torsdag 17. januar 2013

Arven av Christopher Paolini

Tittel: Arven
Orginaltittel: Inheritance
Fofatter: Christopher Paolini
Serie: Arven-syklusen #4
Sider: 1070
Språk: Norsk
Orginalspråk: Engelsk
Baksidetekst:
Det begynte med Eragon...

Det slutter med Arven.


For ikke så lenge siden var Eragon - Skuggedreper og drageridder - bare en fattig bondegutt, og dragen hans, Safira, var bare en blå stein i skogen. Nå hviler skjebnen til en hel sivilisasjon på deres skuldre.


Lange måneder med opplæring og kamp har brakt seire og håp, men også hjerteskjærende tap. Og fremdeles ligger den virkelige kampen foran dem: De må slåss mot Galbatorix. Når de gjør det, er de nødt til å være sterke nok til å beseire ham. Og hvis de ikke klarer det, er det ingen som kan klare det. De får ikke flere sjanser.


Ridderen og dragen hans har nådd lengre enn noen hadde turt å forestille seg. Men kan de velte den onde kongen og bringe rettferdighet til Alagesia igjen? Og i så fall til hvilken pris? 


Dette er den fengslende avslutningen på Christopher Paolinis internasjonalt bestselgende Arven-syklus.


Mine tanker:

Jeg hadde store forventninger til denne boka. Siden jeg elsket de tre første bøkene, var jeg veldig spent på Arven. Jeg synes virkelig at boka innfridde, men jeg skulle ønske jeg leste den på engelsk i stedet for norsk. Den norske oversettelsen var til tider ikke veldig god. I det første kapittelet var setningsbindingene ganske dårlig, og setningene fløt ikke bra. Det gjorde det vanskelig å lese og følge med på hva som skjedde. Noe annet var også at på slutten av boka begynte oversetteren og blande navn. Det kunne for eksempel stå: "Eragon så på Eragon" og så mente de at Eragon så på Roran. Jeg synes det var dumt at det var en del feil i den norske oversettelsen, men det trekker ikke noe særlig ned på min mening om boka.

Selve historien er kjempespennende. Det skjer noe nesten hele tiden - det skal litt til når boka er på 1070 sider - og det er (nesten) aldri mulig å gjette seg til hva som kommer til å skje. Dessverre ble det på slutten litt lett å gjette noe av det som kom til å skje, men det var ikke før i de aller siste kapitlene.

Karakterene er gode. Spesielt Safira, Eragons drage. Hun er en morsom karakter man ikke kan unngå å bli glad i - med sin kampvilje og forfengelighet.

Jeg synes det er bra gjort å finne opp så mange nye arter av fantasivesner som Christopher Paolini har gjort. Urgaler, ra'zaker og varkatter er bare noen av dem. Varkattene er de kuleste. Det er ekstra store katter som kan gjøre seg om til mennesker.

Jeg synes det er fint at forfatteren har laget en ordliste bakerst i boka fordi han har funnet på flere språk. Når noen snakker et av disse språkene, er det veldig greit å kunne titte bakerst i boka når det er noe en ikke forstår.

Boka kunne godt ha vært noen hundre sider kortere, men det at den var så lang gjorde den ikke kjedelig. Det er en felle mange forfattere går i. Når de prøver å si minst mulig med flest mulig ord, kan det bli litt kjipt å lese, men slik er det ikke med Arven.

Det som imponerer meg mest, er tanken på at forfatteren skrev den første boka, Eragon, da han var 15 år gammel. Omtrent på min alder! Det er helt sykt å tenke på!


Arven anbefales på det sterkeste, men man MÅ lese Eragon, Den eldste og Brisingr først. Hvis ikke skjønner man ingenting av handlingen.

- Anna

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar