Red Seas Under Red Skies av Scott Lynch

Tittel: Red Seas Under Red Skies
Forfatter: Scott Lynch
Serie: Gentlemen Bastard #2
Sider: 628
Sjanger: Fantasy
Handling:
Thief and con-man extraordinaire, Locke Lamora, and the ever lethal Jean Tannen have fled their home city and the wreckage of their lives. But they can't run forever and when they stop they decide to head for the richest, and most difficult, target on the horizon. The city state of Tal Verarr. And the Sinspire.

The Sinspire is the ultimate gambling house. No-one has stolen so much as a single coin from it and lived. It's the sort of challenge Locke simply can't resist...

... but Locke's perfect crime is going to have to wait.

Someone else in Tal Verarr wants the Gentlemen Bastards' expertise and is quite prepared to kill them to get it. Before long, Locke and Jean find themselves engaged in piracy. Fine work for thieves who don't know one end of a galley from another.

Scott Lynch has woven an engrossing and exciting tale of the high seas and the lowest cunning, a tale of trust and betrayal, a tale of friendship tested to breaking point. Fast moving, full of thrills and intricately plotted, Lynch's second novel is a sure-fire hit for all lovers of fantasy and the art of the con.

Mine tanker:
Det begynner å bli en stund siden jeg leste The Lies of Locke Lamora nå, men det var likevel ikke noe problem å komme inn i Red Seas Under Red Skies. Bok to fortsetter der den forrige boka sluttet, og vi følger Locke og Jean videre. Red Seas Under Red Skies er ikke like god som den første, men det er likevel en veldig god bok, og jeg er veldig fornøyd med hvor Scott Lynch har tatt historien.

Jeg liker godt at Red Seas Under Red Skies er ganske annerledes fra The Lies of Locke Lamora. Den første boka er genial, og jeg elsket plottet i boka, men man kan ikke kjøre det samme på nytt i bok to. Det ville vært litt kjedelig. Derfor liker jeg godt plottet i bok to, siden det er så forskjellig fra bok én. Bok én handlet for det meste om et heist, mens i bok to blir Locke og Jean tvunget til å bli pirater. Eller i hvert fall å spille rollen som pirat. Det gir oss ett nytt syn på karakterene, og vi får se dem vokse på en annen måte enn det de tidligere har gjort.

Jeg liker utrolig godt måten Scott Lynch skriver på, og det faktum at han hopper mye frem og tilbake i tid. Jeg synes ikke det var forvirrende, men i stedet synes jeg det gjorde boka mye mer spennende, og man må tenke litt for å følge med. Scott Lynch serverer ikke historien med teskje, og takk og lov for det! Dette gjør at han kan slenge inn den ene plot twisten etter den andre, og jeg bare måtte vite hva som skjedde videre.

Locke og Jean er utrolige karakterer, og jeg elsker å lese om dem. De utvikler seg så mye i løpet av bøkene, og vi får stadig vekk se nye sider ved dem. I tillegg er de absolutt ikke perfekte, og har både svake og sterke sider. Locke, for eksempel, er utrolig arrogant til tider, men samtidig er han utrolig lojal mot vennene sine (les: Jean). Locke er en av mine favorittkarakterer, og jeg elsker å lese om ham, og da spesielt hans vennskap med Jean.

En av tingene jeg likte utrolig godt med The Lies of Locke Lamora var at det ikke var noe fokus på kjærlighet. Ja, det ble nevnt, men de hadde ikke egentlig tid til sånt. Jeg håpet egentlig at det kunne bli noe liknende i bok to, men oh well, man kan ikke alltid få det man ønsker. Det er ikke en stor del av plottet, men det endrer dynamikken mellom Locke og Jean når det plutselig kommer en dame inn i blandingen. Likevel må jeg si at Scott Lynch taklet temaet bra, og takk og lov (!) for at han ikke laget et trekantdrama ut av det.

Så alt i alt er jeg utrolig fornøyd med Red Seas Under Red Skies. Den er ikke like god som den første boka, The Lies of Locke Lamora, men det skal ganske mye til. Jeg gleder meg til å lese mer om Locke og Jean i neste bok, og etter slutten på Red Seas Under Red Skies bare MÅ jeg vite hva som skjer videre. Ugh, det er nesten litt slemt å slutte en bok på den måten. Jeg anbefaler virkelig Scott Lynch's Gentlemen Bastard-serie.

Tidligere anmeldelser:
The Lies of Locke Lamora - bok 1

- Anna

The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch

Tittel: The Lies of Locke Lamora
Forfatter: Scott Lynch
Serie: Gentlemen Bastards #1
Sider: 719
Sjanger: Fantasy
Handling:
An orphan's life is harsh - and often short - in the mysterious island city of Camorr. But young Locke Lamora dodges death and slavery, becoming a thief under the tutelage of a gifted con artist. As leader of the band of light-fingered brothers known as the Gentlemen Bastards, Locke is soon infamous, fooling even the underworld's most feared ruler. But in the shadows lurks someone still more ambitious and deadly. Faced with a bloody coup that threatens to destroy everyone and everything that holds meaning in his mercenary life, Locke vows to beat the enemy at his own brutal game - or die trying. 

Mine tanker:
Jeg har lenge hatt lyst til å lese The Lies of Locke Lamora av Scott Lynch, og fikk endelig gjort det. Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? The Lies of Locke Lamora er en av de aller beste bøkene jeg har lest på lenge. Boka finnes på norsk med tittelen Løgneren Locke Lamora.

I Camorr, en by som minner veldig om Venezia, holder Locke Lamora og hans tyvebande, the Gentlemen Bastards, (er på norsk er oversatt til De veloppdragne kjøterne, som muligens er en av de styggeste oversettelsene jeg har kommet over, hva søren???), til. Det er et tøft liv, men Locke og vennene hans er gode, så gode at de til og med klarer å lure Capa Barsavi, the big boss i underverdenen i Camorr. I skyggene lusker det større farer, og hva skal Locke gjøre når han innser at alle han bryr seg om er i fare?

Scott Lynch har skapt et fantastisk utgangspunkt for debutromanen sin, og det er så utrolig godt gjennomført. Sakte, men sikkert blir man kjent med Camorr og dens folk. Verdenen er sterkt påvirket av Venezia, med en by bygget på øyer, og mange av navnene er italienskinspirerte. Dette er en by som på utsiden er vakker og respektabel, men like under overflaten er den like mye styrt av kriminelle gjenger som den er av Hertug Nicovante.

Camorrs folk er et arrogant folk, og det lønner seg sjeldent. Det er et gjennomgående tema i boka, og det er flere av karakterene som roter det til fordi de rett og slett tror litt for mye på seg selv. Vel, man kan godt si at alle roter det til på et punkt i løpet av boka, og Locke mer enn de fleste. Lockes tidligere lærermester sa noe som helt klart kan gjelde for alle karakterene i boka:

"Someday, Locke Lamora, [...] someday, you're going to fuck up so magnificently, so ambitiously, so overwhelmingly that the sky will light up and the moons will spin and the gods themselves will shit comets with glee. And I just hope I'm still around to see it." 

Det er en utrolig brutal verden, og boka er til tider veldig mørk. The Lies of Locke Lamora er helt klart ingen ungdomsbok; den går rett inn i kategorien "adult fantasy", og jeg likte det kjempegodt. Av og til er en upolert og brutal bok akkurat det man trenger, en påminnelse om at verden ikke er perfekt. I tillegg kan polert fantasy bli litt kjedelig. Jeg synes det er spennende når man ikke vet hvem som kan dø når eller hvor hardt skadet hovedpersonen kan bli. Selv om det ikke er like gøy når man sitter på fly til Berlin ved siden av en gutt fra tyskklassen, og man nesten begynner å gråte. Ehe...

Locke Lamora er muligens en av de beste karakterene jeg har lest om på lenge. Han er så sykt sjarmerende, men er helt klart ingen helt. Noe av det gøyeste med hele boka var å lese om hvordan satte seg inn i de forskjellige karakterene han spilte i løpet av kuppene deres. Han er en genial skuespiller, og det er så interessant å lese om hva han gjør for å forberede seg. Seriøst, jeg kunne lest en hel bok om Locke og de andre som utførte ranene sine, og hvordan de forberedte seg til dem. Locke har mange gode og dårlige kvaliteter, og det er kanskje derfor jeg liker ham så godt. Han virker ekte og er lett å tro på. Han er genial og en fantastisk skuespiller, som i tillegg bryr seg utrolig mye om vennene sine, men han er også arrogant og kan være helt sykt skremmende når han blir sint. Minn meg på å aldri gjøre Locke Lamora sint. Det var nesten litt forstyrrende...

Resten av persongalleriet i boka er også fantastisk. Jean Tannen, Bug og Calo og Galdo Sanza, Lockes gjeng, er også fantastiske karakterer, og det er også alle de andre i boka. Det er sjeldent jeg leser bøker hvor ikke én karakter irriterer meg. Jeg liker ikke alle, men ingen av dem er irriterende, og det er helt utrolig. De jeg ikke liker, liker jeg ikke fordi de er "skurker", ikke fordi de gikk meg på nervene, og det er så utrolig deilig. Så utrolig sjeldent.

Språket er noe av det mest geniale med boka. Det passer helt perfekt til historien. Til tider er det like pretensiøst som Locke, mens det andre ganger er hardt og brutalt, og jeg elsker det. Jeg ble fanget allerede fra første side, og boka holdt meg fast helt til slutt. Scott Lynch har noen geniale beskrivelser, og jeg kunne tydelig se for meg hva som skjedde.

I tillegg likte jeg kjempegodt hvordan historien skiftet mellom nåtid og fortid, og det ga en original vinkling på historien. Sakte, men sikkert nøster man opp i det som skjer, og hoppingen i tid gjorde det hele ti ganger bedre.

Som du sikkert har skjønt elsket jeg The Lies of Locke Lamora, og det er helt klart den beste boka jeg har lest i år. Jeg må helt klart lese flere heist-bøker. Anbefales på det sterkeste!!

- Anna