men en dag kommer det en ung mann på døra. Han er mager og utsultet. Han er en jøde. Liesels fosterforeldre skal gjemme en jøde...

Dette er virkelig en av mine store favoritter. Det er en slik bok hvor du sitter igjen og tenker masse etterpå. Den er så smart skrevet, og rører selv den hardeste sjel. Jeg, som er veldig lettrørt, gråt selvfølgelig masse... Et annet smart trekk forfatteren har gjort, er at han har latt Døden fortelle historien. Det gir en ny og spennende vri på historien, og jeg likte det virkelig!

Jeg har også sett filmen, og anbefaler alle å se den! Her er mine anmeldelser av filmen og boka.

5. The Fault in our Stars av John Green
Jeg har kun lest to bøker av John Green, noe som er en skam. Han skriver så godt! Vanligvis skriver han om ungdom, og han formidler om problemer og gode hendelser i ungdomstiden på en veldig fin måte. The Fault in our Stars blir regnet som hans beste bok, og av de to jeg har lest, The Fault in our Stars og Paper Towns, må jeg si at The Fault in our Stars er den beste.

Hazel Grace har kreft. Likevel er ikke dette noen typisk kreft-bok. Boka handler om hennes møte med Augustus Waters; en gutt fra støttegruppa for barn med kreft. Boka handler om Hazels kamp mot kreften, men mest av alt handler den om hennes vennskap med Augustus Waters; hva de finner på sammen, og hvordan de støtter hverandre.

Boka er bare så nydelig! Så trist... Jeg begynner nesten å gråte bare av å tenke på boka. Uff, da... Men det er sant. John Green skriver så flott, og jeg skal virkelig lese mer av ham. Alle burde lese mer av ham. I tillegg tar han opp problemer som er relevante for ungdom nå, ikke bare problemer han tror er relevante. Det er så kjipt med dem som tror at de skriver for ungdom i dag, og så passer det egentlig best for ungdom da de vokste opp... Slik er ikke John Green. Bøkene hans passer for alle, men kanskje aller mest ungdom.

Det skal komme en film av The Fault in our Stars. Jeg gleder meg utrolig mye til den, men jeg er sikker på at jeg kommer til å gråte gjennom store deler av filmen. Boka er også på norsk. Den har fått den elendige tittelen Faen ta skjebnen. Den norske tittelen er helt grusom! Skam deg, oversetter...

Her er min anmeldelse av The Fault in our Stars.

6. The Night Circus av Erin Morgenstern
Sirkuset kommer når du minst venter det. Plutselig en dag er det der. De svarte og hvite teltene dukket opp i løpet av natten. Du gleder deg. Nattsirkuset er en opplevelse alle vil ha med seg, men du må skyndte deg å gå. Like fort som det dukket opp, kan det forsvinne igjen! Løp og få billetter. Dette er ikke noe du vil gå glipp av. Men en ting må jeg si deg. De har bare åpent om kvelden og utover natten...

The Night Circus er magisk. Erin Morgenstern har skrevet en nydelig bok om magi, vennskap, kjærlighet og en konkurranse ingen kan stoppe. Boka følger tre personer, Celia, Marco og Bailey. De får livene sine flettet sammen. Karakterene er originale og hele ideen med boka er spennende og ny. Jeg har aldri lest noe lignende, og jeg har lest mange bøker. Dette er virkelig ikke en bok du vil gå glipp av. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få forklart hvor god denne boka er. Du får bare lese den selv. Jeg kommer i hvert fall til å holde utkikk etter flere bøker av Erin Morgenstern i butikken!

Her er min anmeldelse av The Night Circus.

7. The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal skrive om The Perks... Vel, jeg får prøve...

Boka er satt på 80-tallet. Hovedpersonen, Charlie, har nettopp startet på High School. Han har tidligere slitt psykisk og har tung bagasje med seg videre i livet. Heldigvis for Charlie forbarmer noen eldre elever seg over ham, Sam og Patrick. De tar ham med inn i vennegjengen og i livene sine.

Dette er en usminket bok om det å være ung, og den viser både de gode og vonde sidene med livet og ungdomstiden. Boka burde være pensum, for dette er virkelig en bok alle burde lese. Temaene den tar opp er så viktige for oss som vokser opp. Vennskap, kjærlighet og selvfølelse; du må stole på deg selv. Det er så utrolig viktig! I tillegg er det skrevet på en fantastisk måte. Jeg er så glad i denne boka.

I tillegg til å passe for ungdom, passer den også godt får voksne. Den kan gi et innblikk i hvordan ungdom tenker, og hva slags problemer de har.

Her er min anmeldelse av filmen og boka.

8. 13 gode grunner av Jay Asher
Det er ganske lenge siden jeg leste denne, men den sitter fortsatt ganske friskt i minne. Jeg tror jeg leste den i syvende klasse. Det er tre år siden... Wow, som tiden flyr.

Hannah Baker har tatt sitt eget liv. En dag finner Clay Jensen en boks med kassetter på trappa si. På disse kassettene forteller Hannah hvorfor hun tok livet sitt. De tretten gode grunnene for at hun valgte å gå til en slik ytterlighet, og Clay er den av dem...

Dette er virkelig en bok som fikk meg til å tenke over hva mennesker gjør mot hverandre. Den lille kommentaren du kom med bare for spøk kan få alvorlige konsekvenser. Du vet aldri hvordan andre egentlig har det med seg selv. Det er så utrolig trist. Boka er både nydelig og grusom på en gang, og jeg satt gjennom hele boka og håpet at Hannah ikke var død likevel, men selvfølgelig var hun det... Det er ikke en fantasybok. Selv om jeg virkelig håpet det.

Dette er virkelig en bok alle burde lese. På engelsk heter den Thirteen Reasons Why.

9. 1984 av George Orwell
1984 er George Orwells dystopiklassiker. Det er faktisk en av de første dystopibøkene som ble utgitt. Jeg må innrømme at dystopien var like god da som nå. Kanskje nesten litt bedre, men mye grusommere... I boka forteller George Orwell om hvordan han tror verden vil bli i 1984. Dette er ikke en koselig verden. Du har kanskje hørt uttrykket "Storebror ser deg!". Det kommer herfra. Big Brother, som han kalles, er sjefen i Oceania, ett av to land som finnes i verden. Han overvåker alt og alle. Alle skal være like. Det er ikke en gang lov til å tenke annerledes enn andre. Spesielt ikke hvis disse tankene strider imot det Big Brother vil. Winston Smith, en helt vanlig mann, begynner å gjøre opprør mot dette styret. 1984 er historien om Winstons opprør mot styresmaktene.

Det er en ganske grusom verden George Orwell har sett for seg. Jeg er utrolig glad for at vi ikke lever der. Det hadde vært så forferdelig. Uff! Men boka er veldig god. Språket er godt, og på en grusom måte virker det realistisk. Boka ble veldig populær igjen etter at det ble avslørt at USA drev med avlytting av telefoner og etter at WikiLeaks fortalte noen av USAs hemmeligheter. Da begynte folk å lure på om det var noe i det George Orwell hadde sett for seg for mange år siden. Hadde han rett likevel?

Her er min anmeldelse av 1984.

10. Tordivelen flyr i skumringen av Maria Gripe
Tordivelen flyr i skumringen er en av få bøker jeg har lest to ganger. Likevel friker slutten meg ut hver gang. Hvordan går det an? Uff, den slutten er litt creepy...

Boka handler om tre ungdommer i en liten by i Sverige. De opplever små hendelser som virker helt tilfeldige, men etter hvert begynner de å rulle opp i glemte historier. Hvem er den gamle damen som vil spille sjakk på telefonen? Hva sier de lave stemmene på Jonas Berglunds båndopptaker? Finnes den tretusen år gamle egyptiske gravstatuen enda? Hvor er den? Hva er det med den blå blomsten? Lever den et eget liv? Hva har alle disse tingene til felles?

Nå er det en stund siden jeg leste Tordivelen flyr i skumringen, men det hender av og til at jeg tenker på den. Som sagt har jeg lest den to ganger. Det er det ikke mange bøker jeg har gjort med. Det sier litt om hvor godt jeg liker den! Den er mystisk og spennende, og slutten friker meg ut hver gang. Den er ikke spesielt skummel, men det som skjer burde ikke være mulig. I starten virket det så uskyldig, men så slipper de bomben. Hvordan? Uff... Jeg anbefaler virkelig Tordivelen flyr i skumringen.

Det var alt for denne gang. Håper jeg har inspirert noen til å lese noen bøker. Det hadde vært veldig gøy! Det er jo tross alt mine topp 10 frittstående favoritter. Har du lest noen av dem? I så fall, hva synes du?

- Anna