Header

Jeg trenger litt hjelp - jeg har laget to nye headere til bloggen, men jeg vet ikke hvilken jeg skal velge. Det hadde vært fint å få høre deres mening, og hva dere synes om det jeg har laget.

Hvilken synes dere jeg burde bruke?

Nr. 1

Eller Nr. 2

Jeg håper dere kan hjelpe meg med dilemmaet, og at jeg får svar så fort som mulig. Takk på forhånd.

- Anna

Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett

Tittel: Good Omens: The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch
Forfatter: Neil Gaiman og Terry Pratchett
Sider: 398
Sjanger: Fantasy
Baksidetekst:
Put Neil Gaiman (New York Times bestselling author of Anansi Boys and revered creator of Sandman) and Terry Pratchett (New York Times bestselling author of Thud! and exalted Father of Discworld) together... and all Hell breaks loose. 

According to The Nice and Accurate Prophecies of Agnes Nutter, Witch (the world's only completely accurate book of prophecies, written in 1655, before she exploded), the world will end on a Saturday. Next Saturday, in fact. Just before dinner. So the armies of Good and Evil are amassing, Atlantis is rising, frogs are falling, tempers are flaring. Everything appears to be going according to Divine Plan. Except a somewhat fussy angel and a fast-living demon - both of whom have lived amongst Earth's mortals since The Beginning and have grown rather fond of the lifestyle - are not actually looking forward to the coming Rapture. And someone seems to have misplaced the Antichrist...

Mine tanker:
Jeg har fått anbefalt Good Omens ganske mange ganger, spesielt av pappa. For noen helger siden var jeg i Stavanger, og jeg fikk da vite at jeg MÅTTE lese Good Omens snart, og sener, uka etter, fikk jeg høre det samme fra en i klassen. Jeg tok dette som et tegn og begynte å lese boka, og nå lurer jeg på hvorfor jeg ikke begynte på den før. Den er fantastisk morsom og rar.

Både Neil Gaiman og Terry Pratchett er forfattere jeg har lest en del av, og jeg er kjempeimponert over det de får til. Dem sammen er helt utrolig! Jeg kunne se hint av Terry Pratchetts spesielle humor, og andre steder kunne jeg kjenne igjen Neil Gaimans poetiske, men til tider litt groteske stil. Det er en fantastisk bok de har skrevet sammen. De er to av fantasysjangerens mest profilerte forfattere, og jeg har ikke ord for det de har fått til sammen.

Det er så utrolig mye merkelig i Good Omens. For eksempel satanistnonner. Hva søren?! I tillegg har de forskjellige karakterene fantastiske navn og beskrivelser. I begynnelsen av er det en liste over de viktigste karakterene i boka. Der står det for eksempel: Crowley (An Angel who did not so much Fall as Saunter Vaguely Downwards), Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulisifer (A Witchfinder), Dog (Satanic hellhound and cat-worrier) og mye mer. Bare det at en karakter heter Thou-Shalt-Not-Commit-Adultery Pulsifer... Jeg vet ikke hva jeg si. Det hele er så fantastisk merkelig.

Historien er veldig spesiell. Det er veldig mye som skjer, og det innebærer Apokalypsens frie ryttere, en Hell's Angels-gjeng, Antikristen - en gutt kalt Adam, en demon som kjører en Bentley og en engel som samler antikke bøker, og det er bare noe av det. Vel, jeg hadde ikke sett for meg at det var slik Apokalypsen skulle utarte seg og i hvert fall ikke at det kom til å bli så morsomt. Det hente flere ganger at jeg lo høyt. Det hele er så teit og merkelig... Vidunderlig nonsens!

Alle karakterene var veldig forskjellige, og det var ingen jeg ikke likte. Jeg likte Anathema og Newt veldig godt; de var veldig søte. Crowley og Aziraphale likte jeg også veldig godt. De minnet meg litt om Castiel og Crowley (Jepp, det samme navnet. Tilfeldig? Neppe) fra Supernatural. Bortsett fra at Aziraphale hadde mer humor en det Cas har.

Det er nesten ikke noe å klage på ved denne boka, men hvis jeg skal finne noe, må det være at det av og til var litt vanskelig å forstå Shadwell. Han pratet dialekt, og det var ikke alltid like lett å forstå, Men... Dette er kun småpirk, så jeg er superfornøyd :)

Good Omens er en av de mest fantastiske og merkeligste bøkene jeg har lest i år, og jeg vil anbefale ALLE å lese den. Og så burde dere lese noe annet av Neil Gaiman og Terry Pratchett.

- Anna

The Maze Runner

På søndag var jeg på kino og så The Maze Runner med noen venner. Jeg hadde lenge gledet meg til å se denne filmen fordi jeg likte boka veldig godt. Boka filmen er basert på, The Maze Runner, er skrevet av James Dashner, og jeg synes den var veldig spennende. Jeg hadde forventninger til filmen, og den leverte!

Når Thomas (Dylan O'Brian) våkner befinner han seg i en heis som beveger seg oppover. Han kan ikke huske noe om seg selv, og når han kommer opp, finner han ut at han er i en lysning sammen med en gjeng andre gutter. De kan heller ikke huske noe annet om seg selv en navnene sine, og de forteller Thomas at de befinner seg i midten av en labyrint. Målet deres er å komme seg ut. Litt etter at Thomas ankom lysningen kommer en jente, og da forandrer alt seg...

The Maze Runner er veldig spennende, og det er mye action. Det var en av tingene jeg likte med boka, og jeg synes det funker veldig bra på film. The Maze Runner funker generelt veldig bra som film! Jeg synes Wes Ball, regissøren, har gjort en veldig god jobb, og han har laget en dramatisk og fengslende film.

Filmen har holdt seg tett opptil boka, men de har måtte forandre noen småting. Jeg synes det er bra hvor stor respekt de har hatt for boka da de lagde filmen, og jeg skjønner godt at de måtte gjøre noen endringer. Det er ikke alt som funker like godt på film som i bok. De endringene de har gjort, er lett å forstå, og det er tydelig at de har blitt gjort for at ikke filmen skulle bli for lang. Jeg synes resultatet ble veldig bra.

Dylan O'Brian som Thomas i blå genser.

Jeg synes skuespillerne som spilte i filmen var veldig flinke. De er alle veldig unge, og jeg er imponert over det de har fått til. Dylan O'Brian spilte Thomas akkurat slik jeg hadde sett ham for meg, og Thomas Brodie-Sangster passer perfekt som Newt; min favorittkarakter :) Jeg er veldig spent på hvordan de kommer til å utvikle seg i de neste filmene; hvis det kommer flere filmer. Jeg håper de filmer de to andre bøkene, The Scorch Trials og The Death Cure. Jeg er nemlig veldig spent på hvordan de kommer til å fremstille the Scorch, som er området ungdommene befinner seg i i de neste bøkene.

The Maze Runner var veldig godt filmet, og jeg er spesielt imponert over labyrinten. Jeg hadde selvfølgelig bilder i hodet av labyrinten, men slik den ser ut i filmen overgår mine villeste tanker. Det er utrolig imponerende det de har fått til å lage, og det var visuelt vakkert.

I filmen er det et monster kalt sørgerne, the Grivers. Jeg er så imponert! Selv hadde jeg aldri klart å se for meg noe slikt. Beskrivelsene i boka er ganske vage, så effektteamet har ikke hatt mye å jobbe med. Resultatet er grotesk og veldig riktig. Det var lett å se at de var redde for dem; de var skikkelig ekle.

En ting jeg synes filmen mangler, er at de ikke forteller om navnene. De navnene ungdommene har er ikke deres egne. De er alle sammen oppkalt etter kjente vitenskapsfolk. Thomas er oppkalt etter Thomas Alva Edison, Newt er Isaac Newton, Gally er Galileo Galilei, Alby er Albert Einstein osv...  Jeg synes det var veldig stilig, og savnet det i filmen.

Jeg vet det er veldig mange som sammenligner The Maze Runner med The Hunger Games. Til dere som mener at The Maze Runner er en rip off av The Hunger Games vil jeg bare si: Maze Runner kom ut først. Den ble bare ikke like populær med en gang. Selv liker jeg The Maze Runner best. Det er på grunn av plottet og karakterene; jeg synes det er bedre i The Maze Runner.

Da vi kom ut av kinoen, sa vennene mine at de fikk lyst til å se den neste filmen og lese boka. Det sier litt om at det er en bra film som det er verdt å se. Jeg likte den i hvert fall veldig godt!

- Anna

Det tause vitnet av Agatha Christie

Tittel: Det tause vitnet
Originaltittel: Dumb Witness (engelsk)
Forfatter: Agatha Christie
Oversetter: Thor Chr. Borch
Serie: Hercule Poirot #16
Sider: 239
Sjanger: Krim
Baksidetekst:
Frøken Arundell er gammel og styrtrik. Hun har to nieser og en nevø, alle i desperat pengemangel. De tilbringer påsken hos henne, og frøken Arundell blir utsatt for et merkelig ulykkestilfelle. Hun overlever, og skriver et brev til Hercule Poirot. Men da den belgiske mesterdetektiven åpner det, er hun allerede død.

Den lille mustasjeprydede belgieren Hercule Poirot dukket første gang opp i Agatha Christies debutroman Stylesmysteriet (1920), og han opptrer i 32 romaner og syv novellesamlinger før han gjør sin sorti. Denne skarpsynte logikeren - pertentlig og korrekt - gjør flittig bruk av sine "små grå hjerneceller" når et mysterium skal løses. Han er ingen handlingens mann, men går veien om gjerningsmannens psyke for å avsløre forbrytelsen. Dessuten er Poirot giftekspert, og i ikke mindre enn 40 av sakene han har vært med på å løse, ble gift brukt som mordvåpen. Sammen med sin private dr. Watson, kaptein Hastings, bistår Hercule Poirot ofte, og med stort hell, førstebetjent Japp ved Scotland Yard.

Mine tanker:
Jeg fant noen Agatha Christie-bøker blant pappas og mammas gamle bøker, i tillegg til at jeg kjøpte noen på et loppemarked, for ganske lenge siden. Til nå har jeg lest tre av seks. Jeg har lest Giftige krystaller,  Ti små negerunger og denne, Det tause vitnet. Til nå liker jeg Ti små negerunger best.

Det tause vitnet er ganske annerledes enn jeg hadde sett for meg. Det tar lang tid før det kommer fram at det er et mysterium i det hele tatt. Jeg synes det ble litt langtekkelig, og jeg lurte på hvorfor Poirot og Hastings vandret rundt i en liten by på landsbygda i England. De hadde jo ikke noe å gjøre der, trodde jeg, men når det er en krimbok, må det være et mord. Så de måtte ha en grunn, fant jeg ut til slutt.

Dette er min første bok om Poirot. I følge Goodreads er det nummer 16 om Poirot, men de trenger ikke å leses i riktig rekkefølge. Det jeg har sett av Poirot til nå minner meg om Sherlock Holmes. Begge bokseriene har en detektiv som er litt for smart for sitt eget beste, Hercule Poirot og Sherlock Holmes. Begge har en side kick som forteller historien, og ikke alltid er like skarp som detektiven, kaptein Hastings og doktor Watson. Watson er smartere enn Hastings, da. I tillegg hjelper begge detektivene en førstebetjent ved Scotland Yard, Poirot hjelper Japp og Holmes hjelper Lestrade. Dette er min mening etter å ha lest Det tause vitnet om Poirot og Hunden fra Baskerville om Holmes, så ikke skyt meg hvis du mener noe annet. Vær så snill!

Jeg synes både Poirot og Hastings har et litt gammeldags kvinnesyn. Jeg vet at boka er skrevet på 1930-tallet, så det er ikke så rart, men likevel irriterte det meg litt. Jeg synes at noen av utsagnene deres var dumme og diskriminerende. For eksempel snakket de om at tåpelige kvinner er tåpelige uansett hva de snakket om, og jeg synes ikke det var en særlig flatterende beskrivelse, hverken av en mann eller kvinne. Poirot og Hastings virket litt patroniserende ovenfor kvinner.

Språket var litt gammeldags. Jeg likte det! Jeg synes det er fascinerende å se hvor mye stivere folk var da de kommuniserte før enn nå. I Det tause vitnet brukes både De og Dem, og av og til dukket det opp noen engelske ord, som Weekend; det var veldig rart. Jeg vet ikke hvorfor oversetteren har valgt å gjøre det slik.

Det hendte at det dukket opp noen ordspråk i boka, og noen var bedre oversatt enn andre. Et av ordspråkene var oversatt helt ordrett fra engelsk, og da ga det ikke mening på norsk. Da jeg leste det, var det første jeg tenkte: "HVA SØREN?!" Så lo jeg høyt. Det var litt flaut fordi jeg satt på flyet hjem fra Stavanger... Det var Poirot som sa det, og han sa: "Dere har et uttrykk, ikke sant, når det stikker noe under: 'Det er en neger i vedstabelen'." Jeg hadde aldri hørt det før, og på norsk gir det ikke noe mening... Og det ble ikke bedre. Han fortsatte med å si: "Eh bien, sånn er det her også. Det er - ikke en neger, men en morder - i vår vedstabel." "Det er en neger i vedstabelen" er visst et amerikansk uttrykk, "There's a nigger in the wood pile", men når du oversetter det til norsk gir det ikke mening... (Dette er en ganske gammel bok. Det forklarer de litt upassende ordene, og for det vil jeg unnskylde hvis noen føler seg støtt. Det er absolutt ikke meningen.)

Som de fleste krimhistorier, greide jeg ikke å gjette hva som var løsningen på gåten. Jeg er elendig på det, og tenker ofte at det kan det ikke være, og så er det det... Haha... Vel, er det ikke alltid sånn? Jeg føler i hvert fall det. Det er ikke ofte jeg skjønner hva det er som har skjedd før løsningen blir fortalt.

Det tause vitnet er en underholdende bok, men den var ikke mer en helt grei. Jeg kommer likevel til å lese mer av Agatha Christie. Liker du klassisk krim er Agatha Christies bøker for deg.

- Anna

Topp 10 den tiende - Topp 10 karakterer fra filmer og TV-serier

Jeg har gledet meg en stund til å skrive denne posten. Jeg blir lett knyttet til karakterer i filmer og TV-serier, og da spesielt i TV-serier fordi man følger dem så lenge. Det finnes så mange fantastiske karakterer i filmer og TV-serier, og jeg vil veldig gjerne dele mine ti favoritter med dere.

1. The Doctor (som spilt av William Hartnell, Patrick Troughton, Jon Pertwee, Tom Baker, Peter Davison, Colin Baker, Sylvester McCoy, Paul McGann, John Hurt, Christoher Eccleston, David Tennant, Matt Smith og Peter Capaldi)
The Doctor kommer helt på topp, og dere som kjenner meg godt synes nok ikke dette er en overraskelse. Å fortelle om the Doctor kan ta veldig lang tid... Så jeg må velge ut det viktigste, men hvor skal jeg starte?

The Doctor er hovedpersonen i TV-serien Doctor Who. Han er en Time Lord fra planeten Gallifrey, og ved hjelp av en tidsmaskin (TARDIS) kan han reise i tid og rom. Han reiser ofte sammen med en eller flere andre; han blir litt ensom når han reiser alene.

Time Lordene ser akkurat ut som mennesker, men de har to hjerter og kan tåle mye mer enn oss (fall fra høyt oppe, kan holde ut lengre i giftige gasser etc.). Derfor kan the Doctor fint reise til Jorda uten at folk ser rart på ham. I tillegg så er det ikke så veldig lett å ta livet av en Time Lord. Hvis en Time Lord blir dødelig skadet, regenererer han i stedet for å dø. Det vil si at han heles og for så og endres; han kommer ut som en helt ny mann med ny personlighet. Han har fortsatt de samme minnene som før, men personligheten er annerledes. Derfor er det så mange som har spilt the Doctor.

Min favoritt er David Tennants versjon av the Doctor. Hans Doctor er veldig livlig og smiler lett, men han har også alvorlige sider. Han er beklager veldig ofte, og er kjent for replikken "I'm sorry. I'm so, so sorry!"

Doctor Who har blitt sendt på TV i 51 år. Det er derfor det har vært så mange skuespillere som har spilt the Doctor. Selv har jeg sett episoder med den første Doktoren, William Hartnell, the War Doctor (han har ikke nummer), John Hurt, den niende, Christopher Eccleston, den tiende, David Tennant, den ellevte, Matt Smith og den tolvte, Peter Capaldi. 

2. Ianto Jones (som spilt av Gareth David-Lloyd)
Ianto Jones er en karakter fra TV-serien Torchwood. Torchwood er en spin off av Doctor Who, og serien omhandler Captain Jack Harkness og hans team. Et av medlemmene av Torchwood-teamet er Ianto Jones.

Man kan si utrolig mye om Ianto Jones. Han jobbet tidligere for Torchwood 1, London, men jobber nå for Torchwood 3, Cardiff. Der jobber han sammen med Toshiko Sato, Owen Harper, Gwen Cooper og Jack Harkness. De jakter på aliens og beskytter Jorda fra fiendtlige innstilte romvesner. 

Det er den walisiske skuespilleren Gareth David-Lloyd som spiller Ianto Jones, og han gjør en formidabel jobb. I starten er Ianto er litt mystisk karakter. Han henter kaffe og te for de andre, og man får ikke vite så veldig mye om han. Bare at han ser veldig bra ut i dress, som Captain Jack sier. Det var fantastisk å se hvordan Ianto forandret seg, hvordan han ble tryggere og etter hvert ble et fullverdig medlem av teamet. Jeg synes Gareth David-Lloyd får frem mange nyanser ved karakteren, og derfor er Ianto en veldig realistisk karakter. Han får vist et stort spekter av følelser gjennom serien. I tillegg er han den mest sassie karakteren i hele serien.

3. DC Emerson Kent (som spilt av Sam Stockman)
I TV-serien Whitechapel spiller Sam Stockman DC Emerson Kent. Kent er en del av DI Joseph Chandlers team, og Chandler og teamet hans jobber for kriminalpolitiet i Whitechapel, London. Kent er den yngste på teamet, og han er mest sannsynlig den mest usikre.

Kent er en av et tvillingpar. Han og søstera, Erica, er veldig forskjellige. Han er en veldig forsiktig og usikker, og han gjør alt han kan for å imponere sjefen, Chandler. Utover i serien får man se mange sider av Kent. Han er nervøs, men av og til dukker det frem nye, og nesten litt aggressive sider ved ham. Sam Stockman spiller på et bredt spekter av følelser. Det er så mye mer å oppdage ved hans karakter. Det er en av grunnene til at ITV ikke burde ha kansellert Whitechapel. Jeg synes Kent får litt for mye ris og ikke nok ros. Han er en slik karakter du får veldig lyst til å gi en stor og god klem.

4. Donna Noble (som spilt av Catherine Tate)
Donna Noble er også en karakter fra Doctor Who. Hun er en av dem the Doctor har reist sammen med. Det er komikeren Catherine Tate som spiller Donna, og hun gjør det med komikk, men også med alvor. Donna er alt i alt min favorittcompanion (the Doctors reisefølge kalles for en companion).

Donna vikarierer på forskjellige bedrifter, men en dag møter hun the Doctor. Hun blir med ham i the TARDIS, og de reiser rundt i tid og rom. I starten virker Donna veldig usikker på seg selv, men hun utvikler seg masse i løpet av den sesongen hun er med i. Catherine Tate får vist veldig mange nye sider. Hun er mest kjent som komiker, men som skuespiller gjør hun det utrolig bra. Hun spiller Donna med varme og medfølelse, men også med en snert av komikk. Derfor er Donna kort sagt AWESOME!!!

5. Castiel (som spilt av Misha Collins)
Castiel er en engel fra TV-serien Supernatural. Han er spilt av Misha Collins, ikke et jentenavn. Siden Cas er en engel, en av guds krigere, har han ikke mange menneskelige føleleser, men i møte med Winchester-brødrene forandrer han seg mye.

Castiel er en engel. Englers oppgave er å følge ordre, og mange av disse ordrene er ikke koselige. Englene er krigere, og ikke små bevingede babyer med tøybleier. Cas har blitt satt til å passe på Winchester-brødrene, Sam og Dean. De har skapt mye trøbbel, og englene ønsker å stanse dem. Men Castiel sympatiserer med Sam og Dean, og han blir en god venn og medhjelper.

Hvis det finnes en karakter med stor karakterutvikling, er det Castiel. Han forandrer seg utrolig mye, fra å være en kriger uten egne meninger, blir han en viktig støttespiller for Sam og Dean i kampen mot ondskap. Det er veldig morsomt å følge denne utviklingen. Han er utrolig klein sosialt sett, og har så godt som ingen sosiale antenner. Måten han lærer på er fascinerende, og det var en stor seier for ham da han kunne si: "I got that reference." You just gotta love, Cas :)

6. Charlie Bradbury (som spilt av Felicia Day)
Charlie Bradbury er også en karakter fra Supernatural. Hun er spilt av den fantastiske Felicia Day. Charlie er ikke så mye med i serien, men de episodene hun er med i, er noen av de beste episodene. Hun lyser opp tilværelsen for Sam og Dean og er en kilde til mye humor.

Charlie er en typisk nerdete jente. Hun elsker bøker, filmer, rollespill osv. Hun har alltid noen gode kommentarer, og det er ikke sjeldent hun referer til bøker eller filmer. Det er veldig gøy når jeg skjønner referansen :) Hun er en veldig lystig person, og humøret hennes smitter over på de andre. I starten er hun ikke så villig til å hjelpe Sam og Dean, men etter hvert skjønner hun at hun kan være med på å redde verden. Hun har ikke akkurat noe valg... Men jeg liker godt at hun bestemmer seg for å hjelpe Sam og Dean i stedet for å løpe og gjemme seg.

7. Kaylee Frye (som spilt av Jewel Staite)
Kaylee Frye er fra TV-serien Firefly. En av de aller beste TV-seriene jeg noen gang har sett, men den ble kansellert alt for raskt. Kaylee er spilt av Jewel Staite.

Kaylee er mekaniker ombord på romskipet Serenity. Hun er den beste mekanikeren Captain Malcolm Reynolds kunne ha drømt om, og alle ombord på skipet er veldig glad i henne. Hun er en type person det er veldig lett å bli glad i. Kaylee er alltid positiv og prøver alt hun kan for å muntre de andre opp. Selv om hun er mekaniker, er hun veldig jentete; hun elsker kjoler og at Inara duller med henne. Likevel er hun ikke redd for å bli skitten. Kaylee redder dagen flere ganger, og jeg kan lett se at de andre setter stor pris på å ha henne ombord.

8. Legolas (som spilt av Orlando Bloom)
Hvem kjenner vel ikke til Legolas? Legolas er en alv i Ringenes herre-filmene og i Hobbiten-filmene. Han er mesterlig spilt av Orlando Bloom.

I Ringenes herre er Legolas et av medlemmene i ringens brorskap. Han skal hjelpe hobbiten Frodo og de andre med å frakte ringen til Dommedagsfjellet i landet Mordor; der den onde Sauron hersker. 

Legolas er en alv. Han kan leve utrolig lenge og fortsatt se like bra ut. Urettferdig... Legolas er egentlig litt snål. Han står ganske mye og lusker i bakgrunnen, men alle elsker ham for det. Han er veldig flink med pil og bue, og vennskapet hans med dvergen Gimli er det morsomste. Det er umulig å ikke bli glad i Legolas.

9. Lady Sybil Crawley (som spilt av Jessica Brown Findlay)
Sybil Crawley er et medlem av familien Crawley i BBCs dramaserie Downton Abbey. Hun er spilt av Jessica Brown Findlay. Som den yngste av tre søstre, får ikke Sybil være med på å bestemme noe særlig, men likevel er hun den av søstrene med flest meninger.

Sybil har mange meninger. Hun er den av de tre søstrene Crawley som viser interesse for politikk, og hun bryr seg ikke så mye om hva samfunnet synes. Det viser hun ved å gifte seg med familiens sjåfør, Tom Branson; det var ikke godkjent på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg er Sybil den mest omtenksomme av søstrene; den av dem det er lettest å like. Jeg liker godt hvordan hun uttrykker seg, og synes Jessica Brown Findlay har gjort en veldig god jobb med å portrettere Sybil Crawley, senere Branson.

10. Hugo Cabret (som spilt av Asa Butterfield)
Hugo Cabret er hovedperson i filmen Hugo. Asa Butterfield, den unge skuespilleren som spiller Hugo, gjør en utrolig god jobb. Han portretterer en levende gutt, som er på letning etter faren sin.

Hugos far fant en gammel, mekanisk mann før han døde. Den overtok Hugo, og han er overbevist om at hvis han får den til å funke, vil den skrive en melding til ham fra faren. Hugo jakter på nye deler, og dette leder ham ut på et eventyr som fører ham inn i filmens historie. 

Jeg er veldig imponert over hvordan Asa Butterfield spiller Hugo. Han får frem mange nyanser ved Hugos karakter, og han var akkurat slik jeg så ham for meg da jeg leste boka. Hugo er veldig sta, og vil gjøre alt han kan for å få den mekaniske mannen til å funke. Det er alt som betyr noe for ham. Etter hvert skjønner han at det er andre ting som er viktigere, og det er veldig rørende å se hvordan han forandrer seg. Hugo er veldig skjønn!

Det var ti stykker. Det tok veldig lang tid å skrive, så jeg håper dere liker det jeg har skrevet. Jeg kunne sikkert skrevet om andre karakterer, men jeg valgte ut disse ti. 

Har dere sett noen av filmene/TV-seriene disse karakterene er fra?

Har dere noen favorittkarakterer fra filmer og TV-serier?

I så fall, hvilke?

- Anna

Sapphique av Catherine Fisher

Tittel: Sapphique
Forfatter: Catherine Fisher
Serie: Incarceron #2
Sider: 462
Sjanger: Dystopi
Baksidetekst:
SAPPHIQUE WAS THE FIRST TO ESCAPE.
NOW INCARCERON IS AFTER HIM.

Finn has escaped Incarceron, but things are not at all what he expected. Claudia declares that he is the lost heir to the throne, but Finn doesn't know if he ever truly was Prince Giles. Meanwhile, a young man who looks just like the young Giles declares that he is the true heir. Suddenly, both Finn's and Claudia's very lives hang on Finn convincing the Court that he is the lost prince. Back Inside, Keiro and Attia must battle the prison itself. Incarceron has built itself a body and it wants to go Outside - just like Sapphique, the only prisoner Incarceron ever loved.

Mine tanker:
For noen helger siden var jeg i Oslo, og da kjøpte jeg veldig mange bøker. En av dem var Sapphique, bok nummer to i Incarceron-serien. Jeg likte første boka, Incarceron, godt, og jeg gledet meg til fortsettelsen, som også er siste boka i serien. Sapphique har mange gode sider, men det var også sider jeg ikke likte så godt.

Historien var spennende. Jeg gledet meg til å få vite hva som skjedde videre med Finn, Claudia, Jared, Keiro og Attia. Selv om det av og til var litt lett å gjette hva som kom til å skje, likte jeg historien godt, og det hente at jeg ble overrasket over hva som skjedde. I tillegg var det gøy å se karakterene utvikle seg.

Jeg likte karakterene i boka, men jeg må innrømme at jeg synes Claudia var litt irriterende. Hun var litt sytete og ble fort sur. Spesielt når det gjaldt Finn. Jeg synes ikke hun brukte så mye krefter på å forstå ham. Finn var en helt ok karakter. Det var ikke så mye spesielt med ham. De jeg likte best var Attia, Keiro og Jared. De var interessante og ga historien perspektiv. Jeg syntes de var bedre skrevet enn Claudia og Finn. Derfor likte jeg best delene av boka som handlet om Keiro og Attia.

I Sapphique dukker det opp nye karakterer. En av dem er Rix, en gammel, gal tryllekunstner. Han minnet meg litt om Gollum... Det var noe med måten han oppførte seg på, og hans tiltrekning mot Sapphiques hanske. Han var litt sprø...

En ting jeg likte veldig godt var hvordan man kunne kjenne seg igjen i karakterene. Man har Finn som prøver å finne ut hvem han er. Det er veldig viktig for oss ungdommer som skal finne ut hvem vi er og hva vi vil med livet vårt.

Keiro er også en karakter man kan kjenne seg igjen i. Han liker ikke hva han er. (Ja, jeg mener hva og ikke hvem. Det gir mer mening hvis du har lest boka, men jeg vil ikke avsløre noe). Denne tanken at man ikke liker seg selv er vanlig blant ungdommer, men også voksne. Det er mange som ønsker å være en annen en den de er, og det er ikke bra. Det er altfor mange som har dårlige tanker om seg selv, og jeg synes at Catherine Fisher tok opp dette temaet på en veldig god måte.

Til slutt har vi Incarceron. Fengslet med en personlighet, som ønsker å se det som er på utsiden av fengselet. Alle skjønner at det ikke er mulig. I vårt samfunn er det veldig press på hva vi skal klare, og det er ikke alltid at det går. Noen ganger må vi bare innse at vi ikke kan gjøre alt. Men vi kan også tolke Incarcerons pågangsmot på en annen måte. Fengselet gir ikke opp, og av og til kan ting virke helt umulig, men vi må ikke gi opp. Pågangsmot er en veldig god egenskap, og det er noe man må trene på.

Gjennom hele boka snakker de om denne Sapphique. Selv på slutten av boka er jeg ikke sikker på hvem han var. Det er så mange teorier underveis, og jeg skjønner det ikke. Fikk jeg svar på det i det hele tatt? Jeg vet ikke. Har noen av dere lest boka? Kan noen forklare meg det?

Språket i boka er helt ok. Det ligger litt over greit nok. Det er noen veldig gode formuleringer av og til, men ellers er det helt ordinert. Språket er ikke dårlig, men det er ikke supert heller. Det funker i denne boka, men jeg har en forkjærlighet for vakre formuleringer og levende språk, og det var det ikke her.

Jeg må helt ærlig si at jeg ikke vet hva jeg synes om slutten. Jeg likte den samtidig som jeg ikke gjorde det. Det var noen ting jeg irriterte meg over, som jeg synes boka kunne ha vært foruten. Samtidig var det mange ting jeg likte.

Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke likte boka så veldig godt, men det gjorde jeg. Den var veldig underholdende, og jeg kunne sitte veldig lenge av gangen med Sapphique. Det jeg irriterte meg over var småting. I tillegg er coveret helt nydelig!

Anmeldelser av tidligere bøker:
Incarceron - bok 1

- Anna

Percy Jackson's Greek Gods av Rick Riordan

Tittel: Percy Jackson's Greek Gods
Forfatter: Rick Riordan
Sider: 313
Sjanger: Fantasy, Myter
Baksidetekst:
Who could tell the origin stories of the gods of Olympus better than a modern-day demigod? PERCY JACKSON provides an insider's view with plenty of 'tude in this illustrated collection.

A publisher in New York asked me to write down what I know about the Greek gods, and I was like, "Can we do this anonymously? Because I don't need the Olympians mad at me again." But if it helps you to know your Greek gods, and survive an encounter with them if they show up in your face, then I guess writing all this down will be my good deed for the week.

So begins Percy Jackson's Greek Gods, in which the son of Poseidon adds his own magic - and sarcastic asides - to the classics. He explains how the world was created, then gives readers his personal take on a who's who of the ancients, from Apollo to Zeus. Percy does not hold back. "If you like lots of lying, stealing, backstabbing, and cannibalism, then read on, because it definitely was a Golden Age for all that."

Dramatic full-color illustrations throughout by Caldecott Honoree John Rocco make this volume - a must for home, library, and classroom shelves - as stunning as it is entertaining.

Mine tanker:
Jeg har lenge synes at myter er spennende, og jeg liker de greske best. Historiene om gudene har fascinert meg lenge, og da jeg så at Rick Riordan, forfatteren av Percy Jackson and the Olympians, Heroes of Olympus og The Kane Chronicles, hadde skrevet en bok om de viktigste gudene i den greske mytologien, måtte jeg ha den! Boka er skrevet som om det er Percy Jackson som forteller, og det gjør den bare enda bedre.

Boka er nydelig! Det er sjeldent bøker har så fine omslag, og John Rocco, som har illustrert boka, er helt utrolig flink! I tillegg inneholder boka mange illustrasjoner av John Rocco. Disse illustrasjonene var grunnen til at jeg bestilte den amerikanske versjonen av boka. Den britiske har ikke illustrasjonene. Vanligvis ville jeg ha bestilt boka fra Storbritannia. Det er billigere, og shippingen er kjappere, men ikke denne gangen. De ekstra kronene jeg betalte for å få den illustrerte versjonen var så verdt det. Det er vanskelig å se på et bilde hvor flott denne boka er. I tillegg er den gedigen. Bare se her:

Pocketen som ligger på toppen har helt
vanlig pocketstørrelse...

Jeg har virkelig savnet Percys måte å fortelle på. Han er så sassy og morsom, og det er en fryd å lese. Det var veldig gøy å se hva han hadde å si om de forskjellige gudene, og jeg lo ofte. Percy er veldig sarkastisk, og Rick Riordan har klart å få dette frem på en veldig god måte. Percys måte å beskrive ting på er veldig god, og av og til trekker han inn moderne ting, som virker helt merkelig, men likevel funker veldig bra. Han referer også til serier som Doctor Who og Star Trek i tillegg til mye annet. Det er veldig gøy å lese, og jeg innså fort hvor mye jeg har savnet Percys stemme.

"All these names: Metis and Thetis and Themis and Feta Cheese - I get a headache trying to keep them straight."

Det var morsomt å lese om gudene. De virket litt schizofrene... Noen ganger var de snille og glade, og andre ganger var de helt crazy. Den eneste som ikke har hatt et slags anfall og forvandlet mennesker til dyr eller drept noen må være Hestia. Alle de andre har en eller annen gang skullet straffe noen, og jeg synes ofte at de går litt for langt... Noen av mytene er rett og slett grusomme. 

Jeg kunne allerede noen av mytene, men det var mye jeg ikke visste. Det var spennende å lese om de forskjellige gudene. Jeg kunne deler av historiene om Athene, Artemis, Apollo, Hermes og mange av de andre gudene, men det var deler av historiene jeg ikke kunne. Jeg visste for eksempel ikke hvordan Demeter fikk Persephone, og jeg kunne så godt som ikke noe om Hestia. Derfor likte jeg denne boka godt. Jeg kunne lære mer om myter jeg kunne, og jeg lærte myter jeg ikke hadde hørt i det hele tatt. Det er virkelig verdt det!

Percy Jackson's Greek Gods er fantastisk! Jeg har lært mye nytt om oldtidens grekere og deres mytologi. Samtidig har jeg blitt underholdt. Er du en fan av Percy Jackson eller bare synes mytologi er interessant, er Percy Jackson's Greek Gods noe for deg. Jeg anbefaler boka på det sterkeste.

- Anna