Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Hei,

I går var jeg på kino og så Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant sammen med Anne Regine. Den var utrolig morsom! Filmen er basert på Jonas Jonssons bok med samme navn.

Filmen handler om Allan Karlsson (Robert Gustafsson), en hundre år gammel mann, som på hundreårsdagen sin, klatrer ut av vinduet og forsvinner fra gamlehjemmet. På ferden sin møter han på en mc-gjeng, en elefant som heter Sonja, en koffert full av penger og mye mer. I tillegg forteller han om da han var ung og reiste rundt i verden. Han har møtt mange av verdens mest hatte diktatorer og andre kjente mennesker. 

Filmen er ufattelig morsom! Det er sjeldent jeg har ledd så mye av en film. Alt er så utrolig usannsynlig. Jeg lurer på om noe av det kunne skjedd i virkeligheten... Det gjorde i hvert fall at det aldri var mulig å gjette seg til hva som kom til å skje, og det er slik det skal være. 

Filmen skiftet fint mellom nåtiden og fortiden. Det var aldri forvirrende eller usannsynlig da skiftene skjedde. I andre filmer jeg har sett, har slike skift vært litt forvirrende. I Hundreåringen... greide de det veldig fint! Det er jeg glad for. Mye av gleden med å se en film forsvinner hvis slike skift er forvirrende.

Allan er litt Forrest Gump-aktig. Begge to roter seg bort i mye rart uten å helt skjønne hva det er som skjer. Allan, i motsetning til Forrest Gump, er veldig glad i å sprenge ting. Er det noe som kan sprenges, kan du være sikker på at Allan Karlsson er der. Utrolig morsom karakter!

 Musikken de brukte i filmen var egentlig veldig god. Den passet perfekt til filmen og var morsom. Det er slik det skal være.

Filmen er svensk, og derfor snakket mange av skuespillerne svensk. Men det var også noen som snakket engelsk, russisk, tysk og spansk. Det var utrolig mye dårlig svensk-engelsk som var med på å skape humor. Haha!

Her kommer traileren:

Dette er den snodigste filmen jeg har sett! Jeg anbefaler den virkelig, og jeg kommer helt klart til å lese boka.

- Anna

The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two by Catherinne M. Valente

Tittel: The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two
Forfatter: Catherynne M. Valente
Serie: Fairyland #3
Sider: 248
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
September misses Fairyland and her friends Ell, the Wyverary, and the boy Saturday. She longs to leave the routines of home and embark on a new adventure. Little does she know that this time, she will be spirited away to the moon, reunited with her friends, and find herself faced with saving Fairyland from a moon-Yeti with great mysterious powers.

Here is another rich, beautifully told, wisely humorous, and passionately layered book from New York Times-best-selling author Catherinne M. Valente.

Mine tanker:
Det var fint å være tilbake i Fairyland sammen med September. Catherinne M. Valente skriver veldig flott. Det var fint å lese en av hennes bøker igjen, men det var også litt trist. The Girl Who Soared Over Fairyland and Cut the Moon in Two er siste bok i serien. Uff... Jeg kommer til å savne Fairyland... :(

Catherinne M. Valente skriver utrolig nydelig. Språket er virkelig fantastisk, og hun skildrer vakkert og levende. Det er ikke vanskelig å se historien for seg! Hun skildrer litt annerledes enn andre forfattere, og hun bruker mye metaforer og beskriver én ting ved hjelp av én annen. En av de fineste beskrivelsene er det hun har skrevet om å lyve:

"The trouble with lies is that they love company. Once you tell a single lie, that lie gets terrible exited and calls all its friends to visit. Soon you find yourself making room for them in every corner, turning down beds and lighting lamps to to make them comfortable, feeding them and tidying them and mending them when they start to wear thin."

Dessverre kan språket til tider bli litt komplisert. Valente bruker mange ord jeg ikke har hørt før. Derfor blir det litt tungt, men jeg bryr meg ikke så mye. 

Jeg liker godt de bildene i starten av hvert kapittel. De er veldig fine, og er med på å sette stemningen i boka. Tegnestilen er litt spesiell, men det passer godt til boka. 

Catherynne M. Valente har gjort en veldig god jobb med å lage Fairyland. Jeg er veldig imponert!  Det hele er veldig gjennomtenkt, og det er tydelig at hun har tenkt gjennom forhistorien før hun skrev bøkene. Jeg liker det veldig godt. Det er lettere å forstå verdenen hun har skapt, og det er ikke noen  logiske brister. Hele tiden er det noe nytt å lære, og det er gøy! Jeg oppdager stadig vekk noe nytt.

Det er ganske utrolig at hun har greid å skape en så bra verden; hele Fairyland er helt usannsynlig. Forfattere kan lett gå i fellen når de har skapt en så usannsynlig verden. Det kan fort bli for usannsynlig og mange logiske brister. Det er det ikke. Heldigvis! Stakkars September, det hele må være veldig forvirrende for henne...

Jeg anbefaler serien! 

Anmeldelse av tidligere bøker:

The Girl Who Circumnavigated Fairyland in a Ship of Her Own Making - bok 1

The Girl Who Fell Beneath Fairyland and Led the Revels There - bok 2

- Anna

Oppdatering 16.02.14

Det kan hende at dette ikke er siste bok i serien likevel. Det går visst rykter om to bøker til. Plutselig ble jeg veldig glad :D

Mandela - veien til frihet

Hei,

På onsdag så jeg Mandela - veien til friheten med klassen på kino. Filmen er basert på Nelson Mandelas biografi, The Long Walk to Freedom. Det var en god film, med godt skuespill!

Filmen handler om Nelson Mandela (Idris Elba), hans liv og arbeid mot at Sør-Afrika ble et fritt land. Det blir skildret veldig godt i filmen, og jeg merket at jeg ikke kjente historien så godt som jeg trodde. Det var interessant.

Jeg fikk se at Mandela var litt annerledes enn jeg hadde trodd; i hvert fall da han var ung. Jeg så ham for meg som en Gandhi-type. Det var han ikke. Han var villig til å ty til vold hvis det var eneste utvei. Det var også interessant å se hvor viktig kona hans, Winnie (Naomie Harris), var for opprøret. Mens Mandela var i fengsel, var det hun som ledet det hele.

Dessverre synes jeg det var lagt litt for mye vekt på det at han var glad i damer som ung. De kunne spart seg noe av det. Filmskaperne ville vel gi en versjon som var så riktig som mulig og følte derfor at det var nødvendig. Jeg synes det ble litt i overkant mye...

Underveis i filmen ble det vist nyhetsklipp fra virkeligheten. Jeg hadde ikke forventet dette og ble derfor gledelig overrasket. Det passet veldig godt inn og fungerte bra som et virkemiddel. Det gjorde at dette ble mer enn en film; jeg ble minnet på at det var virkeligheten i Sør-Afrika noen år tilbake. Det var utrolig grusomt. De sparte ikke på voldsscener og grusomheter. Ingenting ble malt over; alt kom tydelig fram, og jeg forstod for første gangen hvor forferdelig de fargede hadde det i Sør-Afrika under Apartheid-regimet.

En ting som trakk det litt ned for meg, var at de hoppet mellom forskjellige scener på en forvirrende måte. Jeg var aldri helt sikker på om scenen var noen timer, dager, måneder eller år etter den forrige. Derfor slet jeg litt med å følge med i starten, men det gikk seg til etter hvert.

Til slutt vil jeg bare nevne at afrikansk musikk og klesstil egentlig er ganske stilig!

Jeg synes det er verdt å se Mandela - veien til frihet. Spesielt for folk på min alder og oppover.

- Anna

Store forventninger av Charles Dickens

Tittel: Store forventninger
Originaltittel: Great Expectations (engelsk)
Forfatter: Charles Dickens
Oversetter: Ragnhild Eikli
Sider: 499
Sjanger: Realistisk Fiksjon, Samfunnskritisk Roman
Baksidetekst:
Skildringen av det foreldreløse barnet Pips vandring gjennom livet åpner med et skrekkinngytende møte med en rømt straffange på en kirkegård i Kents tåkete myrlandskap. Pip blir oppdratt (og tyrannisert) av sin meget håndfaste søster, men får en alliert i hennes underkuede, men hjertegode ektemann, smeden Joe. Senere følger vi ham inn i Miss Havishams forlorne stuer og til middelklassetilværelsen i London, hvor han en stund lever høyt på midlene fra en mystisk, ukjent velgjører. 

Store forventninger (1860-61) skildrer en reise gjennom skiftende miljøer og sosiale lag. Men romanen er også en dannelsesreise, hvor Pips forventninger og illusjoner stadig blir utfordret av møtet med sosial urett, hykleri og iskaldt snobberi. Også medmenneskeligheten kommer til syne der hvor han minst venter den. Men selv om Pips store forventninger til livet brister under en stor personlig krise, skjer det motsatte med leserens forventninger i denne romanen, som med John Irvings ord ikke bere har "den mest fullkomment utarbeidede intrige av alle engelskspråklige romaner", men som dertil "aldri lar seg avlede fra sitt forsett om å røre leseren til latter og gråt".

Mine tanker:
Jeg leste Store forventninger på grunn av en skoleoppgave. Vi valgte én bok hver vi skulle lese og så skrive om etterpå. Jeg valgte Store forventninger fordi jeg lenge har hatt lyst til å lese den, og jeg fikk endelig sjansen; vi måtte lese på norsk, og jeg leser vanligvis på engelsk. Her kommer det jeg skrev under overskriften "anbefaling":

Jeg synes Store forventninger var en veldig spennende og god bok. Det var mye som skjedde, og det var alltid vanskelig å vite hva som kom til å skje videre. Boka tok stadig nye vendinger, og jeg satt ofte igjen og tenkte på hvor genial Charles Dickens må ha vært. Det er helt utrolig hvordan noen kan skrive en slik intrikat bok og få alt til å gå opp på slutten.

Det var morsomt å lese om de forskjellige personene. Jeg synes de utviklet seg godt, og de var ganske geniale. Jeg liker at de alle er så detaljerte og godt beskrevet. Det er veldig lett å se dem for seg.

Dickens skildrer nydelig, og det var utrolig mange steder jeg satt en liten lapp i boka. Dessverre kunne jeg ikke ta med alle de gode sitatene i denne besvarelsen; da ville den blitt mye lengre. I tillegg til å skrive veldig godt, har Dickens også ganske god humor. Det hendte at jeg satt og lo litt da jeg leste. Han skriver for eksempel om at klokkeren der Pip kommer fra, Mr. Wopsles, grandtante overvant sin uvane med å leve. Det høres så utrolig teit ut. Dette er en typisk engelsk måte å underdrive på. Når engelskmenn vil ha frem et poeng, underdriver de det. Det vil si at Mr. Wopsels grandtante må ha vært ei heks.

Jeg anbefaler andre å lese Store forventninger, men de burde kanskje vente til de er litt eldre enn meg; med mindre de er like glade i å lese som jeg. Til tider er boka litt tung, men det er så utrolig verdt det. Den er så nydelig skrevet, og det er et budskap i boka det virkelig er verdt å få med seg.

Jeg synes ikke det er rart at den har blitt en klassiker. Det er noe tidløst over historien; det er litt vanskelig å forklare det, men det er noe som gjør at jeg tror denne boka kommer til å bli lest i mange år fremover. Det fortjener den også.

Det eneste som er litt dumt, er at den var litt tung. Boka var ikke skrevet for ungdommer, og det merkes til tider. Noen deler av boka var litt tunge å komme seg gjennom, men det gikk greit nok for min del, andre ville kanskje ha gitt opp. Det at boka var litt tung gjorde, for meg, at det lille ekstra, som får meg til å snu side etter side uten å tenke på tiden, manglet. Dessverre.

Store forventninger er egentlig en litt utypisk Dickens-roman. Det er ingen av personene som er veldig slemme; det mangler en typisk skurk. I følge mamma og pappa er karakterene mye mer nyanserte enn de pleier å være i Dickens’ verk. Det er kanskje derfor boka er en av hans mest kjente.

Jeg vil gi boka terningkast fem. Den er utrolig godt skrevet, og er en fantastisk bok, men den manglet det lille ekstra som gjør at jeg kan sitte i time etter time uten å merke at tiden har gått, og den var til tider litt tung.

Hvis du av en eller annen grunn har lyst til å lese hele besvarelsen min, kan du ta kontakt med meg, og vi skal få ordnet det på en eller annen måte. 

- Anna

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time av Mark Haddon

Tittel: The Curious Incident of the Dog in the Night-Time
Forfatter: Mark Haddon
Sider: 272
Sjanger: Krim
Baksidetekst:
The Curious Incident of the Dog in the Night-Time is a murder mystery novel like no other. The detective, and narrator, is Christopher Boone. Christopher is fifteen and has Asperger's Syndrome. He knows a very great deal about maths and very little about human beings. He loves lists, patterns and the truth. He hates the colours yellow and brown and being touched. He has never gone further than the end of the road on his own, but when he finds a neighbour's dog murdered he sets out on a terrifying journey which will turn his whole world upside down.

Mine tanker:
Dette er første gang jeg leser om en med Asperger Syndrom. Jeg kjenner en som har Asperger, men det var likevel ganske ukjent for meg. Derfor var The Curious Incident of the Dog in the Night-Time en veldig sterk opplevelse og har gjort veldig inntrykk på meg.

Christopher hadde en helt annen måte å tenke på en det som er vanlig for 15-åringer. Det var veldig interessant å lese om, men det var også litt trist. Det er trist å se hvor lite han vet om mennesket og menneskets tanker og følelser. Det er så utrolig ukjent for meg. Han sier at han legger merke til alt, men likevel ser han så utrolig lite.

Hvert kapittel er et primtall. Vanligvis heter de 1, 2, 3... Men siden Christopher er så opptatt av tall, og han er veldig glad i primtall, heter kapitlene 2, 3, 5, 7, 11, 13, 17... Det er ganske smart gjort, og det setter litt av stemningen i boka. I tillegg tenker Christopher mye på matte. Jeg må innrømme, jeg forstod svært lite av det han tenkte på, matten var altfor komplisert for min del. Det er også mange små tegninger og diagrammer i boka. Av en eller annen grunn liker jeg små tegninger og diagrammer i bøker. Det bryter opp i teksten, og gjør den mer "spennende", hvis du skjønner hva jeg mener...

Jeg liker godt hvordan Christopher forteller historien. Boka er skrevet som om det er Christopher som skriver ned det som skjer. Det gjør at jeg som leser blir bedre kjent med Christopher, og jeg kom tettere på ham. Å forstå hvordan han tenkte og følte, ble også lettere.

Jeg elsker tittelen! Det er noe ved den som tiltaler meg. Jeg oppdaget denne boka da jeg var i London. Den er blitt dramatisert, og jeg så reklame på teaterstykket. Det var noe med tittelen som bare sa til meg: "Du vil like meg!" Så jeg ønsket meg den til jul, og jeg har nå lest den og likte den veldig godt! Det er noe med bøker med lange titler... Det er utrolig irriterende å skrive, da...

Slutten på The Curious Incident of the Dog in the Night-Time var veldig vakker og rørende. Den var så skjønn. Jeg synes den passet perfekt! Det kunne ikke ende på noen annen måte. Jeg anbefaler virkelig The Curious Incident of the Dog in the Night-Time, spesielt hvis du vil lese en litt annerledes detektivhistorie.

- Anna

Mostly Harmless av Douglas Adams

Tittel: Mostly Harmless
Forfatter: Douglas Adams
Serie: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy #5
Sider: 219
Sjanger: Science Fiction
Baksidetekst:
"The Hitchhiker's Guide to the Galaxy has, in what we laughingly cll the past, had a great deal to say on the subject of parallel universes. Very little of this is, however, at all comprehensible to anyone below the level of Advanced God, and since it is now well-established that all known gods came into existence a good three millionths of a second after the Universe began rather than, as they usually claimed, the previous week, they already have a great deal of explaining to do as it is, and are therefore nor available for comment at this time..."

Mostly Harmless: The Hitchhiker's Guide to the Galaxy Part Five. The book that gives a whole new meaning to the word "trilogy".

Mine tanker:

Det var den siste Hitchhiker's Guide-boka. Det er egentlig litt trist. Nå er det ikke flere bøker igjen i dette fantastisk underlige universet, vel... Eion Colfer har skrevet en, men han er ikke Douglas Adams. Det kan aldri bli det samme.

I hvert fall, Mostly Harmless er like forvirrende og morsom som de andre. Her trekkes det sammen tråder fra alle bøkene. Det er ganske interessant å se hvordan han løser det hele, og det mest spesielle er at det funker! Uansett hvor teit det kan høres ut så funker det.

I den forrige boka dukket det opp en som het Fenchurch. Hun var Arthurs store kjærlighet. Vel, nå er hun borte... Hvor hun ble av er det ingen som vet. I det ene øyeblikket satt hun ved siden av Arthur, og i det neste gjorde hun ikke det. Er ikke det snodig? Typisk Douglas Adams. 

Random... Arthurs datter. Hvordan? Plutselig, uten at han visste det, har Arthur fått en datter, og hun heter Random. Hvem kaller datteren sin Random? Hun er ikke verdens beste datter heller. Hva hadde du gjort hvis du plutselig fikk vite at du hadde en datter, du måtte passe på henne og hun stadig vekk fikk raserianfall? Jeg synes Arthur takler det bra, med tanke på omstendighetene.

Det er noen virkelig rare planeter der ute. For eksempel NowWhat. Den eneste byen på NowWhat heter OhWell. Dette er et rett og slett deprimerende sted. Det er ingen som vil dra dit; bare folk som vil dra derfra. Det høres ut som et forferdelig sted. Og det bor en type skapning der som kalles Boghog. De kommuniserer med å bite hverandre i låret -.-

Det har kommet en ny robot inn i historien. Denne gangen er det den altfor glade roboten Colin. Han er utrolig søt, men veldig snodig! Han blir glad av alt. Ford kjefter på ham, han svarer: "Jeg blir så glad når du kjefter på meg." Ford sparker ham, han svarer: " Det at du sparker meg gjør med veldig glad. Kan du gjøre det igjen?" Uansett hva som skjer ham, blir han glad. Går det an? Han er stikk motsatt av Marvin; han var alltid sur. Stakkars Marvin... Jeg savner ham.

Bob. Hva er det med navnet Bob? Av en eller annen grunn liker jeg ofte karakterer som heter Bob. Jeg vet ikke hvorfor. Det bare er sånn. Det er for eksempel også en Bob i The House of Hades som jeg likte veldig godt. I Mostly Harmless blir han bare nevnt; han er en gud, men hvor kult er det ikke at de har en gud som heter Bob? Jeg elsker det! 

Sånn at jeg ikke glemmer det: Elvis er med! Det var veldig mange referanser til ham, men jeg skjønte det ikke før han begynte å synge forskjellige sanger, og det ble snakk om at han var bortført av aliens. Det er visst en konspirasjonsteori som hvis du skal tro på denne boka er delvis sann. delvis fordi han ikke ble bortført, men valgte å dra frivillig...

Jeg er egentlig litt i sjokk over slutten enda. Det har enda ikke helt gått inn over meg hva som skjedde. Hvis jeg på noen måte kan beskrive hvordan jeg føler meg, må det være slik:

Men jeg har ikke tenkt å fortelle hva som skjedde. Du må lese boka selv...

Jeg anbefaler virkelig denne serien! 

Anmeldelse av tidligere bøker:

The Hitchhikers's Guide to the Galaxy - bok 1

The Restaurant at the End of the Universe - bok 2

Life, the Universe and Everything - bok 3

So Long, and Thanks for all the Fish - bok 4

- Anna 

The Book Thief

Hei,

Har nettopp vært på kino og sett The Book Thief. Det er en nydelig film! Det er en av de flotteste jeg har sett i år. Vel, i år har ikke vart så veldig lenge, men... Den gjorde så sterkt inntrykk på meg og er så rørende.

Det er andre verdenskrig. I Tyskland. Liesel Meminger (Sophie Nélisse) blir sendt til fosterforeldre. Moren kan ikke ta vare på henne lenger. Hos de nye fosterforeldrene Hans (Geoffrey Rush) og Rosa (Emily Watson) møter hun Rudy Steiner (Nico Liersch). De blir fort venner. Alt blir snudd på hodet når Liesels nye fosterforeldre tar inn en jøde i kjelleren, Max Vandenburg (Ben Schnetzer). 

Vennskapet mellom Liesel og Max er vist på en veldig fin måte i The Book Thief.

Jeg er veldig imponert over skuespillprestasjonene i The Book Thief. Spesielt Canadiske Sophie Nélisse som spiller Liesel. Hun får virkelig vist hva Liesel føler, og hun virket veldig troverdig. Det gjør også Nico Liersch som spiller Rudy. Jeg elsker Rudy. Han er så utrolig skjønn! 

The Book Thief er veldig fint filmet. Jeg liker godt hvordan de har gjort det. Delene hvor Liesel leser, for eksempel, er veldig fine! Jeg synes de har valgt de viktigste scenene fra boka. (Filmen er basert på The Book Thief av Markus Zusak. Les min anmeldelse her.) Det er scener de har utelatt, men det er ikke viktige scener. Det går greit. Jeg liker godt at de har holdt seg så tett opp til boka med de scenene de har med. Det gjør det til en veldig fin opplevelse for meg!

I boka er det døden som forteller historien. Jeg synes måten de taklet det på i filmen er både fin og interessant. Ha det som en voice over var en god idé! Det ga meg et nytt syn på historien og gjorde den ekstra rørende!

Jeg likte godt bruken av musikk. Det passet veldig godt til filmen, og musikken var veldig fin. 

Slutten er så utrolig trist :'( Jeg gråt og gråt. Tårene rant nedover kinnene mine. Det kan hende at det at jeg visste hvordan det kom til å ende, gjorde det enda tristere for meg, men jeg mener at hvis du ikke blir rørt og lei deg, eier du ikke følelser... Det er så utrolig trist!!!

Jeg likte The Book Thief veldig godt, og jeg likte at den var så tro mot boka, som jeg elsket! Alle burde se denne!!!

- Anna