The Slow Regard of Silent Things av Patrick Rothfuss

Tittel: The Slow Regard of Silent Things
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle #2.5
Sider: 149
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Deep below the University, there is a dark place. Few people know of it: a broken web of ancient passageways and abandoned rooms. A young woman lives there, tucked among the sprawling tunnels of the Underthing, snug in the heart of this forgotten place.

Her name is Auri, and she is full of mysteries.

The Slow Regard of Silent Things is a brief, bittersweet glimpse of Auri's life, a small adventure all her own. At once joyous and  haunting, this novella offers a chance to see the world through Auri's eyes. And it gives the reader a chance to learn things that only Auri, one of The Kingkiller Chronicle's most enigmatic characters, knows...

Full of secrets and mysteries, this is the story of a broken girl trying to live in a broken world.

Mine tanker:
Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Auri tenget av Nate Taylor

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Name of the Wind - bok 1
The Wise Man's Fear - bok 2

- Anna

The Wise Man's Fear av Patrick Rothfuss

Tittel: The Wise Man's Fear
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle #2
Sider: 1347
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
My name is Kvothe. You may have heard of me.

The man was lost. The myth remained. Kvothe - the dragon-slayer, the renowned swordsman, the most feared, famed and notorious wizard the world has ever seen - vanished without warning and without trace. And even now, when he has been found, when darkness is rising in the corners of the world, he will not return.

But his story lives on and, for the first time, Kvothe is going to tell it...

Mine tanker:
Aller først vil jeg nevne noe jeg glemte å nevne i anmeldelsen av The Name of the Wind. Den er oversatt til norsk. På norsk heter den Vindens navn, surprise, surprise(!). Hvis du ikke er så vandt til å lese engelsk, er det verdt å sjekke ut den norske oversettelsen! The Wise Man's Fear er enda ikke oversatt. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe om det...

Hjelp(!) denne boka er laaaang... Over 1300 sider er veldig mye, men utrolig nok brukte jeg ikke mer enn 12 dager på boka. Det ble litt for mye av det gode, og Patrick Rothfuss kunne godt kuttet ned noen hundre sider. Spesielt kunne han kuttet i delen om Kvothes tid hos Felurian. Akkurat den delen var til tider litt kjedelig og litt pinlig. Jeg kunne godt vært foruten noen sider der... Ellers er jeg veldig fornøyd med resten av boka; jeg liker denne bedre enn den første.

Det var lettere å komme seg inn i The Wise Man's Fear. Det har med at jeg allerede var kjent med verdenen og karakterene. Derfor kunne boka starte med handling i stedet for forklaringer om hvem, hva og hvor. Det er en av grunnene til at det er mye mer som skjer The Wise Man's Fear enn The Name of the Wind, men det kan også han noe med at den er omtrent dobbelt så lang. I tillegg er The Wise Man's Fear skikkelig morsom til tider!

Det er gøy å lese om hvordan Kvothe utvikler seg. Forfatteren har virkelig greid å skape en karakter med dybde og en interessant utvikling. Som alle vanlige mennesker har Kvothe sine gode og vonde sider. Det er ikke alle sidene med ham jeg liker like godt, men kan du nevne én person du liker alle sidene til? Mest sannsynlig kjenner du ikke alle sidene til folk du kjenner. Derfor kan det virke litt voldsomt i bøker når man får lese om alle sidene til en karakter. Ikke bare de sidene som karakteren viser utad. Kvothe har som alle andre sider som ikke er like pene, og jeg må innrømmet at jeg likte han bedre før han hadde vært hos Felurian. Hun satt noen snåle tanker i hodet på ham...

Bikarakterene har det vært en fryd å lese om. Spesielt Mester Elodin. Han er en lærer ved Universitetet og lærer Kvothe om "navnsetting" - jeg har ikke peiling hva det heter på norsk, men det heter "naming" på engelsk. Elodin er utrolig morsom. Hahahaha! Det må ha vært veldig morsomt å skrive om ham. Det er i hvert fall veldig morsomt å lese om ham. Han er snål han. Elodin er en av mine favorittkarakterer. Helt klart!

Jeg har også blitt veldig glad i Wilem og Simmon. De virker som de beste vennene noen kan ha. Wilem er stille og alvorlig, men stiller opp uansett hva, og Simmon er glad og lystig; en skikkelig gledesspreder. Jeg har sakte, men sikkert blitt veldig glad i dem. De er så skjønne. Spesielt Simmon...

Underveis møter Kvothe på Dedan, Hespe og Marten. Dedan og Hespe var veldig irriterende. De var brautende og trodde at de visste alt best. Spesielt Dedan. Marten, derimot, likte jeg veldig godt. Han minnet meg om Silk i David Eddings The Belgariad, en av mine favorittkarakterer noen sinne.

Jeg likte veldig godt delene med Kvothe og Tempi, leiesoldaten fra Ademre. Det er litt flaut, men jeg leste hele boka uten å vite at mercenary betyr leiesoldat... Eheh... Jeg slo det opp nå nettopp, og da ga alt mening. Jeg synes det var gøy å lese om at Kvothe lærte om Adem-folket, deres språk, Ketaen og håndspråket. Det var spennende og interessant, og jeg synes de delene var noen av dem jeg likte best. Derfor likte jeg godt delen hvor Kvothe var i Ademre. Det var utrolig store kulturforskjeller mellom Ademre og resten av verden. Det var rart å se. Spesielt tankene deres om musikk. Wow, noe så merkelig!

Av en eller annen snål grunn så jeg for meg folket i Ademre som kinesere; landsbyene deres, klesstilen og det at de drev med en type martial arts. Det gir egentlig ikke noe mening... En annen ting som var interessant med Adem-folket var at de var så utrolig smarte og filosofiske. Mange av tankene og ideene deres var utrolige. Hvis alle kunne leve etter dem, vil verden vært et mye bedre sted. Men når det gjaldt andre ting var de utrolig dumme. De trodde for eksempel at menn ikke har noe å gjøre med det å få barn. Det er jo helt på trynet...

Kvothe har noen spennende tanker om sinnet sitt. Hjernen. Det minnet meg om Sherlock Holmes i BBC-serien Sherlock. Jeg synes det var gøy å se slike likheter; jeg liker Sherlock veldig godt. Det er alltid spennende når jeg kan se slike likheter mellom bøker, filmer eller tv-serier. Jeg synes i hvert fall slikt er morsomt.

Alt i alt likte jeg The Wise Man's Fear veldig godt, og jeg håper at den blir oversatt til norsk. Da kan alle, og ikke bare dem som leser engelsk, få lese den. Det eneste dumme er at den er litt vel lang...

Anmeldelser av tidligere bøker:
The Name of the Wind - bok 1

- Anna

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss

Tittel: The Name of the Wind
Forfatter: Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle #1
Sider: 662
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
"I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with the Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

My name is Kvothe. You may have heard of me."

Mine tanker:
Jeg har hatt The Name of the Wind stående i hylla mi lenge. Helt siden bursdagen min. Det er snart ett år siden. Hvorfor har jeg ikke plukket den opp før nå? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger etter at jeg begynte på boka. Det viste seg fort at jeg har savnet denne typen fantasybøker. Historien er satt i en oppdiktet verden, litt som Ringenes herre. Jeg har lest veldig mye urban fantasy; fantasy satt i vår verden, i det siste, og jeg har virkelig savnet god, gammeldags fantasy fra en annen verden. Jeg har savnet de rare navnene, de andre landene, de små kartene i begynnelsen av bøkene... Lettere sagt: alt! The Name of the Wind har virkelig innfridd mine forhåpninger om slike bøker. Det siste jeg leste av denne typen bøker var David Eddings' The Belgariad; en utrolig god bokserie, så The Name of the Wind hadde mye å leve opp til. Og det greide den.

Jeg likte veldig godt måten boka starter på. Den starter med å fortelle om vertshuseieren Kote. Han viser seg fort å være Kvothe; en mann dekket av mysterier og myter. Noen tror han bare er et eventyr. Alt det han har gjort. Mye viser seg fort å være rykter som har blitt større og større for hver gang noen har fortalt dem, men essensen av dem er fortsatt der. Det er denne historien vi får høre. Kvothe begynner å fortelle sin historie til en omreisende mann som samler på historier, the Chronicler. The Name of the Wind handler om Kvothes ungdomsår og hans tid på Universitetet. Resten av historien blir fordelt utover to bøker. The Wise Man's Fear og Doors of Stone. Den siste kommer ut i 2015.

Jeg ble fort veldig glad i måten historien blir formidlet. Kvothe forteller i jeg-form, men av og til er det små avbrekk i tredjeperson-forteller hvor man får vite hvordan Chronicler og Bast, Kvothes elev, reagerer på det han forteller. Jeg liker disse avbrekkene veldig godt siden jeg likte å få vite hva Chronicler og Bast, spesielt Bast, synes om historien de får høre. Historien er tragisk, morsom, spennende og uventet. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det går videre i neste bok, The Wise Man's Fear.

Det var vanskelig å ikke bli glad i Kvothe. Han er så kompleks og annerledes fra andre bokkarakterer jeg har lest om før. Jeg ble trist på hans vegne; historien hans er til tider utrolig trist, andre ganger ble jeg glad på hans vegne, han har også gjort meg flau; han gjør av og til dumme ting, og jeg har blitt nervøs på hans vegne. Det er utrolig hvor mye følelser jeg har ovenfor en litterær karakter...

Til tider er han kjempesmart, og det blir nesten litt voldsomt. Han lærer ting mye fortere enn andre, og er både flink teoretisk og praktisk. Mens andre ganger er han utrolig dum. Jeg kan ikke fatte at en som er så smart kan gjøre så dumme ting... Jeg har lurt litt på om han er Asperger; han er utrolig god på noe, mens sosialt er han ikke like flink, men jeg tror ikke det passer helt. Han er bare veldig forsiktig noen ganger, og andre ganger veldig dumdristig. Jeg har litt problemer med å se at han som forteller historien og han i historien er den samme... Det kommer vel etterhvert.

En ting som er spesielt med The Name of the Wind er at den er tydelig karakterdrevet. Fantasy er vanligvis actiondrevet, og det er som regel et mål som er veldig klart helt fra begynnelsen til slutten. I Ringenes herre, for eksempel, er det å ødelegge ringen og bli kvitt Sauron for alltid. I The Name of the Wind er det ikke det. Det er karakterene som bærer historien, og mange av situasjonene er nesten, legg vekt på nesten, hverdagslige. Du må ikke tro at det ikke er noe action i The Name of the Wind, for det er det, men det er ikke det som har det største fokuset. Det er karakterene og hvordan de utvikler seg. Det funker veldig bra! Jeg liker godt karakterdrevne historier og synes Patrick Rothfuss har skapt noen fantastiske karakterer. Simmon og Wilem, for eksempel, Kvothes venner. Ambrose også, selv om jeg ikke liker ham. Selv de kvinnelige karakterene, som jeg ofte synes er litt for like og dårlige skrevet, er tydelig forskjellige og har flere sider.

Språket i boka er utrolig nydelig. Poetisk, nesten. Beskrivelsene er så levende og vakre. Det er lett å leve seg inn i historien og se for seg hva som skjer. Spesielt er prologen og epilogen veldig vakkert skrevet; det handler om stillhet. En stillhet i tre deler. Så vakkert skrevet! Jeg elsker når bøker har flotte skildringer. Kan fort bli litt lei av språket i actionbøker. Det er ofte veldig enkelt, uten stor variasjon i ordvalgene. Det blir litt kjedelig. Slik er ikke The Name of the Wind. Den er poetisk og vakker og rett og slett fantastisk!

Det eneste jeg synes var litt dumt var at den var litt lang. Over 650 sider kan bli i overkant for mye for noen. Jeg synes ofte det er greit, men det tok meg litt lang tid å lese The Name of the Wind. To uker er mye for meg. Jeg pleier å lese én bok i uka...

Selv om den er litt lang, vil jeg virkelig anbefale The Name of the Wind. Alle som er fantasyfans burde lese denne!

- Anna